Ny barnevernslov – Side 2 – Ny Barnevernslov

Barnevernsloven kapittel 17: Statlig tilsyn – Styrking av rettssikkerhet og kvalitet i barnevernet

14. desember 2023 av advokatwulff

barnevernsloven, barns rettigheter, barnevernet, barns beste, beskyttelse mot vold, omsorgssvikt, kommunens ansvar, barnevernstjenestens ansvar, forebygging av atferdsproblemer, samordning av tjenestetilbud, endringer i barnevernsloven, rettferdig barnevern, effektivt barnevern, barnevernshistorie, barnevernssystemet, juridisk rammeverk, barns trivsel, trygghet for barn, samfunnsmessige endringer, rettssikkerhet i barnevernet, omsorgsovertakelse, institusjonsplassering, barnevernsprinsipper, barnets velferd, barnevernsreform, beskyttelse mot overgrep, ansvar og oppgaver i barnevernet, barn og familier, barnevern i samfunnet, barnevern i praksis.

I kapittel 17 av barnevernsloven finner vi bestemmelser som regulerer det statlige tilsynet med både kommunalt og statlig barnevern. Dette tilsynet spiller en viktig rolle i å sikre rettssikkerheten og kvaliteten i barnevernet, samtidig som det bidrar til å styrke tilliten i befolkningen til denne viktige sektoren.

En ny bestemmelse introduseres i dette kapitlet, som tydelig beskriver formålet med det statlige tilsynet (§ 17-1). Formålet formuleres på en måte som understreker to sentrale aspekter: styrking av rettssikkerheten og kvaliteten i barnevernet, samt styrking av tilliten fra befolkningen.

Rettssikkerheten til de involverte, enten det er barn, foreldre eller andre berørte parter, er av største viktighet. Det statlige tilsynet har som mål å sikre at de rettslige rammene og prosedyrene følges, og at alle involverte parters rettigheter ivaretas på en forsvarlig måte. Dette er særlig viktig når det kommer til beslutninger som kan påvirke barnas liv og fremtid.

Samtidig er kvaliteten i barnevernet av essensiell betydning. Ved å gjennomføre systematiske tilsyn og evalueringer, kan man identifisere områder der det er behov for forbedringer, og dermed sikre at barn og familier mottar den hjelpen og støtten de trenger på en adekvat måte. Dette bidrar til å heve standarden for tjenestene som tilbys innen barnevernet.

Å styrke tilliten i befolkningen er også en vesentlig del av formålet med det statlige tilsynet. Når samfunnet har tillit til at barnevernet opererer på en rettferdig og profesjonell måte, blir det enklere å engasjere seg og samarbeide for å fremme det overordnede målet: å sikre barns trygghet, trivsel og velferd.

Statlig barnevernsmyndighet: En oversikt over kapittel 16 i Barnevernsloven

7. desember 20237. desember 2023 av advokatwulff

Barnevernsloven kapittel 16, Statlige barnevernsmyndigheters ansvar, Bufetats rolle og forpliktelser, Velferd og beskyttelse for barn og familier, Forutsigbarhet i Bufetats tjenester, Differensiert tiltaksapparat, Bistandsplikt i barnevernet, Samarbeid mellom Bufetat og kommunene, Saksbehandling i Bufetat, Effektiv kommunikasjon i barnevernet, Rammene for betalingsansvar, Barneverns- og helsenemnda, Økonomiske forhold i barnevernet, Smidig samhandling i barnevernet, Krav til Bufetat om praksisstudenter, Kompetansebygging i barnevernet, Erfaringsdeling i barnevernet, Neste generasjon fagfolk i barnevernet, Forberedelse på barnevernsfeltets utfordringer, Barnevernets lovfestede ansvar, Statens bidrag til barnevernet, Lovens betydning for barn og familier, Bufetats rolle i velferdsbeskyttelse, Lovens presiseringer om Bufetats tjenester, Tiltaksapparat i barnevernet, Forskriftshjemmel i barnevernet, Samarbeid mellom Bufetat og kommuner, Rettferdige prosedyrer i barnevernet, Smidig samhandling i barnevernet, Praksisstudenter i Bufetat, Kompetansebygging i barnevernet, Erfaringsoverføring i barnevernet, Forberedelse på barnevernsarbeid.

Barnevernsloven kapittel 16 bringer fokus til statlige barnevernsmyndigheters ansvar og oppgaver. Dette kapittelet legger rammeverket for Bufetats rolle og forpliktelser, og gir et viktig innblikk i hvordan staten bidrar til å sikre velferd og beskyttelse for barn og familier.

Den nye loven gir presiseringer som fremmer økt forutsigbarhet når det gjelder Bufetats tjenester og tiltak. Det er tydelig lovfestet at Bufetat skal ha et tilgjengelig og godt differensiert tiltaksapparat, noe som er avgjørende for å oppfylle bistandsplikten (§ 16-3). Dette styrker Bufetats evne til å møte en rekke ulike behov blant barn og familier.

En vesentlig ny bestemmelse gir departementet forskriftshjemmel til å utforme retningslinjer for saksbehandlingen i Bufetat, spesielt med vekt på samarbeidet mellom Bufetat og kommunene (§ 16-3). Dette viser viktigheten av effektiv kommunikasjon og samhandling mellom ulike nivåer av barnevernssystemet.

