Barnevernsloven i Norge, i sin kompleksitet og dybde, er designet for å ivareta barns rettigheter og sørge for deres velvære. I denne artikkelen ønsker vi å rette søkelyset mot § 3-2, som gir barnevernstjenesten rett til å tilby fosterhjem eller institusjon som frivillig hjelpetiltak.
§ 3-2 understreker viktigheten av at tiltakene som barnevernstjenesten tilbyr skal være skreddersydde for å dekke barnets spesifikke behov. Denne bestemmelsen kommer i bruk når vilkårene i § 3-1 første ledd er oppfylt, og det blir klart at barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte. Dette kan for eksempel være tilfellet når det er usikkerhet om foreldrene på lengre sikt vil være i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg. I slike tilfeller må barnevernstjenesten vurdere om det skal reises sak om omsorgsovertakelse, i henhold til § 5-1.
Bestemmelsen i § 3-2 viderefører dagens barnevernlov § 4-4 sjette ledd, med noen språklige endringer. En nyhet er henvisningen til § 5-3 tredje ledd. Selv om denne referansen ikke endrer gjeldende rett, bidrar den til å tydeliggjøre viktige hensyn som må tas når det skal velges hvor barnet skal plasseres.
Faktorer som barnets meninger, identitet og behov for omsorg i et stabilt miljø, skal alle tas i betraktning. Det skal også legges vekt på barnets behov for kontinuitet i oppdragelsen og barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Varigheten av plasseringen, samt muligheten for kontakt med foreldre, søsken og andre personer barnet har en nær tilknytning til, er også aspekter som skal inngå i vurderingen av valg av plasseringssted.
Dette underbygger viktigheten av en helhetlig tilnærming når det gjelder barnevernstjenestens arbeid. Ved å ta hensyn til alle disse faktorene, sikrer barnevernstjenesten at barnets beste blir satt i fokus. For det er i bunnen og grunnen det som står i sentrum av barnevernstjenestens arbeid: å ivareta barnets beste.
Ved å dyptgående forstå og anvende disse bestemmelsene, kan vi sikre at de mest sårbare blant oss får den hjelpen de trenger. Uansett om dette innebærer plassering i fosterhjem, institusjon eller annet tiltak, vil barnets behov alltid være utgangspunktet for vurderingene som blir tatt.
Ved å dykke ned i den norske barnevernsloven, ønsker vi å belyse og forklare § 3-1, som fokuserer på frivillige hjelpetiltak. Denne bestemmelsen kommer spesielt til sin rett når barn på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp.
Hjelpetiltakene som er beskrevet i barnevernsloven er ment å være en ressurs for både barnet og foreldrene. Barnevernstjenesten har ansvar for å tilby og iverksette disse tiltakene, og det er avgjørende at de er tilpasset barnets og foreldrenes spesifikke behov. Målet er at disse tiltakene skal bidra til en positiv endring i barnets eller familiens liv.
Hvordan hjelpetiltakene blir tilpasset og utført, er imidlertid ikke tilfeldig. Departementet kan fastsette kvalitetskrav til hjelpetiltakene gjennom forskrift. Denne forskriften kan også definere ekstra krav til oppfølging, særlig i tilfeller hvor barn og unge har en bolig som hjelpetiltak.
Disse reglene har sine røtter i tidligere barnevernslovgivning. Historisk sett skulle barnevernstjenesten iverksette hjelpetiltak hvis barnet hadde et særlig behov for hjelp. Dette behovet måtte være større enn det som er vanlig for de fleste andre barn, og årsakene til hjelpebehovet måtte være knyttet til barnets omsorgssituasjon eller atferd.
Et sentralt punkt i denne loven er kravet om at hjelpetiltakene må være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov. Dette er en presisering som er ment for å gi barnevernstjenesten en tydeligere retning i sitt arbeid. Hjelpetiltakene må ikke bare adressere behovene til barnet og familien, men de skal også bidra til en positiv endring i barnets omsorgssituasjon eller atferd.
I tillegg til dette har departementet fått mulighet til å fastsette forskrifter om kvalitetskrav til hjelpetiltakene. Dette er en ny bestemmelse som sikter mot å konkretisere kvalitetskravene i samsvar med hensynet til barnets beste og forsvarlighetskravet. Det kan også inkludere spesifikke boligtiltak som barnevernstjenesten tilbyr som hjelpetiltak, for eksempel hybeltiltak eller bofellesskap.
Disse kvalitetskravene kan omfatte både materielle krav og krav om oppfølging i tiltaket. For eksempel kan det stilles krav om at barnevernstjenesten som ledd i sin oppfølging av hjelpetiltaket, skal besøke ungdom i botiltak. Dette illustrerer hvordan forskrifter kan spesifisere og utvide barnevernstjenestens oppgaver.
Ved å forstå og praktisere § 3-1 i barnevernsloven kan vi tilby de nødvendige tiltakene til barn og familier som har behov for støtte og veiledning. Ved å dyptgående forstå og anvende disse lovene, kan vi sikre at de mest sårbare blant oss får den hjelpen de trenger.
I lys av de seneste hendelsene som har ført til økt ankomst av personer fordrevet fra Ukraina til Norge, har behovet for en mer fleksibel håndtering av barneverntjenestens frister blitt tydelig. Dermed har det blitt innført en ny paragraf i barnevernsloven – § 2-7. Dette blogginnlegget har til hensikt å belyse denne nye paragrafen, dets formål og implikasjoner.
Paragraf 2-7 i barnevernsloven gir departementet adgang til å fastsette en midlertidig forskrift om unntak fra bestemte frister i situasjoner hvor et høyt antall ankomster av personer fordrevet fra Ukraina til Norge gjør dette nødvendig. Dette er en nødvendighet for at barnevernstjenesten skal kunne gjennomføre sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte.
Disse unntakene kan spesielt gjelde frister for oppfølging av meldinger, jf. § 4-2 første ledd, og undersøkelser, jf. § 6-9 første ledd. Denne muligheten for unntak er et viktig tiltak for å kunne håndtere den ekstraordinære situasjonen som er oppstått.
