I henhold til § 6 i forskriften om samtaleprosess i barneverns- og helsenemnda, er deltakerne i samtalemøtet klart definert. Disse deltakerne inkluderer partene og deres prosessfullmektiger, samt eventuelle sakkyndige utpekt av nemnda. Det fremheves at partenes prosessfullmektiger har en pålagt møteplikt, en sentral bestemmelse som understreker betydningen av deres engasjement i prosessen.
Når det gjelder de sakkyndige i samtaleprosessen, er deres rolle nøye angitt i § 7 av forskriften. De sakkyndige har ansvaret for å bistå nemndlederen i gjennomføringen av samtalemøtet. Videre er de pålagt å legge til rette for barnets deltakelse og fremme dialogen mellom partene. En vesentlig oppgave for de sakkyndige er å fremme bevisstheten hos partene om barnets behov og støtte dem i å utvikle egne løsninger.
I tilfeller der partene er enige om å prøve en midlertidig ordning, kan de også avtale at de sakkyndige kan utføre observasjoner og ha samtaler med barnet frem til neste samtalemøte. Det poengteres imidlertid klart at de sakkyndige ikke skal utføre barnefaglige utredninger. Videre skal skriftlige oppsummeringer etter observasjoner og samtaler ikke oversendes Barnesakkyndig kommisjon for vurdering, noe som markerer en klar avgrensning av de sakkyndiges rolle og ansvar i samtaleprosessen.
Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak eller å komme i kontakt med Advokat Christian Wulff Hansen, kan du sende en e-post ved å trykke på denne linken: Send e-post
I barnevernets arbeid med å ivareta barns rettigheter og behov, spiller valget av tillitsperson en vesentlig rolle. Ifølge forskriften om barns medvirkning i barnevernet har barnet rett til å velge sin egen tillitsperson, med visse unntak.
§ 8 i forskriften fastslår at barnet selv har rett til å velge tillitsperson, med mindre barnevernstjenesten har saklige grunner til å anse den valgte personen som uegnet. Det er også en forutsetning at tillitspersonen er over 18 år, og barnets foreldre kan ikke fungere som tillitsperson.
Dersom barnevernstjenesten mener at en foreslått tillitsperson ikke er egnet, må dette dokumenteres grundig i henhold til forskriftens bestemmelser.
Når tillitspersonen er valgt, påligger det barnevernstjenesten å informere vedkommende om sine oppgaver og funksjon. Tillitspersonen skal være en trygghet og støtte for barnet gjennom hele prosessen. Ved å være barnets stemme, kan tillitspersonen bidra til at barnets perspektiv og opplevelse av egen situasjon blir tydelig og ivaretatt.
Det er viktig å understreke at tillitspersonen ikke skal uttrykke egne meninger eller vurderinger. Deres rolle er å være en nøytral støttespiller for barnet, uten noen formell innflytelse på saksbehandlingen eller rettslige prosesser. Det betyr også at tillitspersonen ikke har krav på økonomisk kompensasjon for sitt engasjement.
Samlet sett utgjør valget av tillitsperson en viktig del av barnevernets arbeid med å sikre barnets rettigheter og behov, og denne ordningen bidrar til å styrke barnets stemme og involvering i saker som angår dem.
Hvis du ønsker veiledning eller bistand i din barnevernssak kan du ta kontakt med advokat Christian Wulff Hansen gratis her for en uforpliktende dialog rundt din sak:
I samsvar med barnevernsloven har barnevernet et betydelig ansvar for å sikre barns deltakelse og medvirkning i saksbehandlingen. Dette inkluderer også nøye dokumentasjon av hvordan barnets stemme og perspektiv er integrert i prosessen. Dokumentasjonen av barnets medvirkning er av avgjørende betydning for å sikre at barnets interesser blir riktig forstått og vurdert i beslutningsprosessen.