Loven klargjør rammene for Bufetats betalingsansvar når saker behandles i barneverns- og helsenemnda (§ 16-5). Dette gir nødvendig klarhet i økonomiske forhold og sikrer at rettferdige prosedyrer følges. Denne bestemmelsen legger til rette for en smidig samhandling mellom Bufetat og nemnda.

Det er også stilt krav til Bufetat om å ta imot praksisstudenter (§ 16-3). Dette er en positiv utvikling som fremmer kompetansebygging og overføring av erfaringer til neste generasjon fagfolk innen barnevernsfeltet. Det sikrer at kommende ansatte er godt forberedt på utfordringene som møter dem.

Kommunens og barnevernstjenestens ansvar og oppgaver i barnevernsloven

30. november 2023 av advokatwulff

Barnevernsloven kapittel 15, kommunens ansvar i barnevern, barnevernstjenestens oppgaver, forebygging av omsorgssvikt, samarbeid i barnevern, individuell plan i barnevern, barnevernstjenestens akuttberedskap, private tjenesteytere i barnevern, kompetansekrav i barnevern, veiledning i barnevernstjenesten, praksisstudenter i barnevern, ansvar i forebyggende arbeid, barns beste i barnevern, barnevernsreformen, barn og familier i barnevern, kommunestyrets rolle i barnevern, samarbeidsplikt i barnevern, helhetlig forebyggende arbeid, samordning av tjenestetilbud, barnevernstjenestens rolle, barns rettigheter i barnevern, ansvar for enkeltsaker i barnevern, kompetanse i barnevernstjenesten, akuttberedskap i barnevern, private fosterhjem i barnevern, mastergrad i barnevern, overgangsordning i kompetansekrav, veiledning for ansatte i barnevern, praksisopplæring i barnevern.

Barnevernslovens kapittel 15 bringer sammen de essensielle retningslinjene for kommunenes og barnevernstjenestens ansvar og oppgaver, samtidig som det inkluderer viktige organisatoriske bestemmelser. Dette kapittelet er en sentral del av loven, som legger grunnlaget for et effektivt og rettferdig barnevernssystem.

En vesentlig endring er tydeliggjøringen av at det er kommunens ansvar, ikke barnevernstjenestens, å forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer (§ 15-1). Denne bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2022, i samsvar med 3-1 i barnevernloven av 1992. Kravet om at kommunestyret selv skal utarbeide en plan for forebyggende arbeid, understreker viktigheten av systematisk innsats på dette området.

Kommunestyret skal ta beslutninger om barnevernstjenestens rolle innenfor forebyggende arbeid, i tillegg til de oppgavene som allerede ligger i barnevernsloven. Den nye loven presiserer samarbeidsplikten og kommunens ansvar for å samordne tjenestetilbudet for hvert enkelt barn (§ 15-8). Dette inkluderer en tydelig plikt til samarbeid utover enkeltsaker, og en harmonisering av regler for individuell plan. Denne bestemmelsen trer i kraft 1. august 2022, i samsvar med §§ 3-2 og 3-2a i barnevernloven av 1992.

Loven styrker også barnevernstjenestens ansvar etter loven (§ 15-3). En ny bestemmelse lovfester at barnevernstjenestene skal ha en akuttberedskap. Dette er en viktig endring som sikrer rask respons og handling i akutte situasjoner som berører barns sikkerhet og velferd.

Den nye loven gir kommunene adgang til å benytte private tjenesteytere, men samtidig innføres et forbud mot bruk av private tjenesteytere for visse oppgaver (§ 15-7). Videre er det lovfestet at barnevernstjenesten ikke har tillatelse til å plassere barn i ordinære fosterhjem tilknyttet private tjenesteytere (§ 15-7).

En betydelig styrking av det kommunale barnevernet er innføringen av krav om barnevernsfaglig mastergrad eller annen relevant utdanning for personell som skal utføre visse kjerneoppgaver i barnevernstjenesten (§ 15-6). Denne bestemmelsen vil gjelde fra 2031, og en overgangsordning tillater oppfyllelse av kravet gjennom en kombinasjon av utdanning og erfaring. Det er også åpning for midlertidige dispensasjoner og varige unntak fra kravet om mastergrad.

For å forberede nyutdannede på de utfordrende oppgavene i barnevernstjenesten, lovfestes det krav om veiledning for ansatte i tjenesten, i tillegg til at kommunen skal ta imot praksisstudenter (§ 15-2). Dette tiltaket sikrer en jevn og kvalifisert arbeidsstyrke som kan håndtere ulike situasjoner og utfordringer på en kompetent måte.

Håndtering av straffbare forhold i omsorgssentre

27. november 2023 av advokatwulff

barnevern, taushetsplikt, anmeldelse, politiet, risikovurdering, forebyggende tiltak, beboers situasjon, gjentakelsesfare, faglig forsvarlig, individuell vurdering, arbeidsmiljøloven, Arbeidstilsynet, alvorlig skade, helse, barnevernloven, straffbart forhold, omsorgssentre, etiske dilemmaer, rapporteringsplikt, plasseringstid, plasseringsgrunnlag, voldsutøvelse, trusler, psykisk helse, fysisk skade, alternative tiltak, forklaringsplikt, rettssak, fornærmede, konkrete vurderinger

I barneverninstitusjoner og omsorgssentre står man ofte overfor komplekse og sensitive situasjoner som kan involvere straffbare forhold. I slike tilfeller er det avgjørende å ha klare retningslinjer for når det er nødvendig og etisk forsvarlig å bryte taushetsplikten og rapportere til politiet.

