For å kunne etablere og drive sentre for foreldre og barn i samsvar med loven, er det nødvendig å få godkjenning fra relevante myndigheter. I henhold til § 5 i forskriften om sentre for foreldre og barn, gir vi en oversikt over hvordan søknadsprosessen fungerer og hva som kreves for å søke om godkjenning.
Hvem er ansvarlig for godkjenningen?
Regionalt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten er myndigheten som er ansvarlig for å vurdere og godkjenne søknader om etablering og drift av sentre for foreldre og barn. Dette er den første instansen som søkeren må henvende seg til.
Søknadsprosessen
Søkeren må bruke et spesielt skjema utarbeidet av Barne-, ungdoms- og familieetaten for å sende inn søknaden om godkjenning. Dette skjemaet er utformet for å sikre at nødvendig informasjon blir levert på en strukturert måte.
Søknaden skal inneholde all nødvendig informasjon som er relevant for å vurdere om vilkårene for godkjenning er oppfylt. Det inkluderer også opplysninger om eventuelle andre sentre eller avdelinger som søkeren eier eller driver i andre regioner.
Tidspunkt for søknad
Det er mulig å sende inn søknaden før sentret er fullt etablert. Imidlertid må søknaden gi en fullstendig beskrivelse av hvordan sentret har til hensikt å oppfylle vilkårene for godkjenning. Det betyr at søkeren må kunne demonstrere at de er i stand til å tilby de nødvendige tjenestene i tråd med lovens krav.
Endelig godkjenning forutsetter at søkeren kan dokumentere deres evne til å oppfylle vilkårene for godkjenning. Dette innebærer også en grundig kontroll fra godkjenningsmyndighetens side for å bekrefte at alle kravene er tilfredsstillende oppfylt.
Endringer i virksomheten
Dersom det blir planlagt vesentlige endringer i sentrets virksomhet, må det fremmes en ny søknad om godkjenning. Dette sikrer at eventuelle endringer blir vurdert nøye og at sentret fortsatt oppfyller de nødvendige kravene etter at endringene er gjennomført.
Konklusjon
Søknadsprosessen for godkjenning av sentre for foreldre og barn er en viktig del av reguleringen som er på plass for å sikre at sentrene opererer i tråd med loven. Det er viktig å forstå kravene og prosedyrene som er knyttet til søknadsprosessen for å sikre en effektiv etablering og drift av sentrene, samtidig som kvaliteten og sikkerheten for familiene som søker hjelp, ivaretas.
I barnevernsloven, en viktig del av vårt rettssystem som er utformet for å beskytte og støtte barn og familier, er det fastsatt regler og prosedyrer som gir myndighetene muligheten til å godkjenne og kontrollere sentre for foreldre og barn. § 4 i forskriften om sentre for foreldre og barn gir en oversikt over hvem som har makten til å treffe slike beslutninger og hvordan klageprosessen fungerer.
Regional myndighet og ansvar
På regionalt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten ligger myndigheten til å fatte vedtak om godkjenning av både private og kommunale sentre. Dette inkluderer også muligheten til å beslutte når godkjenningen skal trekkes tilbake og fastsette frister for retting av eventuelle mangler. Det er med andre ord denne regionale myndigheten som har den direkte styringen over sentrenes godkjenning og kvalitetssikring.
I tillegg til denne myndigheten er det også lagt til rette for at Oslo kommune kan ivareta visse oppgaver som normalt hører under det regionale nivået i Barne-, ungdoms- og familieetaten. Dette er et eksempel på hvordan lovgivningen kan tilpasses lokale forhold for å sikre en effektiv gjennomføring av regelverket.
Klageprosessen
En viktig del av enhver rettferdig og balansert lov er muligheten for borgere og organisasjoner til å klage på beslutninger de er uenige i. I denne sammenhengen gir forskriften rett til å klage på vedtak om godkjenning og vedtak om tilbakekalling av godkjenning til sentralt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten.
Det er viktig å merke seg at klagefristen er satt til tre uker fra det tidspunktet man mottar underretning om vedtaket, i samsvar med forvaltningsloven § 29. Dette gir partene en rimelig tidsramme for å vurdere beslutningen og eventuelt ta de nødvendige skrittene for å klage på den.
I den norske barnevernsloven er det fastsatt viktige bestemmelser som regulerer sentre for foreldre og barn, spesielt de som tilbyr heldøgnstjenester. Men hvordan sikrer myndighetene at disse sentrene oppfyller de nødvendige kravene og gir forsvarlige tjenester til familiene som søker hjelp? Dette er spørsmål som blir besvart gjennom § 3 i forskriften om sentre for foreldre og barn.
