Hvordan sikres kvaliteten ved godkjenning og kontroll av sentre for foreldre og barn?

Godkjenning av sentre, Kontroll av tjenester, Barnevernsloven § 3, Forskrift om sentre, Forsvarlige tjenester, Familiehjelp, Juridiske krav, Tilsyn med sentre, Forskriftsbestemmelser, Barn og familier, Kvalitetssikring, Nasjonale standarder, Regulering av sentre, Barneomsorg, Forskriftsretningslinjer, Barnevernet i Norge, Godkjenning av virksomhet, Familieveiledning, Barnevernlovgivning, Godkjenningsprosess, Forskriftsregler, Forskriftsbetingelser, Godkjenningssystem, Midlertidig godkjenning, Forsvarlig drift, Unntakstilfeller, Barnevernspolitikk, Tjenestelegitimitet, Forskriftsfleksibilitet, Barnevernskvalitet, Familievern.

I den norske barnevernsloven er det fastsatt viktige bestemmelser som regulerer sentre for foreldre og barn, spesielt de som tilbyr heldøgnstjenester. Men hvordan sikrer myndighetene at disse sentrene oppfyller de nødvendige kravene og gir forsvarlige tjenester til familiene som søker hjelp? Dette er spørsmål som blir besvart gjennom § 3 i forskriften om sentre for foreldre og barn.

Krav til godkjenning

Før et senter for foreldre og barn kan begynne å tilby heldøgnstjenester, må det gjennomgå en godkjenningsprosess i henhold til barnevernsloven. Denne prosessen er nødvendig for å sikre at sentrene opererer i tråd med loven og kan tilby tjenester av tilstrekkelig kvalitet. Sentrene kan kun godkjennes hvis de oppfyller følgende krav:

  1. Oppfylle kravene som er fastsatt i barnevernsloven og forskrifter til loven.
  2. Tilfredsstille vilkår som er fastsatt i eller med hjemmel i annen lovgivning.
  3. Drives på en forsvarlig måte.

Disse kravene er essensielle for å sikre at familiene som benytter seg av sentrenes tjenester, mottar støtte og omsorg som er i tråd med nasjonale standarder og retningslinjer.

Midlertidig godkjenning i særtilfeller

Noen ganger kan det oppstå spesielle omstendigheter der et senter ikke oppfyller alle kravene i barnevernsloven og andre relevante forskrifter eller vilkår. I slike tilfeller kan det likevel bli gitt en midlertidig godkjenning, men kun hvis visse betingelser oppfylles:

  1. Det må være forsvarlig ut fra hensynet til familiene som søker hjelp.
  2. Senteret må kunne drives på en forsvarlig måte til tross for manglende oppfyllelse av visse krav.
  3. Midlertidig godkjenning kan kun gis én gang, og for en begrenset periode på inntil seks måneder.

Dette er en nødvendig fleksibilitet i godkjenningsprosessen for å håndtere unntakstilfeller og sikre at familiene som trenger støtte, ikke blir satt i en uholdbar situasjon på grunn av byråkratiske begrensninger.

Delegert myndighet til Sentralenheten for barneverns- og helsenemnda

Delegasjon av myndighet, Barnevernsloven, Sentralenheten, Barnevernssystemet, Barne- og familiedepartementet, Nemndlokasjon, Fagkyndige medlemmer, Alminnelige medlemmer, Effektiv saksbehandling, Ressursfordeling, Barns rettigheter, Beskyttelse av barn, Barnevernsoppgaver, Lovens krav, Effektiv ressursbruk, Koordinering, Norsk barnevern, Sentralisert tilnærming, Nasjonal nivå, Barnevernsbeslutninger, Hensyn til barnets beste, Barnevernssystemets styrking, Delegert myndighet, Beslutningstaking, Barnevernssaker, Barnets velvære, Barnevernet i Norge, Myndighetsdelegering, Barnevernsfaglige oppgaver, Barnevernssystemets effektivitet

Barne- og familiedepartementets myndighet til å oppnevne utvalg av fagkyndige medlemmer og alminnelige medlemmer etter barnevernsloven § 14-2, andre ledd, delegeres til Sentralenheten for Barneverns- og helsenemnda. Sentralenheten får også ansvaret for å utarbeide vilkår for oppnevning av fagkyndige og fastsette godtgjøring og dekning av reiseutgifter for fagkyndige medlemmer, alminnelige medlemmer, talspersoner og sakkyndige i samtaleprosess innenfor eget budsjett.

