Menneskerettigheter er universelle, udelelige og ufravikelige. De fungerer som en ledestjerne for alle juridiske og administrative prosedyrer som berører individets integritet og velferd. I Norge er disse rettighetene innbakt i vår lovgivning på ulike nivåer, og de er styrende for avgjørelser truffet av enheter som Barneverns- og helsenemnda.
Rettighetsdokumenter og lovgivning:
Blant de mest sentrale dokumentene for nemndas arbeid finner vi Barnekonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Disse er begge en del av Menneskerettsloven av 1999. Deres innflytelse er så sterk at de kan overstyre andre norske lover, med unntak av vår helligste lovtekst – Grunnloven.
Barnekonvensjonen i praksis:
Barnekonvensjonen vektlegger barnets interesser på en kompromissløs måte. Den understreker at barnets beste skal være en bærebjelke i alle beslutninger som direkte berører dem. Det betyr at barn som er skilt fra foreldrene sine, har rett til å bevare personlig kontakt og bånd med begge, såfremt det ikke strider med barnets beste. Den gir også barnet rett til å bli hørt, enten direkte eller indirekte, i alle rettslige og administrative prosesser som involverer dem.
Rollen til Grunnloven:
Interessant nok ble Grunnloven modifisert i mai 2014, og med denne endringen ble kjernebestemmelsene i barnekonvensjonen innlemmet i Grunnlovens § 104.
EMK og fylkesnemndenes beslutninger:
EMK fokuserer også sterkt på individets rettigheter, og artikkel 8 er spesielt relevant for fylkesnemndenes avgjørelser. Denne artikkelen understreker retten til familieliv, en rett som ofte må veies opp mot forslag om å plassere barn utenfor sin biologiske familie ved tvang. Artikkelen gir også myndighetene adgang til å sette til side retten til familieliv dersom det anses nødvendig for å beskytte helse, moral eller andres rettigheter og plikter.
Ved å vurdere disse dokumentene sammen, kan vi se at de skaper et sterkt rammeverk for beslutningstaking i Barneverns- og helsenemnda. De sikrer barnets beste og understreker viktigheten av å ivareta barnets rettigheter i enhver situasjon. Videre gir de et tydelig signal om at det i et demokratisk samfunn som vårt, er en grunnleggende forventning at alle aktører – inkludert Barneverns- og helsenemnda – handler i samsvar med disse rettighetene.