Når barnevernet dokumenterer barnets medvirkning, innebærer det en grundig gjennomgang av hvilken informasjon barnet har mottatt i løpet av saksbehandlingen. Dette kan omfatte alt fra informasjon om sakens utvikling til forklaring av barnets rettigheter og muligheter til å delta i prosessen.
Videre skal dokumentasjonen inneholde en oppsummering av hva barnet har blitt hørt om. Dette kan inkludere temaer som barnets ønsker, bekymringer eller synspunkter på ulike aspekter av saken. Det er viktig at barnevernet nøye registrerer og gjengir barnets meninger på en nøytral og objektiv måte.
I tillegg til det barnet har sagt direkte, skal barnevernet også ta hensyn til eventuelle ikke-verbale uttrykk eller andre former for kommunikasjon barnet benytter seg av. Dette kan bidra til å fange opp viktige signaler og nyanser i barnets opplevelse og perspektiv.
Når dokumentasjonen er fullført, må barnevernet vurdere om barnet har godkjent gjengivelsen av sine meninger og synspunkter. Dette innebærer en dialog med barnet for å sikre at det er enighet om hvordan barnets perspektiv er blitt representert.
Til slutt skal dokumentasjonen reflektere den vekten som er gitt til barnets meninger i forhold til andre hensyn og faktorer i saken. Dette kan bidra til å gi innsikt i hvordan barnets stemme er blitt vurdert og veid opp mot andre relevante hensyn.
I tilfeller der barnet av ulike grunner ikke har hatt mulighet til å delta eller har valgt å ikke delta, er det likevel viktig å dokumentere dette grundig. Dette kan omfatte en begrunnelse for hvorfor barnet ikke har deltatt, eller en gjengivelse av barnets begrunnelse for å avstå fra medvirkning.
Dokumentasjonen av barnets medvirkning er dermed en sentral del av barnevernets praksis og bidrar til å sikre at barnets rettigheter og interesser blir tatt på alvor i beslutningsprosessen.
Hvis du ønsker veiledning eller bistand i din barnevernssak kan du ta kontakt med advokat Christian Wulff Hansen gratis her for en uforpliktende dialog rundt din sak:
I møte med barnevernet har barn rett til å bli hørt og til å gi uttrykk for sine meninger. Dette prinsippet er grunnleggende for en rettferdig og omsorgsfull behandling av saker som angår barnets velferd og fremtid. I henhold til forskrift om barns medvirkning i barnevernet, § 15, åpnes det for muligheten til å benytte sakkyndige eller talspersoner under høringsprosessen i barneverns- og helsenemnda.
Nemndlederen har myndighet til å oppnevne enten en talsperson eller en sakkyndig for å høre barnet i saker som skal behandles av nemnda. Formålet med dette oppdraget er å innhente barnets synspunkter i saken og formidle disse til nemnda og de involverte partene.
Før oppdraget iverksettes, skal nemndlederen utarbeide et mandat som klart definerer rammene for oppdraget og formålet med samtalen med barnet. Dette sikrer at både talspersonen eller den sakkyndige og barnet har en klar forståelse av hva som forventes i møtet.
Det påhviler nemndlederen å gi nødvendig informasjon til talspersonen eller den sakkyndige, slik at de kan gjennomføre samtalen med barnet på en tilfredsstillende måte. Dette inkluderer å formidle hva som forventes i samtalen og sikre at barnet blir hørt på en respektfull og forståelsesfull måte.
Under selve samtalen er det avgjørende at både talspersonen og den sakkyndige skaper en trygg og tillitsfull atmosfære for barnet. Barnet skal få tilpasset informasjon og forklart hva det innebærer å bli hørt, slik at det føler seg trygt og ivaretatt i situasjonen.
Etter samtalen skal talspersonen som hovedregel innkalles til nemndsmøtet for å gi en redegjørelse fra samtalen med barnet. Det er viktig å presisere at talspersonen ikke skal uttrykke egne meninger eller vurderinger, men kun formidle barnets syn på saken.
Den sakkyndige har derimot mulighet til å gi uttrykk for sine faglige vurderinger dersom dette er i tråd med mandatet for oppdraget. Dette gir nemnda verdifull innsikt i barnets situasjon og behov.
