I dagens blogginnlegg skal vi se nærmere på barnevernsloven § 3-5, som omhandler foreldrestøttende hjelpetiltak uten barnets samtykke. Denne bestemmelsen gir barneverns- og helsenemnda myndighet til å vedta foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke når barnet viser alvorlige atferdsvansker i henhold til § 6-2, eller er i ferd med å utvikle slik atferd. Disse tiltakene har som formål å forebygge eller redusere den problematiske atferden.
Det er viktig å merke seg at foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke også kan gjennomføres som en del av avslutningen av et institusjonsopphold etter § 6-2. Dette betyr at når barnet forlater institusjonen, kan det være behov for tiltak som støtter og veileder foreldrene i å håndtere barnets utfordringer og sikre en trygg overgang tilbake til familielivet.
Det er imidlertid viktig å være klar over at foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke ikke kan opprettholdes i mer enn seks måneder etter at nemndas vedtak ble fattet. Dette sikrer en tidsbegrensning og nødvendig oppfølging av tiltakene.
Formålet med denne bestemmelsen er å gi nødvendig støtte og veiledning til foreldrene for å håndtere barnets atferdsvansker på en hensiktsmessig måte. Ved å tilby foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke, kan man bidra til å skape en bedre situasjon for både barnet og familien.
Det er viktig å merke seg at dette er en kritisk bestemmelse som tar hensyn til barnets beste og behovet for å sikre trygge oppvekstvilkår. Ved å involvere foreldrene og gi dem nødvendig støtte, kan man arbeide mot å redusere atferdsvanskene og skape et bedre samspill i familien.
I dagens blogginnlegg skal vi utforske § 3-4 i barnevernsloven, som omhandler pålegg om hjelpetiltak. Når visse vilkår er oppfylt, og det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse, har barneverns- og helsenemnda myndighet til å fatte vedtak om følgende hjelpetiltak uten samtykke fra de private partene:
a. Omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet. b. Opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller lignende tiltak. c. Tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve av biologisk materiale.
Hjelpetiltakene som pålegges etter bokstav a skal være basert på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.
Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg, og det er en nærliggende fare for at barnet kan komme i en situasjon der vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt, kan nemnda fatte vedtak om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn for barn i alderen 0 til 6 år uten samtykke fra de private partene. Vilkårene etter § 3-1 første ledd må være oppfylt.
Pålegg om hjelpetiltak kan rettes mot både foreldre som barnet bor fast sammen med, og foreldre som har samvær med barnet.
Når det gjelder pålegg om at barnet skal oppholde seg i barnehage eller annet egnet dagtilbud, kan dette vedtas uten tidsbegrensning. Pålegg om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn kan vedtas for inntil tre måneder. For øvrig kan pålegg om hjelpetiltak vedtas for inntil ett år.
Disse bestemmelsene, nedfelt i § 3-4 i barnevernsloven, viderefører og gir retningslinjer for praksisen som allerede eksisterer i dag. De sikrer at barn som trenger ekstra omsorg og beskyttelse, får nødvendige hjelpetiltak selv om de private partene ikke samtykker. Ved å pålegge hjelpetiltak kan man bidra til å sikre barnets trivsel og trygghet.
Det er viktig å merke seg at hjelpetiltakene som kan pålegges, skal være basert på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag. Dette betyr at tiltakene skal være faglig funderte og forsvarlige. Hjemmelen for å pålegge hjelpetiltak i senter for foreldre og barn er strengere enn tidligere, og vilkårene for å pålegge slike tiltak er knyttet til behovet for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg og en nærliggende fare for alvorlig omsorgssvikt.
Det er viktig at vi som samfunn er klar over og forstår disse bestemmelsene i barnevernsloven. De er utformet for å sikre barns rett til trygghet, omsorg og beskyttelse. Ved å pålegge hjelpetiltak når det er nødvendig, kan vi bidra til å skape gode oppvekstvilkår for barn som trenger ekstra støtte.
