Fosterhjemsøkonomi: godtgjøring, frikjøp, pensjon og oppfostringsbidrag

Når et barn flytter i fosterhjem, flytter også økonomien rundt barnet: Kommunen betaler fosterforeldrene godtgjøring og dekker barnets utgifter, staten bærer kostnadene ved statlige fosterhjem, og foreldrene kan bli avkrevd oppfostringsbidrag gjennom NAV. Reglene står i barnevernsloven § 9-6, § 15-11 og § 15-12, i forskrift om oppfostringsbidrag og i fosterhjemsavtalen. Fra 1. januar 2026 har fosterforeldre som helt eller delvis går ut av annet arbeid, også rett til kompensasjon for tapt tjenestepensjon.

Hvem betaler når barnet bor i fosterhjem

Kommunen som har reist saken, omsorgskommunen, har det økonomiske ansvaret for barnet. Det følger av § 15-11 om kommunens økonomiske ansvar og av § 15-5, som sier at kommunen som har reist saken, beholder ansvaret for å gjennomføre og følge opp vedtaket selv om barnets tilknytning til kommunen endrer seg. Ansvaret omfatter godtgjøring og utgiftsdekning til fosterforeldrene etter § 9-6, klær og utstyr når barnet flytter inn, og de ekstra kostnadene som følger av barnets behov. Ansvaret er individuelt for hvert barn; kommunen gir ingen søskenmoderasjon når flere barn fra samme familie bor i fosterhjem.

Staten ved Bufetat betaler for de statlige tiltakene. Beredskapshjem og spesialiserte fosterhjem har oppdragsavtale med Bufetat, som etter § 16-3 har ansvaret for å rekruttere, lære opp og formidle fosterhjem, og der følger godtgjøringen Bufetats avtaleverk. Kostnadsfordelingen mellom stat og kommune ble lagt om ved barnevernsreformen i 2022, som ga kommunene fullt økonomisk ansvar for ordinære fosterhjem; den tidligere ordningen med statlig refusjon av utgifter over et fastsatt nivå gjelder derfor ikke lenger for disse hjemmene.

Skolegangen følger sitt eget spor. Kommunen som har det økonomiske ansvaret for barnet etter barnevernsloven, bærer også kostnadene ved grunnskoleopplæring, spesialundervisning og spesialpedagogisk hjelp når barnet bor i fosterhjem i en annen kommune. For videregående opplæring er det fylkeskommunen som har ansvaret.

Godtgjøringen: to deler med ulik skatt

Fosterhjemsgodtgjøringen består av arbeidsgodtgjøring og utgiftsdekning, og de to delene har ulik begrunnelse og ulik skattemessig behandling. Arbeidsgodtgjøringen er betaling for selve oppdraget, den er skattepliktig og gir pensjonsopptjening i folketrygden. Utgiftsdekningen skal dekke barnets løpende utgifter til mat, klær, hygieneartikler, husartikler, bolig og strøm, møbler, fritidsaktiviteter, reiser, feriereiser, telefon og andre medieutgifter, og den er skattefri. Forsørgelsen dekkes, og oppdraget godtgjøres.

Satsene er veiledende og fastsettes av KS, som justerer dem årlig. I de veiledende satsene har arbeidsgodtgjøringen for et ordinært fosterhjem ligget i størrelsesorden ett grunnbeløp i folketrygden i året. Det faktiske beløpet avtales mellom fosterforeldrene og barnevernstjenesten i fosterhjemsavtalen etter § 9-7, og barnets behov kan gi grunnlag for mer. Fosterforeldre bør be om at beregningen står skriftlig i avtalen, med angivelse av hvilken sats som er brukt og hva som eventuelt er lagt til.

Ekstrautgifter kommer i tillegg til utgiftsdekningen og dekkes av kommunen etter behov. Vanlige eksempler er større utlegg til behandling og tannbehandling, utgifter som følger av funksjonsnedsettelse, konfirmasjon, barnehage, nødvendig skyss til skole og barnehage, innkjøp av personlig utstyr, utgifter til utdanning utover grunnskolen, og særlige utgifter når barnet flytter til et nytt hjem eller plasseringen avsluttes. Det første året i fosterhjemmet kan kommunen også sette av midler til å utstyre barnet med klær og utstyr for sommer og vinter.

Når barnet har behov som går ut over det et ordinært fosterhjem kan dekke, kan kommunen sette inn forsterkningstiltak. Det kan være avlastningsordninger, særskilt veiledning til fosterforeldrene, økt utgiftsdekning eller økt arbeidsgodtgjøring. Forsterkning avtales konkret ut fra barnets behov, uten faste tilleggssatser. Har barnet flere behov enn avtalen tar høyde for, er den årlige gjennomgangen av fosterhjemsavtalen stedet å ta det opp.

