Ansvarsfordeling og samarbeid om ungdom som mottar ettervernstiltak fra barnevernstjenesten

ansvarsfordeling, samarbeid, ungdom, ettervernstiltak, barnevernstjenesten, NAV-kontoret, individuell vurdering, kommunens organisering, samarbeidsavtaler, sosialtjenesteloven, ungdomsarbeid, koordinerte tjenester, overgang til voksenlivet, individuell plan, ansvarsfordeling, samordningsplikt, økonomisk stønad, helhetlig tilbud, utfordringer, tjenestetilbud, arbeidsrettet oppfølging, økonomisk veiledning, kommunal tjeneste, sosialt nettverk, samarbeidsrutiner, forebygge omsorgssvikt, samarbeidstrukturer, ungdommers behov, selvstendig voksen, veiledning, oppfølging.

Mange ungdommer som har hatt tiltak i barnevernet, trenger kontinuerlig støtte og veiledning når de nærmer seg voksenalderen. Overgangen til å bli en selvstendig voksen kan være en utfordrende reise for disse ungdommene. Derfor er det viktig å avklare hvem som har ansvar for å følge opp ungdom som mottar ettervernstiltak.

Både barnevernstjenesten og NAV-kontoret kan ha ansvar for ungdom mellom 18 og 25 år som mottar ettervernstiltak. Imidlertid er det ikke en one-size-fits-all-løsning. Ungdommene som mottar ettervernstiltak har svært ulike behov. Noen har spesielle utfordringer, for eksempel nedsatt funksjonsevne, rusproblemer eller har kommet til Norge som enslige mindreårige asylsøkere. Derfor må ansvarsfordelingen og samarbeidet mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret være basert på en individuell vurdering av ungdommens behov.

Hvordan kommunene organiserer ungdomsarbeidet, samt eventuelle avtaler og samarbeidsrutiner i kommunen, spiller også en viktig rolle i ansvarsfordelingen. For å sikre en smidig og effektiv oppfølging, bør barnevernstjenesten og NAV-kontoret vurdere å inngå generelle avtaler og samarbeidsrutiner. Disse avtalene bør ha en solid forankring i ledelsen.

Det er også verdt å merke seg at kommunens plan for arbeidet med å forebygge omsorgssvikt og atferdsvansker kan avdekke samarbeidsstrukturer, arenaer og rutiner for samarbeid mellom tjenestene.

Men hva med spørsmålet om alle ungdommer som har kontakt med barnevernet skal bli brukere av NAV-kontoret? Svaret avhenger av en rekke faktorer, og det finnes tre potensielle alternativer:

  1. Ungdommen mottar kun ettervernstiltak fra barnevernstjenesten: I noen tilfeller kan barnevernstjenesten vurdere at ungdommen får den nødvendige hjelpen gjennom deres egne tiltak. Dette kan være aktuelt for ungdom som fortsatt har behov for fosterhjems- eller institusjonsplassering. Hvis det er sannsynlig at ungdommen blir selvhjulpen gjennom arbeid eller videre studier etter videregående opplæring, kan barnevernet også dekke utgifter til livsopphold og husleie.
  2. Ungdommen har tiltak og tjenester fra både barnevernstjenesten og NAV-kontoret samtidig: Noen ungdommer har sammensatte utfordringer og trenger et helhetlig tjenestetilbud. I slike tilfeller kan samarbeidet mellom tjenestene være avgjørende. Dette krever imidlertid grundig koordinering og avklaring av ansvar.
  3. Ungdommen overføres fra barnevernstjenesten til NAV-kontoret: I visse tilfeller kan det være hensiktsmessig å overføre ansvaret for oppfølgingen fra barnevernet til NAV-kontoret. Dette kan skje hvis ungdommen er i en fase der arbeidsrettet oppfølging og økonomisk veiledning er nødvendig for å sikre en vellykket overgang til voksenlivet.

Uansett hvilket alternativ som velges, er det viktig at samarbeidet mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret fungerer sømløst. Kommunen har også en sentral rolle i å koordinere tjenestene når det er behov for samordning.

