I møte med situasjoner hvor man har rimelig grunn til å tro at et barn lider av en potensielt livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og der foreldrene ikke oppfyller sin plikt til å sørge for at barnet får nødvendige medisinske undersøkelser eller behandling, kan barneverns- og helsenemnda fatte vedtak om barnets velferd. Dette kan innebære at barnet, med bistand fra barnevernstjenesten, blir henvist til legeundersøkelse eller ført til sykehus for nærmere medisinsk vurdering. Videre har nemnda kompetanse til å vedta at et barn med en slik identifisert sykdom eller skade skal motta nødvendig behandling, enten på sykehuset eller i hjemmemiljøet, i henhold til legeinstruksjoner.
Formålet med slike vedtak er å sikre barnets helse og trygghet i tilfeller der foreldrene av ulike grunner ikke har evnen eller viljen til å ta nødvendige grep. Barneverns- og helsenemnda spiller en sentral rolle i disse avgjørelsene og tar hensyn til barnets beste i tråd med gjeldende lovverk.
Det er verdt å understreke at slike vedtak kun blir fattet når det er reelle bekymringer for barnets ve og vel. Nemnda foretar en grundig vurdering av situasjonen basert på fakta og relevant medisinsk informasjon før de treffer en avgjørelse. Foreldrenes rettigheter og plikter blir også respektert, og de blir involvert i prosessen i den grad det er mulig og hensiktsmessig.
Det er et tydelig ansvar hos barnevernstjenesten for å bistå barnet i denne prosessen. De skal sørge for at barnet får tilgang til nødvendig medisinsk hjelp og oppfølging, og at det blir ivaretatt på en trygg og omsorgsfull måte. Hensynet til barnets integritet og selvbestemmelse blir vektlagt gjennom hele prosessen, og det er viktig at barnet blir lyttet til og tatt på alvor.
Når det blir vedtatt at barnet skal få medisinsk undersøkelse eller behandling, må det tas hensyn til de konkrete omstendighetene og barnets behov. Dette kan innebære tiltak som er nødvendige for å sikre barnets liv og helse, og det er viktig at slike avgjørelser treffes med omhu og omtanke.
I tilfeller der behandling er nødvendig, skal den utføres i henhold til medisinske retningslinjer og anvisninger fra lege. Barnevernstjenesten skal ha et tett samarbeid med helsepersonell for å sikre en helhetlig og adekvat oppfølging av barnets helsetilstand.
Det er viktig å forstå at vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling er en alvorlig og kompleks prosess. Det krever grundig utredning, gode faglige vurderinger og et sterkt engasjement for å sikre barnets beste. Barneverns- og helsenemnda er pålagt å følge strenge retningslinjer og rettigheter, og de skal alltid arbeide for å sikre at barnet får den hjelpen det trenger for å kunne leve et trygt og sunt liv.
Barnevernsloven § 3-7. Vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling
Dersom det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til undersøkelse eller behandling, kan barneverns- og helsenemnda vedta at barnet med bistand fra barnevernstjenesten skal undersøkes av lege, eller bringes til sykehus for å bli undersøkt. Nemnda kan også vedta at et barn med en slik sykdom eller skade skal behandles på sykehus eller i hjemmet i samsvar med anvisning fra lege
Den nye bestemmelsen om ettervern, som trer i kraft fra LOV-2021-06-18-97-§3-6, har til hensikt å sikre at ungdommer får nødvendig hjelp og støtte fra barnevernstjenesten når de går over i voksenlivet. Ettervern er et viktig skritt for å gi ungdommene en trygg og stabil overgang, og det er derfor nødvendig med klare vilkår for å få rett til ettervern.
Første ledd fastsetter to grunnleggende vilkår for rett til ettervern. For det første må ungdommen ha mottatt tiltak fra barnevernet før de fylte 18 år. Dette kan være forskjellige typer tiltak, som hjelpetiltak, omsorgstiltak eller atferdstiltak. For det andre må ungdommen ha behov for fortsatt hjelp eller støtte fra barnevernstjenesten for å sikre en god overgang til voksenlivet. Denne hjelpen vil normalt være knyttet til tidligere behov for tiltak, men det kan gjøres en individuell vurdering for å sikre at hjelpen er relevant og nødvendig for ungdommen.
I ettervernsfasen vil det ofte være viktig at barnevernstjenesten samarbeider med andre deler av hjelpeapparatet for å gi den nødvendige støtten. Dette gjelder også ved avslutning av ettervernstiltakene, da det kan være behov for en smidig overgang til andre instanser som kan gi videre støtte til ungdommen.
Det er viktig å merke seg at det ikke er et krav om kontinuitet i tiltakene. Ungdommen kan selv velge å avslå tilbud om ettervern, men senere ombestemme seg og søke på nytt. Tiden som har gått siden forrige tiltak vil være en del av vurderingsgrunnlaget for å avgjøre om vilkårene for ettervern er oppfylt.
Annet ledd pålegger barnevernstjenesten en plikt til å ta kontakt med ungdommen i god tid før de fyller 18 år, for å vurdere om tiltakene skal videreføres, erstattes eller opphøre. Dette skal regnes som et enkeltvedtak, og det må derfor tas hensyn til barnets mening og ønsker i beslutningsprosessen.
Tredje ledd fastsetter at ungdommer kan få tiltak frem til de fyller 25 år. Denne øvre aldersgrensen ble utvidet fra fylte 23 til 25 år i 2021, noe som gir ungdommene en lengre periode med støtte og hjelp fra barnevernstjenesten.
Det er viktig å understreke at den nye bestemmelsen ikke utvider rettighetene til ettervern i seg selv, men samler reglene om ettervern fra tidligere bestemmelser. Hovedmålet er å sikre at ungdommer får nødvendig hjelp og støtte til å klare seg godt når de går over i voksenlivet.
Dette er et viktig skritt mot å sikre bedre oppfølging av ungdommer i overgangsfasen, og det er nødvendig med tett samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre hjelpeinstanser for å oppnå best mulig resultat. Vi håper at den nye bestemmelsen vil bidra til å gi ungdommene bedre forutsetninger for å lykkes i voksenlivet.
I dagens blogginnlegg skal vi se nærmere på barnevernsloven § 3-5, som omhandler foreldrestøttende hjelpetiltak uten barnets samtykke. Denne bestemmelsen gir barneverns- og helsenemnda myndighet til å vedta foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke når barnet viser alvorlige atferdsvansker i henhold til § 6-2, eller er i ferd med å utvikle slik atferd. Disse tiltakene har som formål å forebygge eller redusere den problematiske atferden.