Krav til godkjenning
Før et senter for foreldre og barn kan begynne å tilby heldøgnstjenester, må det gjennomgå en godkjenningsprosess i henhold til barnevernsloven. Denne prosessen er nødvendig for å sikre at sentrene opererer i tråd med loven og kan tilby tjenester av tilstrekkelig kvalitet. Sentrene kan kun godkjennes hvis de oppfyller følgende krav:
Oppfylle kravene som er fastsatt i barnevernsloven og forskrifter til loven.
Tilfredsstille vilkår som er fastsatt i eller med hjemmel i annen lovgivning.
Drives på en forsvarlig måte.
Disse kravene er essensielle for å sikre at familiene som benytter seg av sentrenes tjenester, mottar støtte og omsorg som er i tråd med nasjonale standarder og retningslinjer.
Midlertidig godkjenning i særtilfeller
Noen ganger kan det oppstå spesielle omstendigheter der et senter ikke oppfyller alle kravene i barnevernsloven og andre relevante forskrifter eller vilkår. I slike tilfeller kan det likevel bli gitt en midlertidig godkjenning, men kun hvis visse betingelser oppfylles:
Det må være forsvarlig ut fra hensynet til familiene som søker hjelp.
Senteret må kunne drives på en forsvarlig måte til tross for manglende oppfyllelse av visse krav.
Midlertidig godkjenning kan kun gis én gang, og for en begrenset periode på inntil seks måneder.
Dette er en nødvendig fleksibilitet i godkjenningsprosessen for å håndtere unntakstilfeller og sikre at familiene som trenger støtte, ikke blir satt i en uholdbar situasjon på grunn av byråkratiske begrensninger.
Barnevernloven inneholder bestemmelser som regulerer retten til informasjon for fornærmede eller etterlatte som er berørt av alvorlige lovbrudd begått av barn under 15 år. Dette innlegget vil utforske denne bestemmelsen og forklare de ulike vilkårene som må være oppfylt for at informasjon skal gis.
Informasjon til Fornærmede eller Etterlatte:
Når barneverns- og helsenemnda treffer vedtak etter § 6-2, som omhandler plassering av et barn i institusjon uten samtykke, kan nemnda også vedta at fornærmede eller etterlatte skal informeres om plasseringen. Dette gjelder imidlertid bare dersom visse vilkår er oppfylt.
Alvorlig lovbrudd: Plasseringen må være begrunnet i at barnet har begått et alvorlig lovbrudd.
Alder ved lovbrudd: Barnet må ikke ha fylt 15 år på tidspunktet da lovbruddet ble begått.
Betydning for fornærmede eller etterlatte: Det må antas å ha betydning for fornærmede eller etterlatte å få informasjon om plasseringen.
Vilkår som må oppfylles:
Alle tre vilkårene må være oppfylt samtidig for at nemnda skal kunne fatte vedtak om informasjon til fornærmede eller etterlatte.
Unntak for Barnets Sikkerhet:
Selv om vilkårene er oppfylt, skal det likevel ikke gis informasjon dersom dette kan medføre fare for barnets sikkerhet. Barnets sikkerhet har høyeste prioritet.
Vedtak når Barnet allerede er Plassert:
Nemnda kan fatte vedtak etter første ledd selv om barnet allerede er plassert i institusjon i henhold til § 6-2 da lovbruddet ble begått. Dette krever imidlertid at barnevernstjenesten bringer spørsmålet om varsling inn for nemnda i en særskilt begjæring.
Barnevernsloven § 6-4. Vedtak om informasjon til fornærmede eller etterlatte utsatt for et alvorlig lovbrudd
Når barneverns- og helsenemnda treffer vedtak etter § 6-2, skal nemnda vedta at fornærmede eller etterlatte skal informeres om plasseringen dersom følgende vilkår er oppfylt:
a.
begrunnelsen for vedtaket om plassering er at barnet har begått et alvorlig lovbrudd
b.
barnet hadde ikke fylt 15 år da lovbruddet ble begått
c.
det antas å ha betydning for fornærmede eller etterlatte å få informasjon om plasseringen.
Det skal ikke gis informasjon om plasseringen dersom det kan medføre fare for barnets sikkerhet.
Nemnda kan treffe vedtak som nevnt i første ledd også i tilfeller der barnet allerede er plassert etter § 6-2 når lovbruddet begås
Barnevernlovgivningen i Norge er grundig og omfattende, og den inneholder bestemmelser som tar sikte på å sikre at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. En viktig del av denne lovgivningen er § 6-3, som omhandler plassering i fosterhjem med særlige forutsetninger og institusjoner med hjem. I dette innlegget skal vi utforske denne bestemmelsen og forstå dens betydning i barnevernet.
