Fosterhjem etter kapittel 9: krav til fosterforeldre, valg, avtale og oppfølging

De fleste barn som ikke kan bo hjemme, bor i fosterhjem, og reglene om hvem som får bli fosterforeldre, hvordan hjemmet velges og hvordan barnet følges opp, står i barnevernsloven kapittel 9 og i forskrift om fosterhjem. For foreldre er dette reglene som avgjør hvor barnet skal bo, hvem barnet skal knytte seg til og hvilken plass familien får i barnets hverdag. For dem som vurderer å bli fosterforeldre, er de rammen for et oppdrag som utøves på vegne av barnevernstjenesten, med foreldrene fortsatt til stede i barnets liv.

Hva et fosterhjem er, og hvem som bestemmer

Et fosterhjem er et privat hjem som tar imot et barn på grunnlag av et vedtak etter barnevernsloven, jf. § 9-1. Det skiller fosterhjemmet fra en barnevernsinstitusjon og fra private ordninger der et barn bor hos slektninger uten at barnevernet er inne i bildet. Vedtaket kan være en omsorgsovertakelse etter § 5-1, et frivillig opphold utenfor hjemmet etter § 3-2 eller et akuttvedtak etter kapittel 4. Forskrift om fosterhjem gjelder for ordinære fosterhjem, spesialiserte fosterhjem og hjem som tar imot barn på kort varsel i en akuttsituasjon; for fosterhjem med særlige forutsetninger etter § 6-3 gjelder den så langt den passer.

Når barneverns- og helsenemnda vedtar omsorgsovertakelse, skal det stå i vedtaket om barnet skal bo i fosterhjem eller i institusjon (§ 5-3). Nemnda kan sette krav til tiltaket, og kan vedtaket ikke gjennomføres slik nemnda forutsatte, skal saken tilbake dit. Valget av det konkrete hjemmet ligger hos barnevernstjenesten i omsorgskommunen, innenfor nemndas rammer.

Etter en omsorgsovertakelse har barnevernstjenesten omsorgsansvaret for barnet, og fosterforeldrene utøver omsorgen på barnevernstjenestens vegne (§ 5-4). Fosterforeldrene kan treffe alle avgjørelser som ligger innenfor barnevernstjenestens myndighet, og vesentlige avgjørelser skal avklares med barnevernstjenesten. Foreldrene beholder foreldreansvaret, men det er begrenset til avgjørelser om barnets grunnleggende personlige forhold, som valg av type skole, endring av navn, samtykke til adopsjon og inn- og utmelding i tros- og livssynssamfunn (§ 5-4 tredje ledd). Foreldrene har likevel en rettslig rolle i saken: de har rett til å uttale seg om valg av fosterhjem, de har rett til samvær og kontakt etter kapittel 7, og de kan kreve barnet tilbakeført når vilkårene i § 5-7 er oppfylt.

Barnet har egne rettigheter under oppholdet (§ 9-2). Det skal få forsvarlig omsorg i fosterhjemmet og behandles hensynsfullt og med respekt for sin integritet, og det skal selv kunne bestemme i personlige spørsmål så langt det er mulig ut fra formålet med oppholdet og fosterforeldrenes ansvar. Barnets alder og modenhet skal tillegges vekt.

Kravene til fosterforeldre

Fosterforeldre skal ha «særlig evne, tid og overskudd til å gi barn et trygt og godt hjem», og de skal ivareta omsorgen for barnet i samsvar med forutsetningene i vedtaket (§ 9-3). De generelle kravene er utdypet i forskriften § 4. Kravene gjelder helse, livssituasjon, samarbeidsevne, økonomi, bolig, nettverk og vandel, men avgjørelsen bygger på en helhetsvurdering av familien, slik at et enkeltstående svakt punkt sjelden er avgjørende alene.

Fosterforeldre finnes i alle familieformer: gifte, samboende, enslige, likekjønnede par, med og uten egne barn. For par forventes et stabilt forhold, som utgangspunkt med minst to års samliv, og etter et samlivsbrudd bør de følelsesmessige, juridiske og økonomiske forholdene være avklart. Det finnes ingen absolutt aldersgrense; 25 til 67 år beskrives som det vanlige spennet, og alderen inngår i helhetsbildet. Norsk trenger ikke være morsmålet. Fosterforeldrene må likevel kunne følge opp barnet i skole og samfunnsliv på norsk.

Egne barn er verken et krav eller et hinder. Erfaring med barn teller positivt, og familiens egne barn skal involveres i prosessen, fordi et fosterbarn endrer hverdagen for alle i huset. Enkelte barn bør bo i et hjem uten andre, særlig yngre, barn. Den som planlegger å få egne barn i nær fremtid eller står i adopsjonskø, bør avklare dette tidlig.

