Når nemnd eller domstol engasjerer sakkyndig

sakkyndige, fylkesnemndene, rettslig overprøving, barnevernloven, forvaltningsloven, barneverntjenesten, bevisførsel, rettssystemet, rettferdig avgjørelse, tvisteloven, barns velferd, rettssak, sakkyndigbevis, rettssakkyndige, juridisk prosess, advokat, barnevernssaker, fylkesnemnda, rettslig vurdering, barns omsorgssituasjon, sakkyndig vitne, bevis i retten, rettssikkerhet, tvistemål, fylkesnemndas ansvar, barnevernssakkyndige, rettslig praksis, rettssystemets rolle, barnevernprosessen, rettshåndhevelse, rettferdig rettssak.

Nemndas hovedmål er å sikre at saken er tilstrekkelig opplyst før de fatter vedtak. Dette prinsippet er hjemlet i forskjellige lover, inkludert barnevernloven og forvaltningsloven. I sin forberedelse av saker må nemndlederen vurdere om det er behov for ytterligere bevisførsel, inkludert bruk av sakkyndige utredninger, ut over det som er fremlagt av kommunen. Tvistemålslovens regler om sakkyndigbevis gjelder i denne sammenhengen så langt de er relevante.

Sakkyndige som er engasjert av barneverntjenesten, blir behandlet som vitner når de gir sin innsikt og ekspertise i nemnda. Kostnadene for disse sakkyndige dekkes av barneverntjenesten.

Nemndas vedtak kan ankes til tingretten for rettslig overprøving, i samsvar med reglene i tvisteloven kapittel 36. Både private parter og kommunen har rett til å bringe saken inn for retten, hvor kommunen er en av partene.

Når en sak fra nemnda havner i retten, har retten et selvstendig ansvar for å sikre at bevisføringen er tilstrekkelig for å fatte en rettferdig avgjørelse, jf. tvisteloven § 21-3 annet ledd. I denne sammenhengen kan retten oppnevne en sakkyndig for å belyse saken ytterligere, i henhold til tvisteloven § 25-2. Retten bestemmer hva den sakkyndige skal utforske og gir nødvendige instruksjoner. Retten kan også pålegge partene å utarbeide forslag til mandat for den sakkyndige, ifølge tvisteloven § 25-4. Det er retten som sørger for at den sakkyndige får tilgang til de nødvendige opplysningene og dekker den sakkyndiges honorar.

Det er også mulig å oppnevne en sakkyndig etter en parts begjæring, i tråd med tvisteloven § 25-2. Dette gir partene en mulighet til å inkludere sakkyndige for å støtte deres sak i retten.

Ny barnevernslov § 6-2.Vedtak om plassering i barnevernsinstitusjon uten samtykke

barnevernsinstitusjon, § 6-2, plassering uten samtykke, alvorlige atferdsvansker, barnevernlovgivning, barnets beste, hjelpetiltak, langvarig behandling, rusmiddelbruk, lovbrudd, normløs atferd, barnevernstjenesten, institusjonsbehandling, barnevern, norsk lov, lovendringer, barnevernprosessen, barneverns- og helsenemnda, forsvarlig hjelp, observasjon, undersøkelse, korttidsbehandling, barnets rettigheter, lovrevisjon, barnevernet i Norge, hjelpetiltak etter kapittel 3, alternative løsninger, samtykke, barnets behov, foreldreansvar, ungdomsrettigheter.

Barnevernet spiller en avgjørende rolle i å sikre trygge og forsvarlige oppvekstvilkår for barn i Norge. En av de mest komplekse og følsomme delene av barnevernlovgivningen er § 6-2, som gir myndighetene rett til å plassere et barn i en barnevernsinstitusjon uten samtykke fra barnet eller dets foreldre. Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig forståelse av bestemmelsen, dens innhold, og hvordan den er endret med den siste lovrevisjonen i 2021.

  1. Grunnvilkår for plassering:

§ 6-2 fastslår at for at barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om plassering i en institusjon uten samtykke, må barnet ha vist alvorlige atferdsvansker. Denne bestemmelsen er avgjørende, og den krever en helhetlig tilnærming for å vurdere barnets atferd og de bakenforliggende årsakene til den. Atferdsvanskene kan manifesteres på tre måter:

a. Alvorlige eller gjentatte lovbrudd. b. Vedvarende problematisk bruk av rusmidler. c. Annen form for utpreget normløs atferd.