Plassering i fosterhjem med særlige forutsetninger:
§ 6-3 gir mulighet for å fatte vedtak om plassering i fosterhjem med særlige forutsetninger som et alternativ til institusjon. Disse fosterhjemmene er utpekt av Barne-, Ungdoms- og Familieetaten. Det er viktig å merke seg at selv om disse fosterhjemmene kan brukes som et alternativ til institusjon, er de likevel underlagt tilsyn, og de betraktes som institusjoner med hensyn til tilsyn.
Fosterhjemmene er imidlertid ikke underlagt de samme reglene som institusjoner når det gjelder rettigheter, bruk av tvang, kvalitetskrav og godkjenning. Det er Barneverns- og Helsenemnda som har myndighet til å beslutte den konkrete plasseringen i slike fosterhjem.
Plassering i institusjoner med hjem:
I tillegg til fosterhjem med særlige forutsetninger gir § 6-3 også muligheten for plassering i institusjoner med hjem i henhold til § 10-22. Dette tiltaket følger reglene som gjelder for institusjoner i henhold til kapittel 10 av loven. Det betyr at det er strenge krav til kvalitet og godkjenning av institusjoner med hjem, og regler om rettigheter og bruk av tvang kommer til anvendelse.
§ 6-3 i barnevernloven gir myndighetene muligheten til å plassere barn og unge i fosterhjem med særlige forutsetninger eller institusjoner med hjem som et alternativ til institusjonsplassering. Dette gir fleksibilitet i barnevernsarbeidet for å sikre at barn og unges behov blir ivaretatt på best mulig måte. Samtidig er det viktig å understreke at selv om disse alternativene er tilgjengelige, er de underlagt nødvendig tilsyn og må oppfylle visse kvalitetskrav for å sikre barnas beste. Barnevernet har ansvar for å fatte beslutninger om plassering i samsvar med loven og barnets beste.
Barnevernsloven § 6-3. Plassering i fosterhjem med særlige forutsetninger eller i institusjoner med hjem
Vedtak etter §§ 6-1 og 6-2 kan også gjelde plassering i fosterhjem med særlige forutsetninger. Fosterhjemmet skal være utpekt av barne-, ungdoms- og familieetaten.
Vedtak etter §§ 6-1 og 6-2 kan også gjelde plassering i institusjoner med hjem, jf. § 10-22
Barnevernet spiller en avgjørende rolle i å sikre trygge og forsvarlige oppvekstvilkår for barn i Norge. En av de mest komplekse og følsomme delene av barnevernlovgivningen er § 6-2, som gir myndighetene rett til å plassere et barn i en barnevernsinstitusjon uten samtykke fra barnet eller dets foreldre. Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig forståelse av bestemmelsen, dens innhold, og hvordan den er endret med den siste lovrevisjonen i 2021.
Grunnvilkår for plassering:
§ 6-2 fastslår at for at barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om plassering i en institusjon uten samtykke, må barnet ha vist alvorlige atferdsvansker. Denne bestemmelsen er avgjørende, og den krever en helhetlig tilnærming for å vurdere barnets atferd og de bakenforliggende årsakene til den. Atferdsvanskene kan manifesteres på tre måter:
a. Alvorlige eller gjentatte lovbrudd. b. Vedvarende problematisk bruk av rusmidler. c. Annen form for utpreget normløs atferd.
Tolking av vilkårene:
a. Alvorlige eller gjentatte lovbrudd: Endringen fra “alvorlig eller gjentatt kriminalitet” til “alvorlige eller gjentatte lovbrudd” innebærer ingen reell endring i innholdet. Dette kriteriet omfatter alvorlige lovovertredelser, som volds- og seksuallovbrudd, samt gjentatte mindre alvorlige lovbrudd som tyveri eller hærverk.
b. Vedvarende problematisk bruk av rusmidler: Her er det viktig å merke seg at det ikke er all rusmiddelbruk som omfattes. Det må være en relativt omfattende bruk både i tid og omfang. Videre vurderes hyppighet, type rusmidler, alder på barnet, eskalering i bruken, tilknytning til rusmiljøer, og om det dreier seg om lovlige eller ulovlige rusmidler.
c. Annen form for utpreget normløs atferd: Dette vilkåret dekker en bredere spekter av atferdsmønstre, inkludert situasjoner der barnet har sammensatte livsutfordringer som involverer bruk av rusmidler, lovbrudd, unnvikelse av omsorg, ugyldig skolefravær, eller utagering i grensesettings-situasjoner.