Det er viktig å merke seg at foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke også kan gjennomføres som en del av avslutningen av et institusjonsopphold etter § 6-2. Dette betyr at når barnet forlater institusjonen, kan det være behov for tiltak som støtter og veileder foreldrene i å håndtere barnets utfordringer og sikre en trygg overgang tilbake til familielivet.
Det er imidlertid viktig å være klar over at foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke ikke kan opprettholdes i mer enn seks måneder etter at nemndas vedtak ble fattet. Dette sikrer en tidsbegrensning og nødvendig oppfølging av tiltakene.
Formålet med denne bestemmelsen er å gi nødvendig støtte og veiledning til foreldrene for å håndtere barnets atferdsvansker på en hensiktsmessig måte. Ved å tilby foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke, kan man bidra til å skape en bedre situasjon for både barnet og familien.
Det er viktig å merke seg at dette er en kritisk bestemmelse som tar hensyn til barnets beste og behovet for å sikre trygge oppvekstvilkår. Ved å involvere foreldrene og gi dem nødvendig støtte, kan man arbeide mot å redusere atferdsvanskene og skape et bedre samspill i familien.
I dagens blogginnlegg skal vi utforske § 3-4 i barnevernsloven, som omhandler pålegg om hjelpetiltak. Når visse vilkår er oppfylt, og det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse, har barneverns- og helsenemnda myndighet til å fatte vedtak om følgende hjelpetiltak uten samtykke fra de private partene:
a. Omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet. b. Opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller lignende tiltak. c. Tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve av biologisk materiale.
Hjelpetiltakene som pålegges etter bokstav a skal være basert på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.
Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg, og det er en nærliggende fare for at barnet kan komme i en situasjon der vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt, kan nemnda fatte vedtak om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn for barn i alderen 0 til 6 år uten samtykke fra de private partene. Vilkårene etter § 3-1 første ledd må være oppfylt.
Pålegg om hjelpetiltak kan rettes mot både foreldre som barnet bor fast sammen med, og foreldre som har samvær med barnet.
Når det gjelder pålegg om at barnet skal oppholde seg i barnehage eller annet egnet dagtilbud, kan dette vedtas uten tidsbegrensning. Pålegg om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn kan vedtas for inntil tre måneder. For øvrig kan pålegg om hjelpetiltak vedtas for inntil ett år.
Disse bestemmelsene, nedfelt i § 3-4 i barnevernsloven, viderefører og gir retningslinjer for praksisen som allerede eksisterer i dag. De sikrer at barn som trenger ekstra omsorg og beskyttelse, får nødvendige hjelpetiltak selv om de private partene ikke samtykker. Ved å pålegge hjelpetiltak kan man bidra til å sikre barnets trivsel og trygghet.
Det er viktig å merke seg at hjelpetiltakene som kan pålegges, skal være basert på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag. Dette betyr at tiltakene skal være faglig funderte og forsvarlige. Hjemmelen for å pålegge hjelpetiltak i senter for foreldre og barn er strengere enn tidligere, og vilkårene for å pålegge slike tiltak er knyttet til behovet for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg og en nærliggende fare for alvorlig omsorgssvikt.
Det er viktig at vi som samfunn er klar over og forstår disse bestemmelsene i barnevernsloven. De er utformet for å sikre barns rett til trygghet, omsorg og beskyttelse. Ved å pålegge hjelpetiltak når det er nødvendig, kan vi bidra til å skape gode oppvekstvilkår for barn som trenger ekstra støtte.
Når barnet har behov for et frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der det vanligvis bor, gir barnevernsloven bestemmelser som regulerer denne situasjonen. I dette innlegget vil vi utforske § 3-3 i barnevernsloven og se nærmere på hvilke vilkår og rettigheter som gjelder for slike opphold.
Barnevernstjenesten har mulighet til å tilby et konkret fosterhjem eller en institusjon som hjelpetiltak i en stat som har sluttet seg til konvensjonen av 19. oktober 1996. Denne konvensjonen omhandler jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn. For at et opphold i en annen stat skal kunne tilbys, må følgende vilkår være oppfylt:
a. Vilkårene for frivillig hjelpetiltak i fosterhjem eller institusjon etter § 3-2 i barnevernsloven må være oppfylt.
b. Oppholdet må være forsvarlig og til barnets beste, og barnets tilknytning til den aktuelle staten må tillegges særlig vekt.
c. Barnets rett til medvirkning må ivaretas, og barnets mening skal tillegges stor vekt.
d. Dersom barnet har foreldre med foreldreansvar og er over 12 år, må både foreldrene og barnet samtykke til oppholdet.
e. Staten der oppholdet skal tilbys, må ha en forsvarlig tilsynsordning.
f. Gjennomføringen av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling i forbindelse med oppholdet må være avtalt med myndighetene i den aktuelle staten.
g. Vilkårene etter konvensjonens artikkel 33 må være oppfylt.
Videre gir barnevernstjenesten også muligheten til å samtykke til at et barn som har sitt vanlige bosted i en stat som har tiltrådt konvensjonen, kan få opphold i et konkret fosterhjem eller en institusjon i Norge. Dette samtykket kan bare gis dersom vilkårene i første ledd er oppfylt. I slike tilfeller skal barnevernstjenesten søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse for barnet når det er nødvendig. Det er viktig å merke seg at barnevernstjenesten ikke kan samtykke til oppholdet før barnet har fått oppholdstillatelse.
I tilfeller der evakuering av barn som er under omsorg av ukrainske myndigheter blir nødvendig på grunn av krigen i Ukraina, kan barnevernstjenesten samtykke til plassering av barnet i et fosterhjem eller en institusjon i Norge etter en anmodning fra ukrainske myndigheter. Dette kan skje under visse forutsetninger:
a. Plasseringen må være forsvarlig og til barnets beste.
b. Det må være inngått en avtale med kompetente ukrainske myndigheter.
c. Vilkårene for plassering etter artikkel 33 i konvensjonen av 19. oktober 1996 må være oppfylt.