I henhold til barnevernloven § 6-7 er det to hovedkriterier for å vurdere om opplysninger om straffbare forhold skal gis til politiet. Det første kriteriet er om det er nødvendig for å fremme institusjonens eller omsorgssenterets oppgaver. Det andre kriteriet, som vi skal fokusere på her, er om det er nødvendig for å “forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse”.

For å ta en informert beslutning, må man foreta en grundig risikovurdering. Dette inkluderer å vurdere beboerens alder, plasseringsgrunnlag og plasseringstid, samt eventuelle særlige forhold som kan ha betydning for anmeldelsen. Det er også viktig å vurdere om det foreligger en fare for gjentakelse av straffbare forhold, og om situasjonen tidligere er blitt håndtert på en adekvat og faglig forsvarlig måte.

I tillegg til disse momentene, må man også vurdere handlingens grovhet. Er trusselen om vold så alvorlig at den i seg selv utgjør en fare for liv eller alvorlig skade for noens helse? Er trusselen så reell at det er nødvendig med politianmeldelse for å hindre at den settes ut i livet?

Det er også viktig å vurdere om det finnes alternative tiltak til å gi opplysninger eller anmeldelse til politiet. Kan situasjonen håndteres internt i institusjonen på en måte som ivaretar alle parters sikkerhet og helse?

I noen tilfeller kan det også være nødvendig å ta hensyn til forhold knyttet til fornærmede, spesielt hvis det er snakk om en annen beboer i institusjonen. Dette kan for eksempel være relevant hvis det er forklaringsplikt ved en eventuell rettssak.

Det er viktig å merke seg at alle disse vurderingene må være konkrete og individuelle. Det er ingen “one-size-fits-all”-løsning, og det krever en høy grad av faglig skjønn. Det er også viktig å dokumentere vurderingsprosessen nøye, da dette kan være avgjørende i eventuelle senere juridiske prosesser.

Behandling av saker i barneverns- og helsenemnda: Nye retningslinjer og endringer i barnevernsloven

23. november 2023 av advokatwulff

barnevernsloven kapittel 14, barnevernshelsenemnda, rettssikkerhet i barnevern, barnevernsbehandling, sakshåndtering barnevern, barnevern advokat, effektiv sakshåndtering, barnevern akuttvedtak, barns rettigheter i barnevern, barnevernsavgjørelser, barnevern og høyesterett, barnevern lovendringer, barnevernsnemnda, behandling av barnevernssaker, barnevern og familiebånd, barns medvirkning i barnevern, rettigheter for private parter i barnevern, barnevern og juridisk representasjon, barnevern og rettferdighet, foreldres rettigheter i barnevern, barnevern og barnets stemme, barnevern og akuttvedtak klage, behandling av klager i barnevern, barnevern og sakshåndtering, barns beste i barnevern, barnevern og barns involvering, barnevern og nemndas uavhengighet, barnevern og upartiskhet, endringer i barnevernslovgivning, barnevern og rettighetsforskrift

En hjørnestein i barneverns- og helsenemndas funksjon er dens uavhengighet og upartiskhet. Dette prinsippet er nå tydelig lovfestet i § 14-1. Dette sikrer at nemndas avgjørelser er grunnlagt på objektive og rettferdige vurderinger.

En balanse mellom rask behandling av saker og forsvarlig saksbehandling er essensiell. Den oppdaterte lovgivningen, spesifisert i § 14-6, setter klare krav til at sakene skal håndteres så effektivt som mulig uten å gå på kompromiss med kvaliteten på saksbehandlingen.

En ny forskriftshjemmel, § 14-7, introduserer muligheten for departementet å utvelge en gruppe advokater som kan oppnevnes for private parter. Dette bidrar til å sikre at rettssikkerheten opprettholdes ved å tilby kvalifisert juridisk representasjon.

Den nye loven stiller klare føringer for barnevernstjenesten når det gjelder å legge frem en begjæring som gir tilstrekkelig grunnlag for forsvarlig saksbehandling. Dette inkluderer en grundig redegjørelse for kravene fra både EMD og Høyesterett. Samtidig legges det vekt på nødvendigheten av å inkludere vurderingen av familiebånd i nemndas vedtak, som spesifisert i §§ 14-9 og 14-20.

En ny bestemmelse, § 14-23, åpner for mer grundig behandling av klager over akuttvedtak ved å tillate behandling gjennom ordinær nemnd i spesielle tilfeller. Dette trinnvise tilnærmingen sikrer at avgjørelsene er veloverveide og informerte.

Lovendringene understreker barns rett til å forklare seg direkte til nemnda, slik som presisert i § 14-13. Dette gir barnet en stemme i prosessen og fremmer en mer inkluderende og rettferdig beslutningstaking.

Endringene gir en større adgang til å behandle saker som involverer foreldrenes felles barn sammen. Denne utviklingen, beskrevet i § 14-11, kan bidra til en mer helhetlig og koordinert tilnærming til saker som berører familier i ulike kontekster.

Når kan barnevernet dele informasjon?

