Samvær med søsken, besteforeldre og andre nærstående etter omsorgsovertakelse

En omsorgsovertakelse bryter flere bånd enn båndet til foreldrene. Søsken, besteforeldre, steforeldre og andre som har stått barnet nær, mister også den daglige kontakten, og loven gir dem ulik stilling. Noen kan kreve at barneverns- og helsenemnda fastsetter samvær for dem, med egne partsrettigheter. Andre må gå gjennom barnevernstjenesten, som har plikt til å sørge for at barnet beholder kontakten. Hvilket spor som gjelder, avhenger av hvem personen er, hva vedkommende har betydd for barnet, og hvor mye samvær foreldrene selv har.

Tre spor for kontakt etter omsorgsovertakelse

Barnevernsloven kapittel 7 regulerer kontakten etter omsorgsovertakelse i tre spor. Foreldrenes samvær fastsettes av nemnda etter § 7-2, og retten til samvær og kontakt følger av § 7-1. Andre enn foreldrene kan i bestemte situasjoner kreve at nemnda avgjør om de skal ha samvær, og hvor omfattende det skal være; det følger av § 7-3. Søsken og andre nærstående som ikke har slik rett, er dekket av § 7-5, som pålegger barnevernstjenesten å sørge for at barnet gjennom samvær og kontakt kan opprettholde og styrke bånd til søsken og andre som har et etablert familieliv og nære personlige bånd til barnet.

Skillet får konsekvenser for hvem som bestemmer, og hvordan uenighet løses. Et vedtak etter § 7-3 treffes av nemnda, kan bringes inn for tingretten etter § 14-25, og den som har krevd samværet, er part. Kontakt etter § 7-5 håndteres av barnevernstjenesten i planen for gjennomføring av samvær og kontakt etter § 7-6, som skal omfatte foreldre, søsken og andre nærstående. Planen er ikke et enkeltvedtak som kan påklages. Retten til kontakt med nettverket kommer også inn allerede når nemnda velger plasseringssted: etter § 5-3 skal det legges vekt på barnets samvær og kontakt med foreldrene, søsken og andre personer som barnet har nær tilknytning til, og barnevernstjenesten skal vurdere om noen i familien eller nettverket kan være fosterhjem, jf. § 9-4.

Hvem kan kreve samværsvedtak fra nemnda

To grupper kan kreve at nemnda tar stilling til samvær for dem. Den første er personer som har ivaretatt omsorgen for barnet før omsorgsovertakelsen, etter § 7-3 første ledd. Typiske eksempler er besteforeldre eller andre slektninger som barnet har bodd hos, en steforelder som har vært en daglig omsorgsperson, og etter omstendighetene et beredskapshjem der barnet bodde før nemndas vedtak. Vilkåret er at personen faktisk har hatt omsorgen, og retten gjelder uavhengig av hvor mye samvær foreldrene har fått.

Den andre gruppen er personer som barnet har en nær tilknytning til, uten å ha hatt omsorgen. De kan etter § 7-3 annet ledd kreve samværsvedtak bare i to situasjoner: når en av eller begge foreldrene er døde, eller når det er fastsatt at barn og foreldre ikke skal ha samvær eller svært begrenset samvær. Tanken bak regelen er at nettverket blir viktigere for barnet jo mindre foreldrene er til stede. Når foreldrene har et normalt samværsomfang, forutsetter loven at kontakten med besteforeldre og andre ivaretas gjennom foreldrenes samvær og gjennom barnevernstjenestens plan.

Den som oppfyller vilkårene, får partsrettigheter i samværsspørsmålet. Det betyr rett til innsyn i de dokumentene som gjelder samværet, rett til advokat oppnevnt av nemnda etter § 14-7, rett til å føre bevis og argumentere, og rett til å bringe vedtaket inn for tingretten. Spørsmålet om partsrettigheter avgjøres av nemnda. Høyesteretts ankeutvalg la i HR-2025-1766-U til grunn at nemndas avslag på partsrettigheter for en forelder uten foreldreansvar er en saksstyrende avgjørelse som ikke kan bringes inn for domstolene. Selv om saken gjaldt en forelder, viser den at kravet om partsrettigheter må reises og argumenteres grundig for i nemnda, med dokumentasjon av omsorgshistorikken eller tilknytningen.

Hva «svært begrenset» betyr etter HR-2021-1437-A

Seks samvær i året er svært begrenset samvær, og det åpner døren for besteforeldre og andre nærstående. Høyesterett avgjorde dette i HR-2021-1437-A. En mormor krevde samvær med et barnebarn i fosterhjem etter bestemmelsen i barnevernloven av 1992 som tilsvarer dagens § 7-3 annet ledd bokstav b. Foreldrene hadde seks samvær i året. Høyesterett fravek en avgjørelse fra 2015 og kom til at seks samvær i året måtte anses som svært begrenset, og at hyppigheten er det sentrale ved vurderingen. Mormoren hadde derfor partsrettigheter og kunne kreve at nemnda tok stilling til samværskravet.