Frikjøp fra annet arbeid

Frikjøp betyr at én av fosterforeldrene er hjemme på fulltid eller deltid i en periode, og får kompensert tapt arbeidsinntekt. Det er vanlig i tiden etter innflytting, fordi et barn som nettopp har flyttet, trenger tid og nærvær for å bygge en trygg relasjon til de nye omsorgspersonene og for å komme inn i en stabil hverdag. Frikjøpets lengde og omfang vurderes individuelt ut fra barnets behov, og det avtales med barnevernstjenesten. Kompensasjonen har etter de veiledende satsene vært begrenset oppad til seks ganger grunnbeløpet i folketrygden.

Frikjøp er også det økonomiske virkemidlet som oftest utløser den nye retten til pensjonskompensasjon. Etter § 9-6 skal kommunen fra 2026 gi godtgjøring for manglende opptjening av tjenestepensjon når fosterforeldrene på grunn av oppdraget helt eller delvis er ute av annet arbeid. Bakgrunnen er at en fosterforelder som blir frikjøpt, mister tjenestepensjonen fra sin ordinære arbeidsgiver i frikjøpsperioden, mens arbeidsgodtgjøringen bare gir opptjening i folketrygden. Fosterforeldre som er eller har vært frikjøpt etter 1. januar 2026, bør be barnevernstjenesten om en skriftlig beregning av kompensasjonen.

Oppdragstakernes rettigheter

Fosterforeldre er oppdragstakere etter folketrygdloven, og det styrer rettighetene ved sykdom, permisjon og pensjon. Sykepenger gis etter reglene for frilansere, med rett til sykepenger først fra den syttende sykedagen; de første dagene er derfor udekket med mindre fosterforeldrene har tegnet tilleggsforsikring. Fra det ordinære arbeidet har fosterforeldre rett til omsorgspermisjon i to uker ved overtakelse av omsorgen for et barn under 15 år, og rett til å være hjemme med sykt barn i inntil ti dager i kalenderåret, på samme måte som andre foreldre.

Barnetrygd utbetales til fosterforeldrene når de søker om det for barnet, og kommer i tillegg til utgiftsdekningen. Pensjonsmessig gir arbeidsgodtgjøringen opptjening av alderspensjon i folketrygden, mens tjenestepensjon ikke følger med oppdraget; det er dette gapet den nye regelen i § 9-6 delvis tetter for dem som er ute av annet arbeid. Fosterforeldre som ikke er frikjøpt, bør fortsatt vurdere egen pensjonssparing.

Uenighet om godtgjøring og utgiftsdekning løses etter fosterhjemsavtalen: først i den årlige gjennomgangen og gjennom forhandling med barnevernstjenesten, som er avtalepart. Treffer barnevernstjenesten et enkeltvedtak, for eksempel om et tiltak for barnet eller om dekning av en bestemt utgift, kan vedtaket påklages til statsforvalteren etter § 12-9. Statsforvalteren fører også tilsyn med kommunens lovoppfyllelse etter § 17-3, og fosterforeldre kan henvende seg dit når kommunen ikke oppfyller pliktene sine etter § 9-6. Hvordan en klage settes opp, står i artikkelen om klage i barnevernssaker.

Oppfostringsbidrag: foreldrenes ansvar

Foreldrenes plikt til å forsørge barnet opphører ikke fordi barnet bor i fosterhjem eller institusjon. Etter § 15-12 kan kommunen kreve at foreldrene betaler oppfostringsbidrag når barnet bor utenfor hjemmet på grunnlag av et vedtak etter barnevernsloven, og forskrift om oppfostringsbidrag fra 2006 regulerer fastsettelsen. Bidraget gjelder både tvangsplasseringer og frivillige plasseringer der foreldrene har samtykket. Ved frivillig plassering skal barnevernstjenesten informere foreldrene om at det vil bli fremmet krav om bidrag, slik at samtykket til plasseringen gis med kunnskap om den økonomiske konsekvensen.

Det er NAV som fastsetter bidraget. Frem til 1. juli 2006 ble oppfostringsbidrag fastsatt av fylkesnemnda (nå barneverns- og helsenemnda), og kommunen kunne inngå avtaler med foreldrene om bidrag. Ved lovendringen som trådte i kraft da, ble myndigheten flyttet til bidragsfogden, og avtaler mellom kommunen og foreldrene inngått etter 30. juni 2006 er ugyldige og kan ikke danne grunnlag for innkreving. Barnevernsloven av 2021 videreførte ordningen med språklige forenklinger, jf. Prop. 133 L (2020–2021), og forskriften fra 2006 gjelder fortsatt. Vedtaket fra NAV kan påklages til NAV Klageinstans, bidraget kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven, og pengene går til kommunen.