20. november 2023 av advokatwulff

Taushetsplikt, Barnevern, Barnevernloven, Forvaltningsloven, Personopplysninger, Straffeloven, Anmeldelse, Politiet, Omsorgssenter, Barne- og familiedepartementet, Rundskriv, Juridisk, Etisk, Opplysningsrett, Opplysningsplikt, Barne-, ungdoms- og familieetaten, Bufetat, Klient, Beboer, Institusjon, Vold, Trusler, Atferdsvansker, Helse, Sikkerhet, Ansatte, Bemanning, Kvalifikasjoner, Lovregulering, Straffbarhet

I barnevernets komplekse landskap er taushetsplikten en bærebjelke som sikrer barn og unges integritet og personvern. Denne plikten er ikke bare en etisk forpliktelse, men også en juridisk nødvendighet, forankret i barnevernloven § 6-7. Denne paragrafen gir en detaljert oversikt over hvilke opplysninger som er underlagt taushetsplikt, inkludert personlige data som fødested, fødselsdato og yrke.

Det er viktig å forstå at taushetsplikten også strekker seg til samarbeid med andre forvaltningsorganer, inkludert politiet. Her er det strenge begrensninger. Opplysninger kan kun deles dersom det er avgjørende for å fremme barnevernets oppgaver eller for å avverge en alvorlig fare for liv og helse. Dette betyr at selv i tilfeller der det kan være mistanke om straffbare forhold, må det foretas en nøye vurdering før opplysninger kan deles med politiet.

En slik vurdering må ta hensyn til flere faktorer, inkludert alvorlighetsgraden av det straffbare forholdet. Mindre integritetskrenkelser, som ikke utgjør en vesentlig fare for liv eller helse, faller utenfor denne bestemmelsen. Det er også viktig å merke seg at taushetsplikten fortsetter å gjelde selv etter at en person har avsluttet sitt arbeidsforhold i en barneverninstitusjon eller et omsorgssenter.

Overtredelse av taushetsplikten er en alvorlig forseelse som kan straffes etter straffeloven § 121. Dette underbygger viktigheten av å forstå og respektere denne plikten, ikke bare som en etisk forpliktelse, men også som en juridisk nødvendighet.

I tillegg til loven, gir Rundskriv Q-24/2005 ytterligere veiledning om taushetsplikten i barnevernet. Dette rundskrivet understreker at terskelen for å anmelde beboere i barneverninstitusjoner til politiet er høy. Institusjoner oppfordres til å ikke etablere generelle rutiner for anmeldelse, men heller foreta individuelle vurderinger i hvert enkelt tilfelle. Dette er spesielt relevant for institusjoner som har ungdom med alvorlige atferdsvansker som målgruppe, hvor det må forventes at straffbare forhold kan forekomme.

Foreldrenes ressurser og utfordringer: En vurdering av betydningen for samværsordningen

17. november 2023 av advokatwulff

foreldre ressurser og utfordringer, samværsvurdering, barnevernstjenesten, barnets beste, omsorgsovertakelse, samværsordning, foreldrenes situasjon, samværskartlegging, hjelp og veiledning, barnevernssaker, samvær med barn, foreldreinvolvering, barnets rettigheter, samværsprosessen, barnets trygghet, ressursvurdering, utfordringsvurdering, barnevernsundersøkelse, samværsplanlegging, foreldresynspunkter, samarbeid i barnevern, vurdering av samvær, barnets trivsel, samværsforhold, samværsproblemer, foreldreansvar, barnets omsorgspersoner, samværsrutiner, barnevernstiltak, samværsresultater.

Når det kommer til samværsordninger i barnevernssaker, er det avgjørende å vurdere foreldrenes ressurser og utfordringer nøye. Dette er en kompleks og sensitiv prosess som krever grundig kartlegging og dokumentasjon. I dette innlegget vil vi utforske betydningen av foreldrenes ressurser og utfordringer for samværsordningen og hvordan barnevernstjenesten bør håndtere denne vurderingen.

Kartlegging av foreldrenes ressurser og utfordringer

Barnevernstjenesten har ansvaret for å undersøke og vurdere foreldrenes ressurser og utfordringer som kan påvirke samværsordningen. Dette krever grundig innsamling av informasjon fra ulike kilder. Det er viktig at barnevernstjenesten samarbeider med relevante instanser og personer for å få et helhetlig bilde av foreldrenes situasjon.

Noen av de sentrale temaene som må kartlegges inkluderer:

Foreldrenes styrker og ressurser knyttet til samvær: Barnevernstjenesten må identifisere de positive elementene og ressursene som foreldrene kan bidra med i samværet med barnet.
Årsaken til omsorgsovertakelsen: Det er viktig å forstå hvorfor omsorgsovertakelsen skjedde og vurdere om de samme utfordringene fortsatt er relevante for samværet.
Tiltak før omsorgsovertakelse: Hvis det har vært forsøkt tiltak for å hjelpe og veilede foreldrene før omsorgsovertakelsen, må resultatene av disse tiltakene vurderes.
Foreldrenes forståelse av samvær: Barnevernstjenesten må også undersøke hvordan foreldrene oppfatter begrepet samvær og hva de anser som gode samværsforhold for barnet.
Behov for hjelp og veiledning: Til slutt må barnevernstjenesten vurdere foreldrenes behov for hjelp og veiledning for å sikre at samværsordningen blir så trygg og positiv som mulig.

Innhenting av informasjon

For å få et fullstendig bilde av foreldrenes ressurser og utfordringer, er det viktig å innhente informasjon fra ulike kilder. Dette kan inkludere helsepersonell, skolepersonell, psykologer, og andre som har hatt kontakt med familien. Barnevernstjenesten bør også oppfordre foreldrene til å komme med forslag til personer som kan gi informasjon om deres situasjon.