Når barnet har behov for et frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der det vanligvis bor, gir barnevernsloven bestemmelser som regulerer denne situasjonen. I dette innlegget vil vi utforske § 3-3 i barnevernsloven og se nærmere på hvilke vilkår og rettigheter som gjelder for slike opphold.
Barnevernstjenesten har mulighet til å tilby et konkret fosterhjem eller en institusjon som hjelpetiltak i en stat som har sluttet seg til konvensjonen av 19. oktober 1996. Denne konvensjonen omhandler jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn. For at et opphold i en annen stat skal kunne tilbys, må følgende vilkår være oppfylt:
a. Vilkårene for frivillig hjelpetiltak i fosterhjem eller institusjon etter § 3-2 i barnevernsloven må være oppfylt.
b. Oppholdet må være forsvarlig og til barnets beste, og barnets tilknytning til den aktuelle staten må tillegges særlig vekt.
c. Barnets rett til medvirkning må ivaretas, og barnets mening skal tillegges stor vekt.
d. Dersom barnet har foreldre med foreldreansvar og er over 12 år, må både foreldrene og barnet samtykke til oppholdet.
e. Staten der oppholdet skal tilbys, må ha en forsvarlig tilsynsordning.
f. Gjennomføringen av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling i forbindelse med oppholdet må være avtalt med myndighetene i den aktuelle staten.
g. Vilkårene etter konvensjonens artikkel 33 må være oppfylt.
Videre gir barnevernstjenesten også muligheten til å samtykke til at et barn som har sitt vanlige bosted i en stat som har tiltrådt konvensjonen, kan få opphold i et konkret fosterhjem eller en institusjon i Norge. Dette samtykket kan bare gis dersom vilkårene i første ledd er oppfylt. I slike tilfeller skal barnevernstjenesten søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse for barnet når det er nødvendig. Det er viktig å merke seg at barnevernstjenesten ikke kan samtykke til oppholdet før barnet har fått oppholdstillatelse.
I tilfeller der evakuering av barn som er under omsorg av ukrainske myndigheter blir nødvendig på grunn av krigen i Ukraina, kan barnevernstjenesten samtykke til plassering av barnet i et fosterhjem eller en institusjon i Norge etter en anmodning fra ukrainske myndigheter. Dette kan skje under visse forutsetninger:
a. Plasseringen må være forsvarlig og til barnets beste.
b. Det må være inngått en avtale med kompetente ukrainske myndigheter.
c. Vilkårene for plassering etter artikkel 33 i konvensjonen av 19. oktober 1996 må være oppfylt.
Barnevernstjenesten har ansvar for å sørge for at barnet blir registrert med en søknad om beskyttelse eller søknad om opphold hos utlendingsmyndighetene. Hvis barnet har vanlig bosted i Norge når den ekstraordinære situasjonen opphører, skal barnevernstjenesten vurdere om vilkårene for å anmode om en overføring av jurisdiksjon til barnets tidligere bostedsstat er oppfylt.
Det er viktig å være klar over disse bestemmelsene og rettighetene som er nedfelt i barnevernsloven. De sikrer at barnets beste blir ivaretatt i situasjoner der et frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat er aktuelt. Ved å følge de nødvendige prosedyrene og sikre at barnets rettigheter blir ivaretatt, kan vi bidra til å skape trygge og forsvarlige miljøer for barn som trenger ekstra omsorg og beskyttelse.
Barnevernsloven i Norge, i sin kompleksitet og dybde, er designet for å ivareta barns rettigheter og sørge for deres velvære. I denne artikkelen ønsker vi å rette søkelyset mot § 3-2, som gir barnevernstjenesten rett til å tilby fosterhjem eller institusjon som frivillig hjelpetiltak.
§ 3-2 understreker viktigheten av at tiltakene som barnevernstjenesten tilbyr skal være skreddersydde for å dekke barnets spesifikke behov. Denne bestemmelsen kommer i bruk når vilkårene i § 3-1 første ledd er oppfylt, og det blir klart at barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte. Dette kan for eksempel være tilfellet når det er usikkerhet om foreldrene på lengre sikt vil være i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg. I slike tilfeller må barnevernstjenesten vurdere om det skal reises sak om omsorgsovertakelse, i henhold til § 5-1.