Helse, økonomi og bolig

Helsekravet handler om familiens samlede omsorgsevne over tid, og fosterhjemstjenesten innhenter helseattest fra fastlegen. Uførhet eller kronisk sykdom hos den ene i et par er sjelden til hinder når den andre har god helse og familien har et støtteapparat rundt seg. For enslige stilles strengere krav, og den som er helt ufør og alene, kan som hovedregel ikke godkjennes. Ved tidligere psykiske lidelser legges det vekt på stabilitet, og behandling bør ha vært avsluttet i minst to år.

Økonomien skal være trygg og stabil; høy inntekt kreves ikke, og en periode med arbeidsledighet eller arbeidsavklaringspenger er i seg selv ingen hindring. Boligen skal ha vanlig god standard, fosterbarnet skal som hovedregel ha eget soverom, og familien bør eie boligen eller ha langvarig leiekontrakt, slik at barnet slipper nye flyttinger.

Vandel og nettverk

Politiattest er et absolutt krav: Alle fosterforeldre må legge frem uttømmende og utvidet politiattest etter § 12-11 og forskrift om politiattest etter barnevernsloven. Attesten viser også eldre og foreldede forhold. Merknader vurderes konkret, og godkjenning avslås når de gir grunn til tvil om egnetheten; anmerkninger om seksuelle overgrep, drap, narkotikakriminalitet og grov vold fører normalt til avslag. Et sosialt nettverk av familie, venner og naboer vurderes for alle søkere og veier særlig tungt for enslige, fordi oppdraget forutsetter at noen kan avlaste når det trengs.

Veien til godkjenning

Rekrutteringen og opplæringen av fosterhjem er Bufetats ansvar etter § 16-3, mens godkjenningen av hjemmet for et bestemt barn hører under barnevernstjenesten i omsorgskommunen. Prosessen har derfor to trinn: Først vurderer Bufetats fosterhjemstjeneste om familien generelt er egnet, deretter avgjør barnevernstjenesten om nettopp dette hjemmet passer for nettopp dette barnet.

Prosessen hos fosterhjemstjenesten følger et fast mønster: informasjonsmøte, et egenpresentasjonsskjema som ikke forplikter, personlig samtale, hjemmebesøk og den gratis grunnopplæringen for fosterforeldre, som forskriften § 4 krever gjennomført. Deretter gjør fosterhjemstjenesten en sosialfaglig vurdering, innhenter helseopplysninger og politiattest (ved behov også avgrenset politiattest fra andre som bor i hjemmet, jf. § 12-11), og familien vurderes opp mot konkrete barn før kommunen gir den endelige godkjenningen.

Familier som allerede er fosterhjem og vurderer å ta imot ett barn til, går gjennom en forkortet vurdering, der det viktigste spørsmålet er hvordan det fosterbarnet som allerede bor der, vil bli påvirket av et nytt søsken. Godtgjøringen følger barnet; beregningen er forklart i artikkelen om fosterhjemsøkonomi.

Spesialiserte fosterhjem er et statlig tiltak for barn med særlige behov, ofte ungdom som ellers ville bodd i institusjon. Fosterforeldrene må være godkjent som ordinært fosterhjem, minst én av de voksne bør ha relevant utdanning eller erfaring, og oppdraget er på fulltid etter en oppdragsavtale med Bufetat. Beredskapshjem for akuttsituasjoner er organisert på lignende måte og er beskrevet i artikkelen om beredskapshjem. Formidling av fosterhjem er forbeholdt det offentlige og organisasjoner med bevilling fra departementet; privatpersoner kan ikke drive formidlingsvirksomhet med formål å gi barn opphold utenfor hjemmet (§ 9-9).

Familie, nettverk og valg av hjem til barnet

Barnevernstjenesten skal alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan bli fosterhjem, og vurderingen skal dokumenteres. Plikten står både i § 9-4 og i § 5-3 tredje ledd, og den gjelder før et ordinært fosterhjem velges. Bakgrunnen er at et barn som flytter til noen det kjenner, får en mykere overgang og beholder familiebånd. Barnevernstjenesten skal bruke verktøy for nettverksinvolvering når det er hensiktsmessig, og familieråd er den vanligste metoden.

Slektninger og andre i nettverket kan selv ta initiativ og henvende seg til barnevernstjenesten uten at det forplikter til noe. Deretter følger hjemmebesøk, en vurdering av om familien kan møte dette barnets behov, og den samme godkjenningen som for andre fosterhjem, med samme krav til opplæring, helse og politiattest og samme rett til godtgjøring og oppfølging. Ved akuttvedtak, eller når en akuttsituasjon fører til frivillig opphold hos familie eller nettverk, kan godkjenningen utsettes til etter innflytting, men den skal gjøres så snart som mulig.

