I møtet med barneverns- og helsenemndas beslutninger, blir barnets rett til medvirkning og deltagelse vektlagt på en måte som aldri før. Spørsmålet som oppstår er: Hvordan velger vi den mest hensiktsmessige måten å høre barnet uten partsrettigheter under nemndas behandling av saken? Dette blogginnlegget utforsker forskriftens § 12, som kaster lys over denne avgjørende prosessen.
Nemndlederen spiller en avgjørende rolle i å bestemme hvordan barnet skal høres under nemndas behandling. Dette valget baseres på en nøye og konkret vurdering av barnets situasjon og behov. I henhold til barnevernsloven § 14-13, har nemndlederen tre alternativer til disposisjon: barnet kan uttale seg direkte til nemnda, benytte en talsperson som formidler deres synspunkter, eller velge å få hjelp av en sakkyndig.
En viktig faktor som skal veie tungt i denne prosessen er barnets egne meninger og preferanser når det kommer til valg av høringsform. Dette prinsippet blir nøye vurdert, og dersom barnet ikke er enig i nemndlederens valg av høringsform, skal barnet få en grundig begrunnelse for denne avgjørelsen. Videre skal barnet også tilbys alternative måter å bli hørt på som bedre samsvarer med deres ønsker og behov.
Dette aspektet av prosessen er avgjørende for å sikre at barnets rett til medvirkning blir ivaretatt på en måte som respekterer deres autonomi og gir dem en reell mulighet til å uttrykke sine meninger og perspektiver. Nemndlederens ansvar er å sørge for at barnet blir hørt på en måte som best mulig ivaretar deres interesser og rettigheter.
I avslutningen av denne prosessen blir det tydelig at valget av høringsform er en kompleks beslutning som tar hensyn til barnets ønsker, behov og modenhetsnivå. Dette er en del av den stadig pågående innsatsen for å sikre at barnets stemme blir hørt og respektert i alle aspekter av barneverns- og helsesakene, og at beslutninger blir tatt med deres beste interesse for øyet.