Bestemmelsen i § 3-2 viderefører dagens barnevernlov § 4-4 sjette ledd, med noen språklige endringer. En nyhet er henvisningen til § 5-3 tredje ledd. Selv om denne referansen ikke endrer gjeldende rett, bidrar den til å tydeliggjøre viktige hensyn som må tas når det skal velges hvor barnet skal plasseres.
Faktorer som barnets meninger, identitet og behov for omsorg i et stabilt miljø, skal alle tas i betraktning. Det skal også legges vekt på barnets behov for kontinuitet i oppdragelsen og barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Varigheten av plasseringen, samt muligheten for kontakt med foreldre, søsken og andre personer barnet har en nær tilknytning til, er også aspekter som skal inngå i vurderingen av valg av plasseringssted.
Dette underbygger viktigheten av en helhetlig tilnærming når det gjelder barnevernstjenestens arbeid. Ved å ta hensyn til alle disse faktorene, sikrer barnevernstjenesten at barnets beste blir satt i fokus. For det er i bunnen og grunnen det som står i sentrum av barnevernstjenestens arbeid: å ivareta barnets beste.
Ved å dyptgående forstå og anvende disse bestemmelsene, kan vi sikre at de mest sårbare blant oss får den hjelpen de trenger. Uansett om dette innebærer plassering i fosterhjem, institusjon eller annet tiltak, vil barnets behov alltid være utgangspunktet for vurderingene som blir tatt.
Ved å dykke ned i den norske barnevernsloven, ønsker vi å belyse og forklare § 3-1, som fokuserer på frivillige hjelpetiltak. Denne bestemmelsen kommer spesielt til sin rett når barn på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp.
Hjelpetiltakene som er beskrevet i barnevernsloven er ment å være en ressurs for både barnet og foreldrene. Barnevernstjenesten har ansvar for å tilby og iverksette disse tiltakene, og det er avgjørende at de er tilpasset barnets og foreldrenes spesifikke behov. Målet er at disse tiltakene skal bidra til en positiv endring i barnets eller familiens liv.
Hvordan hjelpetiltakene blir tilpasset og utført, er imidlertid ikke tilfeldig. Departementet kan fastsette kvalitetskrav til hjelpetiltakene gjennom forskrift. Denne forskriften kan også definere ekstra krav til oppfølging, særlig i tilfeller hvor barn og unge har en bolig som hjelpetiltak.
Disse reglene har sine røtter i tidligere barnevernslovgivning. Historisk sett skulle barnevernstjenesten iverksette hjelpetiltak hvis barnet hadde et særlig behov for hjelp. Dette behovet måtte være større enn det som er vanlig for de fleste andre barn, og årsakene til hjelpebehovet måtte være knyttet til barnets omsorgssituasjon eller atferd.
Et sentralt punkt i denne loven er kravet om at hjelpetiltakene må være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov. Dette er en presisering som er ment for å gi barnevernstjenesten en tydeligere retning i sitt arbeid. Hjelpetiltakene må ikke bare adressere behovene til barnet og familien, men de skal også bidra til en positiv endring i barnets omsorgssituasjon eller atferd.
I tillegg til dette har departementet fått mulighet til å fastsette forskrifter om kvalitetskrav til hjelpetiltakene. Dette er en ny bestemmelse som sikter mot å konkretisere kvalitetskravene i samsvar med hensynet til barnets beste og forsvarlighetskravet. Det kan også inkludere spesifikke boligtiltak som barnevernstjenesten tilbyr som hjelpetiltak, for eksempel hybeltiltak eller bofellesskap.
Disse kvalitetskravene kan omfatte både materielle krav og krav om oppfølging i tiltaket. For eksempel kan det stilles krav om at barnevernstjenesten som ledd i sin oppfølging av hjelpetiltaket, skal besøke ungdom i botiltak. Dette illustrerer hvordan forskrifter kan spesifisere og utvide barnevernstjenestens oppgaver.