Det er antatt at eventuelle midlertidige forskrifter vil inneholde bestemmelser som forlenger eksisterende frister, samt gi nærmere vilkår for når unntaket kan komme til anvendelse i den enkelte kommunen. Dette betyr at hver kommune vil ha muligheten til å tilpasse håndteringen av barnevernstjenestens oppgaver i tråd med de spesifikke utfordringene og ressursene som er tilgjengelige på det aktuelle stedet.
Det vil også fremgå at kommunens vurdering av å benytte unntaket skal være begrunnet og dokumentert. Dette innebærer at det må finnes tydelige og konkrete grunner for å bruke unntaket, og at disse grunnene må være tilstrekkelig dokumentert. Statsforvalteren skal underrettes når kommunen anvender unntaket, noe som sikrer en overordnet kontroll og oppfølging.
Det er verdt å merke seg at disse eventuelle forskriftene vil falle bort når den midlertidige loven opphører den 1. juli 2023. Dette innebærer at disse unntakene er strengt tidsbegrensede og kun er ment å gjelde så lenge den aktuelle krisen vedvarer.
Forståelsen og tolkningen av paragraf 2-7 er avgjørende for å sikre at barnevernstjenesten kan fortsette å yte nødvendig støtte og oppfølging til barn og familier i en utfordrende tid. Samtidig må vi også sikre at rettighetene til barn og familier ivaretas på en forsvarlig måte
, selv under ekstraordinære omstendigheter. Denne balansen er sentral for å opprettholde tilliten til og integriteten av barnevernstjenesten.
I det norske rettssystemet utgjør Barnevernsloven en sentral komponent i sikringen av barns rettigheter og velferd. Et spesifikt element i denne loven, paragraf § 3-5, gir en tydelig retning for håndtering av foreldrestøttende hjelpetiltak uten barnets samtykke. Dette temaet kan ofte virke komplisert og innfløkt, men det er av vesentlig betydning å forstå dets implikasjoner og anvendelser.
Paragraf § 3-5 i Barnevernsloven gir rom for implementering av foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke under spesifikke omstendigheter. For det første kan slike tiltak iverksettes dersom barnet viser tegn på alvorlige atferdsvansker, eller er i ferd med å utvikle slik atferd. Her henvises det til en annen paragraf i loven, nemlig § 6-2, som gir detaljert informasjon om hva som kvalifiserer som alvorlige atferdsvansker.
Videre tillater paragraf § 3-5 at disse tiltakene kan gjennomføres uten barnets samtykke når de iverksettes som et ledd i avslutningen av et institusjonsopphold, også dette under henvisning til paragraf § 6-2.
Likevel er det viktig å merke seg at foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke ikke kan opprettholdes i mer enn seks måneder etter at vedtaket fra barneverns- og helsenemnda ble truffet. Dette er for å sikre at barnets rettigheter blir opprettholdt og at tiltakene kun er midlertidige.
Denne paragrafen i Barnevernsloven representerer en delikat balanse mellom barnets rettigheter og nødvendigheten av å sikre barnets beste. Den understreker viktigheten av foreldrenes rolle og støtte, men også behovet for profesjonell inngripen når et barn viser tegn på alvorlige atferdsvansker eller er i ferd med å utvikle slik atferd.
Det er viktig å forstå at Barnevernsloven § 3-5 er et verktøy som er designet for å beskytte barn, og å gi nødvendig støtte til foreldre. Alle tiltak som iverksettes under denne paragrafen, må være i barnets beste interesse. Selv om det er et unntak fra prinsippet om barnets samtykke, brukes det med forsiktighet og bare under spesifikke, strenge vilkår.
Barnevernet er en viktig instans som har som hovedoppgave å sikre barnets beste og beskytte barn mot omsorgssvikt. For å oppnå dette formålet er det nødvendig med verktøy som kan brukes når det er behov for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse. Den nye barnevernsloven § 3-4 introduserer bestemmelser om pålegg om hjelpetiltak, som gir barneverns- og helsenemnda mulighet til å vedta visse tiltak uten samtykke fra private parter.
Hva innebærer pålegg om hjelpetiltak? § 3-4 i den nye barnevernsloven gir barneverns- og helsenemnda myndighet til å pålegge ulike hjelpetiltak uten samtykke fra private parter. Når vilkårene i § 3-1 første ledd er oppfylt, og det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse, kan nemnda fatte vedtak om følgende hjelpetiltak:
a. Omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet b. Opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende tiltak c. Tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve av biologisk materiale
Hjelpetiltakene etter bokstav a skal være basert på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.
Styrking av barnets omsorg og beskyttelse: Pålegg om hjelpetiltak er et viktig verktøy for å styrke barnets omsorg og beskyttelse i situasjoner der det er nødvendig, men samtykke fra private parter ikke er oppnåelig. Ved å pålegge omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet kan barnevernet bidra til å styrke foreldrenes omsorgsevner og forbedre omsorgssituasjonen for barnet. Dette kan omfatte tiltak som veiledning, opplæring eller annen støtte for å hjelpe foreldrene til å gi en trygg og god omsorg.
Videre kan barnevernet pålegge ulike kompenserende tiltak, som opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller lignende tiltak. Disse tiltakene har som formål å gi barnet et godt miljø og muligheten til å utvikle seg sosialt, faglig og følelsesmessig.
I tillegg kan barnevernet pålegge tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve av biologisk materiale. Dette er kontrolltiltak som kan være nødvendige i situasjoner der det er bekymring for barnets sikkerhet og velvære. Ved å pålegge slike tiltak kan barnevernet ha bedre oversikt og kontroll over situasjonen og sørge for at barnet ikke utsettes for skadelige forhold.
Det er viktig å merke seg at hjelpetiltakene som kan pålegges etter § 3-4 må bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag. Dette betyr at tiltakene skal være basert på solid forskning og faglig kompetanse for å sikre at de er effektive og tilpasset barnets behov.
Pålegg om hjelpetiltak kan rettes mot både foreldre som barnet bor fast sammen med og foreldre som har samvær med barnet. Dette gjenspeiler viktigheten av å sikre barnets omsorg og beskyttelse uavhengig av bo- og samværsordninger. Det er nødvendig å vurdere situasjonen til hvert enkelt barn og fatte beslutninger som er til barnets beste.