Barnevernstjenesten har ansvar for å sørge for at barnet blir registrert med en søknad om beskyttelse eller søknad om opphold hos utlendingsmyndighetene. Hvis barnet har vanlig bosted i Norge når den ekstraordinære situasjonen opphører, skal barnevernstjenesten vurdere om vilkårene for å anmode om en overføring av jurisdiksjon til barnets tidligere bostedsstat er oppfylt.
Det er viktig å være klar over disse bestemmelsene og rettighetene som er nedfelt i barnevernsloven. De sikrer at barnets beste blir ivaretatt i situasjoner der et frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat er aktuelt. Ved å følge de nødvendige prosedyrene og sikre at barnets rettigheter blir ivaretatt, kan vi bidra til å skape trygge og forsvarlige miljøer for barn som trenger ekstra omsorg og beskyttelse.
Barnevernsloven i Norge, i sin kompleksitet og dybde, er designet for å ivareta barns rettigheter og sørge for deres velvære. I denne artikkelen ønsker vi å rette søkelyset mot § 3-2, som gir barnevernstjenesten rett til å tilby fosterhjem eller institusjon som frivillig hjelpetiltak.
§ 3-2 understreker viktigheten av at tiltakene som barnevernstjenesten tilbyr skal være skreddersydde for å dekke barnets spesifikke behov. Denne bestemmelsen kommer i bruk når vilkårene i § 3-1 første ledd er oppfylt, og det blir klart at barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte. Dette kan for eksempel være tilfellet når det er usikkerhet om foreldrene på lengre sikt vil være i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg. I slike tilfeller må barnevernstjenesten vurdere om det skal reises sak om omsorgsovertakelse, i henhold til § 5-1.
Bestemmelsen i § 3-2 viderefører dagens barnevernlov § 4-4 sjette ledd, med noen språklige endringer. En nyhet er henvisningen til § 5-3 tredje ledd. Selv om denne referansen ikke endrer gjeldende rett, bidrar den til å tydeliggjøre viktige hensyn som må tas når det skal velges hvor barnet skal plasseres.
Faktorer som barnets meninger, identitet og behov for omsorg i et stabilt miljø, skal alle tas i betraktning. Det skal også legges vekt på barnets behov for kontinuitet i oppdragelsen og barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Varigheten av plasseringen, samt muligheten for kontakt med foreldre, søsken og andre personer barnet har en nær tilknytning til, er også aspekter som skal inngå i vurderingen av valg av plasseringssted.
Dette underbygger viktigheten av en helhetlig tilnærming når det gjelder barnevernstjenestens arbeid. Ved å ta hensyn til alle disse faktorene, sikrer barnevernstjenesten at barnets beste blir satt i fokus. For det er i bunnen og grunnen det som står i sentrum av barnevernstjenestens arbeid: å ivareta barnets beste.
Ved å dyptgående forstå og anvende disse bestemmelsene, kan vi sikre at de mest sårbare blant oss får den hjelpen de trenger. Uansett om dette innebærer plassering i fosterhjem, institusjon eller annet tiltak, vil barnets behov alltid være utgangspunktet for vurderingene som blir tatt.
Ved å dykke ned i den norske barnevernsloven, ønsker vi å belyse og forklare § 3-1, som fokuserer på frivillige hjelpetiltak. Denne bestemmelsen kommer spesielt til sin rett når barn på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp.
Hjelpetiltakene som er beskrevet i barnevernsloven er ment å være en ressurs for både barnet og foreldrene. Barnevernstjenesten har ansvar for å tilby og iverksette disse tiltakene, og det er avgjørende at de er tilpasset barnets og foreldrenes spesifikke behov. Målet er at disse tiltakene skal bidra til en positiv endring i barnets eller familiens liv.
Hvordan hjelpetiltakene blir tilpasset og utført, er imidlertid ikke tilfeldig. Departementet kan fastsette kvalitetskrav til hjelpetiltakene gjennom forskrift. Denne forskriften kan også definere ekstra krav til oppfølging, særlig i tilfeller hvor barn og unge har en bolig som hjelpetiltak.
Disse reglene har sine røtter i tidligere barnevernslovgivning. Historisk sett skulle barnevernstjenesten iverksette hjelpetiltak hvis barnet hadde et særlig behov for hjelp. Dette behovet måtte være større enn det som er vanlig for de fleste andre barn, og årsakene til hjelpebehovet måtte være knyttet til barnets omsorgssituasjon eller atferd.
Et sentralt punkt i denne loven er kravet om at hjelpetiltakene må være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov. Dette er en presisering som er ment for å gi barnevernstjenesten en tydeligere retning i sitt arbeid. Hjelpetiltakene må ikke bare adressere behovene til barnet og familien, men de skal også bidra til en positiv endring i barnets omsorgssituasjon eller atferd.
I tillegg til dette har departementet fått mulighet til å fastsette forskrifter om kvalitetskrav til hjelpetiltakene. Dette er en ny bestemmelse som sikter mot å konkretisere kvalitetskravene i samsvar med hensynet til barnets beste og forsvarlighetskravet. Det kan også inkludere spesifikke boligtiltak som barnevernstjenesten tilbyr som hjelpetiltak, for eksempel hybeltiltak eller bofellesskap.
Disse kvalitetskravene kan omfatte både materielle krav og krav om oppfølging i tiltaket. For eksempel kan det stilles krav om at barnevernstjenesten som ledd i sin oppfølging av hjelpetiltaket, skal besøke ungdom i botiltak. Dette illustrerer hvordan forskrifter kan spesifisere og utvide barnevernstjenestens oppgaver.
Ved å forstå og praktisere § 3-1 i barnevernsloven kan vi tilby de nødvendige tiltakene til barn og familier som har behov for støtte og veiledning. Ved å dyptgående forstå og anvende disse lovene, kan vi sikre at de mest sårbare blant oss får den hjelpen de trenger.
I lys av de seneste hendelsene som har ført til økt ankomst av personer fordrevet fra Ukraina til Norge, har behovet for en mer fleksibel håndtering av barneverntjenestens frister blitt tydelig. Dermed har det blitt innført en ny paragraf i barnevernsloven – § 2-7. Dette blogginnlegget har til hensikt å belyse denne nye paragrafen, dets formål og implikasjoner.
Paragraf 2-7 i barnevernsloven gir departementet adgang til å fastsette en midlertidig forskrift om unntak fra bestemte frister i situasjoner hvor et høyt antall ankomster av personer fordrevet fra Ukraina til Norge gjør dette nødvendig. Dette er en nødvendighet for at barnevernstjenesten skal kunne gjennomføre sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte.