Plasseringstid og vurdering:
Barnet kan plasseres i inntil fire uker for observasjon, undersøkelse, og korttidsbehandling. Dette kan forlenges med inntil fire uker ved nytt vedtak. Hvis barnet trenger mer langvarig behandling, kan nemnda vedta en plassering i inntil tolv måneder. Barnevernstjenesten må revurdere vedtaket etter seks måneder, og i spesielle tilfeller kan plasseringen forlenges med ytterligere tolv måneder.
Krav til institusjon:
Det er viktig at institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp. Institusjonen må være godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten for å kunne motta barn på grunnlag av vedtak etter denne bestemmelsen.
Alternativer til plassering:
Før vedtak fattes, må det vurderes om barnets behov kan ivaretas gjennom hjelpetiltak etter kapittel 3. Barnevernstjenesten kan også velge å ikke sette vedtaket i verk dersom forholdene tilsier det. Vedtaket bortfaller dersom det ikke blir satt i verk innen seks uker.
Barnevernsloven § 6-2.Vedtak om plassering i barnevernsinstitusjon uten samtykke
Barneverns- og helsenemnda kan vedta at et barn skal plasseres i institusjon uten samtykke fra barnet selv eller fra de som har foreldreansvar, dersom barnet har vist alvorlige atferdsvansker på en eller flere av følgende måter:
a.
ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd
b.
ved vedvarende problematisk bruk av rusmidler
c.
ved annen form for utpreget normløs atferd.
Barnet kan plasseres i inntil fire uker for observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling. Dersom det treffes nytt vedtak, kan plasseringstiden forlenges med inntil fire nye uker.
Dersom barnet har behov for mer langvarig behandling, kan nemnda vedta at barnet skal plasseres i institusjonen i inntil tolv måneder. Barnevernstjenesten skal vurdere vedtaket på nytt senest når barnet har oppholdt seg i institusjonen i seks måneder. Nemnda kan i særlige tilfeller vedta at oppholdet skal forlenges med inntil tolv måneder. Plasseringstiden etter akuttvedtak etter § 4-4 skal inngå i den totale plasseringstiden som gjelder for vedtak etter § 6-2 første og annet ledd.
Nemnda kan treffe vedtak etter første og annet ledd bare dersom institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp. Institusjonen skal være godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten til å ta imot barn på grunnlag av vedtak etter denne bestemmelsen. Bestemmelsen i § 5-3 annet ledd gjelder tilsvarende.
Før det blir truffet vedtak etter denne bestemmelsen skal det ha vært vurdert om barnets behov kan ivaretas ved hjelpetiltak etter kapittel 3.
Barnevernstjenesten kan la være å sette vedtaket i verk dersom forholdene tilsier det. Barnevernstjenesten skal i så fall varsle nemnda. Vedtaket faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker
Barnevernloven har bestemmelser som gir myndighetene mulighet til å fatte akuttvedtak om omsorgsovertakelse når barnets sikkerhet og velferd står i umiddelbar fare. Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan ta slike avgjørelser når det er en overhengende risiko for at barnet vil lide betydelig skade hvis vedtaket ikke gjennomføres umiddelbart. Disse akuttvedtakene tas med den hensikt å beskytte barnet og sikre dets umiddelbare trygghet.
Ved vurdering av akuttvedtak om omsorgsovertakelse for nyfødte barn, skal det legges spesiell vekt på barnets behov for å være i nærheten av foreldrene umiddelbart etter fødselen. Dette er et viktig aspekt ved beslutningen for å sikre tilknytning og omsorg for det nyfødte barnet.
I tillegg har barnevernstjenestens leder eller lederens stedfortreder myndighet til å fatte vedtak om samvær etter § 7-2 og § 7-3 når et akuttvedtak om omsorgsovertakelse er truffet.
Hvis det er behov for ytterligere tiltak etter akuttvedtaket, er barnevernstjenesten forpliktet til å følge opp raskt med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om tiltak. Dersom en slik begjæring ikke er fremmet innen seks uker fra vedtakstidspunktet, bortfaller akuttvedtaket.
Det er også viktig å merke seg at vedtak som gjelder barn med fast bosted i en annen stat, vil bare bortfalle seks måneder etter vedtakstidspunktet dersom norske myndigheter har iverksatt nødvendige beskyttelsestiltak eller har truffet vedtak om å overføre jurisdiksjon etter relevante internasjonale avtaler.
Ved akuttvedtak om omsorgsovertakelse er det flere plasseringsalternativer som barnevernstjenesten kan vurdere. Dette inkluderer fosterhjem, barnevernsinstitusjoner, opplærings- eller behandlingsinstitusjoner for barn med nedsatt funksjonsevne og, i spesielle tilfeller, omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere.
