Foreldrekonflikter kan utgjøre en kompleks og følelsesladet situasjon for familier. I mange tilfeller reiser slike konflikter spørsmål om når og hvordan barnevernet bør gripe inn. Skal det betraktes som en barnevernssak, eller er det snakk om en sak som faller inn under barneloven? Dette er et spørsmål som ikke alltid har en enkel løsning, og det er avhengig av flere faktorer og vurderinger.
Når nye bekymringsmeldinger kommer inn, står barnevernet overfor utfordringen med å avgjøre om foreldrekonflikten er en sak som angår barnets velferd og omsorg, eller om den primært involverer foreldrene selv. Noen ganger blir foreldre henvist til andre instanser som familievernet, advokater eller domstolen, særlig hvis konflikten ikke umiddelbart truer barnets velvære.
Grensedragningen mellom barneloven og barnevernloven er ikke alltid klar for saksbehandlerne, og det krever en individuell vurdering av hver sak. Vurderingene er ofte preget av informasjon om foreldrenes omsorgsevne og barnets situasjon. Saker der det er bekymring for alvorlige forhold som rusmisbruk, vold, overgrep eller psykiatriske problemer hos foreldrene, faller mer naturlig inn under barnevernets ansvarsområde.
De mest utfordrende situasjonene oppstår i saker der konflikten mellom foreldrene er mer “ren”, for eksempel vedvarende uenighet om samvær og bosted, samt store samarbeidsproblemer. I slike tilfeller kan det være vanskelig å fastsette klare grenser for når barnevernet bør gripe inn. Noen saksbehandlere mener at det er viktig å se på hvordan konflikten påvirker barnet, for eksempel om barnet viser symptomer på stress eller andre tegn på at omsorgssituasjonen er problematisk.
Rusmisbruk og andre alvorlige bekymringer hos foreldre kan noen ganger være et “trumfkort” som utløser barnevernets inngripen. Dette er lettere å vurdere enn situasjoner der konflikten i seg selv er det sentrale problemet. Her blir informasjon om hvordan barnet påvirkes av konflikten, barnets involvering i konflikten og foreldrenes innsats for å løse situasjonen viktige faktorer.
Det er også en utfordring når foreldre kommer med motstridende påstander om omsorgssvikt, og saksbehandlerne må vurdere hva som er reelle bekymringer og hva som kan være falske beskyldninger. Dette er spesielt problematisk når det er mye informasjon fra begge foreldrene, og saksbehandlerne har vanskelig for å avgjøre hvem som snakker sant.
Det er viktig å erkjenne at barnevernets handlingsrom er begrenset av juridiske rammer, spesielt når det gjelder å gripe inn i saker som angår barnelovens områder, som bosted og samvær. Dette kan føre til frustrasjon og maktesløshet hos saksbehandlere i barnevernet når de står overfor utfordrende situasjoner der barnets beste tilsier en annen handling enn hva loven tillater.