Både talspersonen og den sakkyndige er underlagt taushetsplikt om alle forhold de blir kjent med i saken. Dette er avgjørende for å ivareta barnets personvern og trygghet i høringsprosessen. Samtidig har de en opplysningsplikt til barnevernstjenesten dersom det fremkommer forhold som er av betydning for barnets ve og vel.
Det er også verdt å merke seg at når en sakkyndig oppnevnes kun for å høre barnet, skal referatet fra samtalen ikke sendes til Barnesakkyndig kommisjon. Dette sikrer at barnets integritet og rettigheter ivaretas på en forsvarlig måte.
Hvis du ønsker veiledning eller bistand i din barnevernssak kan du ta kontakt med advokat Christian Wulff Hansen gratis her for en uforpliktende dialog rundt din sak:
Barnevernets forpliktelse til å formidle relevant informasjon til barnet er avgjørende for å sikre barnets deltakelse og rettigheter i barnevernssaker. Informasjonsutvekslingen bør tilpasses barnets alder, modenhet og individuelle behov, og den må gjøres på en måte som er forståelig og tilgjengelig.
I enhver sak som angår barnet, er det barnevernets ansvar å holde barnet oppdatert om utviklingen i saken. Dette inkluderer å informere barnet om beslutninger og vedtak som kan påvirke deres situasjon. Å sikre at barnets synspunkter blir vurdert og respektert i samsvar med andre hensyn i saken, er også en sentral del av denne prosessen.
Når barnet skal delta i samtaler knyttet til saken, må barnevernet forsikre seg om at barnet forstår hensikten med samtalen og betydningen av deres deltakelse. Det innebærer å gi klar informasjon om hvorfor samtalen finner sted, hva medvirkning innebærer, og hvorfor det er viktig for beslutningsprosessen. Barnevernet skal også avklare barnets forståelse av den mottatte informasjonen.
Dersom det er behov for tolk under samtalen, må barnevernet sørge for at barnet forstår tolkens rolle og funksjon. Dette er avgjørende for å sikre at barnet får mulighet til å uttrykke seg på en tydelig og forståelig måte.
Gjennom en bevisst og tilpasset informasjonspraksis bidrar barnevernet til å styrke barnets deltakelse, rettssikkerhet og velvære i barnevernssaker. Det skaper en plattform for at barnets stemme kan bli hørt og vurdert på en meningsfull måte, og det legger grunnlaget for en rettferdig og forsvarlig saksbehandling.
Etter at begjæringen er mottatt, går barnevernsnemnda i gang med å planlegge forhandlingsmøtet. Dette møtet er av avgjørende betydning, da det gir partene i saken mulighet til å forklare seg, føre egne bevis og stille spørsmål til motpartens vitner gjennom sin advokat. Denne prosessen sikrer at saken blir tilstrekkelig opplyst, slik at nemnda kan fatte en veloverveid beslutning til barnets beste.
Forhandlingsmøtene om omsorgsovertakelse tar vanligvis 2-3 dager, men noen saker kan ta mer tid avhengig av kompleksiteten og omfanget av bevisene som presenteres. Det er avgjørende at det settes av tilstrekkelig med tid til å grundig gjennomgå saken og høre alle partenes synspunkter før en avgjørelse tas.
Nemnda består normalt av tre personer under forhandlingsmøtene: en nemndleder, et fagkyndig medlem og et alminnelig medlem. Nemndlederen er en jurist som fyller kravene til dommere og har dermed kompetanse til å lede prosessen på en rettferdig og forsvarlig måte. Det fagkyndige medlemmet bringer spesialisert kunnskap inn i nemnda, enten det er fra psykologi, medisin eller annen relevant bakgrunn knyttet til arbeid med barn, ungdom og familier. Det alminnelige medlemmet kan også bidra med verdifulle perspektiver og komplettere nemndas beslutningsgrunnlag.
