I det norske rettssystemet utgjør Barnevernsloven en sentral komponent i sikringen av barns rettigheter og velferd. Et spesifikt element i denne loven, paragraf § 3-5, gir en tydelig retning for håndtering av foreldrestøttende hjelpetiltak uten barnets samtykke. Dette temaet kan ofte virke komplisert og innfløkt, men det er av vesentlig betydning å forstå dets implikasjoner og anvendelser.
Paragraf § 3-5 i Barnevernsloven gir rom for implementering av foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke under spesifikke omstendigheter. For det første kan slike tiltak iverksettes dersom barnet viser tegn på alvorlige atferdsvansker, eller er i ferd med å utvikle slik atferd. Her henvises det til en annen paragraf i loven, nemlig § 6-2, som gir detaljert informasjon om hva som kvalifiserer som alvorlige atferdsvansker.
Videre tillater paragraf § 3-5 at disse tiltakene kan gjennomføres uten barnets samtykke når de iverksettes som et ledd i avslutningen av et institusjonsopphold, også dette under henvisning til paragraf § 6-2.
Likevel er det viktig å merke seg at foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke ikke kan opprettholdes i mer enn seks måneder etter at vedtaket fra barneverns- og helsenemnda ble truffet. Dette er for å sikre at barnets rettigheter blir opprettholdt og at tiltakene kun er midlertidige.
Denne paragrafen i Barnevernsloven representerer en delikat balanse mellom barnets rettigheter og nødvendigheten av å sikre barnets beste. Den understreker viktigheten av foreldrenes rolle og støtte, men også behovet for profesjonell inngripen når et barn viser tegn på alvorlige atferdsvansker eller er i ferd med å utvikle slik atferd.
Det er viktig å forstå at Barnevernsloven § 3-5 er et verktøy som er designet for å beskytte barn, og å gi nødvendig støtte til foreldre. Alle tiltak som iverksettes under denne paragrafen, må være i barnets beste interesse. Selv om det er et unntak fra prinsippet om barnets samtykke, brukes det med forsiktighet og bare under spesifikke, strenge vilkår.
Barnevernet er en viktig instans som har som hovedoppgave å sikre barnets beste og beskytte barn mot omsorgssvikt. For å oppnå dette formålet er det nødvendig med verktøy som kan brukes når det er behov for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse. Den nye barnevernsloven § 3-4 introduserer bestemmelser om pålegg om hjelpetiltak, som gir barneverns- og helsenemnda mulighet til å vedta visse tiltak uten samtykke fra private parter.
Hva innebærer pålegg om hjelpetiltak? § 3-4 i den nye barnevernsloven gir barneverns- og helsenemnda myndighet til å pålegge ulike hjelpetiltak uten samtykke fra private parter. Når vilkårene i § 3-1 første ledd er oppfylt, og det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse, kan nemnda fatte vedtak om følgende hjelpetiltak:
a. Omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet b. Opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende tiltak c. Tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve av biologisk materiale
Hjelpetiltakene etter bokstav a skal være basert på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.
Styrking av barnets omsorg og beskyttelse: Pålegg om hjelpetiltak er et viktig verktøy for å styrke barnets omsorg og beskyttelse i situasjoner der det er nødvendig, men samtykke fra private parter ikke er oppnåelig. Ved å pålegge omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet kan barnevernet bidra til å styrke foreldrenes omsorgsevner og forbedre omsorgssituasjonen for barnet. Dette kan omfatte tiltak som veiledning, opplæring eller annen støtte for å hjelpe foreldrene til å gi en trygg og god omsorg.
Videre kan barnevernet pålegge ulike kompenserende tiltak, som opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller lignende tiltak. Disse tiltakene har som formål å gi barnet et godt miljø og muligheten til å utvikle seg sosialt, faglig og følelsesmessig.
I tillegg kan barnevernet pålegge tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve av biologisk materiale. Dette er kontrolltiltak som kan være nødvendige i situasjoner der det er bekymring for barnets sikkerhet og velvære. Ved å pålegge slike tiltak kan barnevernet ha bedre oversikt og kontroll over situasjonen og sørge for at barnet ikke utsettes for skadelige forhold.
Det er viktig å merke seg at hjelpetiltakene som kan pålegges etter § 3-4 må bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag. Dette betyr at tiltakene skal være basert på solid forskning og faglig kompetanse for å sikre at de er effektive og tilpasset barnets behov.
Pålegg om hjelpetiltak kan rettes mot både foreldre som barnet bor fast sammen med og foreldre som har samvær med barnet. Dette gjenspeiler viktigheten av å sikre barnets omsorg og beskyttelse uavhengig av bo- og samværsordninger. Det er nødvendig å vurdere situasjonen til hvert enkelt barn og fatte beslutninger som er til barnets beste.
Varigheten av vedtakene om pålegg om hjelpetiltak kan variere. Pålegg om opphold i barnehage eller annet egnet dagtilbud kan vedtas uten tidsbegrensning. Pålegg om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn kan vedtas for inntil tre måneder, mens øvrige hjelpetiltak kan vedtas for inntil ett år. Disse tidsrammene gir barnevernet mulighet til å vurdere effekten av tiltakene og foreta nødvendige justeringer etter behov.
§ 3-4. Pålegg om hjelpetiltak
Når vilkårene etter § 3-1 første ledd er oppfylt, og det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse, kan barneverns- og helsenemnda vedta følgende hjelpetiltak uten at de private partene har samtykket til det:
a.
omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet
b.
opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende tiltak
c.
tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve av biologisk materiale.
