barnevernsloven – Ny Barnevernslov

Omsorgsovertakelse: Hva du trenger å vite

30. september 2023 av advokatwulff

omsorgsovertakelse, barnevernsloven, fosterhjem, barnevernsinstitusjon, barnets rettigheter, barnevernstjeneste, omsorgssvikt, samvær med foreldre, omsorgsovertakelse prosess, akuttvedtak, barnevernssaker, barnevernssystemet, rettigheter i barnevernet, foreldreansvar, barnevernssituasjon, midlertidig fosterhjem, omsorgsovertakelse vilkår, barneverns- og helsenemnda, foreldre samtykke, omsorgsovertakelse rettssystem, omsorgsovertakelse statistikk, rett til samvær, oppfølging etter omsorgsovertakelse, barnets beste, omsorgsovertakelse domstol, rett til familiegjenforening, barnevernstiltak, barnevernslov, omsorgsovertakelse begrunnelse, barnevernshjelp, barnevernssystemet i Norge

Midlertidig flytting til fosterhjem eller institusjon

Barnevernsloven legger til grunn at barn bør vokse opp hos sine foreldre. Likevel kan det oppstå situasjoner der barnets beste tilsier midlertidig flytting til et fosterhjem eller en barnevernsinstitusjon. Dette skjer som regel med foreldrenes samtykke og som et hjelpetiltak fra barnevernstjenesten.

Når alvorlig omsorgssvikt krever handling

I tilfeller der barnevernstjenesten mener at barnet lider av alvorlig omsorgssvikt, og frivillige tiltak ikke er tilstrekkelige, kan de legge frem forslag om omsorgsovertakelse for barneverns- og helsenemnda. Dette er en omfattende vurdering som skal sikre barnets ve og vel.

Strenge vilkår for omsorgsovertakelse

Det er viktig å forstå at omsorgsovertakelse er et inngripende tiltak som kun gjennomføres i de mest alvorlige tilfellene. Kun en liten prosentandel av barnevernssaker ender med omsorgsovertakelse. Dette sikrer at slike tiltak kun tas i bruk når det er absolutt nødvendig for barnets beste.

Beslutningstaking i barnevernssaker

Det er barneverns- og helsenemnda, en domstollignende forvaltningsorganisasjon, som tar stilling til om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt. Her har både foreldre og barn over 15 år rettigheter, inkludert rett til fri advokathjelp og rett til å bli hørt.

Akuttvedtak i kritiske situasjoner

I noen situasjoner haster det å flytte barnet ut av hjemmet, og barnevernstjenesten kan fatte akuttvedtak. Dette er en siste utvei og forutsetter at barnet vil lide vesentlig skade om ikke vedtaket gjennomføres umiddelbart. Akuttvedtak er knyttet til alvorlige forhold, som rusmisbruk eller vold mot barn.

Barnets bosted etter omsorgsovertakelse

Etter omsorgsovertakelse kan barnet flytte til et fosterhjem eller en barnevernsinstitusjon. Fosterhjem gir barnet muligheten til å vokse opp i et privat hjem med omsorgspersoner som ivaretar deres behov. Barnevernsinstitusjoner, derimot, er vanligvis for ungdom.

Samvær med foreldre og oppfølging

Barn og foreldre har rett til samvær etter en omsorgsovertakelse, selv om det er barneverns- og helsenemnda eller domstolen som bestemmer omfanget av samværet. Barnevernstjenesten kan imidlertid øke samværet hvis de mener det er i barnets beste interesse. Etter omsorgsovertakelse følger også oppfølging fra barnevernstjenesten, som gir veiledning og støtte til både barnet og foreldrene.

Retten til tilbakeføring til foreldre

Viktigst av alt er at omsorgsovertakelse alltid anses som midlertidig, og barnevernstjenesten jobber kontinuerlig for å gjenforene familier når det er forsvarlig. Et vedtak om omsorgsovertakelse kan kun oppheves av barneverns- og helsenemnda eller domstolen når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Dette er en kritisk beslutning som kun kan tas av myndighetene.

