Saksart og prosessuell ramme
- Avgjørelsen gjaldt adgangen til domstolsprøving av nemndas nei til partsrettigheter
- Spørsmålet var om avgjørelsen er et «vedtak» eller en saksstyrende beslutning
- Konsekvensen av klassifiseringen er avvisning eller realitetsbehandling
En forelder uten foreldreansvar krevde partsrettigheter i en pågående omsorgsovertakelsessak for barneverns- og helsenemnda. Nemnda sa nei. Forelderen ba deretter om rettslig overprøving. Tingretten avviste, lagmannsretten forkastet anken, og Høyesteretts ankeutvalg stadfestet linjen. Kjernen i avgjørelsen er klassifiseringen av nemndas beslutning: Er den et enkeltvedtak som åpner porten til domstolene, eller en saksstyrende beslutning som må håndteres innenfor den løpende nemndssaken? Ankeutvalget legger til grunn at beslutningen om ikke å gi partsrettigheter er saksstyrende. Den avgjør ikke rettigheter eller plikter for den forelderen som ikke har foreldreansvar i omsorgsovertakelsessaken, og kan derfor ikke bringes inn som et selvstendig søksmål. Følgelig var avvisning riktig.
Klassifiseringen er avgjørende i barnevernssaker, hvor flere parallelle spor ofte løper samtidig (omsorg, samvær, tilsyn, hjelpetiltak). Når partsstatus for én aktør avklares saksstyrende i den saken som løper mot den andre forelderen, skal dette temaet forfølges prosessuelt der det hører hjemme: enten i nemnda ved fortsatt saksstyring, eller i en senere realitetsavgjørelse hvor partsstatus har fulgt med som forutsetning eller premiss. Domstolsprøving forutsetter at det foreligger et «vedtak» i lovens forstand.
Materielle forutsetninger for partsstatus
- Omsorgssaken retter seg mot forelder med foreldreansvar og del i omsorgen
- Forelder uten foreldreansvar har normalt prosessposisjon i eget samværsspor
- Partsstatus i omsorgssaken krever særskilt hjemmel eller vedtaksrettet tilknytning
Barnevernslovens system skiller mellom hvem som er bundet av omsorgsvedtaket og hvem som har krav på å bli hørt eller få medvirke på andre måter. Når omsorgssaken retter seg mot den som har foreldreansvar, er det den forelderen som har partsstilling i det sporet. Den andre forelderen – uten foreldreansvar – kan ha selvstendig posisjon i samværssaken. I den foreliggende saken pekte ankemotpartene på at forelderen uten foreldreansvar også hadde et selvstendig samværskrav gående. Høyesteretts ankeutvalg slår fast at avgjørelsen om ikke å gi partsstatus i omsorgssaken ikke er et vedtak mot ham; realitetsavgjørelsen i omsorgssaken vil heller ikke rette seg mot ham. Dermed er det ingen avvisning i forvaltningslovens forstand, men en intern saksstyringsavgjørelse.
Den prosessuelle fordelingen har også en materiell side. Et omsorgsvedtak griper dypt inn i barnet og den forelderen det er rettet mot. Dersom en forelder uten foreldreansvar ønsker å påvirke utfallet, skjer det typisk gjennom samværssporet eller ved å anmode barnevernstjenesten om vurdering av endrede forhold som kan aktualisere nytt spor. At en forelder uten foreldreansvar kan være aktuell som fremtidig omsorgsperson, er et argument som kan bringes inn for barnevernstjenesten og nemnda, men det etablerer i seg selv ikke partsstatus i en omsorgssak rettet mot den andre forelderen.
- Klassifiser avgjørelsen: Er det et «vedtak» eller saksstyring?
- Identifiser adressat for realitetsvedtaket: Hvem bindes?
- Plasser uenigheten i riktig spor: Omsorg, samvær eller annet tiltak.
Denne tretrinnsstrukturen gir ryddighet i prosess og begrensning av domstolenes kompetanse. Den reduserer risikoen for at domstolene trekkes inn i fragmenterte sidekonflikter før det foreligger et prøvbart vedtak.
Betydningen for praksis i barnevernssaker
- Avklarer at nektet partsstatus i omsorgsspor er saksstyring, ikke «avvisningsvedtak»
- Justerer forventninger til domstolsprøving underveis i nemndas saksbehandling
- Understreker at rettsvern ivaretas gjennom senere vedtak eller i rette spor
Kjennelsen gir en tydelig prosessuell rettesnor: Ikke alle uenigheter under nemndas behandling kan løftes ut for domstolene umiddelbart. Konstruksjonen hviler på forvaltningslovens sondring mellom vedtak og saksstyrende avgjørelser. Unntaket for «avvisningsvedtak» passer bare når realitetsavgjørelsen ville vært et enkeltvedtak overfor den som påberoper domstolsprøving. I omsorgssaker er adressaten forelder med foreldreansvar; forelder uten foreldreansvar må benytte andre prosesskanaler. Det hindrer ikke domstolskontroll totalt; det avgrenser tidspunkt og gjenstand for kontroll.
Dette har praktiske følger. Nemnda må være tydelig på sporvalget i kompliserte familiestrukturer. Representanter bør føre anførsler om barnets beste og relasjonsvurderinger inn i det sporet hvor de prosessuelt hører hjemme. For domstolene gir kjennelsen en stabil avgrensning av kapittel 36-kontrollen og motvirker at det etableres en parallell overprøvingsvei for hvert saksstyringsgrep nemnda gjør. Forvaltningens saksflyt sikres, samtidig som rettssikkerheten ligger i adgangen til å angripe det senere vedtaket – eller i å reise et eget søksmål i riktig spor når vilkårene er oppfylt.
Kjennelsen knytter også bånd til tidligere høyesterettspraksis om skillet mellom vedtak og saksstyring. Den bekrefter at domstolskontrollen ikke blir illusorisk: Når nemnda først treffer et vedtak som avgjør rettigheter og plikter, står veien åpen til tingrettens overprøving i samsvar med lovens ordning. Inntil da ligger styringen av prosessen hos nemnda, og uenigheter om prosessledelse og partsstatus håndteres internt – eller gjennom de materielle sporene der den berørte faktisk er adressat.