Etter at forhandlingsmøtet er avsluttet, tar nemndas medlemmer seg tid til å diskutere saken og komme til en felles enighet om hva de skal mene om de forslagene som er lagt frem av partene. Dersom det oppstår uenighet blant nemndas medlemmer, er det flertallet som avgjør. Denne beslutningen formuleres i et vedtak, som må begrunnes på samme måte som en dom.
Det er viktig at et nemndsvedtak blir klargjort så raskt som mulig etter avslutningen av forhandlingsmøtet, og senest innen to uker. Dette gir partene tid til å forberede seg på konsekvensene av avgjørelsen og å planlegge eventuelle neste steg i prosessen. Vedtaket blir deretter sendt til partenes advokater, som videreformidler det til sine klienter.
Hvis du ønsker veiledning eller bistand i din barnevernssak kan du ta kontakt med advokat Christian Wulff Hansen gratis her for en uforpliktende dialog rundt din sak:
Når det gjelder omsorgen for barn som er plassert i fosterhjem, reises spørsmål om hvordan man best kan sikre deres trivsel og velvære. Hvordan går man frem for å følge opp barna og deres fosterfamilier på en måte som er i tråd med deres individuelle behov og samtidig ivaretar deres rettigheter?
§ 8 i forskriften om fosterhjem gir svar på disse spørsmålene og gir klare retningslinjer for oppfølgingen av barnet i fosterhjemmet. Ifølge forskriften er det Barnevernstjenesten i omsorgskommunen som har ansvaret for å følge opp situasjonen til hvert enkelt barn i fosterhjemmet. Dette er en kritisk oppgave som skal sikre at barnet får den omsorgen og støtten det trenger.
Oppfølgingen av barnet skal være helhetlig og tilpasset barnets unike behov. Den tar utgangspunkt i barnevernstjenestens plan for oppfølging av barnet, som er beskrevet i barnevernslovens kapittel 8. Denne planen skal være skreddersydd for hvert enkelt barn og inkludere alle aspekter av deres trivsel og utvikling.
Barnevernstjenesten må opprettholde regelmessig kontakt med barnet, og hvis situasjonen tilsier det, må kontakten være tett. Videre gir forskriften barnet muligheten til å delta i beslutninger angående valg av kommunikasjonsform og hyppigheten av kontakt med barnevernstjenesten. Dette gir barnet en følelse av kontroll og medvirkning i sin egen situasjon.
For å kunne gi den nødvendige oppfølgingen, må Barnevernstjenesten også ha tett kontakt med fosterhjemmet. Dette samarbeidet er avgjørende for å sikre at barnet trives og utvikler seg i sitt nye hjem.
Hvert barn i fosterhjem skal ha en dedikert kontaktperson i barnevernstjenesten. Denne kontaktpersonen har en viktig rolle i å bygge og opprettholde en god relasjon til barnet. De må også ha inngående kunnskap om barnets sak for å kunne gi den beste støtten og veiledningen.
Som en del av oppfølgingen, er Barnevernstjenesten forpliktet til å dokumentere alle tiltak og vurderinger som gjøres angående barnet. Dette inkluderer vurderinger av om barnet mottar tilstrekkelig hjelp og omsorg. Dette dokumentasjonsarbeidet er viktig for å sikre en grundig og transparent oppfølging.
I den stadig skiftende landskapet av barnevernssaker er spørsmålet om barnets rett til å medvirke en av de mest grunnleggende og sentrale aspektene. Forskrift om barns medvirkning i barnevernet, i § 3, fastsetter tydelig barnets rett til å delta i alle forhold som angår dem i henhold til barnevernsloven. Men hva innebærer egentlig denne retten, og hvordan praktiseres den i praksis?
Barnets rett til å medvirke er mer enn bare en juridisk bestemmelse; det er et fundamentalt prinsipp som er avgjørende for å sikre barns velvære og rettigheter. Dette prinsippet fastslår at ethvert barn som er i stand til å danne sine egne meninger, har rett til å medvirke i saker som påvirker dem. Dette inkluderer beslutninger tatt av barnevernet, og det er barnevernets ansvar å ivareta denne retten gjennom hele saksbehandlingsprosessen.