Delegert myndighet til Sentralenheten for barneverns- og helsenemnda

29. september 2023 av advokatwulff

Delegasjon av myndighet, Barnevernsloven, Sentralenheten, Barnevernssystemet, Barne- og familiedepartementet, Nemndlokasjon, Fagkyndige medlemmer, Alminnelige medlemmer, Effektiv saksbehandling, Ressursfordeling, Barns rettigheter, Beskyttelse av barn, Barnevernsoppgaver, Lovens krav, Effektiv ressursbruk, Koordinering, Norsk barnevern, Sentralisert tilnærming, Nasjonal nivå, Barnevernsbeslutninger, Hensyn til barnets beste, Barnevernssystemets styrking, Delegert myndighet, Beslutningstaking, Barnevernssaker, Barnets velvære, Barnevernet i Norge, Myndighetsdelegering, Barnevernsfaglige oppgaver, Barnevernssystemets effektivitet

Barne- og familiedepartementets myndighet til å oppnevne utvalg av fagkyndige medlemmer og alminnelige medlemmer etter barnevernsloven § 14-2, andre ledd, delegeres til Sentralenheten for Barneverns- og helsenemnda. Sentralenheten får også ansvaret for å utarbeide vilkår for oppnevning av fagkyndige og fastsette godtgjøring og dekning av reiseutgifter for fagkyndige medlemmer, alminnelige medlemmer, talspersoner og sakkyndige i samtaleprosess innenfor eget budsjett.

Barne- og familiedepartementets myndighet til å bestemme at saker som reises i en eller flere kommuner skal avgjøres i en annen nemnd enn den nemnda i det stedlige virkeområde som kommunen tilhører, jf. barnevernsloven § 14-1 tredje ledd, delegeres til Sentralenheten for Barneverns- og helsenemnda.

Delegeringen trer i kraft fra og med 1. januar 2023. Fra samme tidspunkt oppheves departementets delegering av myndighet til Sentralenheten, slik det fremgår av vedtak datert 2. februar 2012, nummer 1490.

Bakgrunn for delegasjonen

Barnevernsloven, som er hjørnesteinen i det norske barnevernssystemet, gir myndighetene et bredt spekter av verktøy og ansvarsområder for å beskytte barns rettigheter og velvære. Blant disse myndighetene er Barne- og familiedepartementet og Sentralenheten for Barneverns- og helsenemnda.

Den nylige delegasjonen av myndighet fra Barne- og familiedepartementet til Sentralenheten er et resultat av en nøye vurdering av hvordan man kan forbedre effektiviteten og koordineringen av barnevernsoppgaver på nasjonalt nivå. Det er et skritt mot å sikre at beslutningene som tas, er i samsvar med lovens intensjoner og tar hensyn til barnets beste.

Hva innebærer delegasjonen?

Delegeringen av myndighet til Sentralenheten for Barneverns- og helsenemnda omfatter to sentrale områder:

Oppnevning av medlemmer: Tidligere var det Barne- og familiedepartementet som hadde myndighet til å oppnevne fagkyndige medlemmer og alminnelige medlemmer til ulike nemnder innenfor barnevernsfeltet. Denne myndigheten er nå delegert til Sentralenheten. Dette gir Sentralenheten større ansvar for å sørge for at kompetente personer blir involvert i nemndenes arbeid.
Avgjørelse av nemndlokasjon: Barnevernsloven gir mulighet for at saker som involverer flere kommuner kan avgjøres av en annen nemnd enn den som hører til i kommunen der saken oppstår. Denne myndigheten er også delegert til Sentralenheten. Dette gir en mer sentralisert tilnærming til beslutninger om hvor saker skal behandles, noe som kan bidra til mer effektiv saksbehandling og ressursfordeling.

Hva betyr dette for barnevernssystemet?