Videre vurdering og dokumentasjon

Etter at all relevant informasjon er samlet inn, må barnevernstjenesten nøye vurdere hvordan foreldrenes ressurser og utfordringer påvirker samværsordningen. Dette innebærer å veie opp styrkene mot utfordringene og vurdere om det er behov for spesifikke tiltak for å sikre et trygt og positivt samvær.

All vurdering og dokumentasjon skal være grundig og objektiv, og det er viktig å sikre at beslutningene som tas er til barnets beste.

Taushetsplikt, opplysningsplikt og adgang til å gi opplysninger

16. november 2023 av advokatwulff

taushetsplikt, opplysningsplikt, adgang til å gi opplysninger, barnevernsloven kapittel 13, regler om taushetsplikt, opplysningsdeling i barnevernet, offentlige myndigheter og opplysninger, taushetspliktregelverk, barnevernsmyndigheter, personopplysninger, behandling av opplysninger, personvern i barnevernet, rettssikkerhet i barnevernssaker, deling av opplysninger, taushetsplikthåndtering, taushetsplikt og samarbeid, opplysningsplikt i barnevernssaker, barnevernstjenestens ansvar, barnevernslovgivning, rettigheter og plikter i barnevernet, taushetsplikt og personvern, taushetsplikt og offentlige instanser, opplysningsutveksling i barnevernet, taushetspliktretningslinjer, informasjonsdeling mellom instanser, taushetsplikt i praksis, personvernregler i barnevernet, taushetsplikt og barnets beste, barnevernets rolle i opplysningsdeling, taushetsplikthåndtering i barnevernet, barnevernet og personvernlovgivning

I det trettende kapittelet av barnevernsloven finner vi en betydningsfull samling av regler som omhandler taushetsplikt. Målet med denne samlingen er å tilrettelegge for enklere forståelse av regelverket og dermed gjøre det mer brukervennlig i praksis.

Her blir barnevernstjenestens og andre barnevernsmyndigheters mulighet til å dele opplysninger med andre offentlige instanser fremhevet og klarlagt. Denne muligheten er nødvendig for at barnevernet skal kunne utføre sine viktige oppgaver i hver enkelt sak, og det er derfor viktig at retningslinjene for dette er klare.

En ny bestemmelse tar for seg behandling av personopplysninger, noe som er essensielt i vår moderne digitaliserte tid. Denne bestemmelsen (§ 13-6) bidrar til å sikre at personvernet ivaretas og at informasjonen som deles er i tråd med gjeldende personvernlover.

Kort sagt, dette kapittelet utgjør en viktig del av barnevernsloven, da det legger føringer for hvordan taushetsplikt og deling av opplysninger skal håndteres. Gjennom en bedre struktur og klargjøring av retningslinjer, blir det enklere å forstå og følge disse viktige reglene. Dette bidrar til å styrke barns og familiers rettssikkerhet i barnevernssaker, samtidig som det gir nødvendig fleksibilitet for barnevernstjenesten til å samarbeide med andre myndigheter til det beste for barnets beste.

Hva betyr barnets stemme i samværssaker?

14. november 2023 av advokatwulff

barnets mening i samvær, barnevernstjenesten, medvirkning i samværssaker, barns rettigheter, samværsordning, barns ønsker om samvær, barns stemme i barnevern, samvær med foreldre, barns rett til å bli hørt, barnevernloven, barnets beste, rettssikkerhet for barn, barnevernstiltak, dokumentasjon av barns mening, samværssaker, barns rettigheter i barnevernet, barn og foreldresamvær, barnets medvirkning i avgjørelser, barnevernslov, barnets rett til samvær, barnets rett til å uttrykke sin mening, beslutningsgrunnlag i barnevernet, barn og samvær, barnets stemme i rettsaker, barns rett til kontakt med foreldre, barnets deltakelse i avgjørelser, barnevernstjenestens ansvar, barnets rettigheter i loven, barnevern og barns stemme, barnets beste i samværssaker, barnevernstjenestens vurdering, barns rett til informasjon, barns deltakelse i barnevernet

Det er et uomtvistelig faktum at barn har sine egne tanker, følelser og meninger, selv når det kommer til spørsmål om samvær. Men hvordan skal barnevernstjenesten håndtere barnets mening når det gjelder samværsordningen? Dette er et spørsmål som krever grundig overveielse og en nøye vurdering av hvert enkelt tilfelle.

Barnets stemme er en viktig faktor som må tas hensyn til når samværsordninger skal fastsettes eller endres. Dette prinsippet er nedfelt i barnevernsloven og er i tråd med internasjonale konvensjoner som gir barn rett til medvirkning i saker som angår dem. Men hvordan går man egentlig frem for å sikre at barnets mening blir hørt og respektert?

Først og fremst må barnevernstjenesten være aktiv i å kartlegge og dokumentere barnets ønsker og meninger om samvær. Dette krever en grundig og sensitiv tilnærming, da barn kan ha ulike måter å uttrykke seg på, avhengig av alder og modenhet. Jo eldre barnet er, desto større vekt bør legges på deres egen mening.

Når barnevernstjenesten skal innhente barnets mening, er det flere momenter som må tas i betraktning. Barnets ønske om å delta i samvær, omfanget av samværet, tilretteleggingen av samværet, hensyn til kulturell og religiøs bakgrunn, spørsmål om tilsyn, og til og med hvem barnet ønsker å ha samvær med, er alle viktige aspekter som må vurderes nøye.