Når hjemmet skal velges, skal barnevernstjenesten i omsorgskommunen legge avgjørende vekt på barnets beste, jf. § 9-5 og forskriften § 5. Hjemmet skal ha forutsetninger for å møte barnets behov, og valget skal ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn, behovet for kontakt med familie, nettverk og nærmiljø, formålet med oppholdet og forventet varighet. Et hjem i barnets nærmiljø er utgangspunktet, med mindre hensynet til barnet taler mot det.

Foreldrene har rett til å uttale seg om det fosterhjemmet som er aktuelt for barnet, og barnet skal få tilpasset informasjon og anledning til å medvirke i valget etter § 1-4. Kravet om at kulturell og religiøs bakgrunn skal veie tungt, har også et menneskerettslig grunnlag: I storkammerdommen Abdi Ibrahim mot Norge fant EMD krenkelse av EMK artikkel 8, tolket i lys av religionsfriheten, etter at en muslimsk mors sønn ble plassert i et kristent fosterhjem og senere adoptert av fosterforeldrene. Foreldre som mener barnets bakgrunn er oversett i valget av fosterhjem, bør si fra skriftlig og be om at vurderingen dokumenteres.

Godkjenningen skal foreligge før barnet flytter inn, jf. forskriften § 6, og det er barnevernstjenesten i omsorgskommunen som godkjenner (§ 9-5). Omsorgskommunen er den kommunen som har ansvaret etter § 15-4 eller § 15-5. Ligger hjemmet i en annen kommune, kan kommunene avtale at fosterhjemskommunen godkjenner, og barnevernstjenesten skal uansett undersøke om fosterhjemskommunen har opplysninger om hjemmet, og informere den om godkjenningen og plasseringen.

Fosterhjemsavtalen

Fosterhjemsavtalen er den skriftlige rammen for oppdraget. Barnevernstjenesten i omsorgskommunen og fosterforeldrene skal inngå en skriftlig avtale om begge parters forpliktelser (§ 9-7), og etter forskriften § 7 skal den inngås før barnet flytter inn. Etter en omsorgsovertakelse skal omsorgskommunen bruke den fastsatte malen. Ved frivillig opphold etter § 3-2 og ved akuttplassering brukes malen så langt den passer. Avtalen regulerer hva fosterforeldrene skal gjøre, hva barnevernstjenesten skal bidra med, og hvordan oppfølging og økonomi er ordnet. Den skal gjennomgås minst én gang i året.

Samarbeidsplikten går begge veier. Forskriften krever at barnevernstjenesten og fosterforeldrene samarbeider om målet, et trygt og godt fosterhjem med forsvarlig omsorg. Fosterforeldrene skal støtte barnet i kontakten med foreldrene og andre som skal ha samvær. De skal også samarbeide med skole, helsetjeneste og andre som bistår barnet, mens barnevernstjenesten skal veilede fosterforeldrene og legge til rette for kommunikasjonen. For foreldrene betyr dette at fosterforeldrenes holdning til samvær er en del av oppdraget, og at motvilje mot kontakt kan tas opp med barnevernstjenesten som et avvik fra avtalen.

Oppfølging, besøk og tilsyn

Barnevernstjenesten i omsorgskommunen har ansvaret for å følge opp både barnet og fosterfamilien så lenge barnet bor i hjemmet (§ 9-6). Oppfølgingen av barnet tar utgangspunkt i planen barnevernstjenesten skal lage etter kapittel 8, og forskriften § 8 krever regelmessig kontakt, tettere når situasjonen tilsier det. Barnet skal ha en egen kontaktperson som kjenner saken, og skal få være med på å bestemme hvordan og hvor ofte kontakten skjer. Vurderingene av om barnet får tilstrekkelig hjelp og omsorg, skal dokumenteres.

Fosterfamilien skal følges opp etter forskriften § 9: Barnevernstjenesten skal jevnlig vurdere behovet for økonomisk, praktisk og faglig støtte, veilede fosterforeldrene og deres egne barn, og lage en plan for oppfølgingen. For spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem har Bufetat et eget oppfølgingsansvar ved siden av kommunens.

Besøkene i fosterhjemmet skal skje så ofte som nødvendig og minst fire ganger i året, jf. forskriften § 10. Barnet skal kunne snakke med barnevernstjenesten uten at fosterforeldrene er til stede, og få vite hva opplysningene kan brukes til. Har barnet bodd i hjemmet i mer enn to år og forholdene vurderes som gode, kan barnevernstjenesten vedta å redusere til minst to besøk i året, etter at barnet og fosterforeldrene har fått uttale seg. For samisktalende barn skal det legges til rette for at samisk kan brukes under besøkene.