Ved å forstå og praktisere § 3-1 i barnevernsloven kan vi tilby de nødvendige tiltakene til barn og familier som har behov for støtte og veiledning. Ved å dyptgående forstå og anvende disse lovene, kan vi sikre at de mest sårbare blant oss får den hjelpen de trenger.
I lys av de seneste hendelsene som har ført til økt ankomst av personer fordrevet fra Ukraina til Norge, har behovet for en mer fleksibel håndtering av barneverntjenestens frister blitt tydelig. Dermed har det blitt innført en ny paragraf i barnevernsloven – § 2-7. Dette blogginnlegget har til hensikt å belyse denne nye paragrafen, dets formål og implikasjoner.
Paragraf 2-7 i barnevernsloven gir departementet adgang til å fastsette en midlertidig forskrift om unntak fra bestemte frister i situasjoner hvor et høyt antall ankomster av personer fordrevet fra Ukraina til Norge gjør dette nødvendig. Dette er en nødvendighet for at barnevernstjenesten skal kunne gjennomføre sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte.
Disse unntakene kan spesielt gjelde frister for oppfølging av meldinger, jf. § 4-2 første ledd, og undersøkelser, jf. § 6-9 første ledd. Denne muligheten for unntak er et viktig tiltak for å kunne håndtere den ekstraordinære situasjonen som er oppstått.
Det er antatt at eventuelle midlertidige forskrifter vil inneholde bestemmelser som forlenger eksisterende frister, samt gi nærmere vilkår for når unntaket kan komme til anvendelse i den enkelte kommunen. Dette betyr at hver kommune vil ha muligheten til å tilpasse håndteringen av barnevernstjenestens oppgaver i tråd med de spesifikke utfordringene og ressursene som er tilgjengelige på det aktuelle stedet.
Det vil også fremgå at kommunens vurdering av å benytte unntaket skal være begrunnet og dokumentert. Dette innebærer at det må finnes tydelige og konkrete grunner for å bruke unntaket, og at disse grunnene må være tilstrekkelig dokumentert. Statsforvalteren skal underrettes når kommunen anvender unntaket, noe som sikrer en overordnet kontroll og oppfølging.
Det er verdt å merke seg at disse eventuelle forskriftene vil falle bort når den midlertidige loven opphører den 1. juli 2023. Dette innebærer at disse unntakene er strengt tidsbegrensede og kun er ment å gjelde så lenge den aktuelle krisen vedvarer.
Forståelsen og tolkningen av paragraf 2-7 er avgjørende for å sikre at barnevernstjenesten kan fortsette å yte nødvendig støtte og oppfølging til barn og familier i en utfordrende tid. Samtidig må vi også sikre at rettighetene til barn og familier ivaretas på en forsvarlig måte
, selv under ekstraordinære omstendigheter. Denne balansen er sentral for å opprettholde tilliten til og integriteten av barnevernstjenesten.
I det norske rettssystemet utgjør Barnevernsloven en sentral komponent i sikringen av barns rettigheter og velferd. Et spesifikt element i denne loven, paragraf § 3-5, gir en tydelig retning for håndtering av foreldrestøttende hjelpetiltak uten barnets samtykke. Dette temaet kan ofte virke komplisert og innfløkt, men det er av vesentlig betydning å forstå dets implikasjoner og anvendelser.
Paragraf § 3-5 i Barnevernsloven gir rom for implementering av foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke under spesifikke omstendigheter. For det første kan slike tiltak iverksettes dersom barnet viser tegn på alvorlige atferdsvansker, eller er i ferd med å utvikle slik atferd. Her henvises det til en annen paragraf i loven, nemlig § 6-2, som gir detaljert informasjon om hva som kvalifiserer som alvorlige atferdsvansker.
Videre tillater paragraf § 3-5 at disse tiltakene kan gjennomføres uten barnets samtykke når de iverksettes som et ledd i avslutningen av et institusjonsopphold, også dette under henvisning til paragraf § 6-2.