Hjelpetiltak etter bokstav a skal bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.
Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg og det er nærliggende fare for at barnet kan komme i en situasjon der vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt, kan nemnda fatte vedtak om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn i alderen 0 til 6 år uten at de private partene har samtykket. Vilkårene etter § 3-1 første ledd må være oppfylt.
Pålegg om hjelpetiltak kan rettes mot både foreldre som barnet bor fast sammen med, og foreldre som har samvær med barnet.
Pålegg om at barnet skal oppholde seg i barnehage eller annet egnet dagtilbud, kan vedtas uten tidsbegrensning. Pålegg om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn kan vedtas for inntil tre måneder. For øvrig kan pålegg om hjelpetiltak vedtas for inntil ett år
Den nye barnevernsloven, § 3-3, introduserer muligheten for frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted. Dette åpner opp for en unik løsning der barnets behov for omsorg og beskyttelse kan bli ivaretatt på tvers av landegrenser. I dette blogginnlegget vil vi utforske denne nye bestemmelsen og dens betydning for barnets ve og vel.
Beskyttelse på tvers av landegrenser:
Barnevernstjenesten har som oppgave å sikre barnets beste og trygge deres rettigheter uavhengig av nasjonalitet eller bosted. Den nye bestemmelsen gir muligheten for å tilby et konkret fosterhjem eller en institusjon som hjelpetiltak i en annen stat som har sluttet seg til relevant konvensjon. Dette kan være aktuelt når barnets behov ikke kan ivaretas tilfredsstillende i sitt opprinnelige bostedsland.
Vilkår for frivillig opphold:
For å tilby frivillig opphold i en annen stat, må visse vilkår være oppfylt. Barnevernstjenesten må først vurdere om barnets behov kan ivaretas gjennom frivillige hjelpetiltak i fosterhjem eller institusjon etter § 3-2 i barnevernsloven. Videre må oppholdet være forsvarlig og til barnets beste, der barnets tilknytning til den aktuelle staten blir tillagt særlig vekt. Barnevernstjenesten skal også ivareta barnets rett til medvirkning og gi stor vekt til barnets mening. I tillegg må foreldre med foreldreansvar og barn over 12 år samtykke til oppholdet.
Samarbeid og tilsyn:
Det er viktig at det er et godt samarbeid mellom barnevernstjenesten i barnets opprinnelige bostedsland og myndighetene i den aktuelle staten der oppholdet tilbys. Det må være en forsvarlig tilsynsordning på plass for å sikre barnets trivsel, utvikling og beskyttelse. Barnevernstjenesten må også avtale gjennomføringen av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling med myndighetene i den aktuelle staten.
Særlige situasjoner:
I ekstraordinære situasjoner, som for eksempel ved kriger eller naturkatastrofer, kan barnevernstjenesten samtykke i plassering av barn fra et annet land i et fosterhjem eller en institusjon i Norge. Dette kan skje etter en anmodning fra de kompetente myndighetene i barnets opprinnelsesland, forutsatt at plasseringen er forsvarlig og til barnets beste. I slike situasjoner er det nødvendig å handle raskt for å beskytte barnets velferd og sikkerhet.
Registrering og oppholdstillatelse:
Når det er behov for frivillig opphold i en annen stat, må barnevernstjenesten sørge for at barnet blir registrert med en søknad om beskyttelse eller søknad om opphold hos utlendingsmyndighetene. Dersom barnet ikke allerede har opphold i den aktuelle staten, skal barnevernstjenesten søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse på barnets vegne. Oppholdstillatelsen er nødvendig for å sikre at barnet har juridisk status og rettigheter i den nye staten.
Overføring av jurisdiksjon:
Når den ekstraordinære situasjonen som førte til oppholdet i en annen stat opphører, må barnevernstjenesten vurdere om vilkårene for å anmode om en overføring av jurisdiksjon til barnets tidligere bostedsstat er oppfylt. Dette innebærer å undersøke om det er mulig og hensiktsmessig å overføre ansvaret for barnet tilbake til opprinnelseslandet. En grundig vurdering av barnets beste og omsorgsbehov må gjøres for å sikre en jevn overgang og kontinuitet i omsorgen.
Konklusjon:
Den nye barnevernsloven, § 3-3, gir barnevernstjenesten muligheten til å tilby frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted. Dette er en betydningsfull mulighet for å sikre barnets trygghet og omsorg på tvers av landegrenser. Det er viktig at alle vilkår og samarbeidsavtaler oppfylles for å sikre barnets beste i denne prosessen. Samtidig må det legges vekt på barnets medvirkning og mening gjennom hele prosessen. Denne bestemmelsen åpner opp for en mer fleksibel tilnærming til barnevern, der barnets behov kan ivaretas på en best mulig måte, uavhengig av deres opprinnelsesland.
Den nye barnevernsloven § 3-3. Frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted
Barnevernstjenesten kan tilby et konkret fosterhjem eller en institusjon som hjelpetiltak i en stat som har sluttet seg til konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn dersom følgende vilkår er oppfylt:
a.
vilkårene for frivillig hjelpetiltak i fosterhjem eller institusjon etter § 3-2 er oppfylt
b.
oppholdet er forsvarlig og til barnets beste, og barnets tilknytning til den aktuelle staten er tillagt særlig vekt
c.
barnets rett til medvirkning er ivaretatt og barnets mening er tillagt stor vekt
d.
forelder med foreldreansvar og barn over 12 år samtykker til oppholdet
e.
staten som det er ønskelig å tilby opphold i, har en forsvarlig tilsynsordning
f.
gjennomføringen av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling i forbindelse med oppholdet er avtalt med myndighetene i den aktuelle staten
g.
vilkårene etter konvensjonens artikkel 33 er oppfylt.