Men hva innebærer medvirkning i praksis? Det betyr ikke bare at barnet har rett til å bli hørt, men også at de skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon for å kunne danne seg meninger. Barnet har rett til å uttrykke sine meninger, enten det er gjennom verbal kommunikasjon eller non-verbal atferd. Det er viktig at barnets meninger blir lyttet til og vurdert i henhold til deres alder og modenhet.
Enda viktigere er at barnet selv kan bestemme hvordan de ønsker å delta. Dette innebærer at barnet har rett til å uttale seg til barnevernet uten foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres på forhånd. Dette sikrer at barnet kan føle seg tryggere og mer uavhengig i sine uttrykk.
Men hva med de yngre barna eller de som har vansker med å uttrykke seg? Forskriften er tydelig på at barnevernet må tilrettelegge spesielt for disse barna, slik at de får den informasjonen de trenger og muligheten til å uttrykke seg på en måte som er tilpasset deres situasjon. I tillegg skal barnevernet ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn, og spesielt ivareta Samiske barns rettigheter.
Så, barnets rett til å medvirke er ikke bare et juridisk prinsipp; det er en essensiell del av en rettferdig og omsorgsfull barnevernssak. Det gir barnet muligheten til å bli hørt, respektert og tatt på alvor i beslutningsprosessen som angår deres eget liv. Dette prinsippet krever en forsvarlig og sensitiv tilnærming fra barnevernets side, og det er avgjørende for å sikre barnets velvære og fremtid.
I henhold til Forskrift om barns medvirkning i barnevernet, § 6, har barnevernet en klar plikt til å dokumentere hvordan barnets medvirkning er ivaretatt gjennom saksbehandlingen og vedtak. Dette er en vesentlig del av å sikre rettferdighet og transparens i barnevernssaker. Men hva innebærer egentlig denne dokumentasjonen, og hvorfor er den så viktig?
Dokumentasjonen inkluderer flere viktige elementer. For det første skal det dokumenteres hvilken informasjon barnet har mottatt i løpet av saksbehandlingen. Dette er avgjørende for å sikre at barnet har fått tilstrekkelig og relevant informasjon for å danne sine meninger og ta del i prosessen.
Videre skal dokumentasjonen inkludere hva barnet har blitt hørt om. Dette innebærer at barnevernet må klart identifisere hvilke spørsmål og temaer som har blitt diskutert med barnet. Dette gir en klar oversikt over hva barnets meninger og bekymringer har fokusert på.
Barnets uttrykte meninger er også en viktig del av dokumentasjonen. Dette kan inkludere både verbale uttalelser og andre måter barnet har uttrykt seg på. Det er viktig å fange opp alle nyansene i barnets meninger for å sikre en rettferdig vurdering.
En annen sentral del av dokumentasjonen er om barnet har sagt seg enig i måten deres meninger er gjengitt. Dette er viktig for å bekrefte at barnets syn er riktig og nøyaktig representert.
Til slutt, dokumentasjonen skal vise hvilken vekt barnets meninger er tillagt i forhold til andre hensyn. Dette gir en klar indikasjon på hvor stor innflytelse barnets medvirkning har hatt på beslutningsprosessen.
Men hva hvis barnet ikke har hatt mulighet til å medvirke? I slike tilfeller skal barnevernet begrunne og dokumentere hvorfor barnet ikke har fått denne muligheten. På samme måte, hvis barnet av en eller annen grunn ikke ønsker å medvirke, skal dette og eventuelle begrunnelser dokumenteres nøye.
Dokumentasjonen av barnets medvirkning er ikke bare en administrativ oppgave; den er en avgjørende del av å sikre rettferdighet og transparente prosesser i barnevernssaker. Den gir en klar oversikt over hvordan barnets rett til medvirkning er blitt ivaretatt gjennom hele saksbehandlingen, og den sikrer at barnets stemme blir hørt og respektert. Dette er avgjørende for å oppnå et rettferdig og omsorgsfullt resultat som tar hensyn til barnets beste.