Likevel er det viktig å merke seg at foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke ikke kan opprettholdes i mer enn seks måneder etter at vedtaket fra barneverns- og helsenemnda ble truffet. Dette er for å sikre at barnets rettigheter blir opprettholdt og at tiltakene kun er midlertidige.
Denne paragrafen i Barnevernsloven representerer en delikat balanse mellom barnets rettigheter og nødvendigheten av å sikre barnets beste. Den understreker viktigheten av foreldrenes rolle og støtte, men også behovet for profesjonell inngripen når et barn viser tegn på alvorlige atferdsvansker eller er i ferd med å utvikle slik atferd.
Det er viktig å forstå at Barnevernsloven § 3-5 er et verktøy som er designet for å beskytte barn, og å gi nødvendig støtte til foreldre. Alle tiltak som iverksettes under denne paragrafen, må være i barnets beste interesse. Selv om det er et unntak fra prinsippet om barnets samtykke, brukes det med forsiktighet og bare under spesifikke, strenge vilkår.
Barnevernet er en viktig instans som har som hovedoppgave å sikre barnets beste og beskytte barn mot omsorgssvikt. For å oppnå dette formålet er det nødvendig med verktøy som kan brukes når det er behov for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse. Den nye barnevernsloven § 3-4 introduserer bestemmelser om pålegg om hjelpetiltak, som gir barneverns- og helsenemnda mulighet til å vedta visse tiltak uten samtykke fra private parter.
Hva innebærer pålegg om hjelpetiltak? § 3-4 i den nye barnevernsloven gir barneverns- og helsenemnda myndighet til å pålegge ulike hjelpetiltak uten samtykke fra private parter. Når vilkårene i § 3-1 første ledd er oppfylt, og det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse, kan nemnda fatte vedtak om følgende hjelpetiltak:
a. Omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet b. Opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende tiltak c. Tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve av biologisk materiale
Hjelpetiltakene etter bokstav a skal være basert på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.
Styrking av barnets omsorg og beskyttelse: Pålegg om hjelpetiltak er et viktig verktøy for å styrke barnets omsorg og beskyttelse i situasjoner der det er nødvendig, men samtykke fra private parter ikke er oppnåelig. Ved å pålegge omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet kan barnevernet bidra til å styrke foreldrenes omsorgsevner og forbedre omsorgssituasjonen for barnet. Dette kan omfatte tiltak som veiledning, opplæring eller annen støtte for å hjelpe foreldrene til å gi en trygg og god omsorg.
Videre kan barnevernet pålegge ulike kompenserende tiltak, som opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller lignende tiltak. Disse tiltakene har som formål å gi barnet et godt miljø og muligheten til å utvikle seg sosialt, faglig og følelsesmessig.
I tillegg kan barnevernet pålegge tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve av biologisk materiale. Dette er kontrolltiltak som kan være nødvendige i situasjoner der det er bekymring for barnets sikkerhet og velvære. Ved å pålegge slike tiltak kan barnevernet ha bedre oversikt og kontroll over situasjonen og sørge for at barnet ikke utsettes for skadelige forhold.
Det er viktig å merke seg at hjelpetiltakene som kan pålegges etter § 3-4 må bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag. Dette betyr at tiltakene skal være basert på solid forskning og faglig kompetanse for å sikre at de er effektive og tilpasset barnets behov.
Pålegg om hjelpetiltak kan rettes mot både foreldre som barnet bor fast sammen med og foreldre som har samvær med barnet. Dette gjenspeiler viktigheten av å sikre barnets omsorg og beskyttelse uavhengig av bo- og samværsordninger. Det er nødvendig å vurdere situasjonen til hvert enkelt barn og fatte beslutninger som er til barnets beste.
Varigheten av vedtakene om pålegg om hjelpetiltak kan variere. Pålegg om opphold i barnehage eller annet egnet dagtilbud kan vedtas uten tidsbegrensning. Pålegg om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn kan vedtas for inntil tre måneder, mens øvrige hjelpetiltak kan vedtas for inntil ett år. Disse tidsrammene gir barnevernet mulighet til å vurdere effekten av tiltakene og foreta nødvendige justeringer etter behov.