Barnevernstjenesten kan samtykke til at et barn som har sitt vanlige bosted i en stat som har tiltrådt konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn, kan få opphold i et konkret fosterhjem eller en institusjon i Norge. Samtykke kan gis bare dersom vilkårene i første ledd er oppfylt. Barnevernstjenesten skal søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse for barnet når det er nødvendig. Barnevernstjenesten kan ikke samtykke til oppholdet før barnet har fått oppholdstillatelse.
Når det som følge av krigen i Ukraina er nødvendig å evakuere barn som er under omsorg av ukrainske myndigheter, kan barnevernstjenesten samtykke i plassering av barn i et fosterhjem eller en institusjon i Norge etter en anmodning fra ukrainske myndigheter, dersom
a.
plasseringen er forsvarlig og til barnets beste
b.
det er inngått en avtale med kompetente ukrainske myndigheter
c.
vilkår for plassering etter artikkel 33 i konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn er oppfylt.
Barnevernstjenesten skal sørge for at barnet registreres med søknad om beskyttelse eller søknad om opphold hos utlendingsmyndighetene. Dersom barnet har vanlig bosted i Norge når den ekstraordinære situasjonen opphører, skal barnevernstjenesten vurdere om vilkårene for å anmode om en overføring av jurisdiksjon til barnets tidligere bostedsstat er oppfylt
Barnevernet har som oppgave å ivareta barnets beste og sikre at deres behov for omsorg og trygghet blir møtt. I tråd med dette har den nye barnevernsloven, § 3-2, introdusert muligheten for barnevernstjenesten til å tilby fosterhjem eller barnevernsinstitusjon som frivillige hjelpetiltak. Dette innebærer at dersom barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte og visse vilkår er oppfylt, kan barnevernet tilby plassering i fosterhjem eller institusjon.
Barnets behov først:
Denne nye bestemmelsen understreker barnevernstjenestens forpliktelse til å prioritere barnets behov og trivsel. Når andre tiltak ikke er tilstrekkelige, kan fosterhjem eller barnevernsinstitusjon bli vurdert som et frivillig hjelpetiltak. Dette kan være tilfellet når barnet har spesielle omsorgsbehov eller opplever utfordringer som ikke kan løses i sitt opprinnelige miljø. Ved å tilby en alternativ omsorgssetting, søker barnevernet å sikre at barnet får den nødvendige omsorgen, tryggheten og stabiliteten det trenger for sin utvikling.
Viktige hensyn ved valg av plasseringssted:
Når barnevernstjenesten vurderer hvilket plasseringssted som er mest egnet, må det tas hensyn til flere faktorer. Ifølge loven skal barnets meninger, identitet og behov for omsorg i et stabilt miljø vektlegges. Barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn skal også tas i betraktning. Dette sikrer at barnet får muligheten til å opprettholde sin kulturelle og sosiale identitet, samtidig som det får den omsorgen det trenger.
I tillegg til disse faktorene, er kontinuitet i barnets oppdragelse og opprettholdelse av tilknytning til foreldre, søsken og andre viktige personer også av stor betydning. Å opprettholde kontakten med disse personene kan bidra til å skape stabilitet i barnets liv og sikre en sunn utvikling. Barnevernet må derfor nøye vurdere disse forholdene når de tar beslutninger om plassering.
Frivillighet og omsorgsovertakelse:
Det er viktig å merke seg at denne bestemmelsen om fosterhjem og barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak ikke er ensbetydende med en omsorgsovertakelse. Dersom det er grunn til å tro at foreldrene ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg over lengre tid, må barnevernet vurdere om det skal reises sak om omsorgsovertakelse i samsvar med § 5-1 i barnevernsloven. Selv om fosterhjem eller barnevernsinstitusjon kan være frivillige hjelpetiltak, er det avgjørende å sikre barnets ve og vel først og fremst.
Oppfølging av situasjonen:
Etter at plasseringen i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon er etablert, er det viktig å opprettholde en grundig oppfølging av barnet og dets omsorgssituasjon. Barnevernstjenesten har ansvar for å følge med på barnets trivsel, utvikling og tilpasning til den nye omsorgssettingen. De bør samarbeide med fosterforeldre eller ansatte ved institusjonen for å sikre at barnets behov blir ivaretatt på best mulig måte.
Barnevernstjenesten må også opprettholde kontakt med foreldre, søsken og andre viktige personer i barnets liv, med mindre det er klare grunner til å begrense eller avbryte denne kontakten. Gjennom regelmessige besøk og dialog kan barnet opprettholde tilknytningen til sin biologiske familie, og det kan være en viktig faktor for barnets ve og vel.
Barnevernstjenestens rolle:
I prosessen med å tilby fosterhjem eller barnevernsinstitusjon som frivillige hjelpetiltak, spiller barnevernstjenesten en sentral rolle. Deres oppgave er å vurdere barnets situasjon grundig, inkludert å ta hensyn til barnets behov, meninger og identitet. Barnevernet må også sikre at valget av plasseringssted tar hensyn til barnets kulturelle, religiøse og språklige bakgrunn.