  1. Tolking av vilkårene:

a. Alvorlige eller gjentatte lovbrudd: Endringen fra “alvorlig eller gjentatt kriminalitet” til “alvorlige eller gjentatte lovbrudd” innebærer ingen reell endring i innholdet. Dette kriteriet omfatter alvorlige lovovertredelser, som volds- og seksuallovbrudd, samt gjentatte mindre alvorlige lovbrudd som tyveri eller hærverk.

b. Vedvarende problematisk bruk av rusmidler: Her er det viktig å merke seg at det ikke er all rusmiddelbruk som omfattes. Det må være en relativt omfattende bruk både i tid og omfang. Videre vurderes hyppighet, type rusmidler, alder på barnet, eskalering i bruken, tilknytning til rusmiljøer, og om det dreier seg om lovlige eller ulovlige rusmidler.

c. Annen form for utpreget normløs atferd: Dette vilkåret dekker en bredere spekter av atferdsmønstre, inkludert situasjoner der barnet har sammensatte livsutfordringer som involverer bruk av rusmidler, lovbrudd, unnvikelse av omsorg, ugyldig skolefravær, eller utagering i grensesettings-situasjoner.

  1. Plasseringstid og vurdering:

Barnet kan plasseres i inntil fire uker for observasjon, undersøkelse, og korttidsbehandling. Dette kan forlenges med inntil fire uker ved nytt vedtak. Hvis barnet trenger mer langvarig behandling, kan nemnda vedta en plassering i inntil tolv måneder. Barnevernstjenesten må revurdere vedtaket etter seks måneder, og i spesielle tilfeller kan plasseringen forlenges med ytterligere tolv måneder.

  1. Krav til institusjon:

Det er viktig at institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp. Institusjonen må være godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten for å kunne motta barn på grunnlag av vedtak etter denne bestemmelsen.

  1. Alternativer til plassering:

Før vedtak fattes, må det vurderes om barnets behov kan ivaretas gjennom hjelpetiltak etter kapittel 3. Barnevernstjenesten kan også velge å ikke sette vedtaket i verk dersom forholdene tilsier det. Vedtaket bortfaller dersom det ikke blir satt i verk innen seks uker.


Barnevernsloven § 6-2. Vedtak om plassering i barnevernsinstitusjon uten samtykke

Barneverns- og helsenemnda kan vedta at et barn skal plasseres i institusjon uten samtykke fra barnet selv eller fra de som har foreldreansvar, dersom barnet har vist alvorlige atferdsvansker på en eller flere av følgende måter:

a.ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd
b.ved vedvarende problematisk bruk av rusmidler
c.ved annen form for utpreget normløs atferd.

Barnet kan plasseres i inntil fire uker for observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling. Dersom det treffes nytt vedtak, kan plasseringstiden forlenges med inntil fire nye uker.

Dersom barnet har behov for mer langvarig behandling, kan nemnda vedta at barnet skal plasseres i institusjonen i inntil tolv måneder. Barnevernstjenesten skal vurdere vedtaket på nytt senest når barnet har oppholdt seg i institusjonen i seks måneder. Nemnda kan i særlige tilfeller vedta at oppholdet skal forlenges med inntil tolv måneder. Plasseringstiden etter akuttvedtak etter § 4-4 skal inngå i den totale plasseringstiden som gjelder for vedtak etter § 6-2 første og annet ledd.

Nemnda kan treffe vedtak etter første og annet ledd bare dersom institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp. Institusjonen skal være godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten til å ta imot barn på grunnlag av vedtak etter denne bestemmelsen. Bestemmelsen i § 5-3 annet ledd gjelder tilsvarende.

Før det blir truffet vedtak etter denne bestemmelsen skal det ha vært vurdert om barnets behov kan ivaretas ved hjelpetiltak etter kapittel 3.

Barnevernstjenesten kan la være å sette vedtaket i verk dersom forholdene tilsier det. Barnevernstjenesten skal i så fall varsle nemnda. Vedtaket faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker

Phone icon
75175800
Ring Advokat
WhatsApp icon