Ettervern: retten til hjelp etter 18 år, vedtaket og overgangen til NAV

Ettervern er en rett, og hovedregelen i loven er at hjelpen fortsetter etter 18-årsdagen. Barnevernstjenesten skal ta kontakt i god tid før ungdommen fyller 18, og avgjørelsen om at tiltak skal videreføres, erstattes eller opphøre, er et enkeltvedtak som kan påklages. Tiltak kan gis helt til fylte 25 år, også etter en periode uten hjelp. Hvilken kommune som har ansvaret, hva barnevernstjenesten skal gjøre og hva NAV skal gjøre, følger av regler som ungdommen selv sjelden får forklart, og som foreldre og fosterforeldre bør kjenne like godt.

To vilkår i § 3-6

Retten til ettervern hviler på to vilkår, og begge er enkle å kontrollere. Etter barnevernsloven § 3-6 skal tiltak som er iverksatt før ungdommen fylte 18 år, «videreføres eller erstattes av andre tiltak når ungdommen samtykker og har behov for hjelp eller støtte fra barnevernstjenesten til en god overgang til voksenlivet». Det første vilkåret er altså at ungdommen hadde et tiltak før 18-årsdagen. Alle typer tiltak teller: hjelpetiltak i hjemmet, opphold i fosterhjem eller institusjon etter omsorgsovertakelse, frivillig plassering og tiltak etter kapittel 6. Det andre vilkåret er behov for hjelp til overgangen til voksenlivet, og det vurderes individuelt ut fra hvordan ungdommen faktisk står når det gjelder bolig, økonomi, utdanning eller arbeid, helse og nettverk.

Ordet «skal» bærer bestemmelsen. Når vilkårene er oppfylt, har barnevernstjenesten plikt til å gi tiltak, og et avslag må bygge på at ungdommen ikke har behov for hjelp. Kommunens økonomi, eller det faktum at ungdommen er myndig, er ingen lovlig begrunnelse. Tiltaket må også være egnet: kravet i § 3-1 om at hjelpetiltak skal møte behovet og bidra til positiv endring, gjelder for ettervern som for alle andre hjelpetiltak. Bestemmelsen ble endret ved lov 20. juni 2025 nr. 39 med virkning fra 1. januar 2026, og teksten under gjengir ordlyden slik den nå lyder.

Aldersgrensen på 25 år kom ved en lovendring i 2021, med virkning fra 1. januar 2021. Frem til da var grensen 23 år, og hevingen ble videreført i den nye loven da den trådte i kraft 1. januar 2023. Grensen betyr at tiltak kan settes i verk og løpe til ungdommen fyller 25; den gir ingen rett til at et bestemt tiltak varer så lenge. Hvert tiltak vurderes ut fra behovet, og behovet endrer seg.

Kontakten før 18-årsdagen

Barnevernstjenesten har plikt til å ta initiativet. Etter § 3-6 andre ledd skal den «i god tid før ungdommen fyller 18 år» ta kontakt for å vurdere om tiltak skal videreføres eller erstattes. Ordene «i god tid» krever rom for reell planlegging; et møte uken før bursdagen oppfyller ikke kravet. For ungdom i fosterhjem eller institusjon bør samtalen starte minst et år i forveien, fordi bolig, skoleplass, økonomi og eventuelle helsetjenester tar tid å få på plass.

Ungdommen skal høres, og meningen skal veie tungt. Retten til medvirkning etter § 1-4 gjelder også her, og ungdommens syn er avgjørende av en enkel grunn: ettervern forutsetter samtykke. Vedtaket skal etter § 12-5 vise hvilke faktiske opplysninger og vurderinger det bygger på, hva ungdommen selv mener, og hvilken vekt meningen er tillagt. Veiledningen til barnevernstjenestene anbefaler at det lages en plan for ettervernet sammen med ungdommen før 18-årsdagen, og oppfølgingsforskriften (FOR-2022-12-15-2240) krever at hjelpetiltak har en plan som evalueres. Be om å få planen skriftlig, med navn på hvem som skal følge opp, og med datoer for evaluering. Artikkelen om barnets rett til medvirkning gjennomgår hvordan meningen skal dokumenteres.

Hva ettervern kan bestå av

Alle tiltak etter loven kan videreføres som ettervern, og nye tiltak kan settes i verk. De vanligste er disse:

• Fortsatt opphold i fosterhjemmet etter fylte 18 år, med fosterhjemsavtale og godtgjøring som løper videre. Det kommunale tilsynet etter § 9-10 gjelder bare frem til barnet fyller 18 år, så oppfølgingen etterpå må avtales særskilt.
• Fortsatt opphold i institusjon, eller opphold i et kommunalt botiltak med døgnbemanning etter reglene i kapittel 9 A.
• Hybel eller treningsleilighet med oppfølging fra miljøarbeider, eller en støttekontakt.
• Økonomisk støtte til livsopphold og husleie, særlig der ungdommen er i utdanning eller på vei inn i arbeid og ventes å bli selvhjulpen.
• Veiledning om utdanning, arbeid, økonomi og helse, og hjelp til å holde kontakt med familie og nettverk.