Barnevernstjenesten er pålagt å spille en avgjørende rolle i å vurdere og fastsette samværsordninger mellom barn og foreldre når foreldreansvaret er delt eller foreldrene ikke bor sammen. En viktig del av denne prosessen er å aktivt involvere både barnet og foreldrene. Men hvordan gjøres dette på en måte som sikrer barnets rettigheter og tar hensyn til foreldrenes synspunkter? La oss utforske dette nærmere.
Barnets mening som utgangspunkt
En grunnleggende prinsipp i barnevernsloven er at barnets mening skal tillegges stor vekt når samværsordninger vurderes. Dette prinsippet er forankret i FNs barnekonvensjon, som fastslår at barn har rett til å uttrykke sine synspunkter og at disse meningene skal tas på alvor.
Barnevernstjenesten skal derfor aktivt involvere barnet i prosessen. Dette betyr at barn som er i stand til å danne seg egne meninger, skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og ha mulighet til å fritt gi uttrykk for sine synspunkter. Hvordan dette gjøres, avhenger av barnets alder og modenhet, men hovedprinsippet er at barnets stemme skal bli hørt.
Det er viktig å merke seg at barnets mening ikke bare skal være en formell del av prosessen, men også et reelt utgangspunkt for vurderingen av samværsordninger. Barnets ønsker og behov skal veie tungt, og eventuelle begrensninger eller endringer i samvær skal begrunnes grundig når de avviker fra barnets ønsker.
Involverte foreldre i dialog
I tillegg til å involvere barnet, har også foreldrene en sentral rolle i vurderingen av samværsordninger. Barnevernstjenesten skal aktivt invitere foreldrene til dialog om samværsordningen. Dette innebærer å lytte til foreldrenes synspunkter, bekymringer og ønsker.
Det er viktig å merke seg at selv om barnets mening skal være utgangspunktet, er også foreldrenes perspektiv viktig. Foreldrene kjenner barnet best, og deres innsikt kan bidra til å finne løsninger som ivaretar barnets beste.
Dialogen med foreldrene bør være preget av åpenhet og respekt. Barnevernstjenesten skal legge til rette for at foreldrene kan uttrykke seg fritt og trygt. Samtidig skal tjenesten vurdere foreldrenes evne til å samarbeide og bidra til å skape en god samværsordning.
Å fastsette samværsordninger i barnevernssaker er en kompleks prosess som involverer mange faktorer, og en av de mest betydningsfulle er barnets medvirkning. Barnets rett til å bli hørt og delta i beslutningsprosessen er en fundamental rettighet som er nedfelt både nasjonalt og internasjonalt. I dette blogginnlegget skal vi utforske betydningen av barnets medvirkning når samvær fastsettes.
For at barnet skal kunne medvirke på en meningsfull måte, er det avgjørende at det får tilstrekkelig og tilpasset informasjon. Barnevernstjenesten har ansvaret for å gi barnet klare og forståelige opplysninger om hva samvær innebærer, hva rettighetene deres er, og hvordan deres mening vil bli tatt i betraktning. Dette er spesielt viktig når barnet må ta stilling til spørsmål om samværsordningen.
Barnets rett til medvirkning er uavhengig av alder, men må tilpasses barnets alder og modenhet. Dette betyr at en eldre ungdom kanskje kan gi mer detaljerte synspunkter og preferanser, mens et yngre barn trenger enklere og mer tilrettelagt kommunikasjon. Uansett alder må barnets mening vurderes og veies opp mot barnets totale livssituasjon.
En annen viktig aspekt av barnets medvirkning er dialogen med foreldrene. Barnevernstjenesten må aktivt involvere foreldrene og invitere til en åpen og ærlig samtale om samværsordningen. Dette inkluderer å lytte til foreldrenes perspektiv og bekymringer, samtidig som barnets behov og rettigheter blir ivaretatt.
