Mentaliseringsevne – et vanskelig ord forklart enkelt

Sentrale utgangspunkter

I barnevernsaker hender det at foreldre blir møtt med faguttrykk de aldri har hørt før. Ett av disse er «mentaliseringsevne». Begrepet brukes ofte i rapporter, utredninger og vedtak, men for mange oppleves det som fjernt og abstrakt. Det kan skape usikkerhet når man ikke forstår hva som egentlig menes. For å forstå hva mentaliseringsevne handler om, må man ta et skritt tilbake og se på den enkle ideen som ligger bak ordet.

Å mentalisere betyr i bunn og grunn å være oppmerksom på at både en selv og andre mennesker har tanker, følelser og behov som ikke alltid synes på utsiden. Det handler om å kunne forestille seg hva som foregår i et annet menneskes indre liv, og å bruke denne forståelsen i samspillet med barnet. Når man snakker om mentaliseringsevne, siktes det til hvor godt en person er i stand til å gjøre dette i praksis.

For eksempel: Et barn kan kaste seg ned på gulvet i frustrasjon. En ren tolkning av handlingen kan være at barnet er «umulig» eller «trassig». Men dersom man mentaliserer, forsøker man å se bak handlingen og stille spørsmål som: Er barnet slitent, sultent, utrygt eller redd? Har det skjedd noe tidligere på dagen som gjør at følelsene kommer ut på denne måten? Å kunne sette seg inn i barnets indre verden gjør det lettere å møte barnet med forståelse, og å handle på en måte som gir trygghet i stedet for konflikt.

Dette betyr ikke at man alltid forstår barnet fullt ut. Mentaliseringsevne handler ikke om å lese tanker eller alltid vite hva barnet føler. Det handler mer om en holdning – å være åpen for at barnet har sitt eget perspektiv, og at atferd ofte er uttrykk for noe mer enn det som vises på overflaten.

Vurderingen i praksis

Forskning på mentalisering bygger blant annet på utviklingspsykologi og tilknytningsteori. Barn utvikler sine sosiale og emosjonelle ferdigheter i samspill med voksne som kan hjelpe dem å forstå og regulere følelser. Når forelderen viser at barnets følelser tas på alvor, lærer barnet også å forstå og regulere seg selv. Mentaliseringsevne hos foreldre er derfor nært knyttet til barnets utvikling av trygghet, selvtillit og evne til å håndtere følelser.

Det er samtidig viktig å understreke at ingen foreldre mentaliserer perfekt hele tiden. Alle kan ha dårlige dager, misforstå barnet eller reagere mer på handlingen enn på følelsen bak. Det avgjørende er om man som forelder i hovedsak har evnen til å være nysgjerrig på barnets indre liv, og om man kan gjenopprette kontakten dersom det har vært misforståelser eller konflikter.

Kritikken mot begrepet handler ofte om at det fremstår som utilgjengelig og teoretisk. Foreldre som møter ordet i en sak kan oppleve det som en vurdering de ikke helt forstår. Dette kan skape avstand mellom barnevernets fagpersoner og foreldrene. Dersom det i stedet sies rett ut at det dreier seg om «evnen til å forstå og ta hensyn til barnets følelser og tanker», vil budskapet være mer konkret og lettere å forholde seg til.

I barnevernets arbeid brukes begrepet fordi mentaliseringsevne gir et mål på hvordan omsorgen fungerer i det daglige. Hvis en forelder ofte tolker barnets reaksjoner som bare trass eller ulydighet, uten å se etter bakenforliggende følelser, kan dette føre til mer konflikter og mindre trygghet for barnet. Omvendt kan en forelder med god mentaliseringsevne lettere se hva barnet prøver å uttrykke, og dermed møte behovet på en konstruktiv måte.

Hva dette betyr

Begrepet kan også være nyttig i endringsarbeid. Dersom foreldre forstår hva som ligger i mentalisering, kan de øve seg på å være mer oppmerksomme på barnets perspektiv i hverdagen. Enkle spørsmål som «Hva kan barnet mitt føle nå?» eller «Hva prøver det å fortelle meg gjennom denne oppførselen?» kan gjøre en stor forskjell i samspillet.

Samtidig må man være realistisk. Mentaliseringsevne er ikke noe man enten har eller ikke har. Det er en ferdighet som kan styrkes, men også svekkes under stress. Foreldre i pressede livssituasjoner – for eksempel med økonomiske bekymringer, helseutfordringer eller konflikter – kan ha mindre overskudd til å mentalisere i øyeblikket. Det betyr ikke nødvendigvis at de mangler evnen, men at rammene rundt gjør det vanskeligere å bruke den.

Når barnevernet bruker ordet i en vurdering, er det derfor viktig at det ikke blir en stigmatiserende merkelapp. Det må forklares konkret hva som menes i den aktuelle saken, og hvordan dette påvirker barnets hverdag. På den måten kan foreldre få mulighet til å forstå hva som legges i begrepet, og hvordan de eventuelt kan arbeide med å styrke denne ferdigheten.

For de som møter begrepet i en akutt eller langvarig barnevernssak, er det altså verdt å vite at «mentaliseringsevne» ikke er en mystisk psykologisk test. Det er et uttrykk for noe de fleste foreldre gjør til en viss grad hver dag: å prøve å forstå barnet sitt innenfra.

Kilder

Wikipedia – Mentalization: https://en.wikipedia.org/wiki/Mentalization
Fonagy, P. & Target, M. (1997). Attachment and reflective function: Their role in self-organization.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om advokatbistand for foreldre i barnevernssaker.