Varigheten av vedtakene om pålegg om hjelpetiltak kan variere. Pålegg om opphold i barnehage eller annet egnet dagtilbud kan vedtas uten tidsbegrensning. Pålegg om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn kan vedtas for inntil tre måneder, mens øvrige hjelpetiltak kan vedtas for inntil ett år. Disse tidsrammene gir barnevernet mulighet til å vurdere effekten av tiltakene og foreta nødvendige justeringer etter behov.
§ 3-4. Pålegg om hjelpetiltak
Når vilkårene etter § 3-1 første ledd er oppfylt, og det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse, kan barneverns- og helsenemnda vedta følgende hjelpetiltak uten at de private partene har samtykket til det:
a.
omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet
b.
opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende tiltak
c.
tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve av biologisk materiale.
Hjelpetiltak etter bokstav a skal bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.
Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg og det er nærliggende fare for at barnet kan komme i en situasjon der vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt, kan nemnda fatte vedtak om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn i alderen 0 til 6 år uten at de private partene har samtykket. Vilkårene etter § 3-1 første ledd må være oppfylt.
Pålegg om hjelpetiltak kan rettes mot både foreldre som barnet bor fast sammen med, og foreldre som har samvær med barnet.
Pålegg om at barnet skal oppholde seg i barnehage eller annet egnet dagtilbud, kan vedtas uten tidsbegrensning. Pålegg om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn kan vedtas for inntil tre måneder. For øvrig kan pålegg om hjelpetiltak vedtas for inntil ett år
Barnevernstjenesten har en viktig rolle i å gi hjelp og støtte til barn og familier som trenger det. Den nye barnevernloven § 3-1 gir barnevernstjenesten ansvaret for å tilby og implementere frivillige hjelpetiltak når barnet har spesielle behov på grunn av omsorgssituasjonen eller atferden. Disse hjelpetiltakene skal være egnet for å møte behovene til barnet og foreldrene, samtidig som de bidrar til positiv endring. I dette blogginnlegget skal vi utforske betydningen av § 3-1 og hvordan den påvirker barnevernstjenestens arbeid med frivillige hjelpetiltak.
Hjelpetiltak som svar på behov: Når et barn har et spesielt behov for hjelp på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd, har barnevernstjenesten plikt til å tilby og iverksette hjelpetiltak. Denne bestemmelsen, som erstatter tidligere lovbestemmelser, tar sikte på å sikre at barnet og familien får den nødvendige støtten de trenger. Hjelpetiltakene skal være skreddersydd for å møte de spesifikke behovene til barnet og bidra til positiv endring.
Krav til kvalitet og oppfølging: Departementet har myndighet til å fastsette forskrifter som angir kravene til kvaliteten på hjelpetiltakene. Disse forskriftene kan også inneholde bestemmelser om oppfølging av barn og unge som mottar bolig som en del av hjelpetiltaket. Formålet med slike forskrifter er å sikre at hjelpetiltakene oppfyller kvalitetsstandardene som er nødvendige for barnets beste og forsvarlig praksis. Dette kan omfatte både materielle krav og krav til oppfølging av barnet i botiltak. Ved å gi forskriftshjemmel for kvalitetskrav, sikrer loven at hjelpetiltakene opprettholder høye standarder og at barnets behov blir ivaretatt på en forsvarlig måte.
Vurdering av hjelpebehov og positiv endring: For at barnevernstjenesten skal iverksette hjelpetiltak, må hjelpebehovet ha et visst omfang. Barnet må ha et særlig behov for hjelp, som er større enn det som er vanlig for de fleste andre barn. Dette behovet må være knyttet til barnets omsorgssituasjon eller atferd. Barnevernstjenesten skal vurdere hvilken type hjelp som er nødvendig for å møte behovene, og hvilke tiltak som vil bidra til positiv endring hos barnet og i familien. Ved å velge egnede hjelpetiltak, kan barnevernstjenest bidra til å forbedre barnets omsorgssituasjon og håndtere utfordrende atferd på en konstruktiv måte. Det kan innebære veiledningstiltak for å styrke foreldrenes omsorgsevne, kompenserende tiltak som avlaster familier i hverdagen, eller kontrolltiltak som tilsyn.
Kravet om at hjelpetiltak skal være egnet betyr at de må være effektive og relevante for å møte barnets og foreldrenes behov. Det er viktig å finne tiltak som tar hensyn til den konkrete situasjonen og bekymringene i den enkelte sak. Valg av hjelpetiltak bør baseres på en grundig vurdering av hvilke tiltak som vil ha en positiv effekt og forebygge behovet for mer inngripende tiltak. Ved å legge vekt på positiv endring, søker man å skape en bedre omsorgssituasjon for barnet og familien, der barnets utvikling og trivsel blir prioritert.
Departementets hjemmel til å gi forskrift om krav til kvalitet i hjelpetiltak gir et rammeverk for å sikre en enhetlig og høy standard på hjelpetiltakene. Dette inkluderer også forskriftshjemmel for botiltak som tilbys som en del av hjelpetiltaket. Kvalitetskravene kan omfatte både de materielle forholdene i tiltaket og krav til oppfølging av barnet. Det kan være behov for å sikre at botiltakene gir trygge og gode boforhold, samtidig som barnevernstjenesten har en plikt til å følge opp barnet og vurdere hvordan tiltaket fungerer.
Den nye barnevernloven § 3-1. Frivillig hjelpetiltak
Når barnet på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp, skal barnevernstjenesten tilby og sette i verk hjelpetiltak for barnet og foreldrene. Hjelpetiltak skal være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov og til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien.
Departementet kan i forskrift fastsette hvilke krav til kvalitet som skal stilles til hjelpetiltak. Forskriften kan fastsette utfyllende krav til oppfølging, jf. § 8-1 og § 8-5, av barn og unge som har bolig som hjelpetiltak
Barnevernstjenesten spiller en avgjørende rolle i å ivareta velferden til sårbare barn og familier. Med det økende antallet personer som blir fordrevet fra Ukraina og ankommer Norge, er det behov for at barnevernstjenesten kan tilpasse seg og utføre sine oppgaver på en effektiv og forsvarlig måte. Den nye barnevernloven § 2-7 gir departementet muligheten til å innføre midlertidige unntak fra fristene i § 2-1 første ledd og § 2-2 annet ledd. I dette blogginnlegget skal vi utforske betydningen av denne bestemmelsen og hvordan den kan påvirke barnevernstjenestens arbeid i møte med utfordrende situasjoner.