Delegasjonen av myndighet til Sentralenheten for Barneverns- og helsenemnda er en del av en bredere innsats for å styrke barnevernssystemet i Norge. Det er ment å sikre at beslutningene som tas, er faglig funderte og i tråd med lovens krav. Det gir også muligheten til en mer effektiv bruk av ressurser og bedre koordinering av barnevernsoppgaver på nas

Atferdstiltak og varsling i barnevernsloven

28. september 2023 av advokatwulff

barnevernsloven, kapittel 6, atferdstiltak, varsling, alvorlige lovbrudd, plassering i institusjon, barn under 15 år, nye regler, beskyttelse, tvangsplassering, aldersgrense, samarbeid, unge voksne, varslingsregler, etterlatte, fornærmede, informasjon, institusjonens leder, fravær, beskyttelsesrammer, åpenhet, sikkerhet, ansvarlig håndtering, balansert rammeverk, barnevernsinstitusjon, plassering i atferdsinstitusjon, regulerende vilkår, behovsvurdering, omsorgstiltak

I Barnevernsloven kapittel 6 finner vi bestemmelsene som omhandler atferdstiltak og varsling i tilknytning til barn som begår alvorlige lovbrudd. Dette kapittelet tar for seg viktige aspekter ved plassering i atferdsinstitusjon, samt nye regler om varsling i situasjoner der barn under 15 år begår alvorlige lovbrudd og blir plassert i barnevernsinstitusjon.

Kapittel 6 innledes med en videreføring av eksisterende vilkår for plassering på institusjon på grunn av barnets atferd. Vilkårene som regulerer når det er nødvendig å plassere et barn i atferdsinstitusjon for å gi adekvat hjelp og beskyttelse, forblir uendret. Dette inkluderer en grundig vurdering av barnets behov og om det foreligger en reell fare for barnets trivsel og utvikling.

En viktig nyhet i den nye loven er at det ikke lenger er adgang til tvangsplassering etter barnets 18-årsdag. Dette markerer et skifte i fokus, der myndige individer ikke lenger kan tvangsplasseres, og det legges større vekt på alternative løsninger og samarbeid med den unge voksne.

Kapittel 6 inkluderer også en nyskapning i form av varsling. Spesielt når barn under 15 år begår alvorlige lovbrudd og blir plassert i barnevernsinstitusjon, er det innført regler om hvem som skal informeres om plasseringen. Barneverns- og helsenemnda kan nå fatte vedtak om at etterlatte og fornærmede skal få informasjon om plasseringen, og institusjonens leder har også muligheten til å gi varsel ved visse typer fravær fra institusjonen.

Det nye kapittelet 6 i Barnevernsloven representerer en styrking av beskyttelsesrammene rundt barn som begår alvorlige lovbrudd, samtidig som det introduserer nødvendig åpenhet gjennom varsling. Samlet sett gir dette kapittelet et mer balansert rammeverk som ivaretar både barnets behov og samfunnets krav til sikkerhet og ansvarlig håndtering av situasjoner der barn utviser alvorlig atferd.

Hvem overvåker barnevernet?

27. september 2023 av advokatwulff

Barnevern, Barnevernstjeneste, Statsforvalteren, Klagerett, Barns rettigheter, Barnevernloven, Beskyttelse av barn, Fosterhjem, Barnevernssaker, Barnevernsinstitusjon, Barnevernets oppgaver, Hjelpetiltak, Barns velferd, Tilsyn med barnevernet, Barnevernets rolle, Barnevernsvirksomhet, Unges rettigheter, Klage på barnevern, Barnevernets avgjørelser, Integritet av barn, Rettigheter i barnevernet, Kommunens ansvar, Helse og utvikling av barn, Tvangsinngrep, Barneverns- og helsenemnda, Beskyttelse av unge, Hjelp og omsorg for barn, Barn og ungdoms klager, Barnevernets plikter, Kommunens barnevernstjeneste.

Barnevernets primære oppgave er å beskytte barn og unge som lever i forhold som kan true deres helse og utvikling. De skal sikre at nødvendig hjelp og omsorg blir tilrettelagt i rett tid, samtidig som de jobber for å skape trygge oppvekstvilkår for alle barn og unge. Men hva skjer hvis du er misfornøyd med barnevernets handlinger? Hvem kan du henvende deg til?

Kommunens rolle

Enhver kommune er forpliktet til å ha en barnevernstjeneste som arbeider i samsvar med barnevernloven. Denne tjenesten er ansvarlig for daglige oppgaver knyttet til barns velferd. Dette inkluderer implementering av støttetiltak for barn og deres familier. Slike tiltak kan variere fra rådgivning til andre former for støtte, som for eksempel tilgang til barnehageplass eller en støttekontakt.