Barnevernstjenesten skal være en støtte for barnet og dets omsorgssituasjon gjennom hele prosessen. De må veilede og samarbeide med fosterforeldre eller ansatte ved institusjonen for å sikre at barnet får den nødvendige omsorgen og støtten det trenger.
§ 3-2. Fosterhjem og barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak
Barnevernstjenesten kan tilby fosterhjem eller institusjon som hjelpetiltak når vilkårene i § 3-1 første ledd er til stede og barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte. Barnevernstjenesten kan også tilby opphold i omsorgssenter, jf. kapittel 11. Dersom det må antas at foreldrene i lengre tid ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, må barnevernstjenesten vurdere om det med én gang skal reises sak om omsorgsovertakelse, jf. § 5-1. Bestemmelsen i § 5-3 tredje ledd gjelder så langt den passer
Barnevernstjenesten har en viktig rolle i å gi hjelp og støtte til barn og familier som trenger det. Den nye barnevernloven § 3-1 gir barnevernstjenesten ansvaret for å tilby og implementere frivillige hjelpetiltak når barnet har spesielle behov på grunn av omsorgssituasjonen eller atferden. Disse hjelpetiltakene skal være egnet for å møte behovene til barnet og foreldrene, samtidig som de bidrar til positiv endring. I dette blogginnlegget skal vi utforske betydningen av § 3-1 og hvordan den påvirker barnevernstjenestens arbeid med frivillige hjelpetiltak.
Hjelpetiltak som svar på behov: Når et barn har et spesielt behov for hjelp på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd, har barnevernstjenesten plikt til å tilby og iverksette hjelpetiltak. Denne bestemmelsen, som erstatter tidligere lovbestemmelser, tar sikte på å sikre at barnet og familien får den nødvendige støtten de trenger. Hjelpetiltakene skal være skreddersydd for å møte de spesifikke behovene til barnet og bidra til positiv endring.
Krav til kvalitet og oppfølging: Departementet har myndighet til å fastsette forskrifter som angir kravene til kvaliteten på hjelpetiltakene. Disse forskriftene kan også inneholde bestemmelser om oppfølging av barn og unge som mottar bolig som en del av hjelpetiltaket. Formålet med slike forskrifter er å sikre at hjelpetiltakene oppfyller kvalitetsstandardene som er nødvendige for barnets beste og forsvarlig praksis. Dette kan omfatte både materielle krav og krav til oppfølging av barnet i botiltak. Ved å gi forskriftshjemmel for kvalitetskrav, sikrer loven at hjelpetiltakene opprettholder høye standarder og at barnets behov blir ivaretatt på en forsvarlig måte.
Vurdering av hjelpebehov og positiv endring: For at barnevernstjenesten skal iverksette hjelpetiltak, må hjelpebehovet ha et visst omfang. Barnet må ha et særlig behov for hjelp, som er større enn det som er vanlig for de fleste andre barn. Dette behovet må være knyttet til barnets omsorgssituasjon eller atferd. Barnevernstjenesten skal vurdere hvilken type hjelp som er nødvendig for å møte behovene, og hvilke tiltak som vil bidra til positiv endring hos barnet og i familien. Ved å velge egnede hjelpetiltak, kan barnevernstjenest bidra til å forbedre barnets omsorgssituasjon og håndtere utfordrende atferd på en konstruktiv måte. Det kan innebære veiledningstiltak for å styrke foreldrenes omsorgsevne, kompenserende tiltak som avlaster familier i hverdagen, eller kontrolltiltak som tilsyn.
Kravet om at hjelpetiltak skal være egnet betyr at de må være effektive og relevante for å møte barnets og foreldrenes behov. Det er viktig å finne tiltak som tar hensyn til den konkrete situasjonen og bekymringene i den enkelte sak. Valg av hjelpetiltak bør baseres på en grundig vurdering av hvilke tiltak som vil ha en positiv effekt og forebygge behovet for mer inngripende tiltak. Ved å legge vekt på positiv endring, søker man å skape en bedre omsorgssituasjon for barnet og familien, der barnets utvikling og trivsel blir prioritert.
Departementets hjemmel til å gi forskrift om krav til kvalitet i hjelpetiltak gir et rammeverk for å sikre en enhetlig og høy standard på hjelpetiltakene. Dette inkluderer også forskriftshjemmel for botiltak som tilbys som en del av hjelpetiltaket. Kvalitetskravene kan omfatte både de materielle forholdene i tiltaket og krav til oppfølging av barnet. Det kan være behov for å sikre at botiltakene gir trygge og gode boforhold, samtidig som barnevernstjenesten har en plikt til å følge opp barnet og vurdere hvordan tiltaket fungerer.
Den nye barnevernloven § 3-1. Frivillig hjelpetiltak
Når barnet på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp, skal barnevernstjenesten tilby og sette i verk hjelpetiltak for barnet og foreldrene. Hjelpetiltak skal være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov og til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien.
Departementet kan i forskrift fastsette hvilke krav til kvalitet som skal stilles til hjelpetiltak. Forskriften kan fastsette utfyllende krav til oppfølging, jf. § 8-1 og § 8-5, av barn og unge som har bolig som hjelpetiltak
Barnevernstjenesten spiller en avgjørende rolle i å ivareta velferden til sårbare barn og familier. Med det økende antallet personer som blir fordrevet fra Ukraina og ankommer Norge, er det behov for at barnevernstjenesten kan tilpasse seg og utføre sine oppgaver på en effektiv og forsvarlig måte. Den nye barnevernloven § 2-7 gir departementet muligheten til å innføre midlertidige unntak fra fristene i § 2-1 første ledd og § 2-2 annet ledd. I dette blogginnlegget skal vi utforske betydningen av denne bestemmelsen og hvordan den kan påvirke barnevernstjenestens arbeid i møte med utfordrende situasjoner.
