FNs Barnekonvensjon, som ble innført i Norge den 7. februar 1991 og senere inkorporert i menneskerettighetsloven i 2003, har en dypgripende betydning for beskyttelsen og fremme av barns rettigheter. Konvensjonen har vært banebrytende når det gjelder å styrke barns rettssikkerhet og sikre deres stemme i ulike beslutningsprosesser (Smith, 2012, s. 27; Haugli, 2012, s. 29).
Kjernen i barns rettigheter og trivsel ligger i deres evne til å utvikle seg med integritet, empati og selvstendighet. Sentrale artikler i Barnekonvensjonen, som artikkel 7 nr. 1, artikkel 16 og artikkel 9, gir barn rettigheter knyttet til deres familie- og familieliv. Dette inkluderer retten til å kjenne og motta omsorg fra sine biologiske foreldre, samt beskyttelse mot inngrep i deres familie- og privatliv. Rettigheten til omsorg fra ens foreldre er ansett som en grunnleggende rettighet for alle barn (Stang, 2012, s. 157).
Artikkel 3 i Barnekonvensjonen fokuserer på hensynet til barnets beste. Den fastslår at barnets beste skal være det overordnede hensynet i alle beslutninger og handlinger som vedrører barn. Selv om tolkningen av denne artikkelen kan variere avhengig av kontekst og kultur, er en grunnleggende prinsipp å ha respekt for barnets iboende verdighet og integritet (Haugli, 2012, s. 52).
Barnekonvensjonen har vært en milepæl i arbeidet for å sikre at barns rettigheter blir anerkjent og respektert på en global skala. Den tjener som en påminnelse om vårt kollektive ansvar for å beskytte og fremme barns velferd, og den gir en rettesnor for praksis som er i samsvar med prinsippene om menneskerettigheter og likeverdighet.
Som samfunn og nasjon må vi kontinuerlig arbeide for å oppfylle våre forpliktelser i henhold til Barnekonvensjonen og sikre at barns beste alltid blir satt først i våre beslutninger og handlinger. Dette er ikke bare en juridisk forpliktelse, men også et moralsk imperativ som vil forme fremtiden for kommende generasjoner.