Barnevernstjenesten har også ansvaret for å gripe inn hvis tiltakene som er iverksatt i hjemmet ikke er tilstrekkelige for å ivareta barnets behov. I slike tilfeller kan barnevernstjenesten midlertidig formidle plassering i fosterhjem, institusjon eller et senter for foreldre og barn. Dersom et barn skal plasseres utenfor hjemmet uten foreldrenes samtykke, må dette avgjøres gjennom vedtak i barneverns- og helsenemnda.

Barn og unges klagerett

Barn og unge som har kontakt med barnevernet har rett til å klage. Du har muligheten til å uttrykke dine synspunkter angående barnevernets beslutninger for å bidra til forbedring. Denne rettigheten gjelder uansett om du bor hjemme, i et fosterhjem, eller på en barnevernsinstitusjon. Du kan klage på hva som helst du mener ikke er riktig eller tilfredsstillende med barnevernets handlinger. Statsforvalteren har som oppgave å føre tilsyn med at barnevernet opererer i tråd med gjeldende lover og regler. Derfor kan du sende dine klager til Statsforvalteren.

Statsforvalterens rolle

Statsforvalteren fører tilsyn med barnevernets aktiviteter i kommunene. Dette innebærer vurdering av klager på barnevernstjenestens saksbehandling og avgjørelser. Statsforvalteren sikrer at barnevernet følger lovene og forvaltningsreglene.

Statsforvalteren fungerer også som en klageinstans for enkeltvedtak fattet av barnevernstjenesten i henhold til barnevernloven. Dette omfatter situasjoner der barn eller foreldre klager over mangelen på de hjelpetiltakene de søker.

Statsforvalterens tilsyn omfatter også barnevernsinstitusjoner. Statsforvalteren påser at barn som bor på disse institusjonene mottar forsvarlig omsorg og behandling, og at deres integritet blir ivaretatt.

Barneverns- og Helsenemnda: En uavhengig instans

26. september 2023 av advokatwulff

Barneverns- og helsenemnd, Uavhengig instans, Barnevernssaker, Helse- og omsorgstjenesteloven, Smittevernloven, Oppgaver i nemndene, Tvangstiltak, Uavhengighet, Upartiskhet, Nemndleder, Advokat i nemnda, Saksforberedelser, Forhandlingsmøte, Rådslagning i nemnda, Fagkyndige medlemmer, Uenighet i vedtak, Domstolsoverprøving, Sentralenheten, Tildelingsbrev, Instrukser, Årsrapporter, Tiltak for barn, Omsorgsovertakelse, Samværsspørsmål, Fratakelse av foreldreansvar, Atferdsvansker, Tvangsinnleggelse, Rusmiddelavhengighet, Smittevernvedtak, Barnevernfaglig vurdering, Helsepersonell i nemnda.

I Norge er det 12 separate Barneverns- og Helsenemnder som er ansvarlige for å avgjøre saker knyttet til tvangstiltak etter barnevernsloven, helse- og omsorgstjenesteloven, og smittevernloven. Disse nemndene er kritiske for å sikre at beslutninger som påvirker barn og familiers liv, tas i samsvar med loven.

Uavhengighet og Upartiskhet

En sentral karakteristikk ved Barneverns- og Helsenemnda er dens uavhengighet og upartiskhet. Nemndene opererer uavhengig av politiske påvirkninger eller andre eksterne faktorer. Denne uavhengigheten er avgjørende for å sikre rettferdige og objektive beslutninger. Vurderinger og vedtak fattet av nemndene kan kun overprøves av domstolene, noe som understreker deres uavhengige karakter.

Sentralenheten for Barneverns- og Helsenemnda

Administrativt er nemndene underlagt Sentralenheten for Barneverns- og Helsenemnda. Dette gir en strukturert tilnærming til koordinering og styring av nemndenes aktiviteter, og sikrer at de opererer i samsvar med nasjonale retningslinjer.