Barne- og familiedepartementets myndighet til å bestemme at saker som reises i en eller flere kommuner skal avgjøres i en annen nemnd enn den nemnda i det stedlige virkeområde som kommunen tilhører, jf. barnevernsloven § 14-1 tredje ledd, delegeres til Sentralenheten for Barneverns- og helsenemnda.

Delegeringen trer i kraft fra og med 1. januar 2023. Fra samme tidspunkt oppheves departementets delegering av myndighet til Sentralenheten, slik det fremgår av vedtak datert 2. februar 2012, nummer 1490.

Bakgrunn for delegasjonen

Barnevernsloven, som er hjørnesteinen i det norske barnevernssystemet, gir myndighetene et bredt spekter av verktøy og ansvarsområder for å beskytte barns rettigheter og velvære. Blant disse myndighetene er Barne- og familiedepartementet og Sentralenheten for Barneverns- og helsenemnda.

Den nylige delegasjonen av myndighet fra Barne- og familiedepartementet til Sentralenheten er et resultat av en nøye vurdering av hvordan man kan forbedre effektiviteten og koordineringen av barnevernsoppgaver på nasjonalt nivå. Det er et skritt mot å sikre at beslutningene som tas, er i samsvar med lovens intensjoner og tar hensyn til barnets beste.

Hva innebærer delegasjonen?

Delegeringen av myndighet til Sentralenheten for Barneverns- og helsenemnda omfatter to sentrale områder:

  1. Oppnevning av medlemmer: Tidligere var det Barne- og familiedepartementet som hadde myndighet til å oppnevne fagkyndige medlemmer og alminnelige medlemmer til ulike nemnder innenfor barnevernsfeltet. Denne myndigheten er nå delegert til Sentralenheten. Dette gir Sentralenheten større ansvar for å sørge for at kompetente personer blir involvert i nemndenes arbeid.
  2. Avgjørelse av nemndlokasjon: Barnevernsloven gir mulighet for at saker som involverer flere kommuner kan avgjøres av en annen nemnd enn den som hører til i kommunen der saken oppstår. Denne myndigheten er også delegert til Sentralenheten. Dette gir en mer sentralisert tilnærming til beslutninger om hvor saker skal behandles, noe som kan bidra til mer effektiv saksbehandling og ressursfordeling.

Hva betyr dette for barnevernssystemet?

Delegasjonen av myndighet til Sentralenheten for Barneverns- og helsenemnda er en del av en bredere innsats for å styrke barnevernssystemet i Norge. Det er ment å sikre at beslutningene som tas, er faglig funderte og i tråd med lovens krav. Det gir også muligheten til en mer effektiv bruk av ressurser og bedre koordinering av barnevernsoppgaver på nas

Barnevernsloven § 6-6. Vedtak om plassering i institusjon når det er fare for at barnet kan utnyttes til menneskehandel

barnevernslovgivning, beskyttelse av barn, menneskehandel, barnevern, barnets beste, institusjonsplassering, beskyttelsestiltak, barnevernstjenesten, akuttvedtak, omsorg for barn, barnevernsplass, barnets rettigheter, vedtak om plassering, barnets behov, barnets omsorg, barnets velferd, rettigheter for barn, barn og lov, beskyttelse av mindreårige, barnevernssaker, barn og menneskehandel, barnevernet i Norge, barns sikkerhet, akuttiltak for barn, barnevernspersonell, barnevernshjelp, barnets juridiske rettigheter, barnevernshandlinger, barnelovgivning, barnets juridiske status, barnets sikkerhet og velferd

Barneverns- og helsenemnda har ansvaret for å treffe vedtak som skal sikre barnets beste i ulike situasjoner. En av de alvorligste situasjonene som kan oppstå er når det er nærliggende og alvorlig fare for at et barn kan utnyttes til menneskehandel. Dette er en skremmende trussel som krever umiddelbare tiltak for å beskytte barnet.

