Barnevernsloven § 7-5 tar for seg en essensiell aspekt av barnevernet, nemlig hvordan samvær og kontakt med søsken og andre nære familiemedlemmer skal håndteres. Denne bestemmelsen har som formål å sikre at barnet opprettholder og styrker sine bånd til disse viktige relasjonene, samtidig som hensynet til barnets beste ivaretas. Vi skal dykke nærmere inn i denne lovgivningen og dens betydning.
Barnevernstjenestens ansvar: I henhold til § 7-5 er det barnevernstjenestens plikt å sikre at barnet har mulighet til å opprettholde og styrke forbindelsene til både søsken og andre nære familiemedlemmer gjennom samvær og kontakt. Dette understreker viktigheten av at barnet har muligheten til å opprettholde disse nære relasjonene, som er avgjørende for dets trivsel og utvikling.
Kriterier for samvær: For at søsken eller andre nærstående skal ha rett til samvær og kontakt med barnet, må to kriterier være oppfylt. Først og fremst må de ha hatt et etablert familieliv med barnet. Dette innebærer blant annet å ha bodd sammen med barnet og å ha en betydelig tilknytning til det over tid. Videre må det også eksistere nære personlige bånd mellom barnet og den aktuelle personen.
Samvær til barnets beste: Det er et gjennomgående prinsipp i barnevernsloven at samvær skal være til barnets beste. Dette betyr at all praksis og beslutninger rundt samvær skal ta hensyn til barnets behov, trivsel og utvikling. Samvær som fastsettes i henhold til § 7-5 skal derfor integreres i barnevernstjenestens plan for samvær og kontakt, som ytterligere sikrer at barnets interesser blir ivaretatt.
Barnevernsloven § 7-5. Samvær og kontakt med søsken og andre nærstående
Barnevernstjenesten skal sørge for at barnet gjennom samvær og kontakt kan opprettholde og styrke bånd til søsken og andre som har et etablert familieliv og nære personlige bånd til barnet. Samvær skal være til barnets beste