Oppgaver og Ansvarsområder

Barneverns- og Helsenemndene har flere viktige oppgaver og ansvarsområder. Deres hovedoppgave er å fatte vedtak i saker som involverer barnevernsloven. Dette kan inkludere beslutninger om omsorgsovertakelse, samværsspørsmål og fratakelse av foreldreansvar.

I tillegg til barnevernssaker, spiller nemndene en rolle i å fatte vedtak om tiltak for barn med atferdsvansker, tvangsinnleggelse av rusmiddelavhengige eller gravide rusmiddelavhengige etter helse- og omsorgstjenesteloven, og håndtering av tvangsvedtak etter smittevernloven.

Saksbehandlingen i Nemndene

Saksbehandlingen i Barneverns- og Helsenemndene er strukturert på en måte som ligner på domstolenes arbeidsmetoder. Partene i sakene inkluderer kommunen som søker å implementere et barnevernstiltak eller tiltak for rusmiddelavhengige, samt den private parten som saken direkte påvirker.

For å sikre en rettferdig og grundig behandling av sakene, oppfordres både kommunen og den private parten til å ha advokater til stede under presentasjonen av saken for nemnda. Prosessen starter med at kommunen legger frem sitt forslag om tiltak, forutsatt at de har gjort nødvendige faglige forberedelser.

Nemndlederen har ansvaret for å planlegge forhandlingsmøter så snart som mulig etter å ha mottatt forslaget fra kommunen. I dette møtet presenterer partene, vanligvis representert ved advokater, saken for nemnda. Saken blir også opplyst gjennom vitneforklaringer fra relevante parter.

Etter forhandlingsmøtet, rådslår alle nemndas medlemmer om saken. Beslutninger blir tatt ved flertallsvedtak, hvor nemndlederen, det alminnelige medlemmet og fagkyndige medlem er likeverdige deltagere. Uenighet mellom nemndmedlemmene blir dokumentert i vedtaket og må undertegnes av alle medlemmene.

Fagkyndige Utvalgsmedlemmer

De fagkyndige utvalgsmedlemmene blir oppnevnt av Sentralenheten og gir nødvendig ekspertise og perspektiv i nemndenes beslutningsprosesser.

Barneverns- og Helsenemnda er en kritisk del av vårt rettssystem og spiller en avgjørende rolle i å beskytte barns rettigheter og velferd. Deres uavhengighet og nøye saksbehandling er avgjørende for å sikre at beslutninger som tas, er i tråd med loven og ivaretar det beste for barn og familier.

Sentre for foreldre og barn

25. september 2023 av advokatwulff

Målrettet mot barn i alderen 0-6 år, utgjør sentre for foreldre og barn en viktig del av barnevernslandskapet. Disse sentrene fokuserer primært på utredning av barnets omsorgssituasjon. Grunntanken er å bidra til en trygg og gunstig utvikling for de yngste medlemmene av samfunnet. Bekymring for en barns trivsel og omsorgssituasjon kan være drivkraften som fører til kontakt med disse sentrene.

Barnevernstjenesten og samfunnet som helhet har en viktig rolle i prosessen. Sentrene for foreldre og barn er ikke bare ment å gi en ekstra hånd til familier, men også å bidra til å sikre barnets rettigheter og velferd. Disse sentrene kan tilby en rekke hjelpetiltak som strekker seg fra utredning til omsorgsendrende tiltak.

Utredning er en kritisk fase i prosessen. Barnevernstjenesten kan henvise familier til sentre for foreldre og barn for en grundig undersøkelse av omsorgssituasjonen. Dette kan inkludere en hjemmeutredning der teamet møter familien i deres naturlige omgivelser. Hjemmebasert utredning respekterer familiens rutiner og gir innsikt i hverdagen deres.

Poliklinisk utredning er en annen mulighet der familier besøker sentrene for samtaler og utredningsaktiviteter. Dette skaper en plattform for samspill og dialog mellom familier og teamet som jobber med utredningen.

Døgnutredning er et alternativ for de som samtykker til det. Her kan deler av utredningen foregå på senteret, der miljøterapeuter gir støtte og veiledning. Dette gir også teamet en bedre forståelse av familiens dynamikk og behov.