Disse unntakene kan spesielt gjelde frister for oppfølging av meldinger, jf. § 4-2 første ledd, og undersøkelser, jf. § 6-9 første ledd. Denne muligheten for unntak er et viktig tiltak for å kunne håndtere den ekstraordinære situasjonen som er oppstått.
Det er antatt at eventuelle midlertidige forskrifter vil inneholde bestemmelser som forlenger eksisterende frister, samt gi nærmere vilkår for når unntaket kan komme til anvendelse i den enkelte kommunen. Dette betyr at hver kommune vil ha muligheten til å tilpasse håndteringen av barnevernstjenestens oppgaver i tråd med de spesifikke utfordringene og ressursene som er tilgjengelige på det aktuelle stedet.
Det vil også fremgå at kommunens vurdering av å benytte unntaket skal være begrunnet og dokumentert. Dette innebærer at det må finnes tydelige og konkrete grunner for å bruke unntaket, og at disse grunnene må være tilstrekkelig dokumentert. Statsforvalteren skal underrettes når kommunen anvender unntaket, noe som sikrer en overordnet kontroll og oppfølging.
Det er verdt å merke seg at disse eventuelle forskriftene vil falle bort når den midlertidige loven opphører den 1. juli 2023. Dette innebærer at disse unntakene er strengt tidsbegrensede og kun er ment å gjelde så lenge den aktuelle krisen vedvarer.
Forståelsen og tolkningen av paragraf 2-7 er avgjørende for å sikre at barnevernstjenesten kan fortsette å yte nødvendig støtte og oppfølging til barn og familier i en utfordrende tid. Samtidig må vi også sikre at rettighetene til barn og familier ivaretas på en forsvarlig måte
, selv under ekstraordinære omstendigheter. Denne balansen er sentral for å opprettholde tilliten til og integriteten av barnevernstjenesten.
I det norske rettssystemet utgjør Barnevernsloven en sentral komponent i sikringen av barns rettigheter og velferd. Et spesifikt element i denne loven, paragraf § 3-5, gir en tydelig retning for håndtering av foreldrestøttende hjelpetiltak uten barnets samtykke. Dette temaet kan ofte virke komplisert og innfløkt, men det er av vesentlig betydning å forstå dets implikasjoner og anvendelser.
Paragraf § 3-5 i Barnevernsloven gir rom for implementering av foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke under spesifikke omstendigheter. For det første kan slike tiltak iverksettes dersom barnet viser tegn på alvorlige atferdsvansker, eller er i ferd med å utvikle slik atferd. Her henvises det til en annen paragraf i loven, nemlig § 6-2, som gir detaljert informasjon om hva som kvalifiserer som alvorlige atferdsvansker.
Videre tillater paragraf § 3-5 at disse tiltakene kan gjennomføres uten barnets samtykke når de iverksettes som et ledd i avslutningen av et institusjonsopphold, også dette under henvisning til paragraf § 6-2.
Likevel er det viktig å merke seg at foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke ikke kan opprettholdes i mer enn seks måneder etter at vedtaket fra barneverns- og helsenemnda ble truffet. Dette er for å sikre at barnets rettigheter blir opprettholdt og at tiltakene kun er midlertidige.
Denne paragrafen i Barnevernsloven representerer en delikat balanse mellom barnets rettigheter og nødvendigheten av å sikre barnets beste. Den understreker viktigheten av foreldrenes rolle og støtte, men også behovet for profesjonell inngripen når et barn viser tegn på alvorlige atferdsvansker eller er i ferd med å utvikle slik atferd.
Det er viktig å forstå at Barnevernsloven § 3-5 er et verktøy som er designet for å beskytte barn, og å gi nødvendig støtte til foreldre. Alle tiltak som iverksettes under denne paragrafen, må være i barnets beste interesse. Selv om det er et unntak fra prinsippet om barnets samtykke, brukes det med forsiktighet og bare under spesifikke, strenge vilkår.
Barnevernet er en viktig instans som har som hovedoppgave å sikre barnets beste og beskytte barn mot omsorgssvikt. For å oppnå dette formålet er det nødvendig med verktøy som kan brukes når det er behov for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse. Den nye barnevernsloven § 3-4 introduserer bestemmelser om pålegg om hjelpetiltak, som gir barneverns- og helsenemnda mulighet til å vedta visse tiltak uten samtykke fra private parter.
Hva innebærer pålegg om hjelpetiltak? § 3-4 i den nye barnevernsloven gir barneverns- og helsenemnda myndighet til å pålegge ulike hjelpetiltak uten samtykke fra private parter. Når vilkårene i § 3-1 første ledd er oppfylt, og det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse, kan nemnda fatte vedtak om følgende hjelpetiltak:
a. Omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet b. Opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende tiltak c. Tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve av biologisk materiale
Hjelpetiltakene etter bokstav a skal være basert på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.
Styrking av barnets omsorg og beskyttelse: Pålegg om hjelpetiltak er et viktig verktøy for å styrke barnets omsorg og beskyttelse i situasjoner der det er nødvendig, men samtykke fra private parter ikke er oppnåelig. Ved å pålegge omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet kan barnevernet bidra til å styrke foreldrenes omsorgsevner og forbedre omsorgssituasjonen for barnet. Dette kan omfatte tiltak som veiledning, opplæring eller annen støtte for å hjelpe foreldrene til å gi en trygg og god omsorg.
Videre kan barnevernet pålegge ulike kompenserende tiltak, som opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller lignende tiltak. Disse tiltakene har som formål å gi barnet et godt miljø og muligheten til å utvikle seg sosialt, faglig og følelsesmessig.
I tillegg kan barnevernet pålegge tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve av biologisk materiale. Dette er kontrolltiltak som kan være nødvendige i situasjoner der det er bekymring for barnets sikkerhet og velvære. Ved å pålegge slike tiltak kan barnevernet ha bedre oversikt og kontroll over situasjonen og sørge for at barnet ikke utsettes for skadelige forhold.
Det er viktig å merke seg at hjelpetiltakene som kan pålegges etter § 3-4 må bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag. Dette betyr at tiltakene skal være basert på solid forskning og faglig kompetanse for å sikre at de er effektive og tilpasset barnets behov.