Tilpasning i en krevende situasjon: Med et økende antall personer som blir fordrevet fra Ukraina og søker tilflukt i Norge, står barnevernstjenesten overfor en betydelig utfordring. For at tjenesten skal kunne utføre sine oppgaver på en hensiktsmessig og forsvarlig måte, gir barnevernloven § 2-7 departementet adgang til å innføre midlertidige unntak fra fristene i § 2-1 første ledd og § 2-2 annet ledd. Dette betyr at departementet kan gi forskrifter som gir barnevernstjenesten fleksibilitet når det gjelder å oppfylle de fastsatte fristene i disse bestemmelsene.
Hensynet til formålstjenlighet og forsvarlighet: Ved å tillate midlertidige unntak fra fristene i barnevernloven, legger § 2-7 vekt på formålstjenlighet og forsvarlighet i barnevernstjenestens arbeid. I situasjoner der det er et betydelig antall ankomster av personer fordrevet fra Ukraina, kan det være utfordrende å håndtere alle sakene innenfor de fastsatte tidsrammene. Midlertidige unntak gir barnevernstjenesten mulighet til å tilpasse seg den økte arbeidsbelastningen og sikre at nødvendige oppgaver blir gjennomført på en forsvarlig måte.
Departementets rolle og ansvar: Det er departementet som har myndighet til å gi midlertidige forskrifter om unntak fra fristene i barnevernloven. Dette gir departementet et ansvar for å vurdere situasjonen og behovet for unntak i lys av de aktuelle forholdene. Ved å ta hensyn til det høye antallet ankomster og barnevernstjenestens kapasitet, kan departementet tilrettelegge for midlertidige tiltak som sikrer at oppgavene blir utført på en effektiv og forsvarlig måte.
Betydningen av forsvarlige tiltak: Midlertidige unntak fra frister i barnevernloven § 2-7 gir barnevernstjenesten muligheten til å handle på en forsvarlig måte i en krevende situasjon. Dette betyr at tjenesten kan tilpasse seg og håndtere sakene på en effektiv måte uten å bli begrenset av stramme tidsrammer. Ved å gi rom for nødvendig fleksibilitet, kan barnevernstjenesten sikre at barn og familier som blir berørt av den økte tilstrømningen fra Ukraina, mottar den nødvendige omsorgen og beskyttelsen de trenger.
Viktigheten av en helhetlig tilnærming: Selv om midlertidige unntak fra frister kan være nødvendige, er det viktig å understreke betydningen av en helhetlig tilnærming til barnevernsarbeidet. Barnevernstjenesten må fortsatt ivareta sitt mandat om å vurdere barnets beste, samarbeide med andre relevante instanser og sikre kontinuitet i oppfølgingen av saker. Midlertidige unntak bør betraktes som en midlertidig løsning for å håndtere en spesifikk utfordring og ikke som en erstatning for grundig og forsvarlig saksbehandling.
Informasjon og kommunikasjon med berørte parter: I situasjoner der midlertidige unntak blir innført, er det essensielt å sikre god kommunikasjon og informasjon til berørte parter. Barn, foreldre og andre involverte må være klar over de midlertidige tiltakene og ha forståelse for hvorfor de blir implementert. Åpenhet og tydelig kommunikasjon bidrar til å bygge tillit og sikre at alle berørte parter føler seg involvert og informert gjennom hele prosessen.
Oppfølging og evaluering av unntakstiltakene: Departementet har et ansvar for å følge opp og evaluere de midlertidige unntakene som blir innført. Dette inkluderer å vurdere effekten av tiltakene, deres konsekvenser og behovet for eventuelle justeringer eller opphevelse av unntakene. Gjennom kontinuerlig oppfølging kan departementet sikre at barnevernstjenesten fortsetter å operere på en formålstjenlig og forsvarlig måte og at barnas rettigheter og velferd ivaretas på best mulig måte.
Den nye barnevernloven § 2-7. Midlertidig adgang til unntak fra frister
Når det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina er nødvendig for at barnevernstjenesten skal kunne gjennomføre sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte, kan departementet gi midlertidig forskrift om unntak fra fristene i § 2-1 første ledd og § 2-2 annet ledd
Barnevernet spiller en avgjørende rolle i å sikre velferden til barn i sårbare situasjoner. Den nye barnevernloven § 2-5 markerer et betydelig skritt fremover når det gjelder avslutning av undersøkelser. Denne bestemmelsen gir barnevernstjenesten klare retningslinjer for hvordan de skal håndtere og vurdere undersøkelser, og hvilke tiltak som kan iverksettes.
En klar og avgjørende definisjon: Den nye barnevernloven § 2-5 gir en tydelig definisjon av når en barnevernstjenestens undersøkelse anses som avsluttet. Dette skjer når tjenesten har gjennomført en helhetlig vurdering av saken og har tatt en av følgende beslutninger: å henlegge saken, å henlegge saken med mulighet for ny undersøkelse, å iverksette tiltak eller å sende en begjæring om tiltak til barneverns- og helsenemnda. Denne klare definisjonen gir retningslinjer for barnevernstjenesten og sikrer at alle involverte parter er klar over når en undersøkelse er avsluttet.