Det er viktig å understreke at akuttvedtak om omsorgsovertakelse er en kraftig inngripen i både barnets og foreldrenes liv, og det tas kun når det er klare indikasjoner på at barnets velvære og sikkerhet er i fare. Akuttvedtakene gjennomføres for å beskytte barnet i en akutt situasjon, og barnevernstjenesten har ansvaret for å sikre barnets omsorg og velferd etter en slik overtakelse.
Barnevernsloven § 4-2 regulerer akuttvedtak om omsorgsovertakelse og fastsetter klare vilkår og retningslinjer for å sikre barnets trygghet og behov for omsorg. Avgjørelsene blir truffet med stor omhu og i samsvar med gjeldende lovverk og internasjonale forpliktelser for barns rettigheter og beskyttelse.
§ 4-2. Akuttvedtak om omsorgsovertakelse
Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan treffe akuttvedtak om omsorgsovertakelse dersom det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende dersom vedtaket ikke gjennomføres straks. Ved vurderingen av om det skal treffes et akuttvedtak om omsorgsovertakelse av et nyfødt barn, skal det legges særlig vekt på barnets behov for nærhet til foreldrene umiddelbart etter fødselen.
Barnevernstjenestens leder eller lederens stedfortreder kan også treffe vedtak om samvær etter § 7-2 og § 7-3 når det er truffet akuttvedtak etter første ledd.
Dersom det er behov for videre tiltak, skal barnevernstjenesten snarest følge opp akuttvedtaket med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om tiltak. Dersom slik begjæring ikke foreligger innen seks uker fra vedtakstidspunktet, faller akuttvedtaket bort.
Vedtak som gjelder et barn som har sitt vanlige bosted i en annen stat, jf. § 1-2 tredje ledd, faller likevel bort først seks måneder etter vedtakstidspunktet dersom norske myndigheter innen samme frist har gjort ett av følgende:
a.
har fremmet en begjæring til bostedsstaten om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak
b.
har truffet vedtak om å få overført jurisdiksjon etter lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, annerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn § 5.
De plasseringsalternativene som fremgår av § 5-3 gjelder tilsvarende ved akuttvedtak om omsorgsovertakelse
Barnevernsloven i Norge, i sin kompleksitet og dybde, er designet for å ivareta barns rettigheter og sørge for deres velvære. I denne artikkelen ønsker vi å rette søkelyset mot § 3-2, som gir barnevernstjenesten rett til å tilby fosterhjem eller institusjon som frivillig hjelpetiltak.
§ 3-2 understreker viktigheten av at tiltakene som barnevernstjenesten tilbyr skal være skreddersydde for å dekke barnets spesifikke behov. Denne bestemmelsen kommer i bruk når vilkårene i § 3-1 første ledd er oppfylt, og det blir klart at barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte. Dette kan for eksempel være tilfellet når det er usikkerhet om foreldrene på lengre sikt vil være i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg. I slike tilfeller må barnevernstjenesten vurdere om det skal reises sak om omsorgsovertakelse, i henhold til § 5-1.
Bestemmelsen i § 3-2 viderefører dagens barnevernlov § 4-4 sjette ledd, med noen språklige endringer. En nyhet er henvisningen til § 5-3 tredje ledd. Selv om denne referansen ikke endrer gjeldende rett, bidrar den til å tydeliggjøre viktige hensyn som må tas når det skal velges hvor barnet skal plasseres.
Faktorer som barnets meninger, identitet og behov for omsorg i et stabilt miljø, skal alle tas i betraktning. Det skal også legges vekt på barnets behov for kontinuitet i oppdragelsen og barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Varigheten av plasseringen, samt muligheten for kontakt med foreldre, søsken og andre personer barnet har en nær tilknytning til, er også aspekter som skal inngå i vurderingen av valg av plasseringssted.
Dette underbygger viktigheten av en helhetlig tilnærming når det gjelder barnevernstjenestens arbeid. Ved å ta hensyn til alle disse faktorene, sikrer barnevernstjenesten at barnets beste blir satt i fokus. For det er i bunnen og grunnen det som står i sentrum av barnevernstjenestens arbeid: å ivareta barnets beste.
Ved å dyptgående forstå og anvende disse bestemmelsene, kan vi sikre at de mest sårbare blant oss får den hjelpen de trenger. Uansett om dette innebærer plassering i fosterhjem, institusjon eller annet tiltak, vil barnets behov alltid være utgangspunktet for vurderingene som blir tatt.