Tilpasning i en krevende situasjon: Med et økende antall personer som blir fordrevet fra Ukraina og søker tilflukt i Norge, står barnevernstjenesten overfor en betydelig utfordring. For at tjenesten skal kunne utføre sine oppgaver på en hensiktsmessig og forsvarlig måte, gir barnevernloven § 2-7 departementet adgang til å innføre midlertidige unntak fra fristene i § 2-1 første ledd og § 2-2 annet ledd. Dette betyr at departementet kan gi forskrifter som gir barnevernstjenesten fleksibilitet når det gjelder å oppfylle de fastsatte fristene i disse bestemmelsene.
Hensynet til formålstjenlighet og forsvarlighet: Ved å tillate midlertidige unntak fra fristene i barnevernloven, legger § 2-7 vekt på formålstjenlighet og forsvarlighet i barnevernstjenestens arbeid. I situasjoner der det er et betydelig antall ankomster av personer fordrevet fra Ukraina, kan det være utfordrende å håndtere alle sakene innenfor de fastsatte tidsrammene. Midlertidige unntak gir barnevernstjenesten mulighet til å tilpasse seg den økte arbeidsbelastningen og sikre at nødvendige oppgaver blir gjennomført på en forsvarlig måte.
Departementets rolle og ansvar: Det er departementet som har myndighet til å gi midlertidige forskrifter om unntak fra fristene i barnevernloven. Dette gir departementet et ansvar for å vurdere situasjonen og behovet for unntak i lys av de aktuelle forholdene. Ved å ta hensyn til det høye antallet ankomster og barnevernstjenestens kapasitet, kan departementet tilrettelegge for midlertidige tiltak som sikrer at oppgavene blir utført på en effektiv og forsvarlig måte.
Betydningen av forsvarlige tiltak: Midlertidige unntak fra frister i barnevernloven § 2-7 gir barnevernstjenesten muligheten til å handle på en forsvarlig måte i en krevende situasjon. Dette betyr at tjenesten kan tilpasse seg og håndtere sakene på en effektiv måte uten å bli begrenset av stramme tidsrammer. Ved å gi rom for nødvendig fleksibilitet, kan barnevernstjenesten sikre at barn og familier som blir berørt av den økte tilstrømningen fra Ukraina, mottar den nødvendige omsorgen og beskyttelsen de trenger.
Viktigheten av en helhetlig tilnærming: Selv om midlertidige unntak fra frister kan være nødvendige, er det viktig å understreke betydningen av en helhetlig tilnærming til barnevernsarbeidet. Barnevernstjenesten må fortsatt ivareta sitt mandat om å vurdere barnets beste, samarbeide med andre relevante instanser og sikre kontinuitet i oppfølgingen av saker. Midlertidige unntak bør betraktes som en midlertidig løsning for å håndtere en spesifikk utfordring og ikke som en erstatning for grundig og forsvarlig saksbehandling.
Informasjon og kommunikasjon med berørte parter: I situasjoner der midlertidige unntak blir innført, er det essensielt å sikre god kommunikasjon og informasjon til berørte parter. Barn, foreldre og andre involverte må være klar over de midlertidige tiltakene og ha forståelse for hvorfor de blir implementert. Åpenhet og tydelig kommunikasjon bidrar til å bygge tillit og sikre at alle berørte parter føler seg involvert og informert gjennom hele prosessen.
Oppfølging og evaluering av unntakstiltakene: Departementet har et ansvar for å følge opp og evaluere de midlertidige unntakene som blir innført. Dette inkluderer å vurdere effekten av tiltakene, deres konsekvenser og behovet for eventuelle justeringer eller opphevelse av unntakene. Gjennom kontinuerlig oppfølging kan departementet sikre at barnevernstjenesten fortsetter å operere på en formålstjenlig og forsvarlig måte og at barnas rettigheter og velferd ivaretas på best mulig måte.
Den nye barnevernloven § 2-7. Midlertidig adgang til unntak fra frister
Når det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina er nødvendig for at barnevernstjenesten skal kunne gjennomføre sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte, kan departementet gi midlertidig forskrift om unntak fra fristene i § 2-1 første ledd og § 2-2 annet ledd
Barnevernet spiller en avgjørende rolle i å sikre velferden til barn i sårbare situasjoner. Den nye barnevernloven § 2-5 markerer et betydelig skritt fremover når det gjelder avslutning av undersøkelser. Denne bestemmelsen gir barnevernstjenesten klare retningslinjer for hvordan de skal håndtere og vurdere undersøkelser, og hvilke tiltak som kan iverksettes.
En klar og avgjørende definisjon: Den nye barnevernloven § 2-5 gir en tydelig definisjon av når en barnevernstjenestens undersøkelse anses som avsluttet. Dette skjer når tjenesten har gjennomført en helhetlig vurdering av saken og har tatt en av følgende beslutninger: å henlegge saken, å henlegge saken med mulighet for ny undersøkelse, å iverksette tiltak eller å sende en begjæring om tiltak til barneverns- og helsenemnda. Denne klare definisjonen gir retningslinjer for barnevernstjenesten og sikrer at alle involverte parter er klar over når en undersøkelse er avsluttet.
Viktigheten av å vurdere nye undersøkelser: I tilfeller der barnevernstjenesten henlegger en sak etter en undersøkelse på grunn av manglende samtykke fra foreldrene til anbefalte hjelpetiltak, gir loven mulighet for å fastsette at en ny undersøkelse kan gjennomføres innen seks måneder etter henleggelsen. Dette gir barnevernstjenesten en mulighet til å følge opp saken på nytt hvis vilkårene etter § 2-2 fortsatt er oppfylt. Det er viktig at foreldrene blir informert om denne beslutningen og blir varslet hvis en ny undersøkelse blir åpnet. Dette sikrer transparens og gir foreldrene anledning til å være involvert i prosessen.