Viktigheten av å vurdere nye undersøkelser: I tilfeller der barnevernstjenesten henlegger en sak etter en undersøkelse på grunn av manglende samtykke fra foreldrene til anbefalte hjelpetiltak, gir loven mulighet for å fastsette at en ny undersøkelse kan gjennomføres innen seks måneder etter henleggelsen. Dette gir barnevernstjenesten en mulighet til å følge opp saken på nytt hvis vilkårene etter § 2-2 fortsatt er oppfylt. Det er viktig at foreldrene blir informert om denne beslutningen og blir varslet hvis en ny undersøkelse blir åpnet. Dette sikrer transparens og gir foreldrene anledning til å være involvert i prosessen.
Betydningen av en faglig oppsummering: Ved avslutningen av undersøkelsen er det nødvendig at barnevernstjenesten foretar en grundig oppsummerende vurdering av om undersøkelsen gir grunnlag for å iverksette tiltak eller om den skal henlegges. Dette gjøres i tråd med forsvarlighetskravet og hensynet til barnets beste. Ved å fokusere på en samlet vurdering sikrer man at alle relevante faktorer tas i betraktning, og at beslutningene som tas er basert på solid faglig grunnlag.
Fleksibilitet for ny undersøkelse ved nye opplysninger: Selv om barnevernstjenesten har avsluttet en undersøkelse, gir bestemmelsen i § 2-5 også rom for å åpne en ny undersøkelse dersom det fremkommer nye opplysninger, det oppdages feil eller barnevernstjenesten av andre grunner finner det «rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter loven». Denne muligheten eksisterer selv om det er kort tid siden undersøkelsen ble henlagt. I slike tilfeller må barnevernstjenesten på vanlig måte vurdere om det er grunnlag for å åpne en ny undersøkelsessak i henhold til § 2-2.
§ 2-5. Avslutning av undersøkelser
Barnevernstjenestens undersøkelse er avsluttet når den har foretatt en samlet vurdering av saken og gjort ett av følgende:
a.
vedtatt å henlegge saken
b.
vedtatt å henlegge saken med mulighet for ny undersøkelse etter tredje ledd
c.
vedtatt å iverksette tiltak
d.
sendt begjæring om tiltak til barneverns- og helsenemnda.
Barnevernstjenestens avgjørelse om å henlegge saken etter en undersøkelse skal regnes som enkeltvedtak.
Dersom barnevernstjenesten henlegger en sak etter en undersøkelse fordi foreldrene ikke samtykker til anbefalte hjelpetiltak, kan den fastsette i vedtaket at ny undersøkelse gjennomføres inntil seks måneder etter at saken ble henlagt, dersom vilkårene etter § 2-2 fortsatt er oppfylt. Foreldrene skal informeres om vedtaket, og skal informeres dersom ny undersøkelse igangsettes
I dagens samfunn står vi overfor mange komplekse utfordringer knyttet til velferden til sårbare grupper. Blant disse er gravide kvinner som lider av rusmiddelavhengighet. Denne bestemmelsen gir barnevernstjenesten muligheten til å gi støtte og beskyttelse til gravide rusmiddelavhengige, selv uten deres samtykke.
En tydeligere definisjon: En viktig endring i den nye loven er den presiserte definisjonen av situasjonen der en gravid rusmiddelavhengig tas inn på institusjon uten eget samtykke. Tidligere ble det kun nevnt «tilbakeholdelse av gravid rusmiddelavhengig», mens den nye formuleringen er mer nøyaktig. Dette er ikke bare en språklig justering, men det markerer også en bevissthet om behovet for å identifisere og handle i situasjoner der gravide kvinner er i fare på grunn av rusmiddelmisbruk.
Beskyttelse av mor og barn: Ved å tillate barnevernstjenesten å åpne en barnevernssak uten den gravides samtykke, gir loven et juridisk rammeverk for å beskytte både mor og det ufødte barnet. Dette er et viktig skritt for å sikre deres velferd og sørge for at nødvendige tiltak kan iverksettes. Ved å gripe inn på et tidlig stadium kan man unngå potensielle negative konsekvenser som kan oppstå som følge av rusmiddelbruk, og i stedet arbeide mot en bedre fremtid for familien.
Frivillige hjelpetiltak og etterfølgende støtte: Barnevernstjenesten gis også myndighet til å tilby frivillige hjelpetiltak til den gravide rusmiddelavhengige og vurdere behovet for ytterligere tiltak etter fødselen. Dette understreker betydningen av å se på situasjonen som helhetlig, og ikke bare fokusere på den umiddelbare risikoen. Ved å tilby støttende tjenester og skape et nettverk av omsorg rundt den gravide, øker sjansene for bedring og rehabilitering.
Fra råd og veiledning til hjelpetiltak: En annen språklig endring i den nye bestemmelsen er fjerningen av formuleringen «råd og veiledning». Dette er fordi råd og veiledning regnes som et hjelpetiltak i seg selv. Ved å fjerne denne overflødige formuleringen blir bestemmelsen enda tydeligere og mer handlingsrettet. Det viser at det ikke bare er snakk om å gi råd og veiledning, men at det kan settes inn konkrete tiltak for å støtte den gravide kvinnen gjennom hele prosessen.
En helhetlig tilnærming: Den nye barnevernloven § 2-4 representerer en helhetlig tilnærming til oppfølging av gravide rusmiddelavhengige. Ved å fokusere på beskyttelse, støtte og rehabilitering, kan loven bidra til å bryte den onde sirkelen av rusmisbruk og sørge for bedre resultater for både mor og barn.