Rekkevidden er stor. I alle saker der foreldrenes samvær ligger på rundt seks ganger i året eller færre, kan besteforeldre, tanter, onkler og andre med nær tilknytning kreve egen behandling, og lange samvær få ganger i året vil normalt ikke gjøre samværet mindre «begrenset» i lovens forstand.

Hva nemnda vurderer i en sak etter § 7-3

At noen har rett til å kreve et vedtak, er noe annet enn å få samvær. Nemnda skal avgjøre om personen skal ha samvær, og i så fall hvor mye, ut fra barnets beste etter § 1-3. Sentrale momenter er hvilken tilknytning barnet har til personen, hvor lenge og hvor tett kontakten har vært, hva barnet selv mener, hvordan barnet reagerer på kontakten, og hvordan samværet passer inn i den samlede belastningen barnet allerede har gjennom foreldrenes samvær og livet i fosterhjemmet. Foreldrenes syn på samværet hører også med, og barnevernstjenesten vil bli spurt om hvordan kontakten fungerer i praksis.

Nemnda ser også på om samværet kan komme i konflikt med grunnlaget for begrensningene overfor foreldrene. Hvis foreldrene er nektet samvær på grunn av vold eller fare for bortføring, vil nemnda vurdere om samvær med besteforeldrene kan bli en kanal for kontakt som barnet skal beskyttes mot. Da kan svaret være tilsyn, vilkår om at foreldrene ikke er til stede, eller i alvorlige tilfeller avslag.

Besteforeldre som har et avklart og trygt forhold til fosterhjemmet, kan derimot få et samvær som gir barnet kontinuitet uten å øke konfliktnivået, og nettverket blir da en ressurs nettopp når foreldrenes samvær er lavt.

Vedtak etter § 7-3 kan endres på samme måte som annet samvær. Etter § 7-4 kan de private partene ikke kreve at nemnda behandler en sak om samvær de første 18 månedene etter endelig avgjørelse, med mindre det foreligger opplysninger om vesentlige endringer i barnets eller partenes situasjon. Momentene nemnda ellers legger vekt på ved samvær, er behandlet i artikkelen om hvordan samværets omfang fastsettes.

Søsken: barnevernstjenestens plikt etter § 7-5

Søsken har sjelden egen rett til å kreve nemndsvedtak, og kontakten hviler derfor på barnevernstjenestens plikt. Etter § 7-5 skal barnevernstjenesten sørge for at barnet gjennom samvær og kontakt kan opprettholde og styrke bånd til søsken og andre som har et etablert familieliv og nære personlige bånd til barnet, og samværet skal være til barnets beste. Plikten gjelder helsøsken, halvsøsken og stesøsken som barnet har vokst opp med, og den gjelder enten søsknene bor hjemme hos foreldrene, i et annet fosterhjem eller i institusjon. Et voksent søsken som har hatt omsorgen for barnet, kan i tillegg ha rett etter § 7-3 første ledd.

Plikten skal komme til uttrykk i planen etter § 7-6. Planen skal omfatte samvær og kontakt med søsken, og den bør angi hvor ofte søsknene skal treffes, hvor, og hvem som sørger for transport. Søsken som er plassert i ulike fosterhjem, er avhengige av at de to fosterhjemmene og barnevernstjenesten samarbeider; søsken som bor hjemme, kan delta i foreldrenes samvær, slik at kontakten ivaretas uten egne avtaler.

Plasseringen avgjør mye av søskenkontakten. Ved valg av fosterhjem skal nemnda og barnevernstjenesten etter § 5-3 legge vekt på barnets kontakt med søsken, og søsken som plasseres samtidig, bør som utgangspunkt plasseres sammen når det er til beste for dem.

Manglende søskenkontakt kan tas opp på flere måter. Foreldrene kan kreve at planen behandler spørsmålet, og be om skriftlig begrunnelse dersom barnevernstjenesten mener kontakt ikke er til barnets beste. Slike vurderinger skal dokumenteres i journalen etter § 12-4, og foreldrene har innsyn etter § 12-6. Søskenkontakt kan også løftes frem når nemnda fastsetter foreldrenes samvær, for eksempel ved at det avklares at søsken som bor hjemme, deltar. Lar barnevernstjenesten være å følge opp plikten, kan forholdet meldes til statsforvalteren, som fører tilsyn med kommunen etter § 17-3.

Barnets mening om hvem det vil ha kontakt med

Barnets egen oppfatning av hvem som er viktig, skal kartlegges og veie tungt. Etter § 1-4 har barn som er i stand til å danne seg egne meninger, rett til å medvirke i alle forhold som vedrører dem, og etter § 1-3 er barnets mening et sentralt moment i vurderingen av barnets beste. Forskrift om barns medvirkning i barnevernet utfyller reglene. Barnevernstjenesten skal derfor spørre barnet hvem det ønsker å treffe, hvor ofte, og på hvilken måte, og skal dokumentere både barnets svar og hvordan det er vektlagt. Når barnevernstjenesten går imot barnets ønske, enten ved å nekte kontakt barnet vil ha, eller ved å legge til rette for kontakt barnet ikke ønsker, må begrunnelsen være konkret. Reglene om medvirkning er behandlet i artikkelen om barnets rett til medvirkning.