Betydningen av en faglig oppsummering: Ved avslutningen av undersøkelsen er det nødvendig at barnevernstjenesten foretar en grundig oppsummerende vurdering av om undersøkelsen gir grunnlag for å iverksette tiltak eller om den skal henlegges. Dette gjøres i tråd med forsvarlighetskravet og hensynet til barnets beste. Ved å fokusere på en samlet vurdering sikrer man at alle relevante faktorer tas i betraktning, og at beslutningene som tas er basert på solid faglig grunnlag.
Fleksibilitet for ny undersøkelse ved nye opplysninger: Selv om barnevernstjenesten har avsluttet en undersøkelse, gir bestemmelsen i § 2-5 også rom for å åpne en ny undersøkelse dersom det fremkommer nye opplysninger, det oppdages feil eller barnevernstjenesten av andre grunner finner det «rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter loven». Denne muligheten eksisterer selv om det er kort tid siden undersøkelsen ble henlagt. I slike tilfeller må barnevernstjenesten på vanlig måte vurdere om det er grunnlag for å åpne en ny undersøkelsessak i henhold til § 2-2.
§ 2-5. Avslutning av undersøkelser
Barnevernstjenestens undersøkelse er avsluttet når den har foretatt en samlet vurdering av saken og gjort ett av følgende:
a.
vedtatt å henlegge saken
b.
vedtatt å henlegge saken med mulighet for ny undersøkelse etter tredje ledd
c.
vedtatt å iverksette tiltak
d.
sendt begjæring om tiltak til barneverns- og helsenemnda.
Barnevernstjenestens avgjørelse om å henlegge saken etter en undersøkelse skal regnes som enkeltvedtak.
Dersom barnevernstjenesten henlegger en sak etter en undersøkelse fordi foreldrene ikke samtykker til anbefalte hjelpetiltak, kan den fastsette i vedtaket at ny undersøkelse gjennomføres inntil seks måneder etter at saken ble henlagt, dersom vilkårene etter § 2-2 fortsatt er oppfylt. Foreldrene skal informeres om vedtaket, og skal informeres dersom ny undersøkelse igangsettes
I dagens samfunn står vi overfor mange komplekse utfordringer knyttet til velferden til sårbare grupper. Blant disse er gravide kvinner som lider av rusmiddelavhengighet. Denne bestemmelsen gir barnevernstjenesten muligheten til å gi støtte og beskyttelse til gravide rusmiddelavhengige, selv uten deres samtykke.
En tydeligere definisjon: En viktig endring i den nye loven er den presiserte definisjonen av situasjonen der en gravid rusmiddelavhengig tas inn på institusjon uten eget samtykke. Tidligere ble det kun nevnt «tilbakeholdelse av gravid rusmiddelavhengig», mens den nye formuleringen er mer nøyaktig. Dette er ikke bare en språklig justering, men det markerer også en bevissthet om behovet for å identifisere og handle i situasjoner der gravide kvinner er i fare på grunn av rusmiddelmisbruk.
Beskyttelse av mor og barn: Ved å tillate barnevernstjenesten å åpne en barnevernssak uten den gravides samtykke, gir loven et juridisk rammeverk for å beskytte både mor og det ufødte barnet. Dette er et viktig skritt for å sikre deres velferd og sørge for at nødvendige tiltak kan iverksettes. Ved å gripe inn på et tidlig stadium kan man unngå potensielle negative konsekvenser som kan oppstå som følge av rusmiddelbruk, og i stedet arbeide mot en bedre fremtid for familien.
Frivillige hjelpetiltak og etterfølgende støtte: Barnevernstjenesten gis også myndighet til å tilby frivillige hjelpetiltak til den gravide rusmiddelavhengige og vurdere behovet for ytterligere tiltak etter fødselen. Dette understreker betydningen av å se på situasjonen som helhetlig, og ikke bare fokusere på den umiddelbare risikoen. Ved å tilby støttende tjenester og skape et nettverk av omsorg rundt den gravide, øker sjansene for bedring og rehabilitering.
Fra råd og veiledning til hjelpetiltak: En annen språklig endring i den nye bestemmelsen er fjerningen av formuleringen «råd og veiledning». Dette er fordi råd og veiledning regnes som et hjelpetiltak i seg selv. Ved å fjerne denne overflødige formuleringen blir bestemmelsen enda tydeligere og mer handlingsrettet. Det viser at det ikke bare er snakk om å gi råd og veiledning, men at det kan settes inn konkrete tiltak for å støtte den gravide kvinnen gjennom hele prosessen.
En helhetlig tilnærming: Den nye barnevernloven § 2-4 representerer en helhetlig tilnærming til oppfølging av gravide rusmiddelavhengige. Ved å fokusere på beskyttelse, støtte og rehabilitering, kan loven bidra til å bryte den onde sirkelen av rusmisbruk og sørge for bedre resultater for både mor og barn.
Samfunnets ansvar: Det er viktig å erkjenne at oppfølgingen av gravide rusmiddelavhengige ikke bare er barnevernstjenestens ansvar, men et samfunnsansvar. Det krever et samarbeid mellom barnevernet, helsetjenesten, rusomsorgen og andre relevante aktører. Ved å jobbe sammen kan vi sikre at den gravide kvinnen får den nødvendige hjelpen og støtten hun trenger for å kunne gi sitt ufødte barn en trygg og sunn start på livet.
Den ny barnevernloven§ 2-4. Oppfølging av gravid rusmiddelavhengig etter melding fra kommunen
Når kommunen gir melding om at en gravid rusmiddelavhengig uten eget samtykke er tatt inn på institusjon og holdes tilbake der, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 syvende ledd, kan barnevernstjenesten åpne barnevernssak uten den gravides samtykke. Barnevernstjenesten kan også tilby frivillige hjelpetiltak og vurdere behovet for å iverksette tiltak etter fødselen
Undersøkelsen skal gjennomføres snarest og senest innen tre måneder etter at fristen på én uke i § 2-1 første ledd er utløpt. Dette gir barnevernstjenesten en rimelig tidsramme til å undersøke saken grundig. I spesielle tilfeller kan undersøkelsestiden utvides til inntil seks måneder totalt, dersom det er nødvendig.