§ 3-4. Pålegg om hjelpetiltak
Når vilkårene etter § 3-1 første ledd er oppfylt, og det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse, kan barneverns- og helsenemnda vedta følgende hjelpetiltak uten at de private partene har samtykket til det:
a.
omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet
b.
opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende tiltak
c.
tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve av biologisk materiale.
Hjelpetiltak etter bokstav a skal bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.
Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg og det er nærliggende fare for at barnet kan komme i en situasjon der vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt, kan nemnda fatte vedtak om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn i alderen 0 til 6 år uten at de private partene har samtykket. Vilkårene etter § 3-1 første ledd må være oppfylt.
Pålegg om hjelpetiltak kan rettes mot både foreldre som barnet bor fast sammen med, og foreldre som har samvær med barnet.
Pålegg om at barnet skal oppholde seg i barnehage eller annet egnet dagtilbud, kan vedtas uten tidsbegrensning. Pålegg om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn kan vedtas for inntil tre måneder. For øvrig kan pålegg om hjelpetiltak vedtas for inntil ett år
Den nye barnevernsloven, § 3-3, introduserer muligheten for frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted. Dette åpner opp for en unik løsning der barnets behov for omsorg og beskyttelse kan bli ivaretatt på tvers av landegrenser. I dette blogginnlegget vil vi utforske denne nye bestemmelsen og dens betydning for barnets ve og vel.
Beskyttelse på tvers av landegrenser:
Barnevernstjenesten har som oppgave å sikre barnets beste og trygge deres rettigheter uavhengig av nasjonalitet eller bosted. Den nye bestemmelsen gir muligheten for å tilby et konkret fosterhjem eller en institusjon som hjelpetiltak i en annen stat som har sluttet seg til relevant konvensjon. Dette kan være aktuelt når barnets behov ikke kan ivaretas tilfredsstillende i sitt opprinnelige bostedsland.
Vilkår for frivillig opphold:
For å tilby frivillig opphold i en annen stat, må visse vilkår være oppfylt. Barnevernstjenesten må først vurdere om barnets behov kan ivaretas gjennom frivillige hjelpetiltak i fosterhjem eller institusjon etter § 3-2 i barnevernsloven. Videre må oppholdet være forsvarlig og til barnets beste, der barnets tilknytning til den aktuelle staten blir tillagt særlig vekt. Barnevernstjenesten skal også ivareta barnets rett til medvirkning og gi stor vekt til barnets mening. I tillegg må foreldre med foreldreansvar og barn over 12 år samtykke til oppholdet.
Samarbeid og tilsyn:
Det er viktig at det er et godt samarbeid mellom barnevernstjenesten i barnets opprinnelige bostedsland og myndighetene i den aktuelle staten der oppholdet tilbys. Det må være en forsvarlig tilsynsordning på plass for å sikre barnets trivsel, utvikling og beskyttelse. Barnevernstjenesten må også avtale gjennomføringen av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling med myndighetene i den aktuelle staten.
Særlige situasjoner:
I ekstraordinære situasjoner, som for eksempel ved kriger eller naturkatastrofer, kan barnevernstjenesten samtykke i plassering av barn fra et annet land i et fosterhjem eller en institusjon i Norge. Dette kan skje etter en anmodning fra de kompetente myndighetene i barnets opprinnelsesland, forutsatt at plasseringen er forsvarlig og til barnets beste. I slike situasjoner er det nødvendig å handle raskt for å beskytte barnets velferd og sikkerhet.
Registrering og oppholdstillatelse:
Når det er behov for frivillig opphold i en annen stat, må barnevernstjenesten sørge for at barnet blir registrert med en søknad om beskyttelse eller søknad om opphold hos utlendingsmyndighetene. Dersom barnet ikke allerede har opphold i den aktuelle staten, skal barnevernstjenesten søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse på barnets vegne. Oppholdstillatelsen er nødvendig for å sikre at barnet har juridisk status og rettigheter i den nye staten.