Overgangen til voksenlivet er en kritisk fase for ungdom som har vært under barnevernets omsorg, og derfor er det avgjørende at de får den støtten og veiledningen de trenger for å lykkes. Samarbeidet mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret er nøkkelen til å sikre at denne overgangen blir så smidig som mulig.

Opphold i fosterhjem: Hvem har økonomisk ansvar?

fosterhjem, barnevern, økonomisk ansvar, oppholdsutgifter, kommunen, staten, fosterforeldre, fosterhjemsgodtgjøring, ekstrautgifter, barneverntjenesten, forsterkningstiltak, refusjon, statlig regional myndighet, opplæringsansvar, videregående opplæring, spesialundervisning, spesialpedagogisk hjelp, grunnskoleopplæring, barnets behov, omsorg, trygghet, ansvarsfordeling, engangsutgifter, tannbehandling, barnehageutgifter, nødvendig skyss, familiemiljø, barnets utvikling, oppholdsutgifter, fosterhjemsplassering, statlige familiehjem, beredskapshjem

Fosterhjemsplassering er en kompleks prosess som innebærer mange aspekter, og et av de mest sentrale er det økonomiske ansvaret. I dette innlegget vil vi dykke ned i kommunens og statens roller i å sikre at barn i fosterhjem får den omsorgen og støtten de trenger, uten at økonomi blir en hindring.

Kommunens økonomiske ansvar

Kommunen spiller en nøkkelrolle i å sikre at barnet blir plassert i fosterhjem med tilstrekkelig klær og utstyr for både sommer- og vinterbruk. Kommunen dekker også utgiftene knyttet til dette utstyret. I tillegg kan kommunen stille midler til rådighet for å sikre at barnet blir riktig utstyrt i løpet av det første året i fosterhjemmet.

Kommunen har også ansvar for å dekke løpende utgifter ved plasseringen i fosterhjem, inkludert utgifter til lønn og opplæring av tilsynsfører.

Oppholdsutgifter

Oppholdsutgiftene som påløper ved ordinære fosterhjemsplasseringer er varierte. Dette inkluderer fosterhjemsgodtgjøring, som består av både arbeidsgodtgjøring og utgiftsdekning. Det anbefales å følge de veiledende satsene fra KS.

Ekstrautgifter og forsterkningstiltak

Kommunen har også ansvar for å dekke ekstrautgifter som kan oppstå under fosterhjemsplasseringen, som større utlegg til behandling, tannbehandling, utgifter knyttet til funksjonshemming, konfirmasjon, barnehageutgifter, nødvendig skyss til skole/barnehage, innkjøp av personlig utstyr, utgifter til utdanning utover grunnskolen, og spesielle utgifter ved omplassering eller avslutning av plasseringen.

I tilfeller der barnet har spesielle behov som krever ekstra omsorg, kan det settes inn forsterkningstiltak. Dette kan inkludere avlastningsordninger, særskilt veiledning til fosterforeldrene, økt utgiftsdekning eller økt arbeidsgodtgjøring for å sikre at barnet får nødvendig støtte. Barneverntjenesten og fylkesnemnda spiller en rolle i å vurdere og godkjenne slike forsterkningstiltak.

Statens økonomiske ansvar

Statens rolle er å refundere kommunens oppholdsutgifter for fosterhjemsplasseringer, dersom disse utgiftene overstiger det beløpet som er fastsatt i statens årlige rundskriv om betalingssatser. Det er viktig å merke seg at både staten og kommunen har et individuelt økonomisk ansvar for hvert barn, uten søskenmoderasjon.

Opplæringsansvar ved fosterhjemsplassering

Opplæringsansvaret ved fosterhjemsplassering er en viktig del av prosessen. Kommunen som har det økonomiske ansvaret for barnet etter barnevernloven, må også bære det økonomiske ansvaret for grunnskoleopplæring, spesialundervisning og spesialpedagogisk hjelp når barnet plasseres i fosterhjem i en annen kommune. For videregående opplæring er det fylkeskommunen som har ansvaret.

Phone icon
75175800
Ring Advokat
WhatsApp icon