Risiko og behov for beskyttelse

I slike tilfeller kan barneverns- og helsenemnda fatte vedtak om at barnet skal plasseres i en institusjon. Dette vedtaket kan kun gjøres når det er nødvendig for å ivareta barnets umiddelbare behov for beskyttelse og omsorg. Videre må institusjonen ha både faglig og materiell kapasitet til å tilby den nødvendige omsorgen.

Beskyttelsestiltak

I vedtaket kan det også fastsettes beskyttelsestiltak, som har som formål å hindre at barnet får kontakt med personer som kan utnytte det til menneskehandel. Disse tiltakene kan variere og kan omfatte begrensninger i barnets kontakt med omverdenen, som for eksempel begrenset besøk, restriksjoner på kommunikasjon via post, telefon eller annet utstyr, og begrensninger på hvor barnet kan bevege seg utenfor institusjonens område.

Begrensninger i informasjonsdeling

Beskyttelsestiltakene kan også innebære begrensninger på hvem som kan få vite hvor barnet befinner seg, inkludert å plassere barnet på en skjult adresse. Det er imidlertid viktig å merke seg at tiltakene ikke skal være mer omfattende enn nødvendig for å beskytte barnet. Barnet har også rett til å opprettholde kontakt med visse viktige personer som verge, advokat, barnevernstjeneste, helsepersonell, konsulær representant, prest eller annen religiøs leder.

Tidsbegrenset plassering

Vedtak om plassering i slike tilfeller kan vare i inntil seks uker. Denne perioden kan forlenges med inntil seks uker av gangen gjennom nye vedtak. Totalt opphold i institusjon, inkludert akuttvedtak, kan ikke overstige seks måneder.

Ansvarsfordeling

Barnevernstjenesten har ansvaret for omsorgen for barnet etter vedtaket om plassering i institusjon. Institusjonen fungerer som omsorgsperson på vegne av barnevernstjenesten. Det er et nært samarbeid mellom disse partene for å sikre barnets velferd og beskyttelse.

Unnlatelse av vedtak og klage

I noen tilfeller kan barnevernstjenesten unngå å iverksette vedtaket hvis forholdene tilsier det, og politiet samtykker. I slike tilfeller må barnevernstjenesten varsle nemnda om beslutningen. Hvis vedtaket ikke er satt i verk innen seks uker etter vedtakstidspunktet, blir det ugyldig.

Vedtak over aldersgrensen

Hvis det er grunn til å anta at en person er under 18 år, kan vedtak fattes i henhold til denne bestemmelsen frem til personens nøyaktige alder er fastsatt.

Forskriftsbemyndigelse

Departementet har også myndighet til å fastsette forskrifter som regulerer spesielle beskyttelsestiltak når det er fare for menneskehandel. Dette gir rom for ytterligere tilpasning og spesifisering av tiltakene etter behov.

Det er viktig å merke seg at den opprinnelige hensikten med bestemmelsen er å beskytte barn som er i fare for å bli ofre for menneskehandel. Den nye loven har gjort enkelte endringer i språket og strukturen for å tydeliggjøre vilkårene for plassering og beskyttelsestiltak. Dette vil bidra til å sikre barnets beste og beskytte dem mot en av de mest alvorlige truslene de kan stå overfor.


Barnevernsloven § 6-6. Vedtak om plassering i institusjon når det er fare for at barnet kan utnyttes til menneskehandel

Dersom politiets vurdering og øvrige opplysninger tilsier at det er nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel, jf. straffeloven § 257, kan barneverns- og helsenemnda treffe vedtak om at barnet skal plasseres i institusjon. Et slikt vedtak kan treffes bare dersom det er nødvendig for å ivareta barnets umiddelbare behov for beskyttelse og omsorg. Videre skal institusjonen faglig og materielt være i stand til å ivareta barnets behov for beskyttelse og omsorg. Bestemmelsen i § 5-3 annet ledd gjelder tilsvarende.

