Barnebortføring en alvorlig bekymring, spesielt i saker hvor barnevernet er involvert. Norge er part i to sentrale internasjonale konvensjoner som omhandler barnebortføring – Haagkonvensjonen av 1980 og Europarådskonvensjonen av samme år. Disse konvensjonene spiller en avgjørende rolle i norsk rettspraksis, og er implementert gjennom barnebortføringsloven av 1988.
Haagkonvensjonen av 1980 er det primære juridiske verktøyet for å håndtere internasjonal barnebortføring. For å kunne anvende konvensjonen i en barnebortføringssak, må barnet ha vært bosatt i Norge. Dette kriteriet er essensielt for å bestemme konvensjonens anvendelighet i en sak.
Situasjoner hvor barneverntjenesten har overtatt omsorgen for et barn, innebærer en ekstra dimensjon av kompleksitet. I slike tilfeller blir det ansett som ulovlig barnebortføring dersom barnet blir tatt med til utlandet uten barneverntjenestens samtykke. Det er ulike typer vedtak som kan være relevante i denne sammenhengen, blant annet omsorgsovertakelse, forbud mot flytting, eller plassering i institusjon uten samtykke.
Justis- og beredskapsdepartementet spiller en sentral rolle i barnebortføringssaker hvor barnet er bortført til et land som har ratifisert Haag- eller Europarådskonvensjonen. For land utenfor disse konvensjonene, er det Utenriksdepartementet som bistår. Politiet er også en nøkkelaktør i slike saker, med ansvar for å lokalisere barnet og motta anmeldelser.
I tilfeller hvor et barn er bortført etter at det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, men før vedtaket er iverksatt, må barneverntjenesten handle raskt. Dette inkluderer kontakt med fylkesnemnda for å utsette fristen for iverksettelse av vedtaket. En slik utsettelse er kritisk, da vedtaket om omsorgsovertakelse vil falle bort dersom det ikke er iverksatt innen en seksukersfrist.
Kilde: Q-2015-42