Formålet med undersøkelsen er å få en helhetlig forståelse av barnets omsorgssituasjon og behov. Barnevernstjenesten skal gjennomføre undersøkelsen systematisk og grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter loven. Dette innebærer at undersøkelsen skal være tilstrekkelig omfattende for å få en klar innsikt i barnets situasjon. Samtidig skal undersøkelsen gjennomføres på en skånsom måte for å begrense eventuelle negative virkninger den kan ha for barnet og familien.
I planleggingen av undersøkelsen skal barnevernstjenesten utarbeide en plan. Denne planen fungerer som et verktøy for å sikre at relevante opplysninger blir samlet inn og vurdert på en systematisk måte. Barnevernstjenesten kan også engasjere sakkyndige for å bistå i undersøkelsen, og de kan benytte seg av tilbud om utredning av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0 til 6 år.
Foreldrene eller den barnet bor hos kan ikke motsette seg at barnevernstjenesten gjennomfører besøk i hjemmet som en del av undersøkelsen. Barnevernstjenesten og sakkyndige har også rett til å snakke med barnet i enerom, selv om foreldrene motsetter seg det. Dette gjelder spesielt når det er mistanke om mishandling eller alvorlige overgrep. I slike tilfeller kan barnevernstjenestens leder vedta at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for kortvarig medisinsk undersøkelse.
Den nye barnevernloven § 2-2 inneholder viktige bestemmelser som regulerer barnevernstjenestens rett og plikt til å gjennomføre undersøkelser. Formålet med disse undersøkelsene er å skaffe til veie tilstrekkelig informasjon for
å vurdere barnets omsorgssituasjon og behov på en grundig og systematisk måte. Undersøkelsen skal gjennomføres innen en rimelig tidsramme, normalt innen tre måneder etter at fristen på én uke fra § 2-1 første ledd er utløpt. I spesielle tilfeller kan denne tidsrammen utvides til inntil seks måneder, dersom det er nødvendig for en fullstendig vurdering av saken.
Under undersøkelsen skal barnevernstjenesten samle inn relevante opplysninger og vurdere disse på en grundig og systematisk måte. Formålet er å få en helhetlig forståelse av barnets omsorgssituasjon, herunder vurdere om det er behov for å iverksette tiltak etter barnevernloven. Undersøkelsen skal være tilstrekkelig omfattende for å få en klar innsikt i barnets situasjon, samtidig som den skal gjennomføres på en skånsom måte for å begrense eventuelle negative virkninger for barnet og familien.
I planleggingen av undersøkelsen skal barnevernstjenesten utarbeide en plan som sikrer at relevante opplysninger blir samlet inn og vurdert systematisk. Det kan også være aktuelt å engasjere sakkyndige for å bistå i undersøkelsen, samt benytte tilbud om utredning av omsorgssituasjonen for barn i alderen 0 til 6 år.
Foreldrene eller den barnet bor hos kan ikke motsette seg at barnevernstjenesten gjennomfører besøk i hjemmet som en del av undersøkelsen. Barnevernstjenesten og sakkyndige har også rett til å snakke med barnet i enerom, selv om foreldrene motsetter seg dette. Dette gjelder spesielt i tilfeller hvor det er mistanke om mishandling eller alvorlige overgrep. I slike tilfeller kan barnevernstjenestens leder vedta at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for en kortvarig medisinsk undersøkelse.
Den nye barnevernloven § 2-2 er viktig for å sikre at barnevernstjenesten har klare rettigheter og plikter når det gjelder å gjennomføre undersøkelser. Dette bidrar til å ivareta barnets beste og sikre en grundig vurdering av barnets omsorgssituasjon og behov for eventuelle tiltak.
§ 2-2. Barnevernstjenestens rett og plikt til å gjennomføre undersøkelser
Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for å iverksette tiltak etter loven, skal barnevernstjenesten undersøke forholdet.
Undersøkelsen skal gjennomføres snarest, og den skal være avsluttet senest innen tre måneder etter at fristen på en uke i § 2-1 første ledd er utløpt. I særlige tilfeller kan barnevernstjenesten utvide undersøkelsestiden til inntil seks måneder totalt.
Barnevernstjenesten skal undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov. Undersøkelsen skal gjennomføres systematisk og grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter loven. Undersøkelsen skal gjennomføres så skånsomt som mulig. Barnevernstjenesten skal lage en plan for undersøkelsen.
Barnevernstjenesten kan engasjere sakkyndige til å bistå i undersøkelsen, jf. § 12-7. Barnevernstjenesten kan også benytte tilbud om utredning av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0 til 6 år, jf. § 16-3 fjerde ledd bokstav a.
Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at barnevernstjenesten gjennomfører besøk i hjemmet som en del av undersøkelsen. Barnevernstjenesten og sakkyndige som den har engasjert, kan kreve overfor foreldrene å få snakke med barnet i enerom. Dersom det er mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, kan barnevernstjenestens leder vedta at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for kortvarig medisinsk undersøkelse.
Bestemmelsene i femte ledd første og annet punktum gjelder også for utredning etter § 16-3 fjerde ledd bokstav a
Den nye barnevernloven § 1-7 er en viktig bestemmelse som krever at barnevernets saksbehandling, tjenester og tiltak skal være forsvarlige. Dette kravet viderefører forsvarlighetskravet i den nåværende barnevernloven, men gir en presisering om at forsvarlighetskravet gjelder på alle stadier av en sak. Det betyr at i tillegg til at tjenester og tiltak skal være forsvarlige, skal også saksbehandlingen være forsvarlig. Dette er ingen realitetsendring, men heller en presisering av gjeldende rett.
Barnevernets ansvar for å yte forsvarlige tjenester og tiltak er ikke direkte nevnt i den nåværende barnevernloven, men departementet legger likevel til grunn at tjenester og tiltak allerede i dag skal være faglig forsvarlige. Etter høringen mener departementet også at det bør fremgå direkte av barnevernloven at barnevernet har plikt til å yte forsvarlige tjenester og tiltak, på tilsvarende måte som etter helse- og sosiallovgivningen. Et lovfestet krav vil gi et viktig signal både til tjenesten og til brukerne om standarden for barnevernets arbeid. Lovfesting vil også styrke tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre kontroll med at tjenesten holder et faglig forsvarlig nivå.