Samfunnets ansvar: Det er viktig å erkjenne at oppfølgingen av gravide rusmiddelavhengige ikke bare er barnevernstjenestens ansvar, men et samfunnsansvar. Det krever et samarbeid mellom barnevernet, helsetjenesten, rusomsorgen og andre relevante aktører. Ved å jobbe sammen kan vi sikre at den gravide kvinnen får den nødvendige hjelpen og støtten hun trenger for å kunne gi sitt ufødte barn en trygg og sunn start på livet.
Den ny barnevernloven§ 2-4. Oppfølging av gravid rusmiddelavhengig etter melding fra kommunen
Når kommunen gir melding om at en gravid rusmiddelavhengig uten eget samtykke er tatt inn på institusjon og holdes tilbake der, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 syvende ledd, kan barnevernstjenesten åpne barnevernssak uten den gravides samtykke. Barnevernstjenesten kan også tilby frivillige hjelpetiltak og vurdere behovet for å iverksette tiltak etter fødselen
I § 2-3 gir loven hjemmel for barnevernstjenesten og helsenemnda til å vedta utredning av barnets omsorgssituasjon i senter for foreldre og barn når det er nødvendig for å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse av et barn i alderen 0 til 6 år er oppfylt.
Dette betyr at dersom det er behov for å undersøke nærmere om det foreligger grunnlag for å ta over omsorgen for et barn i alderen 0 til 6 år, kan barnevernstjenesten vedta at barnets omsorgssituasjon skal utredes i et senter for foreldre og barn. En slik utredning kan vare i inntil tre måneder, og den krever lovhjemmel selv om samtykke fra partene foreligger.
Det første leddet av bestemmelsen gjelder når det foreligger samtykke til utredning av barnets omsorgssituasjon gjennom døgnopphold i senter for foreldre og barn. Det er Bufetat som kan tilby slik utredning til barnevernstjenesten, i henhold til § 16-3 fjerde ledd bokstav a. Det er derfor Bufetat som avgjør om utredningstilbudet skal gis. Barnevernstjenesten må fatte vedtak om utredning i senter for foreldre og barn, og det må foreligge samtykke fra de aktuelle foreldrene. Det er ikke nødvendig å innhente samtykke fra foreldre som ikke skal omfattes av utredningen. For at utredningen skal kunne gjennomføres, må det være nødvendig å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse av barn i alderen 0 til 6 år er oppfylt. Det innebærer at det må være en reell tvil om hvorvidt disse vilkårene er til stede. Barnevernstjenesten bør derfor avvente med å fatte vedtak om utredning inntil Bufetat har bekreftet at døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn er tilgjengelig i den aktuelle saken.
Det andre leddet av bestemmelsen gir hjemmel til å pålegge utredning i senter for foreldre og barn uten samtykke fra foreldrene. Også i slike tilfeller må det være nødvendig å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt. Å pålegge foreldrene en døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn mot deres vilje er et mer inngripende tiltak enn når samtykke foreligger. Dette må tas hensyn til i vurderingen av nødvendigheten av tiltaket. Prinsippet om forholdsmessighet innebærer at kun nødvendige og hensiktsmessige tiltak skal settes i verk, og det må vurderes om det finnes mindre inngripende alternativer. En grundig vurdering av den konkrete situasjonen må derfor gjennomføres før det blir besluttet å pålegge utredning i senter for foreldre og barn.
Når det gjelder saksbehandlingen i barneverns- og helsenemnda, vises det til §§ 14-3 og 14-16 i barnevernloven. Disse paragrafene gir nærmere regler om hvordan nemndas behandling av saken skal foregå. Det er viktig at barnevernstjenesten har avklart om Bufetat tilbyr døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn før nemnda tar endelig avgjørelse i saken. Dette sikrer at nødvendige ressurser og tjenester er tilgjengelige for familien dersom utredningen blir pålagt.
Det er også verdt å merke seg at bestemmelsen setter en begrensning på tre måneders varighet for pålegget om utredning i senter for foreldre og barn. Varigheten av utredningen kan imidlertid være kortere dersom det er hensiktsmessig i den konkrete situasjonen. Det er viktig å ta hensyn til hvordan Bufetats tilbud er formulert og tilpasses til barnets behov og utvikling.
Den nye barnevernloven § 2-3 om utredning i senter for foreldre og barn gir barnevernstjenesten og helsenemnda nødvendig hjemmel til å gjennomføre grundige utredninger av barnets omsorgssituasjon. Enten det er ved samtykke fra partene eller ved pålegg uten samtykke, må det foreligge nødvendighet for å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse av barn i alderen 0 til 6 år er oppfylt. Prinsippet om forholdsmessighet og grundig vurdering av alternative tiltak må veie tungt i beslutningsprosessen. Gjennom en balansert anvendelse av denne bestemmelsen kan man bidra til å sikre barnets beste og trygge omsorgssituasjoner som fremmer barnets trivsel og utvikling.
§ 2-3. Utredning i senter for foreldre og barn
Når det er nødvendig for å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse av et barn i alderen 0 til 6 år er oppfylt, og samtykke foreligger, kan barnevernstjenesten vedta utredning av barnets omsorgssituasjon i senter for foreldre og barn.
