Barnets mening og medvirkning i akuttsaker

Temaguide: Akuttvedtak

Et akuttvedtak blir ofte truffet under tidspress. Det betyr ikke at barnets rett til medvirkning settes til side. Etter barnevernsloven § 1-4 har et barn som er i stand til å danne seg egne meninger rett til å medvirke i alle forhold som gjelder barnet etter loven. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon, få anledning til å uttrykke seg fritt og bli lyttet til.

Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med alder og modenhet.

Medvirkning er en rett – ikke et ansvar

Barnet skal få komme til orde, men skal ikke få ansvaret for å avgjøre om det skal flyttes fra foreldrene. Det er myndighetene som må foreta den rettslige vurderingen.

Dette skillet er viktig. Et barn kan ønske å bo hjemme selv om situasjonen er farlig. Et annet barn kan ønske å flytte på grunn av en konflikt som ikke i seg selv oppfyller vilkårene for tvang. Barnets mening er sentral, men den må inngå i en helhetlig vurdering av sikkerhet, utvikling og familieliv.

Hvor gammelt må barnet være?

Loven setter ikke en nedre fast aldersgrense for retten til å bli hørt. Spørsmålet er om barnet er i stand til å danne seg egne meninger. Måten barnet medvirker på må tilpasses alder, språk, utvikling og situasjon.

For små barn kan observasjoner, kroppslige reaksjoner og samspill være relevante, men dette må ikke forveksles med at voksne fritt kan tillegge barnet bestemte meninger. Jo yngre barnet er, desto viktigere er faglig varsomhet i tolkningen.

Barnet kan snakke med barnevernet uten foreldrenes samtykke

§ 1-4 gir barnevernet adgang til å snakke med barnet uten foreldrenes samtykke og uten at foreldrene er informert på forhånd når vilkårene er oppfylt. Dette kan være nødvendig for at barnet skal kunne fortelle fritt, særlig ved mistanke om vold, overgrep eller sterk lojalitetskonflikt.

Foreldrene kan oppleve dette som belastende, men ordningen er en del av barnets selvstendige rett til medvirkning og beskyttelse. Samtidig må samtalen gjennomføres forsvarlig og dokumenteres korrekt.

Barnet skal informeres om hva opplysningene kan brukes til

Loven krever at barnet får informasjon som er tilpasset dets forutsetninger. Barnet skal så langt loven krever få vite hvordan opplysningene kan bli brukt og hvem de kan deles med, og få anledning til å uttale seg før opplysninger deles.

I en akuttsituasjon kan informasjonsbehovet være stort: Hvor skal barnet? Hvor lenge? Kan barnet se foreldrene? Hva skjer med skole, søsken og kjæledyr? Hvem kan barnet kontakte? God informasjon er ikke bare et rettssikkerhetstiltak, men kan redusere belastningen ved selve plasseringen.

Hvordan skal barnets mening dokumenteres?

Etter § 12-5 skal det fremgå av journalen hva barnet mener og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Dette er viktig fordi en senere kontrollinstans må kunne se om barnets perspektiv faktisk har vært en del av beslutningen.

Det er ikke tilstrekkelig å skrive at «barnet er hørt» dersom det ikke går frem hva barnet uttrykte og hvordan dette ble vurdert. Samtidig må dokumentasjonen ivareta barnets personvern og behov for beskyttelse.

Når barnet sier at det vil hjem

Et barns sterke ønske om å reise hjem er rettslig relevant, men ikke nødvendigvis avgjørende. Dersom det foreligger alvorlig risiko for vold eller annen skade, kan myndighetene måtte beskytte barnet mot en fare barnet selv ikke overskuer.

I vurderingen bør det likevel undersøkes hvorfor barnet vil hjem, hva barnet forstår av situasjonen, hva det frykter ved plasseringen, og om mindre inngripende tiltak kan ivareta både sikkerhet og tilknytning.