Barnevernstjenesten skal følge opp tiltaket underveis. Etter § 8-5 gjelder en egen oppfølgingsplikt for tiltak til ungdom over 18 år, og den innebærer at tjenesten jevnlig skal vurdere om hjelpen virker, om det trengs andre tiltak, eller om tiltaket kan avsluttes. Ungdom som trenger langvarige og koordinerte tjenester fra flere hold, for eksempel barnevern, helsetjeneste og NAV, har etter § 15-9 rett til en individuell plan, med innhold som er regulert i forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester (FOR-2022-06-22-1110). Regler for fosterhjem og institusjon finner du i artiklene om fosterhjem og barnevernsinstitusjoner.

Nei takk, og retten til å ombestemme seg

Ungdommen kan si nei, og et nei er ikke endelig. Mange takker nei til ettervern rundt 18-årsdagen fordi de vil bli ferdige med barnevernet, og oppdager et halvt eller ett år senere at overgangen ble tyngre enn ventet. Loven tar høyde for dette: «Tiltak kan iverksettes selv om ungdommen har vært uten tiltak en periode.» En ny henvendelse skal behandles som en søknad som vurderes etter de samme to vilkårene, uavhengig av om hjelpen har vært sammenhengende. Tiden som har gått, inngår i behovsvurderingen, og den kan telle begge veier.

Et nei bør dokumenteres like grundig som et ja. Barnevernstjenesten skal fatte vedtak også når tiltak opphører, og vedtaket skal opplyse om at ungdommen kan komme tilbake. Veiledningen til tjenestene anbefaler at barnevernstjenesten holder kontakten med ungdom som har takket nei, og at den selv tar initiativ til en samtale rundt ett år etter at tiltakene ble avsluttet, for å høre om behovet har endret seg. Ungdom som først møter NAV, skal der få vite om muligheten til å be barnevernstjenesten om ettervern på nytt.

Hvilken kommune som har ansvaret

Ansvaret ligger hos barnevernstjenesten i den kommunen som sist iverksatte tiltak før ungdommen fylte 18 år. Det følger av § 3-6 fjerde ledd og er et unntak fra den vanlige regelen i § 15-4 om at kommunen der barnet oppholder seg, har ansvaret. Regelen er laget for den situasjonen mange ungdommer står i: de har bodd i fosterhjem eller institusjon i en annen kommune enn den som hadde omsorgen, og vil bli boende der, eller de flytter til en studieby. Ansvaret følger da ikke med flyttingen. Kommunen som hadde saken, skal vurdere behovet på samme måte som for ungdom som bor i kommunen, og den må sørge for at tiltakene faktisk blir gitt der ungdommen bor, om nødvendig ved å kjøpe oppfølging lokalt eller avtale med den nye kommunen.

Avstand er ingen grunn til avslag. Hvis ungdommen trenger jevnlig oppfølging for å klare seg i egen bolig, må den ansvarlige barnevernstjenesten skaffe den, selv om dens egne ansatte ikke kan reise dit hver uke. Ytelser etter sosialtjenesteloven gis derimot av NAV-kontoret i kommunen der ungdommen oppholder seg, og den ansvarlige barnevernstjenesten bør derfor ta kontakt med NAV både i egen kommune og i den nye bostedskommunen når ungdommen flytter. Artikkelen om hvem som gjør hva i barnevernet forklarer ansvarsfordelingen mellom kommunene nærmere.

Barnevernet og NAV

Ettervern og NAV utelukker ikke hverandre, og loven tvinger ingen over til NAV ved 18 år. I praksis havner ungdommen i én av tre situasjoner. Noen får all hjelp fra barnevernstjenesten, typisk de som fortsatt bor i fosterhjem eller institusjon, eller som får dekket livsopphold og husleie fordi de ventes å bli selvhjulpne gjennom utdanning eller arbeid. Noen har tiltak fra begge tjenester samtidig, fordi de har sammensatte behov, for eksempel rus, psykiske vansker eller nedsatt funksjonsevne, og da må ansvaret for hver enkelt oppgave avklares skriftlig. Og noen overføres helt til NAV, fordi hjelpen de trenger, først og fremst er arbeidsrettet oppfølging og økonomisk veiledning.

Overføring til NAV skal planlegges, og den skal ikke etterlate et tomrom. Barnevernstjenesten bør ta kontakt med NAV-kontoret i god tid før tiltakene avsluttes, hjelpe ungdommen med å etablere kontakten og bidra til at søknader er sendt før barnevernstiltaket opphører. NAV har etter sosialtjenesteloven en veiledningsplikt (§ 17) som også omfatter oppsøkende arbeid, kan gi økonomisk stønad til livsopphold og i særlige tilfeller (§§ 18 og 19), og skal utarbeide individuell plan for dem som trenger langvarige og koordinerte tjenester (§ 28). Mange NAV-kontor har egne ungdomsteam som følger opp unge som har avbrutt videregående eller trenger hjelp inn i arbeid, og som kan gi arbeidsevnevurdering, arbeidstrening og ytelser som arbeidsavklaringspenger når vilkårene er oppfylt.