Når det er nødvendig for å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse av barn i alderen 0 til 6 år er oppfylt, kan barneverns- og helsenemnda vedta utredning i senter for foreldre og barn uten at partene har samtykket til det. Slikt pålegg kan vedtas for inntil tre måneder
Undersøkelsen skal gjennomføres snarest og senest innen tre måneder etter at fristen på én uke i § 2-1 første ledd er utløpt. Dette gir barnevernstjenesten en rimelig tidsramme til å undersøke saken grundig. I spesielle tilfeller kan undersøkelsestiden utvides til inntil seks måneder totalt, dersom det er nødvendig.
Formålet med undersøkelsen er å få en helhetlig forståelse av barnets omsorgssituasjon og behov. Barnevernstjenesten skal gjennomføre undersøkelsen systematisk og grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter loven. Dette innebærer at undersøkelsen skal være tilstrekkelig omfattende for å få en klar innsikt i barnets situasjon. Samtidig skal undersøkelsen gjennomføres på en skånsom måte for å begrense eventuelle negative virkninger den kan ha for barnet og familien.
I planleggingen av undersøkelsen skal barnevernstjenesten utarbeide en plan. Denne planen fungerer som et verktøy for å sikre at relevante opplysninger blir samlet inn og vurdert på en systematisk måte. Barnevernstjenesten kan også engasjere sakkyndige for å bistå i undersøkelsen, og de kan benytte seg av tilbud om utredning av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0 til 6 år.
Foreldrene eller den barnet bor hos kan ikke motsette seg at barnevernstjenesten gjennomfører besøk i hjemmet som en del av undersøkelsen. Barnevernstjenesten og sakkyndige har også rett til å snakke med barnet i enerom, selv om foreldrene motsetter seg det. Dette gjelder spesielt når det er mistanke om mishandling eller alvorlige overgrep. I slike tilfeller kan barnevernstjenestens leder vedta at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for kortvarig medisinsk undersøkelse.
Den nye barnevernloven § 2-2 inneholder viktige bestemmelser som regulerer barnevernstjenestens rett og plikt til å gjennomføre undersøkelser. Formålet med disse undersøkelsene er å skaffe til veie tilstrekkelig informasjon for
å vurdere barnets omsorgssituasjon og behov på en grundig og systematisk måte. Undersøkelsen skal gjennomføres innen en rimelig tidsramme, normalt innen tre måneder etter at fristen på én uke fra § 2-1 første ledd er utløpt. I spesielle tilfeller kan denne tidsrammen utvides til inntil seks måneder, dersom det er nødvendig for en fullstendig vurdering av saken.
Under undersøkelsen skal barnevernstjenesten samle inn relevante opplysninger og vurdere disse på en grundig og systematisk måte. Formålet er å få en helhetlig forståelse av barnets omsorgssituasjon, herunder vurdere om det er behov for å iverksette tiltak etter barnevernloven. Undersøkelsen skal være tilstrekkelig omfattende for å få en klar innsikt i barnets situasjon, samtidig som den skal gjennomføres på en skånsom måte for å begrense eventuelle negative virkninger for barnet og familien.
I planleggingen av undersøkelsen skal barnevernstjenesten utarbeide en plan som sikrer at relevante opplysninger blir samlet inn og vurdert systematisk. Det kan også være aktuelt å engasjere sakkyndige for å bistå i undersøkelsen, samt benytte tilbud om utredning av omsorgssituasjonen for barn i alderen 0 til 6 år.
Foreldrene eller den barnet bor hos kan ikke motsette seg at barnevernstjenesten gjennomfører besøk i hjemmet som en del av undersøkelsen. Barnevernstjenesten og sakkyndige har også rett til å snakke med barnet i enerom, selv om foreldrene motsetter seg dette. Dette gjelder spesielt i tilfeller hvor det er mistanke om mishandling eller alvorlige overgrep. I slike tilfeller kan barnevernstjenestens leder vedta at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for en kortvarig medisinsk undersøkelse.
Den nye barnevernloven § 2-2 er viktig for å sikre at barnevernstjenesten har klare rettigheter og plikter når det gjelder å gjennomføre undersøkelser. Dette bidrar til å ivareta barnets beste og sikre en grundig vurdering av barnets omsorgssituasjon og behov for eventuelle tiltak.
§ 2-2. Barnevernstjenestens rett og plikt til å gjennomføre undersøkelser
Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for å iverksette tiltak etter loven, skal barnevernstjenesten undersøke forholdet.
Undersøkelsen skal gjennomføres snarest, og den skal være avsluttet senest innen tre måneder etter at fristen på en uke i § 2-1 første ledd er utløpt. I særlige tilfeller kan barnevernstjenesten utvide undersøkelsestiden til inntil seks måneder totalt.
Barnevernstjenesten skal undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov. Undersøkelsen skal gjennomføres systematisk og grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter loven. Undersøkelsen skal gjennomføres så skånsomt som mulig. Barnevernstjenesten skal lage en plan for undersøkelsen.
Barnevernstjenesten kan engasjere sakkyndige til å bistå i undersøkelsen, jf. § 12-7. Barnevernstjenesten kan også benytte tilbud om utredning av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0 til 6 år, jf. § 16-3 fjerde ledd bokstav a.
Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at barnevernstjenesten gjennomfører besøk i hjemmet som en del av undersøkelsen. Barnevernstjenesten og sakkyndige som den har engasjert, kan kreve overfor foreldrene å få snakke med barnet i enerom. Dersom det er mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, kan barnevernstjenestens leder vedta at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for kortvarig medisinsk undersøkelse.
Bestemmelsene i femte ledd første og annet punktum gjelder også for utredning etter § 16-3 fjerde ledd bokstav a