I vedtaket kan det bestemmes at det skal iverksettes beskyttelsestiltak dersom det er nødvendig for å hindre at barnet får kontakt med personer som kan komme til å utnytte barnet til menneskehandel. Beskyttelsestiltakene kan innskrenke barnets adgang til å motta besøk, kommunisere gjennom post, telefon eller annet kommunikasjonsutstyr og bevege seg fritt utenfor institusjonens område. Beskyttelsestiltakene kan også omfatte begrensninger for hvem som kan få vite hvor barnet er, ved at barnet plasseres på skjult adresse. Beskyttelsestiltakene skal ikke være mer omfattende enn nødvendig. Beskyttelsestiltakene kan ikke fastsette begrensninger som hindrer barnet i å ha kontakt med oppnevnt verge, advokat, barnevernstjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell, konsulær representant, prest, annen religiøs leder eller lignende.

Det kan treffes vedtak for inntil seks uker. Oppholdet kan forlenges med inntil seks uker om gangen gjennom nye vedtak. Samlet oppholdstid i institusjon, inkludert oppholdstid etter akuttvedtak, kan ikke overstige seks måneder.

Barnevernstjenesten har ansvar for omsorgen for barnet etter vedtak om plassering i institusjon. Institusjonen utøver omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten.

Barnevernstjenesten kan unnlate å sette i verk vedtaket dersom forholdene tilsier det, og politiet samtykker. Barnevernstjenesten skal i så fall varsle nemnda. Vedtaket faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker fra vedtakstidspunktet.

Dersom det er grunn til å anta at en person er under 18 år, kan det treffes vedtak overfor personen etter denne bestemmelsen inntil alderen er fastsatt.

Departementet kan gi forskrift om særlige beskyttelsestiltak når det er fare for menneskehandel

Ny barnevernslov § 6-2.Vedtak om plassering i barnevernsinstitusjon uten samtykke

barnevernsinstitusjon, § 6-2, plassering uten samtykke, alvorlige atferdsvansker, barnevernlovgivning, barnets beste, hjelpetiltak, langvarig behandling, rusmiddelbruk, lovbrudd, normløs atferd, barnevernstjenesten, institusjonsbehandling, barnevern, norsk lov, lovendringer, barnevernprosessen, barneverns- og helsenemnda, forsvarlig hjelp, observasjon, undersøkelse, korttidsbehandling, barnets rettigheter, lovrevisjon, barnevernet i Norge, hjelpetiltak etter kapittel 3, alternative løsninger, samtykke, barnets behov, foreldreansvar, ungdomsrettigheter.

Barnevernet spiller en avgjørende rolle i å sikre trygge og forsvarlige oppvekstvilkår for barn i Norge. En av de mest komplekse og følsomme delene av barnevernlovgivningen er § 6-2, som gir myndighetene rett til å plassere et barn i en barnevernsinstitusjon uten samtykke fra barnet eller dets foreldre. Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig forståelse av bestemmelsen, dens innhold, og hvordan den er endret med den siste lovrevisjonen i 2021.

  1. Grunnvilkår for plassering:

§ 6-2 fastslår at for at barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om plassering i en institusjon uten samtykke, må barnet ha vist alvorlige atferdsvansker. Denne bestemmelsen er avgjørende, og den krever en helhetlig tilnærming for å vurdere barnets atferd og de bakenforliggende årsakene til den. Atferdsvanskene kan manifesteres på tre måter:

a. Alvorlige eller gjentatte lovbrudd. b. Vedvarende problematisk bruk av rusmidler. c. Annen form for utpreget normløs atferd.