Kartleggingen bør være bred. Foruten søsken og besteforeldre kan tidligere fosterforeldre eller beredskapshjem, en tante som passet barnet hver uke, en nabofamilie eller foreldrenes nærmeste venner ha vært trygge voksne for barnet. Personer som bor i utlandet, hører også med. Omfanget må tilpasses barnets alder og kapasitet; spedbarn og små barn tåler færre relasjoner og færre skifter enn større barn, og for dem må kontakten med nettverket veies mot behovet for ro i fosterhjemmet. Der fysisk samvær er vanskelig, kan videosamtaler, brev, bilder og deltakelse på bursdager og høytider holde relasjonen ved like. Alle former for kontakt skal inn i planen.

Besøkskontakt etter adopsjon og varig fosterhjem

Adopsjon bryter de rettslige båndene til hele den biologiske familien, og loven åpner bare et smalt unntak. Etter § 5-11 skal nemnda, når den vedtar adopsjon etter § 5-10, vurdere om det skal være besøkskontakt mellom barnet og foreldrene og mellom barnet og søsken etter adopsjonen. Vilkårene er at noen av partene har krevd det, og at adopsjonssøkerne samtykker. Er barnet over tolv år, må barnet også samtykke. Nemnda skal treffe vedtak om besøkskontakt dersom det er til barnets beste, og fastsette omfanget. Et vedtak om besøkskontakt kan prøves på nytt bare dersom særlige grunner tilsier det, og etter endringen som trådte i kraft 1. januar 2026, kan nemndas vedtak bringes inn for tingretten etter § 14-25. Besteforeldre og andre nærstående er ikke omfattet av § 5-11; deres kontakt etter en adopsjon beror på adoptivforeldrene.

Varig opphold i fosterhjem er et nytt alternativ som beholder kapittel 7. Etter § 5-12, tilføyd fra 1. januar 2026, kan nemnda vedta varig opphold i fosterhjem når barnet har bodd der i minst to år og vilkårene ellers er oppfylt. Nemnda skal da ta stilling til samvær etter kapittel 7, slik at § 7-3 og § 7-5 fortsatt gjelder, og ny behandling av samvær kan bare kreves ved vesentlige endringer. For nettverket er forskjellen fra adopsjon vesentlig: båndene består rettslig, og barnevernstjenestens plikt etter § 7-5 løper videre. Adopsjon som barnevernstiltak er behandlet i artikkelen om adopsjon og besøkskontakt.

Nettverket bør inn i saken tidlig

Det mest virkningsfulle nettverket kan gjøre, er å komme på banen før nemnda treffer vedtak. Barnevernstjenesten skal etter § 9-4 vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem, og skal bruke verktøy for nettverksinvolvering når det er hensiktsmessig. Besteforeldre som kan tenke seg å være fosterhjem, bør si det til barnevernstjenesten og til foreldrenes advokat med en gang, fordi plasseringsstedet avgjøres i selve vedtaket om omsorgsovertakelse etter § 5-3. Familieråd er et verktøy for å samle nettverket rundt slike spørsmål og er beskrevet i artikkelen om familieråd.

For foreldrene er nettverket et argument i egen sak. Et dokumentert nettverk som stiller opp, taler for at hjelpetiltak kan være tilstrekkelige, for plassering nær hjemmet og for samvær med støtte fra kjente voksne. Kravet om samvær for besteforeldre bør fremmes samtidig med at foreldrenes samvær behandles, slik at nemnda ser den samlede kontakten i sammenheng. Oversikten over alle reglene i kapittel 7 finner du i artikkelen om samvær og kontakt etter omsorgsovertakelse.

Rettskilder

• Barnevernsloven § 7-1, § 7-2, § 7-3, § 7-4, § 7-5 og § 7-6
• Barnevernsloven § 1-3 og § 1-4
• Barnevernsloven § 5-3 og § 9-4 om valg av plasseringssted og fosterhjem i familie og nettverk
• Barnevernsloven § 5-10, § 5-11 (endret ved lov 20. juni 2025 nr. 39) og § 5-12 (tilføyd ved lov 20. juni 2025 nr. 39, i kraft 1. januar 2026)
• Barnevernsloven § 12-4 og § 12-6 om journal og innsyn
• Barnevernsloven § 14-7, § 14-25 og § 17-3
• Forskrift om barns medvirkning i barnevernet, FOR-2023-10-12-1631
• Høyesterett, HR-2021-1437-A om besteforeldres partsrettigheter ved samvær
• Høyesteretts ankeutvalg, HR-2025-1766-U om nemndas avgjørelse av partsrettigheter