Overføring av jurisdiksjon:
Når den ekstraordinære situasjonen som førte til oppholdet i en annen stat opphører, må barnevernstjenesten vurdere om vilkårene for å anmode om en overføring av jurisdiksjon til barnets tidligere bostedsstat er oppfylt. Dette innebærer å undersøke om det er mulig og hensiktsmessig å overføre ansvaret for barnet tilbake til opprinnelseslandet. En grundig vurdering av barnets beste og omsorgsbehov må gjøres for å sikre en jevn overgang og kontinuitet i omsorgen.
Konklusjon:
Den nye barnevernsloven, § 3-3, gir barnevernstjenesten muligheten til å tilby frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted. Dette er en betydningsfull mulighet for å sikre barnets trygghet og omsorg på tvers av landegrenser. Det er viktig at alle vilkår og samarbeidsavtaler oppfylles for å sikre barnets beste i denne prosessen. Samtidig må det legges vekt på barnets medvirkning og mening gjennom hele prosessen. Denne bestemmelsen åpner opp for en mer fleksibel tilnærming til barnevern, der barnets behov kan ivaretas på en best mulig måte, uavhengig av deres opprinnelsesland.
Den nye barnevernsloven § 3-3. Frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted
Barnevernstjenesten kan tilby et konkret fosterhjem eller en institusjon som hjelpetiltak i en stat som har sluttet seg til konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn dersom følgende vilkår er oppfylt:
a.
vilkårene for frivillig hjelpetiltak i fosterhjem eller institusjon etter § 3-2 er oppfylt
b.
oppholdet er forsvarlig og til barnets beste, og barnets tilknytning til den aktuelle staten er tillagt særlig vekt
c.
barnets rett til medvirkning er ivaretatt og barnets mening er tillagt stor vekt
d.
forelder med foreldreansvar og barn over 12 år samtykker til oppholdet
e.
staten som det er ønskelig å tilby opphold i, har en forsvarlig tilsynsordning
f.
gjennomføringen av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling i forbindelse med oppholdet er avtalt med myndighetene i den aktuelle staten
g.
vilkårene etter konvensjonens artikkel 33 er oppfylt.
Barnevernstjenesten kan samtykke til at et barn som har sitt vanlige bosted i en stat som har tiltrådt konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn, kan få opphold i et konkret fosterhjem eller en institusjon i Norge. Samtykke kan gis bare dersom vilkårene i første ledd er oppfylt. Barnevernstjenesten skal søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse for barnet når det er nødvendig. Barnevernstjenesten kan ikke samtykke til oppholdet før barnet har fått oppholdstillatelse.
Når det som følge av krigen i Ukraina er nødvendig å evakuere barn som er under omsorg av ukrainske myndigheter, kan barnevernstjenesten samtykke i plassering av barn i et fosterhjem eller en institusjon i Norge etter en anmodning fra ukrainske myndigheter, dersom
a.
plasseringen er forsvarlig og til barnets beste
b.
det er inngått en avtale med kompetente ukrainske myndigheter
c.
vilkår for plassering etter artikkel 33 i konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn er oppfylt.
Barnevernstjenesten skal sørge for at barnet registreres med søknad om beskyttelse eller søknad om opphold hos utlendingsmyndighetene. Dersom barnet har vanlig bosted i Norge når den ekstraordinære situasjonen opphører, skal barnevernstjenesten vurdere om vilkårene for å anmode om en overføring av jurisdiksjon til barnets tidligere bostedsstat er oppfylt
Barnevernet har som oppgave å ivareta barnets beste og sikre at deres behov for omsorg og trygghet blir møtt. I tråd med dette har den nye barnevernsloven, § 3-2, introdusert muligheten for barnevernstjenesten til å tilby fosterhjem eller barnevernsinstitusjon som frivillige hjelpetiltak. Dette innebærer at dersom barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte og visse vilkår er oppfylt, kan barnevernet tilby plassering i fosterhjem eller institusjon.