Plikt til å melde og gi informasjon

24. september 2023 av advokatwulff

Sakkyndig i barnevern, Meldeplikt i barnevern, Barnevernloven, Avvergeplikt, Bekymringsmelding barnevern, Taushetsplikt sakkyndig, Juridisk meldeplikt, Helsepersonell og meldeplikt, Straffbare handlinger og avvergeplikt, Alvorlig omsorgssvikt, Meldeplikt til politiet, Barns rettigheter i barnevernet, Personvern og barnevern, Lovpålagte plikter i barnevernet, Taushetsbelagte opplysninger, Familievern og meldeplikt, Juridisk ansvar i barnevernssaker, Barns beste i barnevernet, Juridisk veiledning barnevern, Barnevernstjenestens rolle, Kommunale helse- og omsorgstjenester, Beskyttelse av barn i barnevernet, Meldeplikten i praksis, Forebygging av straffbare handlinger, Vold og overgrep mot barn, Barnevernets samarbeid med politiet, Gravid rusmisbruk og opplysningsplikt, Barns rettigheter ved misbruk, Advokat i barnevernssaker, Juridisk rådgivning barnevern.

Når en sakkyndig arbeider i barnevernssaker, er det viktig å forstå plikten til å dele informasjon om bekymringsverdige forhold som kan påvirke barns trygghet og velferd.

I henhold til forvaltningsloven § 13 b nr. 2, har sakkyndige ikke taushetsplikt overfor barneverntjenesten når de kommer over personlige forhold i løpet av sin utredning. Dette betyr at sakkyndige kan og bør gi relevante opplysninger til barneverntjenesten selv om vilkårene for meldeplikten i barnevernloven ikke er oppfylt.

Avvergeplikt

Dersom den sakkyndige i løpet av oppdraget får kjennskap til forhold som gir grunn til å tro at det foreligger alvorlig omsorgssvikt eller andre forhold som nevnt i barnevernloven, pålegges de en plikt til å umiddelbart gi opplysninger til barneverntjenesten. Dette er også regulert i helsepersonelloven § 33 annet ledd. Det er viktig å forstå at denne meldeplikten er personlig og pålagt den enkelte som utfører arbeid eller tjeneste for det offentlige. Den går foran hensynet til personvern og tillitsforholdet til familien, og gjelder uavhengig av om informasjonen ble mottatt i fortrolige samtaler.

Alvorlige straffbare handlinger

I henhold til straffeloven § 196 har alle en plikt til å anmelde eller på annen måte avverge alvorlige straffbare handlinger. Avvergeplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt, og den innebærer at alle har en plikt til å gripe inn for å forhindre alvorlige straffbare handlinger. Melding til barneverntjenesten, i tillegg til kontakt med politiet, kan være en måte å avverge at barn utsettes for alvorlig kriminalitet. Det er viktig å merke seg at unnlatelse av å gripe inn er straffbart og kan medføre en straff på inntil ett års fengsel.

Mistanke om straffbare forhold

Deling av taushetsbelagte opplysninger med andre offentlige instanser, som politiet, krever en klar hjemmel i lov. Barnevernstjenesten kan dele slike opplysninger med politiet når det tjener barnevernstjenestens oppgaver eller er nødvendig for å forhindre alvorlig fare for liv eller helse, i henhold til barnevernloven. Når det er mistanke om at et barn er utsatt for vold eller overgrep fra foreldrene, kan deling av opplysninger med politiet bidra til å kaste lys over barnets faktiske opplevelser og fremme barnevernstjenestens arbeid.

Opplysningsplikt til kommunale helse- og omsorgstjenester

I tråd med helsepersonelloven § 32 andre ledd og barnevernloven § 6-7 tredje ledd tredje punktum, er man forpliktet til å gi opplysninger til kommunale helse- og omsorgstjenester uten å bryte taushetsplikten når det er rimelig grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en måte som kan skade det ufødte barnet.