Samværssaker er imidlertid sjelden enkle, og det kan oppstå situasjoner der barnevernstjenesten ikke tar barnets mening om samvær til følge. Dette kan for eksempel skje når barnet sterkt motsetter seg samvær med foreldrene, men barnevernstjenesten mener at samvær likevel er i barnets beste interesse. I slike tilfeller må barnevernstjenesten vurdere om det kan iverksettes tiltak for å hjelpe barnet med å takle samværet på en trygg måte.

På den annen side kan det også være situasjoner der barnet ønsker samvær, men barnevernstjenesten mener at det ikke er til barnets beste å ha samvær. Dette kan skyldes bekymringer for barnets sikkerhet eller velvære.

Uansett hva utfallet er, er det viktig at barnevernstjenesten begrunner og dokumenterer sine beslutninger nøye. Dette sikrer både barnets rett til medvirkning og barnets beste. Samværssaker er komplekse, og det er avgjørende å finne en balanse som ivaretar både barnets behov og deres rettigheter.

Hvordan barneverninstitusjoner vurderer straffbare forhold

13. november 2023 av advokatwulff

barnevernloven, politianmeldelse, taushetsplikt, risikovurdering, straffbart forhold, barneverninstitusjon, omsorgssenter, individualpreventiv effekt, gjentakelsesfare, forebyggende tiltak, beboers situasjon, plasseringsgrunnlag, plasseringstid, faglig forsvarlig, alternative tiltak, konsekvenser av varetektsfengsling, politietterforskning, forklaringsplikt, rettssak, fornærmede, juridiske dilemmaer, barneverntjeneste, formålet med opphold, konfidensialitet, adgang til opplysninger, vurderingsmomenter, barne- og familiedepartementet, straffeloven, § 6-7, § 13 b

I barneverninstitusjoner og omsorgssentre er det en delikat balanse mellom å beskytte beboernes personvern og å ivareta deres sikkerhet og velferd. Når det oppstår situasjoner som involverer straffbare forhold, står institusjonene overfor komplekse vurderinger. Dette er spesielt relevant i lys av barnevernloven § 6-7, som gir adgang til å gi opplysninger om straffbart forhold eller anmeldelse til politiet under visse forutsetninger.

En av de første faktorene som må vurderes, er risikovurderingen knyttet til den enkelte beboer. Har det blitt gjennomført en grundig vurdering før og under oppholdet? Er det iverksatt forebyggende tiltak for å minimere risikoen for straffbare forhold? Dette kan inkludere alt fra overvåkning til psykologisk støtte og terapi.

Videre må man se på alternative tiltak. Er det andre måter å håndtere situasjonen på som ikke involverer politiet? Dette kan være interne disiplinære tiltak, konfliktløsning eller andre former for intervensjon som kan ha en positiv effekt på beboerens oppførsel.

Beboerens individuelle situasjon er også en kritisk faktor. Alder, plasseringsgrunnlag og tid på institusjonen kan alle spille en rolle i vurderingen. Er det for eksempel sannsynlig at en anmeldelse vil ha en individualpreventiv effekt? Eller vil det tvert imot forverre situasjonen og potensielt føre til gjentakelse?

Gjentakelsesfaren er et annet viktig element. Har institusjonen tilstrekkelige ressurser og kompetanse til å håndtere situasjonen på en faglig forsvarlig måte? Hvilke tiltak kan settes i verk for å forhindre at lignende hendelser skjer igjen?

Handlingens grovhet og konsekvensene av en eventuell politianmeldelse må også vurderes. Vil en anmeldelse faktisk fremme institusjonens mål, eller vil det ha negative konsekvenser for beboeren, som for eksempel varetektsfengsling eller politietterforskning?

Til slutt må man ta hensyn til eventuelle andre beboere som kan være involvert. Er det spesielle forhold som må vurderes, som for eksempel forklaringsplikt i en rettssak?

Disse vurderingene er ikke enkle, og de krever en helhetlig tilnærming der flere faktorer må veies mot hverandre. Det er derfor essensielt at institusjonene har klare retningslinjer og godt opplært personale for å kunne ta de beste beslutningene i slike komplekse og sensitive situasjoner.

Hvordan sikrer loven barns rett til familieliv og samvær?

8. november 2023 av advokatwulff

barns rettigheter, familieliv, samvær etter omsorgsovertakelse, juridiske rettigheter, Barnekonvensjonen, Grunnloven, EMK, individuell vurdering, barnets beste, medvirkning, saksbehandling, forsvarlighet, mål om gjenforening, rett til samvær, rett til familieliv, omsorgsovertakelse, rettsavgjørelser, rettigheter i barnevernssaker, gjenforening med foreldre, beskyttelse av barn, Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, rettssaker om samvær, barnets mening, endring av tiltak, barns utvikling, barnets helse, rettigheter etter loven, barnevernstjenestens ansvar, samværsordninger, juridisk beskyttelse, forsvarlig saksbehandling, balanse i samværssaker

Barn og foreldre har som utgangspunkt rett til et familieliv, samvær og kontakt med hverandre. Dette er grunnleggende rettigheter som er nedfelt i Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), og FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen). Spesielt i tilfeller der omsorgsovertakelse blir aktuelt, spiller disse rettighetene en avgjørende rolle. Men hvordan sikrer loven egentlig barns rettigheter når det gjelder familieliv og samvær?