I noen tilfeller kan det være nødvendig med særlig tilrettelegging for at barnet skal kunne uttrykke sin mening. Dette gjelder spesielt for barn som ikke har norsk som morsmål, sped- og småbarn, eller barn med lærevansker eller andre funksjonsnedsettelser. I slike tilfeller må barnevernstjenesten vurdere behovet for tolk eller spesialkompetanse for å sikre at barnets mening blir forstått og hørt.
Når samværsordningen vurderes, er det avgjørende at barnevernstjenesten dokumenterer hvordan barnet har medvirket. Dette inkluderer barnets ønsker og synspunkter på konkrete spørsmål i samværsordningen. Videre må det dokumenteres hvordan barnets mening har blitt vektlagt, sammen med hvordan barnets beste er vurdert. Dette skaper en tydelig og objektiv prosess.
Ved vurdering av hva som kan være en god samværsordning, skal barnets mening være utgangspunktet. Barnets mening skal tillegges vekt ut fra alder og modenhet. Selv om barnets ønsker ikke alltid kan oppfylles, er det viktig at barnevernstjenesten forklarer og dokumenterer hvorfor det er til barnets beste å følge eller avvike fra barnets mening.
Beslutningen om samvær er ikke en endelig avslutning, men en løpende prosess. Barnevernstjenesten har ansvar for å gi barnet løpende mulighet til å uttrykke sin mening om samværsordningen. Dette sikrer at barnets rettigheter blir ivaretatt over tid.
Den nye barnevernsloven, § 3-3, introduserer muligheten for frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted. Dette åpner opp for en unik løsning der barnets behov for omsorg og beskyttelse kan bli ivaretatt på tvers av landegrenser. I dette blogginnlegget vil vi utforske denne nye bestemmelsen og dens betydning for barnets ve og vel.
Beskyttelse på tvers av landegrenser:
Barnevernstjenesten har som oppgave å sikre barnets beste og trygge deres rettigheter uavhengig av nasjonalitet eller bosted. Den nye bestemmelsen gir muligheten for å tilby et konkret fosterhjem eller en institusjon som hjelpetiltak i en annen stat som har sluttet seg til relevant konvensjon. Dette kan være aktuelt når barnets behov ikke kan ivaretas tilfredsstillende i sitt opprinnelige bostedsland.
Vilkår for frivillig opphold:
For å tilby frivillig opphold i en annen stat, må visse vilkår være oppfylt. Barnevernstjenesten må først vurdere om barnets behov kan ivaretas gjennom frivillige hjelpetiltak i fosterhjem eller institusjon etter § 3-2 i barnevernsloven. Videre må oppholdet være forsvarlig og til barnets beste, der barnets tilknytning til den aktuelle staten blir tillagt særlig vekt. Barnevernstjenesten skal også ivareta barnets rett til medvirkning og gi stor vekt til barnets mening. I tillegg må foreldre med foreldreansvar og barn over 12 år samtykke til oppholdet.
Samarbeid og tilsyn:
Det er viktig at det er et godt samarbeid mellom barnevernstjenesten i barnets opprinnelige bostedsland og myndighetene i den aktuelle staten der oppholdet tilbys. Det må være en forsvarlig tilsynsordning på plass for å sikre barnets trivsel, utvikling og beskyttelse. Barnevernstjenesten må også avtale gjennomføringen av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling med myndighetene i den aktuelle staten.
Særlige situasjoner:
I ekstraordinære situasjoner, som for eksempel ved kriger eller naturkatastrofer, kan barnevernstjenesten samtykke i plassering av barn fra et annet land i et fosterhjem eller en institusjon i Norge. Dette kan skje etter en anmodning fra de kompetente myndighetene i barnets opprinnelsesland, forutsatt at plasseringen er forsvarlig og til barnets beste. I slike situasjoner er det nødvendig å handle raskt for å beskytte barnets velferd og sikkerhet.