Lovfesting av forsvarlighetskravet kan også bidra til bedret samarbeid både internt i barnevernet og mellom barnevernet og andre velferdstjenester. Barnevernet har ansvaret for barns oppvekst og omsorg i en rekke sammenhenger og er avhengig av å samarbeide med andre tjenester for å kunne ivareta det enkelte barnet på en god og forsvarlig måte, spesielt der barneverntjenesten har overtatt den daglige omsorgen for barnet.
Høringsinstansene er gjennomgående positive til forslaget om å lovfeste forsvarlighetskravet i barnevernloven. Samtidig viser høringen at det er behov for visse presiseringer og ytterligere omtale av hva som ligger i et lovfestet forsvarlighetskrav.
Det er viktig å merke seg at et lovfestet krav om forsvarlighet er en rettslig standard. Det innebærer at innholdet i vesentlig grad vil bli bestemt av normer utenfor selve loven. På barnevernområdet vil innholdet i forsvarlighetskravet utvikles over tid og med utgangspunkt i anerkjent faglig praksis i barnevernet, fagkunnskap fra utdannings- og forskningsinstitusjoner, faglige retningslinjer og generelle samfunnsetiske normer i samfunnet. Innholdet vil også bli tydeligere gjennom praksis og avgjørelser fra tilsynsmyndigheter og domstoler.
En lovfestet standard for forsvarlighet vil også kunne stille krav til ressurser og kompetanse i barnevernet. For å kunne oppfylle kravet om forsvarlige tjenester og tiltak, vil det være behov for tilstrekkelige ressurser og kompetanse i organisasjonen. Lovfesting kan derfor også bidra til at det blir lettere å argumentere for økt ressursbruk og kompetanseheving i barnevernet.
Konklusjonen er at lovfesting av forsvarlighetskravet i barnevernloven § 1-7 vil bidra til å tydeliggjøre kravene til barnevernets tjenester og tiltak, samt styrke tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre kontroll med at tjenesten holder et faglig forsvarlig nivå. Lovfesting vil også kunne bidra til bedret samarbeid og økt ressursbruk og kompetanseheving i barnevernet. Samtidig vil innholdet i forsvarlighetskravet i stor grad bli bestemt av normer utenfor selve loven og utvikles over tid gjennom praksis og avgjørelser.
Den nye barnevernloven § 1-7. Krav om forsvarlighet
Barnevernets saksbehandling, tjenester og tiltak skal være forsvarlige
Barns rettigheter har alltid vært et sentralt tema i samfunnsdebatten, og det er spesielt viktig å sikre barns rettigheter når det kommer til barnevernstiltak. Den nye barnevernloven §1-6 har tatt et stort skritt i denne retningen, og gir barn rett til nødvendige barnevernstiltak når vilkårene for tiltak er oppfylt.
Det er verdt å merke seg at departementet har foreslått å innta en ny §1-5 i loven, som fastslår at barn har rett til nødvendige tiltak etter loven når vilkårene for tiltaket er oppfylt. Dette er en generell rettighetsbestemmelse som ikke skal innskrenke kommunens handlingsrom ved valg av tiltak og tiltakets omfang.
Barnet vil nå ha rett til samtlige tiltak i kapittel 4, både frivillige tiltak og tvangstiltak, samt etterverntiltak og opphold i omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere etter §5A-1. Dette er en stor endring fra tidligere, og gir barn en mye større grad av beskyttelse og støtte.
Det er viktig å understreke at det ikke er foreslått noen endringer i vilkårene for tiltak. Det vil fortsatt være opp til en konkret skjønnsmessig vurdering av barnets situasjon og behov for å fastslå om vilkårene for tiltak er oppfylt. Det er også verdt å merke seg at barn kun har rett til det som er nødvendig, og kommunen har dermed et visst handlingsrom ved valg av tiltak og tiltakets omfang.
Det er også verdt å nevne at retten til tiltak ikke innebærer at barnet får rett til et bestemt tiltak, for eksempel støttekontakt, institusjonsplass, fosterhjem eller støtte til ferie. Dette samsvarer med individers rettskrav på nødvendige helse- og omsorgstjenester etter pasient og brukerrettighetsloven.
Forslaget om rettighetsfesting innebærer ingen endring i kommunens skjønnsutøvelse og gir ikke barn rett til noe mer enn det kommunen er forpliktet til å gi etter dagens regelverk. Det er derfor viktig å påpeke at krav om tiltak vil fortsatt behandles etter eksisterende ordninger med klage og rettslig overprøving, og det vil ikke gis noen nye prosessuelle rettigheter for barn i denne omgangen.
Utvalget foreslo tidligere å lovfeste at barn har rett til tiltak og «tjenester» når lovens vilkår er oppfylt, men begrepet «tjenester» er ikke definert i loven og det ville vært uklart hva en rett til tjenester ville innebære. Derfor er det bedre å
bruke begrepet «barnevernstiltak» som er definert i loven og klargjør hva slags tiltak som faller inn under barns rettigheter.
Det er viktig å huske på at den nye barnevernloven §1-6 er en betydelig forbedring i å sikre barns rettigheter når det kommer til barnevernstiltak. Samtidig er det viktig å understreke at loven ikke gir barn rett til et bestemt tiltak, men kun rett til det som er nødvendig i forhold til deres situasjon og behov. Videre vil kommunen fortsatt ha en viss skjønnsutøvelse når det kommer til valg av tiltak og tiltakets omfang, og det vil fortsatt være mulig å klage og søke rettslig overprøving dersom man er uenig i kommunens vurdering.
Den nye barnevernloven § 1-6.Barns rett til nødvendige barnevernstiltak
Barn har rett til nødvendige barnevernstiltak når vilkårene for tiltak er oppfylt
Den nye barnevernloven § 1-5 gir uttrykk for barns rett til omsorg og beskyttelse, fortrinnsvis i egen familie, samt retten til familieliv. Bestemmelsen er en synliggjøring av eksisterende rettigheter som allerede følger av Grunnloven og internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av. Imidlertid vil bestemmelsen kunne være en veiledning for barnevernet i deres saksbehandling og vurdering av tiltak.
Bestemmelsen understreker at barn skal vokse opp i egen familie, og at hjelp primært skal gis i hjemmet. Dette innebærer at barnevernets inngrep i familielivet bør være så minimale som mulig. Dette prinsippet er synliggjort i bestemmelsens andre ledd, som fastslår at barnevernets tiltak ikke skal være mer inngripende enn nødvendig.
