I norske barnevernssaker spiller sakkyndige en sentral rolle. Deres oppgave er å sikre at retten får et forsvarlig faktisk grunnlag for å treffe sine avgjørelser, noe som er avgjørende for barnets fremtid og velferd. Oppnevning av sakkyndige følger strenge retningslinjer og juridiske rammer, blant annet regulert gjennom tvisteloven § 25-2 og en rekke rettsavgjørelser, som Strand Lobben-dommen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).
Sakkyndig oppnevnes når det er nødvendig for å sikre et tilstrekkelig faktagrunnlag. Dette behovet vurderes på bakgrunn av flere faktorer, som barnets alder, modenhet, tidligere sakkyndige vurderinger, og om barnets rett til å bli hørt er oppfylt. I tilfeller der partene er uenige om behovet for sakkyndig, må retten fatte en kjennelse. En slik prosess er i tråd med tvisteloven og tidligere dommer som HR-2020-663-S, der Høyesterett understreker betydningen av et solid faktagrunnlag i saker som berører barns beste.
Mandatet til den sakkyndige er en kritisk del av prosessen. Det må utformes slik at det reflekterer de sentrale spørsmålene i saken, for eksempel ved omsorgsovertakelser eller samværsspørsmål. Dette innebærer også hensyn til kulturelle, etniske og religiøse faktorer, som fastsatt i veiledere fra Barne- og familiedepartementet og Advokatforeningen. Det er enighet om at den sakkyndige bør få anledning til å uttale seg om mandatet før det fastsettes. Dersom partene ikke blir enige om utformingen av mandatet, skal retten avsi kjennelse.
Valget av sakkyndig er opp til retten, som må forsikre seg om at den utnevnte personen er habil og har de nødvendige faglige kvalifikasjonene. Videre er det krav om at sakkyndige fremlegger en egenerklæring, i samsvar med veiledende retningslinjer fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Dette sikrer at sakkyndige opptrer i tråd med de etiske standardene som kreves i barnevernssaker.
Rapportene utarbeidet av sakkyndige skal gjennomgås av Barnesakkyndig kommisjon før retten kan legge dem til grunn i sin avgjørelse. Barnevernsloven §§ 12-7 og 12-8 krever at kommisjonen gir en uttalelse, og dersom denne uttalelsen kommer etter hovedforhandling, må partene få anledning til å imøtegå eventuelle merknader. Dette understreker viktigheten av kontradiksjon i barnevernssaker, slik at alle parter kan få sin sak belyst på en rettferdig måte.
Det finnes også unntak fra denne plikten til å forelegge rapporter for kommisjonen. For eksempel, erklæringer fra helseinstitusjoner og pedagogisk-psykologiske tjenester faller utenfor dette kravet, i henhold til Prop. 133 L (2020-2021). Dette viser at lovverket balanserer mellom behovet for grundige vurderinger og effektivitet i saksgangen.
Sakkyndiges rolle er ikke begrenset til barnevernssaker. En sakkyndigrapport utarbeidet i en sak etter barneloven kan også benyttes i barnevernssaker, slik Høyesterett har bekreftet i flere avgjørelser, blant annet HR-2020-1805-U. Dette sikrer kontinuitet og helhet i vurderingen av barnets beste.
Tidsfrister spiller en viktig rolle i saksgangen. Barnesakkyndig kommisjon har bedt om at sakkyndige rapporter innsendes minst fire uker før hovedforhandling, slik at de får tilstrekkelig tid til å gjennomgå dokumentene. Dette kravet understreker behovet for en strukturert og velplanlagt prosess, slik at alle parter får en rettferdig behandling.
Sakkyndige er, med andre ord, essensielle for å sikre at avgjørelser i barnevernssaker treffes på et forsvarlig grunnlag. Gjennom nøye utarbeidelse av mandater, habilitetsvurderinger og samarbeid med Barnesakkyndig kommisjon, søker rettssystemet å beskytte barnets beste på en mest mulig rettferdig og grundig måte.