Pålegg om hjelpetiltak kan rettes mot både foreldre som barnet bor fast sammen med og foreldre som har samvær med barnet. Dette gjenspeiler viktigheten av å sikre barnets omsorg og beskyttelse uavhengig av bo- og samværsordninger. Det er nødvendig å vurdere situasjonen til hvert enkelt barn og fatte beslutninger som er til barnets beste.
Varigheten av vedtakene om pålegg om hjelpetiltak kan variere. Pålegg om opphold i barnehage eller annet egnet dagtilbud kan vedtas uten tidsbegrensning. Pålegg om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn kan vedtas for inntil tre måneder, mens øvrige hjelpetiltak kan vedtas for inntil ett år. Disse tidsrammene gir barnevernet mulighet til å vurdere effekten av tiltakene og foreta nødvendige justeringer etter behov.
§ 3-4. Pålegg om hjelpetiltak
Når vilkårene etter § 3-1 første ledd er oppfylt, og det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse, kan barneverns- og helsenemnda vedta følgende hjelpetiltak uten at de private partene har samtykket til det:
a.
omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet
b.
opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende tiltak
c.
tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve av biologisk materiale.
Hjelpetiltak etter bokstav a skal bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.
Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg og det er nærliggende fare for at barnet kan komme i en situasjon der vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt, kan nemnda fatte vedtak om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn i alderen 0 til 6 år uten at de private partene har samtykket. Vilkårene etter § 3-1 første ledd må være oppfylt.
Pålegg om hjelpetiltak kan rettes mot både foreldre som barnet bor fast sammen med, og foreldre som har samvær med barnet.
Pålegg om at barnet skal oppholde seg i barnehage eller annet egnet dagtilbud, kan vedtas uten tidsbegrensning. Pålegg om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn kan vedtas for inntil tre måneder. For øvrig kan pålegg om hjelpetiltak vedtas for inntil ett år
Den nye barnevernsloven, § 3-3, introduserer muligheten for frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted. Dette åpner opp for en unik løsning der barnets behov for omsorg og beskyttelse kan bli ivaretatt på tvers av landegrenser. I dette blogginnlegget vil vi utforske denne nye bestemmelsen og dens betydning for barnets ve og vel.
Beskyttelse på tvers av landegrenser:
Barnevernstjenesten har som oppgave å sikre barnets beste og trygge deres rettigheter uavhengig av nasjonalitet eller bosted. Den nye bestemmelsen gir muligheten for å tilby et konkret fosterhjem eller en institusjon som hjelpetiltak i en annen stat som har sluttet seg til relevant konvensjon. Dette kan være aktuelt når barnets behov ikke kan ivaretas tilfredsstillende i sitt opprinnelige bostedsland.
Vilkår for frivillig opphold:
For å tilby frivillig opphold i en annen stat, må visse vilkår være oppfylt. Barnevernstjenesten må først vurdere om barnets behov kan ivaretas gjennom frivillige hjelpetiltak i fosterhjem eller institusjon etter § 3-2 i barnevernsloven. Videre må oppholdet være forsvarlig og til barnets beste, der barnets tilknytning til den aktuelle staten blir tillagt særlig vekt. Barnevernstjenesten skal også ivareta barnets rett til medvirkning og gi stor vekt til barnets mening. I tillegg må foreldre med foreldreansvar og barn over 12 år samtykke til oppholdet.
Samarbeid og tilsyn:
Det er viktig at det er et godt samarbeid mellom barnevernstjenesten i barnets opprinnelige bostedsland og myndighetene i den aktuelle staten der oppholdet tilbys. Det må være en forsvarlig tilsynsordning på plass for å sikre barnets trivsel, utvikling og beskyttelse. Barnevernstjenesten må også avtale gjennomføringen av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling med myndighetene i den aktuelle staten.
Særlige situasjoner:
I ekstraordinære situasjoner, som for eksempel ved kriger eller naturkatastrofer, kan barnevernstjenesten samtykke i plassering av barn fra et annet land i et fosterhjem eller en institusjon i Norge. Dette kan skje etter en anmodning fra de kompetente myndighetene i barnets opprinnelsesland, forutsatt at plasseringen er forsvarlig og til barnets beste. I slike situasjoner er det nødvendig å handle raskt for å beskytte barnets velferd og sikkerhet.
Registrering og oppholdstillatelse:
Når det er behov for frivillig opphold i en annen stat, må barnevernstjenesten sørge for at barnet blir registrert med en søknad om beskyttelse eller søknad om opphold hos utlendingsmyndighetene. Dersom barnet ikke allerede har opphold i den aktuelle staten, skal barnevernstjenesten søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse på barnets vegne. Oppholdstillatelsen er nødvendig for å sikre at barnet har juridisk status og rettigheter i den nye staten.
Overføring av jurisdiksjon:
Når den ekstraordinære situasjonen som førte til oppholdet i en annen stat opphører, må barnevernstjenesten vurdere om vilkårene for å anmode om en overføring av jurisdiksjon til barnets tidligere bostedsstat er oppfylt. Dette innebærer å undersøke om det er mulig og hensiktsmessig å overføre ansvaret for barnet tilbake til opprinnelseslandet. En grundig vurdering av barnets beste og omsorgsbehov må gjøres for å sikre en jevn overgang og kontinuitet i omsorgen.
Konklusjon:
Den nye barnevernsloven, § 3-3, gir barnevernstjenesten muligheten til å tilby frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted. Dette er en betydningsfull mulighet for å sikre barnets trygghet og omsorg på tvers av landegrenser. Det er viktig at alle vilkår og samarbeidsavtaler oppfylles for å sikre barnets beste i denne prosessen. Samtidig må det legges vekt på barnets medvirkning og mening gjennom hele prosessen. Denne bestemmelsen åpner opp for en mer fleksibel tilnærming til barnevern, der barnets behov kan ivaretas på en best mulig måte, uavhengig av deres opprinnelsesland.
Den nye barnevernsloven § 3-3. Frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted
Barnevernstjenesten kan tilby et konkret fosterhjem eller en institusjon som hjelpetiltak i en stat som har sluttet seg til konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn dersom følgende vilkår er oppfylt:
a.
vilkårene for frivillig hjelpetiltak i fosterhjem eller institusjon etter § 3-2 er oppfylt
b.
oppholdet er forsvarlig og til barnets beste, og barnets tilknytning til den aktuelle staten er tillagt særlig vekt
c.
barnets rett til medvirkning er ivaretatt og barnets mening er tillagt stor vekt
d.
forelder med foreldreansvar og barn over 12 år samtykker til oppholdet
e.
staten som det er ønskelig å tilby opphold i, har en forsvarlig tilsynsordning
f.
gjennomføringen av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling i forbindelse med oppholdet er avtalt med myndighetene i den aktuelle staten
g.
vilkårene etter konvensjonens artikkel 33 er oppfylt.