Bolig er det spørsmålet som oftest faller mellom stolene. Treningsleilighet, hybel og lignende tiltak som barnevernstjenesten disponerer, er barnevernstjenestens ansvar. Kommunal bolig eller hjelp til å finne bolig på det ordinære markedet hører under kommunens boligkontor, som i noen kommuner er en del av NAV, og der skal barnevernstjenesten hjelpe ungdommen med å komme i kontakt med riktig instans i god tid, siden det kan være ventetid. Hvem som dekker depositum, inventar, første husleie og løpende husleie, må avtales konkret i hver sak, og begge tjenester skal veilede om ordninger utenfor kommunen, som utdanningsstøtte fra Lånekassen og Husbankens bostøtte og startlån. Miljøarbeider og annen oppfølging kan uansett fortsette som barnevernstiltak til fylte 25 år, også når NAV dekker det økonomiske. Samarbeidsplikten mellom tjenestene følger av § 15-8.

Vedtak, begrunnelse og klage

Hver avgjørelse om ettervern er et enkeltvedtak, og det gir ungdommen fulle partsrettigheter. Det gjelder avgjørelsen før 18-årsdagen om videreføring, erstatning eller opphør, senere avgjørelser om endring, og avslag på en ny søknad. Etter § 12-1 gjelder forvaltningsloven (ny forvaltningslov er vedtatt i 2025, men var per september 2026 ikke trådt i kraft), og etter § 12-5 skal vedtaket vise faktum, vurderinger, ungdommens mening og vekten av den, og hvordan hensynet til ungdommens beste er vurdert. Et vedtak som bare sier at «ungdommen anses å klare seg selv», oppfyller ikke kravet.

Klagen går til statsforvalteren. Etter § 12-9 kan barnevernstjenestens vedtak påklages til statsforvalteren, som kan prøve alle sider av vedtaket, men som ved prøvingen av det frie skjønnet skal legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret. Klagefristen etter forvaltningsloven er tre uker fra vedtaket kom frem, klagen sendes til barnevernstjenesten, og dersom ungdommen får medhold i noe som ikke kan settes i verk straks, kan statsforvalteren bestemme midlertidige tiltak. Kommunen skal informere om klageretten når den gir avslag. Også avgjørelser om individuell plan etter § 15-9 kan påklages til statsforvalteren. Fremgangsmåten er beskrevet i artikkelen om klage i barnevernssaker.

Det som bør være på plass før 18-årsdagen

Den som fyller 18 uten et skriftlig vedtak og en plan, går inn i voksenlivet uten den beskyttelsen loven gir. Vedtaket er det som senere kan påklages, planen er det som forplikter tjenesten til bestemte handlinger, og navnet på en kontaktperson er det som gjør at en telefon faktisk blir besvart. Ungdommen selv, og foreldre eller fosterforeldre som bistår, bør sørge for at disse tre tingene finnes før bursdagen, og at spørsmålet om bolig og økonomi er avklart med den tjenesten som skal ha ansvaret. Derfra handler ettervernet om å bruke evalueringene: hver gang planen vurderes, er det en anledning til å be om mer, mindre eller noe annet, og hver avgjørelse gir en ny klagerett. Organisasjonen Landsforeningen for barnevernsbarn har lenge pekt på at tilbudet varierer mellom kommunene, og at mange unge først ser behovet etter å ha takket nei. Det er et argument for å holde døren åpen, og for å skrive ned at den er åpen.

Rettskilder

• Barnevernsloven § 3-6 (hjelpetiltak til ungdom over 18 år, endret ved lov 20. juni 2025 nr. 39, i kraft 1. januar 2026)
• Barnevernsloven § 1-4 (barnets rett til medvirkning) og § 3-1 (frivillig hjelpetiltak)
• Barnevernsloven § 8-5 (oppfølging etter vedtak om hjelpetiltak til ungdom over 18 år) og § 9-10 (tilsyn med barn i fosterhjem)
• Barnevernsloven § 12-1, § 12-5 og § 12-9 (forvaltningsloven, begrunnelse, klage til statsforvalteren)
• Barnevernsloven § 15-4, § 15-8 og § 15-9 (stedlig ansvar, samarbeid og samordning, individuell plan)
• Barnevernsloven kapittel 9 A (kommunale botiltak med døgnbemanning)
• Oppfølgingsforskriften, FOR-2022-12-15-2240
• Forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester, FOR-2022-06-22-1110
• Sosialtjenesteloven §§ 17, 18, 19 og 28 (veiledning, økonomisk stønad, individuell plan)