Når barnet ikke vil hjem

Også et ønske om å bli værende utenfor hjemmet må undersøkes. Barnets utsagn kan bygge på reell frykt og alvorlige erfaringer, men kan også påvirkes av en pågående konflikt, lojalitet, misforståelser eller kortsiktige ønsker.

Myndighetene må vurdere innholdet i uttalelsen, barnets modenhet, hvordan opplysningene kom frem og øvrige bevis. Barnets mening skal verken bagatelliseres eller gjøres til eneste bevis.

Søsken kan mene forskjellig

I familier med flere barn kan søsken oppleve hjemmet svært forskjellig. Et eldre barn kan ha beskyttet yngre søsken eller hatt større innsikt i foreldrenes problemer. Et yngre barn kan være sterkere knyttet og mindre i stand til å forklare risiko.

Det må derfor gjøres individuelle vurderinger. At ett barn ønsker hjem eller bort kan ikke uten videre overføres til alle søsken.

Partsrettigheter for barn

Etter § 12-3 er barn som har fylt 15 år som hovedregel part i saken. I enkelte sakstyper har barnet partsrettigheter uavhengig av alder, og nemnda kan også innvilge partsrettigheter til barn under 15 år dersom hensynet til barnet tilsier det.

Partsstatus gir rettigheter som går lenger enn retten til medvirkning, blant annet prosessuelle rettigheter i nemnda. Det er derfor viktig å skille mellom at alle barn som kan danne seg egne meninger har rett til medvirkning, og at bare noen barn har formell partsstatus.

Tillitsperson

Barnet kan etter reglene i barnevernsloven ha anledning til å ha med en person det har særlig tillit til i møter med barnevernet, innenfor de nærmere rammene loven og forskriften setter. I en akuttsituasjon kan en trygg person bidra til at barnet klarer å uttrykke seg og forstå informasjonen.

Foreldre bør ikke instruere barnet

I akutte konflikter kan foreldrene føle behov for å forklare barnet «hva det må si». Det bør unngås. Barnets forklaring skal være barnets egen. Press, gjentatt utspørring eller forventninger kan både belaste barnet og redusere bevisverdien av senere uttalelser.

Foreldrenes juridiske innsigelser bør fremmes gjennom advokat og dokumentasjon, ikke gjennom barnet.

Medvirkning etter selve vedtaket

Barnets rett til medvirkning stopper ikke når barnet er flyttet. Barnet skal høres om plasseringen, kontakt med foreldre og søsken, skole, fritid, helse og videre tiltak. Etter § 8-2 skal barnevernet følge barnets utvikling og omsorgssituasjon og løpende vurdere behovet for endringer.

Et kontrollspørsmål for foreldre og advokat

I en klage kan det være nyttig å spørre: Har barnet fått reell, trygg og alderstilpasset mulighet til å uttrykke seg? Er barnets uttalelser korrekt gjengitt? Er det synlig hvilken vekt de er gitt? Og har barnevernet skilt mellom barnets egne opplysninger, voksnes tolkninger og andre bevis?

Riktig medvirkning gjør ikke nødvendigvis resultatet mer gunstig for foreldrene. Men den gjør beslutningen bedre opplyst og styrker barnets rettssikkerhet – som er selve formålet med regelen.

Kilder

• Barnevernsloven (lov 18. juni 2021 nr. 97), særlig §§ 1-3, 1-4, 1-5, 4-2, 5-3, 7-1 til 7-3, 8-2, 12-5, 12-6, 14-22, 14-23 og 14-25: lovdata.no
• Prop. 133 L (2020–2021) Lov om barnevern, særlig kapittel 10 og merknadene til § 4-2: regjeringen.no
• Barneverns- og helsenemnda, Akuttvedtak og Klagesak: bvhn.no og bvhn.no
• Bufdir, Kunnskapsbasert retningslinje for akuttarbeid i kommunal barnevernstjeneste: bufdir.no
• Høyesterett, HR-2020-661-S, HR-2020-662-S og HR-2020-663-S.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om advokatbistand for foreldre i barnevernssaker.