Barnevernstjenesten kan samtykke til at et barn som har sitt vanlige bosted i en stat som har tiltrådt konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn, kan få opphold i et konkret fosterhjem eller en institusjon i Norge. Samtykke kan gis bare dersom vilkårene i første ledd er oppfylt. Barnevernstjenesten skal søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse for barnet når det er nødvendig. Barnevernstjenesten kan ikke samtykke til oppholdet før barnet har fått oppholdstillatelse.
Når det som følge av krigen i Ukraina er nødvendig å evakuere barn som er under omsorg av ukrainske myndigheter, kan barnevernstjenesten samtykke i plassering av barn i et fosterhjem eller en institusjon i Norge etter en anmodning fra ukrainske myndigheter, dersom
a.
plasseringen er forsvarlig og til barnets beste
b.
det er inngått en avtale med kompetente ukrainske myndigheter
c.
vilkår for plassering etter artikkel 33 i konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn er oppfylt.
Barnevernstjenesten skal sørge for at barnet registreres med søknad om beskyttelse eller søknad om opphold hos utlendingsmyndighetene. Dersom barnet har vanlig bosted i Norge når den ekstraordinære situasjonen opphører, skal barnevernstjenesten vurdere om vilkårene for å anmode om en overføring av jurisdiksjon til barnets tidligere bostedsstat er oppfylt
Barnevernet har som oppgave å ivareta barnets beste og sikre at deres behov for omsorg og trygghet blir møtt. I tråd med dette har den nye barnevernsloven, § 3-2, introdusert muligheten for barnevernstjenesten til å tilby fosterhjem eller barnevernsinstitusjon som frivillige hjelpetiltak. Dette innebærer at dersom barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte og visse vilkår er oppfylt, kan barnevernet tilby plassering i fosterhjem eller institusjon.
Barnets behov først:
Denne nye bestemmelsen understreker barnevernstjenestens forpliktelse til å prioritere barnets behov og trivsel. Når andre tiltak ikke er tilstrekkelige, kan fosterhjem eller barnevernsinstitusjon bli vurdert som et frivillig hjelpetiltak. Dette kan være tilfellet når barnet har spesielle omsorgsbehov eller opplever utfordringer som ikke kan løses i sitt opprinnelige miljø. Ved å tilby en alternativ omsorgssetting, søker barnevernet å sikre at barnet får den nødvendige omsorgen, tryggheten og stabiliteten det trenger for sin utvikling.
Viktige hensyn ved valg av plasseringssted:
Når barnevernstjenesten vurderer hvilket plasseringssted som er mest egnet, må det tas hensyn til flere faktorer. Ifølge loven skal barnets meninger, identitet og behov for omsorg i et stabilt miljø vektlegges. Barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn skal også tas i betraktning. Dette sikrer at barnet får muligheten til å opprettholde sin kulturelle og sosiale identitet, samtidig som det får den omsorgen det trenger.
I tillegg til disse faktorene, er kontinuitet i barnets oppdragelse og opprettholdelse av tilknytning til foreldre, søsken og andre viktige personer også av stor betydning. Å opprettholde kontakten med disse personene kan bidra til å skape stabilitet i barnets liv og sikre en sunn utvikling. Barnevernet må derfor nøye vurdere disse forholdene når de tar beslutninger om plassering.
Frivillighet og omsorgsovertakelse:
Det er viktig å merke seg at denne bestemmelsen om fosterhjem og barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak ikke er ensbetydende med en omsorgsovertakelse. Dersom det er grunn til å tro at foreldrene ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg over lengre tid, må barnevernet vurdere om det skal reises sak om omsorgsovertakelse i samsvar med § 5-1 i barnevernsloven. Selv om fosterhjem eller barnevernsinstitusjon kan være frivillige hjelpetiltak, er det avgjørende å sikre barnets ve og vel først og fremst.
Oppfølging av situasjonen:
Etter at plasseringen i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon er etablert, er det viktig å opprettholde en grundig oppfølging av barnet og dets omsorgssituasjon. Barnevernstjenesten har ansvar for å følge med på barnets trivsel, utvikling og tilpasning til den nye omsorgssettingen. De bør samarbeide med fosterforeldre eller ansatte ved institusjonen for å sikre at barnets behov blir ivaretatt på best mulig måte.
Barnevernstjenesten må også opprettholde kontakt med foreldre, søsken og andre viktige personer i barnets liv, med mindre det er klare grunner til å begrense eller avbryte denne kontakten. Gjennom regelmessige besøk og dialog kan barnet opprettholde tilknytningen til sin biologiske familie, og det kan være en viktig faktor for barnets ve og vel.
Barnevernstjenestens rolle:
I prosessen med å tilby fosterhjem eller barnevernsinstitusjon som frivillige hjelpetiltak, spiller barnevernstjenesten en sentral rolle. Deres oppgave er å vurdere barnets situasjon grundig, inkludert å ta hensyn til barnets behov, meninger og identitet. Barnevernet må også sikre at valget av plasseringssted tar hensyn til barnets kulturelle, religiøse og språklige bakgrunn.
Barnevernstjenesten skal være en støtte for barnet og dets omsorgssituasjon gjennom hele prosessen. De må veilede og samarbeide med fosterforeldre eller ansatte ved institusjonen for å sikre at barnet får den nødvendige omsorgen og støtten det trenger.
§ 3-2. Fosterhjem og barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak
Barnevernstjenesten kan tilby fosterhjem eller institusjon som hjelpetiltak når vilkårene i § 3-1 første ledd er til stede og barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte. Barnevernstjenesten kan også tilby opphold i omsorgssenter, jf. kapittel 11. Dersom det må antas at foreldrene i lengre tid ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, må barnevernstjenesten vurdere om det med én gang skal reises sak om omsorgsovertakelse, jf. § 5-1. Bestemmelsen i § 5-3 tredje ledd gjelder så langt den passer
Barnevernstjenesten har en viktig rolle i å gi hjelp og støtte til barn og familier som trenger det. Den nye barnevernloven § 3-1 gir barnevernstjenesten ansvaret for å tilby og implementere frivillige hjelpetiltak når barnet har spesielle behov på grunn av omsorgssituasjonen eller atferden. Disse hjelpetiltakene skal være egnet for å møte behovene til barnet og foreldrene, samtidig som de bidrar til positiv endring. I dette blogginnlegget skal vi utforske betydningen av § 3-1 og hvordan den påvirker barnevernstjenestens arbeid med frivillige hjelpetiltak.
