Fosterhjem spiller en avgjørende rolle i barnevernet, og den nye loven har samlet reglene om fosterhjem i et eget, oversiktlig kapittel 9. Samtidig har enkelte bestemmelser fra fosterhjemsforskriften blitt integrert i selve loven, for å sikre en mer helhetlig og klar regulering.
Barnets rett til omsorg og trygghet i fosterhjemmet er en av hjørnesteinene i loven (§9-2). Dette reflekterer barnevernets overordnede mål om å sikre barnas velferd og utvikling, selv når de er plassert i fosterhjem. For å oppnå dette er det nå lovfestet generelle krav til fosterforeldrene (§9-3), som bidrar til å sikre at barnet får den nødvendige omsorgen og oppfølgingen.
En annen vesentlig endring er innføringen av en formell avtale mellom barnevernstjenesten og fosterforeldrene (§9-7). Denne avtalen klargjør forventningene og ansvarsområdene til begge parter, og legger til rette for en gjensidig forståelse av hva som kreves i fosterhjemmet.
For å styrke fosterforeldres involvering og stemme i beslutningsprosesser knyttet til barna de tar vare på, har den nye loven lovfestet en uttalerett for fosterforeldre i saker som omhandler flytting av barnet (§ 9-8). Dette gir fosterforeldrene en mulighet til å bli hørt og ta del i avgjørelser som påvirker barnets liv og situasjon.
Videre har loven også gitt fosterforeldre klageadgang når det gjelder vedtak om flytting av barnet (§ 9-8). Dette er en viktig rettighet som sikrer at fosterforeldrene kan utfordre beslutninger de mener kan påvirke barnet negativt eller som de er uenige i. Dette bidrar til en mer rettferdig og gjennomsiktig prosess.
Den nye reguleringen i kapittel 9 styrker både barnets rettigheter og fosterforeldres rolle i barnevernet. Gjennom å samle reglene på en oversiktlig måte og klargjøre både plikter og rettigheter, legger loven et solid grunnlag for et trygt og omsorgsfullt fosterhjemsmiljø, der barnets beste alltid står i sentrum.