Tilsynet kommer i tillegg til oppfølgingen og er lagt til kommunen der fosterhjemmet ligger, jf. § 9-10, slik at den som kontrollerer at barnet har det bra, er en annen enn den som valgte hjemmet. Tilsynspersonen snakker med barnet og skriver rapport til omsorgskommunen, som må følge opp det som avdekkes. Foreldre som er bekymret for hvordan barnet har det, kan henvende seg til begge kommunene.

Fosterforeldrenes stemme når barnet skal flytte

Før barnet flyttes, har fosterforeldrene rett til å uttale seg: både før barnevernstjenesten vedtar flytting etter § 5-5, og før nemnda opphever en omsorgsovertakelse etter § 5-7. De kan også klage på et flyttevedtak til nemnda (§ 9-8). Fra 1. januar 2026 kan også barnet selv klage på et flyttevedtak etter § 5-5, jf. § 12-3 a.

Fosterforeldre er likevel ikke part i en sak om tilbakeføring. Høyesterett avgjorde i HR-2022-729-A at tvisteloven § 36-3 ikke gir fosterforeldre partsstatus i en sak om opphevelse av omsorgsovertakelse og flytting til far, og at EMK artikkel 8 ikke førte til et annet resultat, selv om fosterforeldrene hadde et familieliv som var beskyttet av konvensjonen. Tilbakeføringssaken føres mellom foreldrene og kommunen, og fosterforeldrenes kunnskap kommer inn gjennom uttaleretten og som vitneforklaring.

Samarbeidet mellom foreldre og fosterhjem kan få direkte betydning for om barnet flytter hjem. I HR-2020-1788-A fant Høyesterett det overveiende sannsynlig at foreldrene kunne gi forsvarlig omsorg, men barnet var særlig sårbart for relasjonsbrudd, og foreldrene hadde ikke vist evne og vilje til å samarbeide med fosterforeldrene og barnevernet. Tilknytningsunntaket fikk anvendelse, og kravet om tilbakeføring førte ikke frem. Foreldre som ønsker barnet hjem, tjener derfor på å bygge en arbeidsrelasjon til fosterhjemmet fra første dag, også når det er vanskelig.

Fra 1. januar 2026 kan nemnda vedta varig opphold i fosterhjem etter § 5-12. Vilkårene er at barnet har bodd minst to år i fosterhjemmet, at fosterforeldrene har samtykket og har vist seg egnet til å oppdra barnet som sitt eget, og at foreldrene sannsynligvis varig ikke vil kunne gi forsvarlig omsorg eller barnet er blitt så knyttet til fosterfamilien at flytting kan føre til alvorlige problemer. Barn over 12 år må samtykke. Vedtaket flytter tyngdepunktet i saken, fordi foreldrene etterpå bare kan kreve ny behandling av samvær ved vesentlige endringer og bare kan kreve opphevelse når det foreligger særlige grunner.

Det foreldre bør ha klart for seg videre

Plasseringen i fosterhjem er begynnelsen på en fase der barnevernstjenesten fortsatt har plikter overfor deg. Etter § 8-3 skal den kort tid etter omsorgsovertakelsen tilby veiledning og oppfølging, og den skal systematisk og regelmessig vurdere om vilkårene for tilbakeføring er til stede. Planen for barnets omsorgssituasjon skal beskrive hva som kan bidra til at du får omsorgen tilbake. Be om denne planen.

Samværet fastsettes av nemnda samtidig med omsorgsovertakelsen, og hvordan det gjennomføres i fosterhjemmet, avgjør i stor grad om båndene mellom deg og barnet holdes ved like. Vilkårene for å få barnet hjem igjen, tolvmånedersregelen og tilknytningsunntaket er forklart i artikkelen om omsorgsovertakelse og tilbakeføring. Kommunen kan dessuten kreve oppfostringsbidrag fra foreldrene etter § 15-12 når barnet bor i fosterhjem; bidraget fastsettes av NAV og kan påklages.

Rettskilder

• Barnevernsloven kapittel 9, særlig § 9-1, § 9-2, § 9-3, § 9-4, § 9-5, § 9-6, § 9-7, § 9-8, § 9-9 og § 9-10
• Barnevernsloven § 5-3, § 5-4, § 5-5, § 5-7 og § 5-12 (varig opphold i fosterhjem, i kraft 1. januar 2026)
• Barnevernsloven § 8-3, § 12-3 a, § 12-11, § 15-12 og § 16-3
• Forskrift om fosterhjem, FOR-2023-10-13-1632
• Forskrift om politiattest etter barnevernsloven, FOR-2022-12-20-2359
• HR-2022-729-A (fosterforeldre har ikke partsstatus i sak om tilbakeføring)
• HR-2020-1788-A (tilknytningsunntaket og samarbeid med fosterhjemmet)
• Abdi Ibrahim mot Norge, EMD storkammer 10. desember 2021 (religiøs og kulturell bakgrunn ved valg av fosterhjem)