Hjelpetiltak som svar på behov: Når et barn har et spesielt behov for hjelp på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd, har barnevernstjenesten plikt til å tilby og iverksette hjelpetiltak. Denne bestemmelsen, som erstatter tidligere lovbestemmelser, tar sikte på å sikre at barnet og familien får den nødvendige støtten de trenger. Hjelpetiltakene skal være skreddersydd for å møte de spesifikke behovene til barnet og bidra til positiv endring.
Krav til kvalitet og oppfølging: Departementet har myndighet til å fastsette forskrifter som angir kravene til kvaliteten på hjelpetiltakene. Disse forskriftene kan også inneholde bestemmelser om oppfølging av barn og unge som mottar bolig som en del av hjelpetiltaket. Formålet med slike forskrifter er å sikre at hjelpetiltakene oppfyller kvalitetsstandardene som er nødvendige for barnets beste og forsvarlig praksis. Dette kan omfatte både materielle krav og krav til oppfølging av barnet i botiltak. Ved å gi forskriftshjemmel for kvalitetskrav, sikrer loven at hjelpetiltakene opprettholder høye standarder og at barnets behov blir ivaretatt på en forsvarlig måte.
Vurdering av hjelpebehov og positiv endring: For at barnevernstjenesten skal iverksette hjelpetiltak, må hjelpebehovet ha et visst omfang. Barnet må ha et særlig behov for hjelp, som er større enn det som er vanlig for de fleste andre barn. Dette behovet må være knyttet til barnets omsorgssituasjon eller atferd. Barnevernstjenesten skal vurdere hvilken type hjelp som er nødvendig for å møte behovene, og hvilke tiltak som vil bidra til positiv endring hos barnet og i familien. Ved å velge egnede hjelpetiltak, kan barnevernstjenest bidra til å forbedre barnets omsorgssituasjon og håndtere utfordrende atferd på en konstruktiv måte. Det kan innebære veiledningstiltak for å styrke foreldrenes omsorgsevne, kompenserende tiltak som avlaster familier i hverdagen, eller kontrolltiltak som tilsyn.
Kravet om at hjelpetiltak skal være egnet betyr at de må være effektive og relevante for å møte barnets og foreldrenes behov. Det er viktig å finne tiltak som tar hensyn til den konkrete situasjonen og bekymringene i den enkelte sak. Valg av hjelpetiltak bør baseres på en grundig vurdering av hvilke tiltak som vil ha en positiv effekt og forebygge behovet for mer inngripende tiltak. Ved å legge vekt på positiv endring, søker man å skape en bedre omsorgssituasjon for barnet og familien, der barnets utvikling og trivsel blir prioritert.
Departementets hjemmel til å gi forskrift om krav til kvalitet i hjelpetiltak gir et rammeverk for å sikre en enhetlig og høy standard på hjelpetiltakene. Dette inkluderer også forskriftshjemmel for botiltak som tilbys som en del av hjelpetiltaket. Kvalitetskravene kan omfatte både de materielle forholdene i tiltaket og krav til oppfølging av barnet. Det kan være behov for å sikre at botiltakene gir trygge og gode boforhold, samtidig som barnevernstjenesten har en plikt til å følge opp barnet og vurdere hvordan tiltaket fungerer.
Den nye barnevernloven § 3-1. Frivillig hjelpetiltak
Når barnet på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp, skal barnevernstjenesten tilby og sette i verk hjelpetiltak for barnet og foreldrene. Hjelpetiltak skal være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov og til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien.
Departementet kan i forskrift fastsette hvilke krav til kvalitet som skal stilles til hjelpetiltak. Forskriften kan fastsette utfyllende krav til oppfølging, jf. § 8-1 og § 8-5, av barn og unge som har bolig som hjelpetiltak
Barnevernstjenesten spiller en avgjørende rolle i å ivareta velferden til sårbare barn og familier. Med det økende antallet personer som blir fordrevet fra Ukraina og ankommer Norge, er det behov for at barnevernstjenesten kan tilpasse seg og utføre sine oppgaver på en effektiv og forsvarlig måte. Den nye barnevernloven § 2-7 gir departementet muligheten til å innføre midlertidige unntak fra fristene i § 2-1 første ledd og § 2-2 annet ledd. I dette blogginnlegget skal vi utforske betydningen av denne bestemmelsen og hvordan den kan påvirke barnevernstjenestens arbeid i møte med utfordrende situasjoner.
Tilpasning i en krevende situasjon: Med et økende antall personer som blir fordrevet fra Ukraina og søker tilflukt i Norge, står barnevernstjenesten overfor en betydelig utfordring. For at tjenesten skal kunne utføre sine oppgaver på en hensiktsmessig og forsvarlig måte, gir barnevernloven § 2-7 departementet adgang til å innføre midlertidige unntak fra fristene i § 2-1 første ledd og § 2-2 annet ledd. Dette betyr at departementet kan gi forskrifter som gir barnevernstjenesten fleksibilitet når det gjelder å oppfylle de fastsatte fristene i disse bestemmelsene.
Hensynet til formålstjenlighet og forsvarlighet: Ved å tillate midlertidige unntak fra fristene i barnevernloven, legger § 2-7 vekt på formålstjenlighet og forsvarlighet i barnevernstjenestens arbeid. I situasjoner der det er et betydelig antall ankomster av personer fordrevet fra Ukraina, kan det være utfordrende å håndtere alle sakene innenfor de fastsatte tidsrammene. Midlertidige unntak gir barnevernstjenesten mulighet til å tilpasse seg den økte arbeidsbelastningen og sikre at nødvendige oppgaver blir gjennomført på en forsvarlig måte.
Departementets rolle og ansvar: Det er departementet som har myndighet til å gi midlertidige forskrifter om unntak fra fristene i barnevernloven. Dette gir departementet et ansvar for å vurdere situasjonen og behovet for unntak i lys av de aktuelle forholdene. Ved å ta hensyn til det høye antallet ankomster og barnevernstjenestens kapasitet, kan departementet tilrettelegge for midlertidige tiltak som sikrer at oppgavene blir utført på en effektiv og forsvarlig måte.