Kravet skal være rimelig, og det er den viktigste skranken for foreldrene. Bidragsfogden vurderer foreldrenes økonomiske situasjon ut fra opplysningene som foreligger, og et bidrag som ikke er rimelig, kan settes ned eller ettergis helt eller delvis. Foreldre kan også kreve endring av et fastsatt bidrag når økonomien endrer seg, og be om ettergivelse av bidragsgjeld som har bygget seg opp. NAV kan be kommunen om opplysninger for å avgjøre kravet, og kommunen er da ikke bundet av taushetsplikten for de opplysningene NAV trenger.

Barnebidrag etter barneloven og oppfostringsbidrag etter barnevernsloven skal ikke løpe samtidig. Betaler den ene forelderen barnebidrag til den andre etter barneloven, vil dette normalt opphøre når oppfostringsbidrag fastsettes, fordi barnet ikke lenger forsørges i hjemmet til den som mottok bidraget. Foreldre som betaler barnebidrag når barnet flytter i fosterhjem, bør melde fra til NAV med en gang, slik at de slipper å betale dobbelt i påvente av at bidragssaken behandles.

Når barnet bor utenfor hjemmet uten vedtak

Oppfostringsbidrag etter § 15-12 forutsetter et vedtak etter barnevernsloven. Bor barnet hos besteforeldre, en tante eller andre etter en privat avtale, uten at barnevernstjenesten har truffet vedtak om det, har kommunen ingen hjemmel til å kreve oppfostringsbidrag, og foreldrenes underholdsplikt løper videre etter barneloven. Da må NAV ta stilling til hvem som skal motta og forvalte barnebidraget når ingen av foreldrene forsørger barnet i sitt hjem.

NAV har tre alternativer i slike saker. Bidraget kan utbetales til en annen person på barnets vegne etter fullmakt fra den som opprinnelig var bidragsmottaker; nærmer barnet seg myndighetsalderen, kan NAV bestemme at bidraget skal utbetales direkte til barnet når barnet kan forvalte pengene; og kan verken foreldrene eller barnet motta bidraget, skal statsforvalteren varsles for å forvalte det på barnets vegne, for eksempel ved å opprette konto i barnets navn. Den som mottar bidraget på barnets vegne, blir ikke part i bidragssaken og kan ikke kreve endringer uten fullmakt eller oppnevning som verge. Det samme gjelder et barn under 18 år som får bidraget utbetalt direkte.

Økonomien etter fylte 18 år

Ungdom som bor i fosterhjem, kan fortsette å bo der etter fylte 18 år som ettervern etter § 3-6, når ungdommen samtykker og har behov for hjelp til en god overgang til voksenlivet, og tiltak kan vare frem til fylte 25 år. Barnevernstjenesten skal i god tid før 18-årsdagen ta kontakt med ungdommen for å vurdere om tiltak skal videreføres, og avgjørelsen er et enkeltvedtak. Videreføres fosterhjemsoppholdet som ettervern, videreføres også godtgjøringen til fosterforeldrene etter avtale med kommunen, tilpasset at ungdommen nå er voksen og ofte har egen inntekt. Reglene om ettervern er forklart i artikkelen om ettervern.

For foreldrene er 18-årsdagen tidspunktet for å be NAV om en avklaring av bidraget. Oppfostringsbidrag etter § 15-12 er knyttet til vedtaket om plassering, og løper til og med den måneden vedtaket opphører. Underholdsplikten etter barneloven kan derimot fortsette så lenge ungdommen går på videregående skole, og NAV må da vurdere bidragsspørsmålet på nytt på det grunnlaget. Hva som gjelder for økonomien i selve fosterhjemsoppdraget, og hvordan fosterforeldre velges og følges opp, er behandlet i artikkelen om fosterhjem etter kapittel 9, mens de statlige ordningene for beredskapshjem står i artikkelen om beredskapshjem.

Rettskilder

• Barnevernsloven § 9-6 (godtgjøring, utgiftsdekning og kompensasjon for tapt tjenestepensjon; endret ved lov 20. juni 2025 nr. 39, i kraft 1. januar 2026) og § 9-7 (fosterhjemsavtale)
• Barnevernsloven § 15-5, § 15-11 (kommunens økonomiske ansvar) og § 15-12 (oppfostringsbidrag)
• Barnevernsloven § 3-6 (ettervern), § 12-9, § 16-3 og § 17-3
• Forskrift om oppfostringsbidrag, FOR-2006-06-23-723
• Forskrift om fosterhjem, FOR-2023-10-13-1632
• Prop. 133 L (2020–2021) Lov om barnevern (barnevernsloven), om videreføringen av adgangen til å kreve oppfostringsbidrag