Rettigheter nedfelt i loven

La oss starte med en oversikt over de viktigste lovene som regulerer barns rettigheter i denne sammenhengen. Grunnloven § 102 slår fast at barn og foreldre har rett til familieliv og samvær med hverandre. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 og FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen) artikkel 16 gir ytterligere juridisk beskyttelse av disse rettighetene. Barnevernsloven § 7-1 spesifiserer også barns rett til familieliv og samvær.

Rett til samvær etter omsorgsovertakelse

Når det gjelder samvær etter omsorgsovertakelse, er Barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3 spesielt relevant. Den slår fast at barnet etter atskillelse har rett til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldre regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste. Dette prinsippet reflekteres også i barnevernsloven § 7-1, som fastslår at barn og foreldre har rett til samvær etter en omsorgsovertakelse med mindre annet er bestemt.

Individuell vurdering og barnets beste

Barnevernsloven § 7-2 annet ledd angir at fastsettelsen av samvær alltid skal være basert på en konkret vurdering i den enkelte saken. Dette betyr at det ikke finnes en standardisert løsning for samvær, og hvert tilfelle må vurderes individuelt. Nemnda skal ta hensyn til barnets behov for beskyttelse, barnets utvikling, samt barnets og foreldrenes mulighet for å opprettholde og styrke båndene mellom seg når samvær skal fastsettes.

Barnets rett til medvirkning

Det er også viktig å merke seg at barnevernsloven § 1-4 gir barnet rett til medvirkning i spørsmål om samværsordninger. Dette innebærer at barnets mening og ønsker skal bli hørt og vektlagt i prosessen med å fastsette samvær.

Saksbehandling og forsvarlighet

I tillegg til rettighetene som er nedfelt i loven, stiller loven krav til saksbehandlingen i barnevernssaker. Barnevernsloven § 1-7 fastslår at barnevernstjenestens saksbehandling, tjenester og tiltak skal være forsvarlige. Dette gjelder også i arbeidet med å vurdere og fastsette samværsomfang.

Mål om gjenforening

I flere rettsavgjørelser har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) understreket at omsorgsovertakelse i utgangspunktet skal anses som et midlertidig tiltak, og det er et mål at barn og foreldre kan gjenforenes. Samvær spiller en sentral rolle i denne sammenhengen, og det skal fastsettes på en måte som best mulig fremmer målet om gjenforening. Samtidig skal samvær ikke utsette barnet for urimelige belastninger, verken på kort eller lang sikt, og det skal ikke skade barnets helse eller utvikling.

Hvordan fungerer tilsyn og kontroll i norske barneverninstitusjoner?

6. november 2023 av advokatwulff

I Norges barnevernsystem er det en rekke aktører som spiller en rolle i driften av institusjoner. Dette inkluderer både offentlige instanser som Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) og kommunene, samt ideelle organisasjoner og private aktører. Det er imidlertid Bufetat som har det overordnede ansvaret for å etablere og drifte barneverninstitusjoner, samt godkjenne institusjoner drevet av private og kommunale aktører. I hovedstaden har Oslo kommune en tilsvarende rolle innenfor sitt geografiske område.

Når det kommer til private og kommunale institusjoner, er det en forutsetning at de er godkjent av Bufetat for å kunne operere. Dette er ikke en engangsprosess; Bufetat har rett til å utføre kontroller for å sikre at vilkårene for godkjenning fortsatt er oppfylt.

Kvalitet i barneverninstitusjoner er et annet sentralt tema. Bufetat har ansvaret for å kvalitetssikre alle institusjoner, uavhengig av hvem som eier dem. Dette innebærer blant annet at institusjonene må ha en klart definert målgruppe og en tydelig målsetting for sin faglige virksomhet. Det er også krav om at metodene som benyttes skal være faglig og etisk forsvarlige, og tilpasset institusjonens målgruppe og målsetting. Dette skal være forankret i allment anerkjent fagteori. Videre er det krav til bemanning og kompetanse blant de ansatte.

For å sikre kontinuerlig kvalitet og oppfølging, er det etablert retningslinjer for årlig kontroll av både statlige og godkjente private og kommunale barneverninstitusjoner. Dette er en del av Bufetats ansvar for godkjenning og etterfølgende kontroll.

Tilsyn med barneverninstitusjoner er også en viktig del av systemet. Her er det Statsforvalteren som har ansvaret. Tilsynet skal sikre at barn og unge som bor på institusjon får den omsorgen og behandlingen de har krav på. Det skal også sikre at de behandles med respekt, blir sett og hørt, og ikke utsettes for ulovlig tvang.

Omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere

2. november 2023 av advokatwulff

I den nyeste revisjonen av barnevernsloven er reglene om omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere samlet i et dedikert kapittel 11. Dette kapittelet tar sikte på å tydeliggjøre og styrke omsorgen og vernet for de enslige mindreårige asylsøkerne.

Enkelte mindre justeringer er foreslått for å forbedre systemet. Blant disse endringene er fjerningen av kravet om samtykke fra barnet ved oversending av kartlegging av barnets situasjon og behov til bosettingsmyndighetene. Målet med dette er å harmonisere med introduksjonsloven og legge til rette for en smidigere bosetting fra omsorgssentrene.

Videre er det også foreslått mindre språklige justeringer i loven. Dette er gjort for å klargjøre Bufetats ansvar for omsorgen for enslige mindreårige asylsøkere som bor på omsorgssentrene. Målet her er å gi en mer presis og sammenhengende fremstilling av ansvaret som ligger til myndighetene for å sikre trygghet og omsorg for disse sårbare individene.