Betydningen av forsvarlige tiltak: Midlertidige unntak fra frister i barnevernloven § 2-7 gir barnevernstjenesten muligheten til å handle på en forsvarlig måte i en krevende situasjon. Dette betyr at tjenesten kan tilpasse seg og håndtere sakene på en effektiv måte uten å bli begrenset av stramme tidsrammer. Ved å gi rom for nødvendig fleksibilitet, kan barnevernstjenesten sikre at barn og familier som blir berørt av den økte tilstrømningen fra Ukraina, mottar den nødvendige omsorgen og beskyttelsen de trenger.
Viktigheten av en helhetlig tilnærming: Selv om midlertidige unntak fra frister kan være nødvendige, er det viktig å understreke betydningen av en helhetlig tilnærming til barnevernsarbeidet. Barnevernstjenesten må fortsatt ivareta sitt mandat om å vurdere barnets beste, samarbeide med andre relevante instanser og sikre kontinuitet i oppfølgingen av saker. Midlertidige unntak bør betraktes som en midlertidig løsning for å håndtere en spesifikk utfordring og ikke som en erstatning for grundig og forsvarlig saksbehandling.
Informasjon og kommunikasjon med berørte parter: I situasjoner der midlertidige unntak blir innført, er det essensielt å sikre god kommunikasjon og informasjon til berørte parter. Barn, foreldre og andre involverte må være klar over de midlertidige tiltakene og ha forståelse for hvorfor de blir implementert. Åpenhet og tydelig kommunikasjon bidrar til å bygge tillit og sikre at alle berørte parter føler seg involvert og informert gjennom hele prosessen.
Oppfølging og evaluering av unntakstiltakene: Departementet har et ansvar for å følge opp og evaluere de midlertidige unntakene som blir innført. Dette inkluderer å vurdere effekten av tiltakene, deres konsekvenser og behovet for eventuelle justeringer eller opphevelse av unntakene. Gjennom kontinuerlig oppfølging kan departementet sikre at barnevernstjenesten fortsetter å operere på en formålstjenlig og forsvarlig måte og at barnas rettigheter og velferd ivaretas på best mulig måte.
Den nye barnevernloven § 2-7. Midlertidig adgang til unntak fra frister
Når det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina er nødvendig for at barnevernstjenesten skal kunne gjennomføre sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte, kan departementet gi midlertidig forskrift om unntak fra fristene i § 2-1 første ledd og § 2-2 annet ledd
Barnevernet spiller en avgjørende rolle i å sikre velferden til barn i sårbare situasjoner. Den nye barnevernloven § 2-5 markerer et betydelig skritt fremover når det gjelder avslutning av undersøkelser. Denne bestemmelsen gir barnevernstjenesten klare retningslinjer for hvordan de skal håndtere og vurdere undersøkelser, og hvilke tiltak som kan iverksettes.
En klar og avgjørende definisjon: Den nye barnevernloven § 2-5 gir en tydelig definisjon av når en barnevernstjenestens undersøkelse anses som avsluttet. Dette skjer når tjenesten har gjennomført en helhetlig vurdering av saken og har tatt en av følgende beslutninger: å henlegge saken, å henlegge saken med mulighet for ny undersøkelse, å iverksette tiltak eller å sende en begjæring om tiltak til barneverns- og helsenemnda. Denne klare definisjonen gir retningslinjer for barnevernstjenesten og sikrer at alle involverte parter er klar over når en undersøkelse er avsluttet.
Viktigheten av å vurdere nye undersøkelser: I tilfeller der barnevernstjenesten henlegger en sak etter en undersøkelse på grunn av manglende samtykke fra foreldrene til anbefalte hjelpetiltak, gir loven mulighet for å fastsette at en ny undersøkelse kan gjennomføres innen seks måneder etter henleggelsen. Dette gir barnevernstjenesten en mulighet til å følge opp saken på nytt hvis vilkårene etter § 2-2 fortsatt er oppfylt. Det er viktig at foreldrene blir informert om denne beslutningen og blir varslet hvis en ny undersøkelse blir åpnet. Dette sikrer transparens og gir foreldrene anledning til å være involvert i prosessen.
Betydningen av en faglig oppsummering: Ved avslutningen av undersøkelsen er det nødvendig at barnevernstjenesten foretar en grundig oppsummerende vurdering av om undersøkelsen gir grunnlag for å iverksette tiltak eller om den skal henlegges. Dette gjøres i tråd med forsvarlighetskravet og hensynet til barnets beste. Ved å fokusere på en samlet vurdering sikrer man at alle relevante faktorer tas i betraktning, og at beslutningene som tas er basert på solid faglig grunnlag.
Fleksibilitet for ny undersøkelse ved nye opplysninger: Selv om barnevernstjenesten har avsluttet en undersøkelse, gir bestemmelsen i § 2-5 også rom for å åpne en ny undersøkelse dersom det fremkommer nye opplysninger, det oppdages feil eller barnevernstjenesten av andre grunner finner det «rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter loven». Denne muligheten eksisterer selv om det er kort tid siden undersøkelsen ble henlagt. I slike tilfeller må barnevernstjenesten på vanlig måte vurdere om det er grunnlag for å åpne en ny undersøkelsessak i henhold til § 2-2.
§ 2-5. Avslutning av undersøkelser
Barnevernstjenestens undersøkelse er avsluttet når den har foretatt en samlet vurdering av saken og gjort ett av følgende:
a.
vedtatt å henlegge saken
b.
vedtatt å henlegge saken med mulighet for ny undersøkelse etter tredje ledd
c.
vedtatt å iverksette tiltak
d.
sendt begjæring om tiltak til barneverns- og helsenemnda.
Barnevernstjenestens avgjørelse om å henlegge saken etter en undersøkelse skal regnes som enkeltvedtak.
Dersom barnevernstjenesten henlegger en sak etter en undersøkelse fordi foreldrene ikke samtykker til anbefalte hjelpetiltak, kan den fastsette i vedtaket at ny undersøkelse gjennomføres inntil seks måneder etter at saken ble henlagt, dersom vilkårene etter § 2-2 fortsatt er oppfylt. Foreldrene skal informeres om vedtaket, og skal informeres dersom ny undersøkelse igangsettes
