Barn som parter: rett til deltakelse, formøte og informasjon
- Barn med partsrettigheter deltar på linje med øvrige parter
- Nemndleder tilbyr formøte og sikrer forståelig informasjon
- Barnets mening skal komme klart frem, også om midlertidige ordninger
Barn som er parter, har ikke en tilnærmet, men en reell og likestilt prosessposisjon i samtaleprosess. Når saken føres i denne prosessformen, skal nemndleder legge til rette for at barnet både får og forstår informasjonen som trengs for å ivareta sin rolle. Formøte er et virkemiddel for å skape oversikt: tid, sted, deltakere, hva som skal diskuteres, hvordan barnet kan uttrykke seg, og hvordan opplysningene senere kan inngå i nemndas vurdering. Poenget er å fjerne friksjon før selve samtalemøtet. Et formøte er ikke en parallell prosess; det er en tilrettelegging som styrker barnets evne til å delta.
Rettighetsutøvelsen er substansiell. Barnet skal kunne gjøre rede for syn, stille spørsmål og be om avklaringer. Der det i samtaleprosessen vurderes midlertidige ordninger, må barnet få forklaringer som er tilpasset alder og forutsetninger: hva tiltaket innebærer i praksis, hvilke endringer det medfører i hverdagen, hvordan evalueringen skal foregå, og hva som kan bli veien videre. Nemndleder bærer ansvaret for at dette ikke blir abstrakt, men konkret. Informasjonen må være korrekt, konsistent og gjentatt ved behov. Det som er uklart for barnet, kan ikke regnes som forstått.
Barnets medvirkning er ikke et dekorativt ledd i møteformen; den påvirker bevisbildet. Et klargjort barns syn kan enten bekrefte eller utfordre forvaltningens fremstilling, belyse nyanser i risiko- og omsorgsvurderinger, og gi nemnda et bedre grunnlag for å vurdere om samtaleprosessens prøveordninger er forsvarlige. Samtidig må nemndleder sikre en ryddig prosess: barnets uttalelser skal dokumenteres med nødvendig notoritet, og partenes rett til kontradiksjon ivaretas innenfor rammen av samtaleprosessen.
Barn uten partsrettigheter: medvirkningsrett, uttalerett før møtet og tydeliggjøring i møtet
- Barn med forutsetning for egne synspunkter har rett til å medvirke
- Uttalerett før samtalemøtet; nemndleder klargjør barnets syn i møtet
- Øvrige medvirkningsregler i barnevernet gjelder i tillegg
Når barnet ikke er part, men er i stand til å danne egne meninger, har det en selvstendig rett til å medvirke. Dette forutsetter både et reelt valg og reell tilrettelegging. Uttaleretten før møtet skaper rom for at barnet kan uttrykke seg uten press fra prosessituasjonen. Nemndleder kan bruke ulike kanaler for å innhente og løfte frem barnets syn: direkte samtale, talsperson, eller bistand fra sakkyndig. Valget skal bero på sakens karakter og barnets behov. I møtet er oppgaven å gjøre barnets syn hørbart og lesbart: hva mener barnet, på hvilket grunnlag, og hvilken vekt bør synet tillegges i lys av alder og modenhet.
Medvirkningen må være mer enn et signal. Den skal ha konkret innflytelse på hvordan prøveordninger utformes, hvordan de evalueres, og hvordan veien videre stakes ut. Dette krever språk som gir barnet oversikt: tidsplan, mål, kjennetegn på om tiltaket virker, og konsekvenser ved manglende måloppnåelse. Medvirkningsreglene for barnevernet gjelder uavhengig av prosessform; samtaleprosessforskriften legger et ekstra lag som presiserer rammene i nemndas regi. Samordningen mellom forskriftene gir forutsigbarhet: samme kjerne – barnets rett til å bli hørt – med prosessformens særlige tilpasninger.
Operasjonelle minstekrav til barnesamtalen i tilknytning til samtaleprosess
- Klart formål: hva samtalen skal opplyse, og hvordan opplysningene brukes i prosessen.
- Valg av kanal: direkte samtale, talsperson eller sakkyndig – begrunnet ut fra barnets behov.
- Informasjonsnivå: tilpasset alder og modenhet, med mulighet for oppfølging og oppklaring.
- Notoritet: presis dokumentasjon av innhold, tidspunkt, tilrettelegging og eventuelle forbehold.
Den praktiske verdien av medvirkning står og faller på kvaliteten i tilretteleggingen. Dersom informasjon gis i aggregater, uten konkrete beskrivelser av hva som skjer for barnet i morgen, i neste uke og etter evaluering, blir retten vanskelig å realisere. Tilsvarende blir retten illusorisk hvis barnet ikke får tid til å tenke seg om, eller hvis kanalen som velges, ikke er trygg. Nemndleder skal derfor vurdere språk, tempo og rammer i samråd med prosessfullmektigen, og kontrollere at barnet faktisk forstår. Der det er usikkerhet, skal det legges inn et nytt informasjonsløp før møtet.
Det særpregede ved samtaleprosess er kombinasjonen av fleksibilitet og krav til klarhet. Fleksibiliteten gjør det mulig å justere kursen underveis; klarhetskravet hindrer at barnets stemme løses opp i uforpliktende samtaler. Dokumentasjon av hva barnet har sagt, og hvordan det er tatt hensyn til, er derfor nødvendig både av hensyn til barnet og for senere kontroll. Dette gjelder uavhengig av om prosessen leder til enighet eller ender i forhandlingsmøte.