Kapittel 11 setter dermed en sterkere standard for omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere. Gjennom disse endringene søker lovforslaget å skape en mer effektiv og strukturert tilnærming til omsorgen for denne sårbare gruppen, samtidig som det legger vekt på en klarere og mer ansvarlig gjennomføring av loven.

Enetiltak

30. oktober 2023 av advokatwulff

I barnevernets landskap finnes det en rekke ulike tiltak for å imøtekomme de varierte og ofte komplekse behovene hos barn og unge. Enetiltak i institusjon utgjør en kategori innenfor dette spekteret. Her er barnet eller ungdommen plassert i en godkjent og kvalitetssikret barnevernsinstitusjon, men bor ikke sammen med andre barn. Dette er et tiltak som tas i bruk med stor varsomhet og etter nøye vurdering.

Som hovedregel er det ønskelig at barn og unge som trenger et institusjonsopphold, får dette i et gruppetilbud. Dette fordi sosialisering og samvær med jevnaldrende ofte er en del av omsorgen og behandlingen. Men det finnes tilfeller der enetiltak er både nødvendig og ønskelig. Dette kan skyldes en rekke faktorer, som barnets spesifikke omsorgsbehov, sikkerhetshensyn eller behov for trygghet som ikke kan ivaretas i et gruppetilbud.

Barn og unge som plasseres i enetiltak har ofte store og komplekse utfordringer som gjør dem ekstra sårbare i samværet med andre ungdommer. Det er derfor av avgjørende betydning at disse barna får spesielt tilrettelagt omsorg og behandling. Interessant nok er det mange barn som selv ønsker denne formen for plassering og som samtykker til det. Dette kan være en indikator på at behovet for en mer skjermet tilværelse er reelt og føles som en trygghet for barnet eller ungdommen selv.

Lovmessig er enetiltak underlagt de samme regelverkene som andre institusjonsopphold. Det betyr at barnets rettigheter og behov for omsorg, skolegang, fritidsaktiviteter og sosialt samvær skal ivaretas på lik linje med barn i gruppetilbud. Det er viktig å understreke at enetiltak ikke skal være en form for isolasjon. Barnet eller ungdommen skal ha mulighet til å gå på skole, delta i fritidsaktiviteter, ha besøk og bevege seg fritt i samfunnet.

Barnevernsinstitusjoner og sentre for foreldre og barn – En nærmere titt på regelverket

26. oktober 2023 av advokatwulff

barnevernsinstitusjoner, sentre for foreldre og barn, ny barnevernslov, Kapittel 10, barns rettigheter, bruk av tvang, kvalitetskrav, internkontroll, forsvarlig bemanning, kompetansekrav, godkjenning av institusjoner, barnevernstjenestens plikt, oppfølging av barn, barnevernstiltak, omsorg og beskyttelse, barn og unge, barnevernets rolle, institusjonsdrift, barns integritet, tvangsbruk, internkontrollsystem, forsvarlig drift, kvalitetsstandard, statlige institusjoner, barnevern, barns behov, trygg opplevelse, norsk lov, beskyttelse, omsorg, barnevernslov.

Barnevernet spiller en avgjørende rolle i beskyttelsen og omsorgen for sårbare barn og unge. I den nye barnevernsloven, nærmere bestemt i Kapittel 10, finner vi retningslinjene for hvordan barnevernsinstitusjoner og sentre for foreldre og barn skal drives og operere. Dette kapittelet belyser de viktige bestemmelsene som regulerer barns rettigheter, bruk av tvang, kvalitetskrav og mye mer.

I ny lovgivning er det trukket tydelige linjer når det gjelder barns rettigheter og bruk av tvang på institusjonene. For å sikre at barnets personlige integritet blir ivaretatt, er det lovfestet at institusjonene må arbeide aktivt for å forebygge tvang og inngrep. Hovedfokuset ligger på å unngå tvang, med mindre det er absolutt nødvendig i en gitt situasjon. Mindre inngripende tiltak skal alltid vurderes først, og et slikt inngrep må være egnet til å oppnå sitt formål og stå i rimelig forhold til barnets interesser.

En vesentlig oppdatering i den nye barnevernsloven er kravene til kvalitet, bemanning og kompetanse ved institusjonene. Institusjonene skal nå ha en definert målgruppe og et klart mål for sin virksomhet. Videre er det stilt krav om forsvarlig bemanning og spesifikk kompetanse. Dette skal sikre at de ansatte har nødvendig faglig innsikt og forståelse for barns behov. Også internkontrollsystemet skal sørge for en forsvarlig drift og bidra til kontinuerlig forbedring.

Statlige institusjoner er nå underlagt godkjenningsprosessen, som et ekstra sikkerhetstiltak for å garantere høy kvalitet og standard. Samtidig gir loven barnevernstjenesten plikt til å følge opp barn på institusjon, noe som er en fundamental del av beskyttelsen og omsorgen som barnevernet skal tilby.

Kapittel 10 i den nye barnevernsloven gir et omfattende rammeverk for driften av barnevernsinstitusjoner og sentre for foreldre og barn. Ved å legge vekt på barns rettigheter, bruk av tvang, kvalitet og kompetanse, blir det skapt en solid base for å gi barn og unge en trygg og omsorgsfull opplevelse, selv i utfordrende livssituasjoner. Dette kapittelet bidrar til å sikre at alle barn får den omsorgen og beskyttelsen de har krav på i tråd med norsk lov.