Et besøkshjem er et tidsavgrenset hjelpetiltak der barnet oppholder seg jevnlig hos en godkjent familie for å få avlastning, trygg relasjon og alternative erfaringer, mens foreldreansvaret blir hos foreldrene. I mange kommuner kalles tiltaket «avlastningshjem».
Besøkshjem er et målrettet hjelpetiltak i barnevernet. Tiltaket er avgrenset i tid og omfang, og forutsetter at barnet ellers bor hjemme hos sine foreldre. Hensikten er å gi barnet stabile helger eller korte perioder i et godkjent hjem som kan tilby forutsigbarhet, rolige rammer, aktivitet og annen voksenkontakt. Samtidig skal tiltaket gi foreldre et nødvendig pusterom. Dette skiller besøkshjem klart fra fosterhjem og fra akutte plasseringer. Tiltaket endrer ikke foreldreansvaret, og det innebærer ikke omsorgsovertakelse.
Rettslig ligger besøkshjem innenfor barnevernslovens regler om hjelpetiltak. Kommunens barnevernstjeneste kan treffe vedtak om frivillige hjelpetiltak når barnet har et særlig behov for hjelp. Dersom foreldrene ikke samtykker, kan barnevernstjenesten begjære pålegg om hjelpetiltak i barnevern- og helsenemnda. Pålegg kan rettes mot forelder barnet bor fast hos, og mot samværsforelder der det er nødvendig for å ivareta barnets behov. Denne rammen gir både fleksibilitet og rettssikkerhet: tiltak kan utformes individuelt, men rettsgrunnlaget og partsrettighetene er tydelige.
Hva tiltaket faktisk skal oppnå, må fastsettes i en tiltaksplan. Planen er styringsdokumentet. Den må beskrive målene med besøkshjem, innholdet i oppholdene, hyppighet og varighet, og når evaluering skal skje. Besøkshjemmet skal ikke bli et passivt «barnepass», men bidra til mål som har betydning for barnets fungering hjemme og i hverdagsliv. Typiske mål er regulert døgnrytme, redusert stress i hjemmet, mer forutsigbar helgestruktur, eller økt deltakelse i aktiviteter. Tiltakets kompenserende side ligger i trygghet, nettverk og aktivitet. Den endringsstøttende siden ligger i at foreldre, med avlastning i perioder, kan følge opp bedre mellom oppholdene.
Barnets medvirkning skal ivaretas i alle faser. Barn skal få forklart hva besøkshjem er, hvorfor det foreslås, og hvordan det skal gjennomføres. Barnets syn på valg av familie, hyppighet og innhold er relevant og skal tillegges vekt ut fra alder og modenhet. Medvirkning handler ikke bare om en formell samtale før vedtak. Det er en løpende forpliktelse. Ved utrygghet, motstand eller trivselssvikt, må barnevernstjenesten undersøke årsaken, justere rammene eller vurdere rematching. Barnets erfaringer med oppholdene bør dokumenteres systematisk og brukes ved evaluering.
Kvaliteten i besøkshjem hviler på forsvarlig rekruttering, egnethetsvurdering og oppfølging. Kommunen godkjenner familier etter intervju, referanser og politiattest. Egnethet vurderes med utgangspunkt i barnets behov: alder, søskenrelasjoner, helse, språk, kultur og praktiske forhold som reisevei. Stabilitet er sentralt; brudd skaper uro og svekker tilliten til tiltaket. Besøkshjemmet må få nødvendig veiledning fra barnevernstjenesten og være forberedt på å samarbeide med foreldre, skole og eventuelle andre hjelpetiltak. Tiltakets innhold må være konkret. «Hyggelige helger» er ikke en plan; opplegg og forventninger må være avklart.
Avlastningsdimensjonen reiser ofte spørsmål om ansvarsdeling mot helse- og omsorgstjenesten. Kommunen har også plikter til å gi avlastning etter helse- og omsorgslovgivningen for å hindre overbelastning hos omsorgsgiver. I praksis må sektormyndighetene avklare hvem som gjør hva. Barnevernstjenesten kan ikke avvise et nødvendig besøkshjem med en ren henvisning til andre etater uten å sikre at barnet faktisk får egnet hjelp. Dette grensesnittet er et rettssikkerhetstema. Når avslag gis, skal begrunnelsen redegjøre for rettsgrunnlaget, faktum, barnets beste-vurderingen og hvilke alternativer som er vurdert.
Omfanget må være forholdsmessig. I mange saker er én til to helger per måned et utgangspunkt, men variasjonene er store. Høyfrekvente opphold kan fjerne presset fra hjemmet, men også risikere å bevege seg mot en praksis som ligner delt omsorg. Da må barnevernstjenesten drøfte om besøkshjem fortsatt er riktig virkemiddel. Dersom barnets situasjon tilsier mer varig endring i omsorgsordningen, er det ikke tiltaksplanen som skal bære ansvaret for en «skjult plassering». Da må saken løftes og vurderes etter reglene som gjelder for mer inngripende tiltak. Det motsatte gjelder også: hvis målene er oppnådd, skal tiltaket nedtrappes eller avsluttes, og familien støtte seg på ordinære strukturer.
Forholdet til samvær etter barneloven må håndteres konkret i tiltaksplanen. Besøkshjem kan ligge i helger som ellers ville vært samvær, eller bli lagt på andre tidspunkter. Barnevernstjenelsen må avklare hvem som har ansvar for logistikk, og forankre løsningene i dialog med foreldrene. Pålagte hjelpetiltak kan berøre samværsforelder, men tiltaket må være begrunnet i barnets behov og være forholdsmessig. Brudd på samvær eller uklare forventninger skaper konflikt og virker mot hensikten.
Kommunenes økonomi og praktiske rammer påvirker kapasiteten, men ikke rettssikkerhetskravene. Besøkshjem får godtgjøring etter veiledende satser, og kommunen skal dekke nødvendige utgifter. Foreldre skal ikke betale for tiltaket. Transportordninger må være forsvarlige, særlig ved lengre avstander. Når kommuner sliter med rekruttering, må det likevel ikke føre til at barn plasseres i hjem som ikke passer. Forsvarlighetskravet gjelder uavhengig av kapasitet, og barnevernstjenesten må dokumentere valgene som er gjort.
Dokumentasjon og evaluering er et krav, ikke et vedlegg. Tiltaksplanen skal være oppdatert, og det skal framgå hva som faktisk er gjort, hvordan barnet har opplevd oppholdene, og hvilken effekt tiltaket har hatt på måloppnåelse. Evalueringstidspunkter må respekteres. Dersom andre tiltak er koblet på – for eksempel foreldreveiledning eller støttekontakt – skal samspillet beskrives. Ved kommunebytte må dokumentasjon følge barnet. Erfaring viser at brudd i kontinuitet kan oppstå når kunnskap ikke overføres, og familier risikerer avslag eller lang ventetid uten en faglig begrunnet endring i barnets behov.
Når barnevernstjenesten avslår søknad om besøkshjem, trapper ned eller avslutter tiltak, er begrunnelsesplikten skjerpet. Avgjørelsen må vise hvilke rettsregler som er brukt, hvilke faktiske forhold som er lagt til grunn, hvordan barnets beste er vurdert, og hvorfor alternative løsninger er forkastet. Vedtak som mangler denne strukturen, står svakt ved en klage. Statsforvalteren kan oppheve eller be om ny behandling dersom begrunnelsen ikke er tilstrekkelig.