Registrering og oppholdstillatelse:
Når det er behov for frivillig opphold i en annen stat, må barnevernstjenesten sørge for at barnet blir registrert med en søknad om beskyttelse eller søknad om opphold hos utlendingsmyndighetene. Dersom barnet ikke allerede har opphold i den aktuelle staten, skal barnevernstjenesten søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse på barnets vegne. Oppholdstillatelsen er nødvendig for å sikre at barnet har juridisk status og rettigheter i den nye staten.
Overføring av jurisdiksjon:
Når den ekstraordinære situasjonen som førte til oppholdet i en annen stat opphører, må barnevernstjenesten vurdere om vilkårene for å anmode om en overføring av jurisdiksjon til barnets tidligere bostedsstat er oppfylt. Dette innebærer å undersøke om det er mulig og hensiktsmessig å overføre ansvaret for barnet tilbake til opprinnelseslandet. En grundig vurdering av barnets beste og omsorgsbehov må gjøres for å sikre en jevn overgang og kontinuitet i omsorgen.
Konklusjon:
Den nye barnevernsloven, § 3-3, gir barnevernstjenesten muligheten til å tilby frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted. Dette er en betydningsfull mulighet for å sikre barnets trygghet og omsorg på tvers av landegrenser. Det er viktig at alle vilkår og samarbeidsavtaler oppfylles for å sikre barnets beste i denne prosessen. Samtidig må det legges vekt på barnets medvirkning og mening gjennom hele prosessen. Denne bestemmelsen åpner opp for en mer fleksibel tilnærming til barnevern, der barnets behov kan ivaretas på en best mulig måte, uavhengig av deres opprinnelsesland.
Den nye barnevernsloven § 3-3. Frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted
Barnevernstjenesten kan tilby et konkret fosterhjem eller en institusjon som hjelpetiltak i en stat som har sluttet seg til konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn dersom følgende vilkår er oppfylt:
a.
vilkårene for frivillig hjelpetiltak i fosterhjem eller institusjon etter § 3-2 er oppfylt
b.
oppholdet er forsvarlig og til barnets beste, og barnets tilknytning til den aktuelle staten er tillagt særlig vekt
c.
barnets rett til medvirkning er ivaretatt og barnets mening er tillagt stor vekt
d.
forelder med foreldreansvar og barn over 12 år samtykker til oppholdet
e.
staten som det er ønskelig å tilby opphold i, har en forsvarlig tilsynsordning
f.
gjennomføringen av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling i forbindelse med oppholdet er avtalt med myndighetene i den aktuelle staten
g.
vilkårene etter konvensjonens artikkel 33 er oppfylt.
Barnevernstjenesten kan samtykke til at et barn som har sitt vanlige bosted i en stat som har tiltrådt konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn, kan få opphold i et konkret fosterhjem eller en institusjon i Norge. Samtykke kan gis bare dersom vilkårene i første ledd er oppfylt. Barnevernstjenesten skal søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse for barnet når det er nødvendig. Barnevernstjenesten kan ikke samtykke til oppholdet før barnet har fått oppholdstillatelse.
Når det som følge av krigen i Ukraina er nødvendig å evakuere barn som er under omsorg av ukrainske myndigheter, kan barnevernstjenesten samtykke i plassering av barn i et fosterhjem eller en institusjon i Norge etter en anmodning fra ukrainske myndigheter, dersom
a.
plasseringen er forsvarlig og til barnets beste
b.
det er inngått en avtale med kompetente ukrainske myndigheter
c.
vilkår for plassering etter artikkel 33 i konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn er oppfylt.
Barnevernstjenesten skal sørge for at barnet registreres med søknad om beskyttelse eller søknad om opphold hos utlendingsmyndighetene. Dersom barnet har vanlig bosted i Norge når den ekstraordinære situasjonen opphører, skal barnevernstjenesten vurdere om vilkårene for å anmode om en overføring av jurisdiksjon til barnets tidligere bostedsstat er oppfylt