Barnets behov først:
Denne nye bestemmelsen understreker barnevernstjenestens forpliktelse til å prioritere barnets behov og trivsel. Når andre tiltak ikke er tilstrekkelige, kan fosterhjem eller barnevernsinstitusjon bli vurdert som et frivillig hjelpetiltak. Dette kan være tilfellet når barnet har spesielle omsorgsbehov eller opplever utfordringer som ikke kan løses i sitt opprinnelige miljø. Ved å tilby en alternativ omsorgssetting, søker barnevernet å sikre at barnet får den nødvendige omsorgen, tryggheten og stabiliteten det trenger for sin utvikling.
Viktige hensyn ved valg av plasseringssted:
Når barnevernstjenesten vurderer hvilket plasseringssted som er mest egnet, må det tas hensyn til flere faktorer. Ifølge loven skal barnets meninger, identitet og behov for omsorg i et stabilt miljø vektlegges. Barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn skal også tas i betraktning. Dette sikrer at barnet får muligheten til å opprettholde sin kulturelle og sosiale identitet, samtidig som det får den omsorgen det trenger.
I tillegg til disse faktorene, er kontinuitet i barnets oppdragelse og opprettholdelse av tilknytning til foreldre, søsken og andre viktige personer også av stor betydning. Å opprettholde kontakten med disse personene kan bidra til å skape stabilitet i barnets liv og sikre en sunn utvikling. Barnevernet må derfor nøye vurdere disse forholdene når de tar beslutninger om plassering.
Frivillighet og omsorgsovertakelse:
Det er viktig å merke seg at denne bestemmelsen om fosterhjem og barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak ikke er ensbetydende med en omsorgsovertakelse. Dersom det er grunn til å tro at foreldrene ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg over lengre tid, må barnevernet vurdere om det skal reises sak om omsorgsovertakelse i samsvar med § 5-1 i barnevernsloven. Selv om fosterhjem eller barnevernsinstitusjon kan være frivillige hjelpetiltak, er det avgjørende å sikre barnets ve og vel først og fremst.
Oppfølging av situasjonen:
Etter at plasseringen i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon er etablert, er det viktig å opprettholde en grundig oppfølging av barnet og dets omsorgssituasjon. Barnevernstjenesten har ansvar for å følge med på barnets trivsel, utvikling og tilpasning til den nye omsorgssettingen. De bør samarbeide med fosterforeldre eller ansatte ved institusjonen for å sikre at barnets behov blir ivaretatt på best mulig måte.
Barnevernstjenesten må også opprettholde kontakt med foreldre, søsken og andre viktige personer i barnets liv, med mindre det er klare grunner til å begrense eller avbryte denne kontakten. Gjennom regelmessige besøk og dialog kan barnet opprettholde tilknytningen til sin biologiske familie, og det kan være en viktig faktor for barnets ve og vel.
Barnevernstjenestens rolle:
I prosessen med å tilby fosterhjem eller barnevernsinstitusjon som frivillige hjelpetiltak, spiller barnevernstjenesten en sentral rolle. Deres oppgave er å vurdere barnets situasjon grundig, inkludert å ta hensyn til barnets behov, meninger og identitet. Barnevernet må også sikre at valget av plasseringssted tar hensyn til barnets kulturelle, religiøse og språklige bakgrunn.
Barnevernstjenesten skal være en støtte for barnet og dets omsorgssituasjon gjennom hele prosessen. De må veilede og samarbeide med fosterforeldre eller ansatte ved institusjonen for å sikre at barnet får den nødvendige omsorgen og støtten det trenger.
§ 3-2. Fosterhjem og barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak
Barnevernstjenesten kan tilby fosterhjem eller institusjon som hjelpetiltak når vilkårene i § 3-1 første ledd er til stede og barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte. Barnevernstjenesten kan også tilby opphold i omsorgssenter, jf. kapittel 11. Dersom det må antas at foreldrene i lengre tid ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, må barnevernstjenesten vurdere om det med én gang skal reises sak om omsorgsovertakelse, jf. § 5-1. Bestemmelsen i § 5-3 tredje ledd gjelder så langt den passer