Denne bestemmelsen er overordnet og gjelder både på systemnivå og i enkeltsaker. På systemnivå betyr det at barnevernstjenesten må organisere sitt arbeid og styrke sin kompetanse på forebyggende arbeid. På enkeltsaksnivå betyr det at barnevernet må vurdere alle alternativer til tvangstiltak før det kan iverksettes.
Det er viktig å merke seg at barnevernets tiltak skal være til barnets beste, slik det er fastslått i § 1-3. Dette betyr at barnevernet må ta hensyn til barnets beste når det vurderer og iverksetter tiltak. Barnevernets arbeid skal være preget av en grundig og individuell vurdering av hvert enkelt barn og dets situasjon.
I praksis kan dette innebære at barnevernet må tilby familien hjelp og støtte for å hjelpe dem med å håndtere utfordringer i hjemmet før det blir nødvendig å iverksette tiltak. Hvis det likevel er nødvendig med inngrep, skal det skje på en måte som minst mulig påvirker barnets rett til omsorg og familieliv.
Konklusjonen er at den nye barnevernloven § 1-5 gir uttrykk for barns rett til omsorg og beskyttelse, samt retten til familieliv. Bestemmelsen gir en veiledning for barnevernets arbeid og understreker betydningen av å begrense barnevernets inngrep i familielivet så langt det er mulig. Barnevernets arbeid skal alltid være preget av hensynet til barnets beste og en grundig individuell vurdering av hvert enkelt barn og dets situasjon.
§ 1-5. Barns rett til omsorg og rett til familieliv
Barn har rett til omsorg og beskyttelse, fortrinnsvis i egen familie.
Barnevernets tiltak skal ikke være mer inngripende enn nødvendig
Den nye barnevernloven § 1-4 om barnets rett til medvirkning er en viktig lovgivning som styrker barns rettigheter i alle forhold som vedrører dem. Loven slår fast at et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle saker som angår barnet etter loven. Barnets rett til medvirkning gjelder uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres på forhånd om samtalen med barnevernet.
Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Videre skal barnet bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Det betyr at barnets meninger skal tillegges vekt og tas hensyn til i alle beslutningsprosesser som vedrører barnet.
Barn har også rett til å uttale seg før det bestemmes at opplysninger om dem skal deles, og barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Barn skal også informeres om hva opplysninger fra dem kan brukes til og hvem som kan få innsyn i disse opplysningene.
For å styrke barnets rett til medvirkning, kan et barn som møter barnevernet også ha med seg en person som det har særlig tillit til. Tillitspersonen kan pålegges taushetsplikt. Departementet kan gi forskrift om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon.
Det er viktig å merke seg at barnets rett til medvirkning gjelder i hele beslutningsprosessen og for alle forhold som vedrører barnet, ikke bare når det tas rettslige eller administrative avgjørelser. Ved medvirkning skal barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn også tas i betraktning.
Den nye barnevernloven § 1-4 viderefører gjeldende § 1-6 om barnets rett til medvirkning i barnevernssaker. I § 14-13 er høring av barn i nemnda særskilt regulert.
Oppsummert gir den nye barnevernloven § 1-4 barn en selvstendig og ubetinget rett til å medvirke i alle forhold som vedrører dem etter loven. Lovens innhold bidrar til å styrke barns rettigheter, og barnets meninger skal tas på alvor og vektlegges i alle beslutningsprosesser som vedrører barnet.
Den nye barnevernloven § 1-4.Barnets rett til medvirkning
Et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter denne loven. Barn har rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.
Barn skal informeres om hva opplysninger fra barnet kan brukes til og hvem som kan få innsyn i disse opplysningene. Barnet har rett til å uttale seg før det bestemmes at opplysningene skal deles, og barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
Et barn kan i møter med barnevernet gis anledning til å ha med seg en person som barnet har særlig tillit til. Tillitspersonen kan pålegges taushetsplikt.
Departementet kan gi forskrift om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon
Dette er lovens mest sentrale hensyn og førende prinsipp. Bestemmelsen erstatter gjeldende § 4-1. Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Formuleringen er lik som i Grunnloven § 104 annet ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1.
At barnets beste er et «grunnleggende hensyn» innebærer at barnets beste er et overordnet hensyn som ikke skal vurderes på lik linje med alle andre relevante hensyn. Hvilken vekt barnets beste skal gis når det står i konflikt med andre hensyn, må vurderes ut fra hvor sterkt berørt barnet er og hvor alvorlig beslutningen er for barnet. I barnevernssaker, når handlinger og avgjørelser direkte gjelder barn, skal barnets interesser veie særlig tungt.
Bestemmelsen understreker at hensynet til barnets beste ikke bare har betydning i avgjørelser om tiltak, men i alt av barnevernets arbeid. Det innebærer at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn blant annet ved gjennomføring av undersøkelser og samvær, utarbeidelse av planer og annen oppfølging av barn og foreldre etter loven. Hensynet til barnets beste skal også være grunnleggende for overordnede prioriteringer og organisatoriske avgjørelser i barnevernet.
For å vedta et tiltak etter loven, må vilkårene som fremgår av de ulike tiltaksbestemmelsene være oppfylt. I tillegg følger det av denne bestemmelsens annet punktum at tiltaket skal være til barnets beste. Tiltaket må etter en samlet vurdering være bedre for barnet enn alternativet om ikke å iverksette tiltaket. Videre innebærer bestemmelsen at barnevernstiltak bare kan vedtas for å ivareta barnets interesser, ikke for å ivareta andre interesser, for eksempel av hensyn til samfunnsvern.
Tvangsvedtak etter barnevernsloven er inngrep i både barn og foreldres familieliv etter blant annet Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Dette innebærer at tiltaket må være nødvendig, herunder forholdsmessig, overfor både barn og foreldre ut fra en konkret vurdering i den enkelte sak. Hensynet til barnet skal imidlertid gå foran hensynet til foreldrene når barnevernstjenesten eller nemnda etter en konkret og grundig vurdering konkluderer med at vilkårene for tiltaket er oppfylt og tiltaket etter en samlet vurdering er nødvendig for å ivareta barnets beste.