  1. Tolking av vilkårene:

a. Alvorlige eller gjentatte lovbrudd: Endringen fra “alvorlig eller gjentatt kriminalitet” til “alvorlige eller gjentatte lovbrudd” innebærer ingen reell endring i innholdet. Dette kriteriet omfatter alvorlige lovovertredelser, som volds- og seksuallovbrudd, samt gjentatte mindre alvorlige lovbrudd som tyveri eller hærverk.

b. Vedvarende problematisk bruk av rusmidler: Her er det viktig å merke seg at det ikke er all rusmiddelbruk som omfattes. Det må være en relativt omfattende bruk både i tid og omfang. Videre vurderes hyppighet, type rusmidler, alder på barnet, eskalering i bruken, tilknytning til rusmiljøer, og om det dreier seg om lovlige eller ulovlige rusmidler.

c. Annen form for utpreget normløs atferd: Dette vilkåret dekker en bredere spekter av atferdsmønstre, inkludert situasjoner der barnet har sammensatte livsutfordringer som involverer bruk av rusmidler, lovbrudd, unnvikelse av omsorg, ugyldig skolefravær, eller utagering i grensesettings-situasjoner.

  1. Plasseringstid og vurdering:

Barnet kan plasseres i inntil fire uker for observasjon, undersøkelse, og korttidsbehandling. Dette kan forlenges med inntil fire uker ved nytt vedtak. Hvis barnet trenger mer langvarig behandling, kan nemnda vedta en plassering i inntil tolv måneder. Barnevernstjenesten må revurdere vedtaket etter seks måneder, og i spesielle tilfeller kan plasseringen forlenges med ytterligere tolv måneder.

  1. Krav til institusjon:

Det er viktig at institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp. Institusjonen må være godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten for å kunne motta barn på grunnlag av vedtak etter denne bestemmelsen.

  1. Alternativer til plassering:

Før vedtak fattes, må det vurderes om barnets behov kan ivaretas gjennom hjelpetiltak etter kapittel 3. Barnevernstjenesten kan også velge å ikke sette vedtaket i verk dersom forholdene tilsier det. Vedtaket bortfaller dersom det ikke blir satt i verk innen seks uker.


Barnevernsloven § 6-2. Vedtak om plassering i barnevernsinstitusjon uten samtykke

Barneverns- og helsenemnda kan vedta at et barn skal plasseres i institusjon uten samtykke fra barnet selv eller fra de som har foreldreansvar, dersom barnet har vist alvorlige atferdsvansker på en eller flere av følgende måter:

a.ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd
b.ved vedvarende problematisk bruk av rusmidler
c.ved annen form for utpreget normløs atferd.

Barnet kan plasseres i inntil fire uker for observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling. Dersom det treffes nytt vedtak, kan plasseringstiden forlenges med inntil fire nye uker.

Dersom barnet har behov for mer langvarig behandling, kan nemnda vedta at barnet skal plasseres i institusjonen i inntil tolv måneder. Barnevernstjenesten skal vurdere vedtaket på nytt senest når barnet har oppholdt seg i institusjonen i seks måneder. Nemnda kan i særlige tilfeller vedta at oppholdet skal forlenges med inntil tolv måneder. Plasseringstiden etter akuttvedtak etter § 4-4 skal inngå i den totale plasseringstiden som gjelder for vedtak etter § 6-2 første og annet ledd.

Nemnda kan treffe vedtak etter første og annet ledd bare dersom institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp. Institusjonen skal være godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten til å ta imot barn på grunnlag av vedtak etter denne bestemmelsen. Bestemmelsen i § 5-3 annet ledd gjelder tilsvarende.

Før det blir truffet vedtak etter denne bestemmelsen skal det ha vært vurdert om barnets behov kan ivaretas ved hjelpetiltak etter kapittel 3.

Barnevernstjenesten kan la være å sette vedtaket i verk dersom forholdene tilsier det. Barnevernstjenesten skal i så fall varsle nemnda. Vedtaket faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker

Phone icon
75175800
Ring Advokat
WhatsApp icon