Unntak fra taushetsplikten

23. september 2023 av advokatwulff

Taushetsplikt i barnevernssaker, Sakkyndig taushetsplikt, Unntak fra taushetsplikt, Barnevernloven og taushetsplikt, Taushetsbelagte opplysninger, Taushetspliktregler, Profesjonsbestemt taushetsplikt, Samtykke og taushetsplikt, Fylkesnemnda og domstolen, Taushetsplikt og rettssaker, Personvern i barnevernssaker, Deling av taushetsbelagte opplysninger, Helsepersonellovens taushetsplikt, Etikk i sakkyndig arbeid, Rolleforvirring i sakkyndige oppdrag, Juridiske retningslinjer for taushetsplikt, Offentlig komparents taushetsplikt, Unntak fra profesjonsbestemt taushetsplikt, Taushetspliktsbrudd og konsekvenser, Barnevernssaker og taushetspliktlovgivning, Taushetsplikt i rettssaker, Sakkyndige oppdrag og taushetspliktsutfordringer, Lovhjemmel for taushetspliktbrudd, Taushetsplikt og klientrelasjoner, Taushetsplikt i barnesaker, Taushetspliktforskrifter, Taushetsplikt og barnevernundersøkelser, Samtykkeprosessen for taushetsplikt, Barnevernlovens bestemmelser om taushetsplikt, Advokat i barnevernssaker.

For at sakkyndige skal kunne dele taushetsbelagte opplysninger, må det enten foreligge samtykke fra de berørte parter eller en annen lovhjemmel som tillater dette. Dette er viktig for å balansere hensynet til personvernet med behovet for å utføre en grundig og rettferdig vurdering i barnevernssaker.

Forklaring for fylkesnemnda og domstolen

I møtet med fylkesnemnda og domstolen har sakkyndige en spesiell status når det gjelder taushetsplikt. De kan fritt forklare seg for disse instansene uten å bryte taushetsplikten, i samsvar med forvaltningsloven § 13 b nr. 2 og helsepersonelloven § 27. Denne adgangen gir sakkyndige muligheten til å formidle viktige opplysninger for å bidra til en grundig vurdering av saken.

En viktig ting å merke seg er at sakkyndige også kan gi opplysninger om forhold de får kjennskap til under oppdraget, uavhengig av eventuell profesjonsbestemt taushetsplikt. Dette aspektet av taushetsplikten er spesielt rettet mot sakkyndige oppdrag der helsepersonell handler på vegne av en annen oppdragsgiver enn pasienten.

Håndtering av tidligere klientrelasjoner

Sakkyndige står noen ganger overfor utfordringer knyttet til tidligere klientrelasjoner, spesielt når opplysninger fra disse relasjonene kan være relevante for oppdraget som sakkyndig. I samsvar med tvisteloven § 22-5 skal sakkyndige normalt unngå å gi opplysninger som har kommet frem under tidligere klientforhold (profesjonsbestemt taushetsplikt). Imidlertid kan den sakkyndige pålegges å gi slike opplysninger i henhold til reglene i barnevernloven.

Det er viktig å merke seg at personer som tidligere har hatt en av partene som klient, ikke bør oppnevnes som sakkyndige. Dette prinsippet sikrer nøytralitet, unngår rolleforvirring og opprettholder habilitet. Alle slike forhold skal rapporteres til oppdragsgiver for å sikre åpenhet og riktig håndtering av situasjonen.

Adgang til å ta kontakt med komparenter for å få informasjon

Taushetsbelagte opplysninger i barnevernssaker inkluderer opplysninger om at barnevernstjenesten utfører undersøkelser i en familie. For å få tilgang til slike opplysninger må sakkyndige ha lovhjemmel eller samtykke fra de berørte parter. Dette betyr at sakkyndige ikke kan ta kontakt med private eller offentlige komparenter for å innhente informasjon uten tillatelse.

Denne prosessen er underlagt oppdragsgiverens ansvar, og det er oppdragsgiveren som bestemmer hvem sakkyndige kan kontakte for å innhente nødvendig informasjon. Samtykke må innhentes på en måte som sikrer at det gis frivillig og etter at personene har blitt informert om konsekvensene av samtykket.

Når det gjelder offentlige komparenter, som også har taushetsplikt, må de ha lovhjemmel eller samtykke for å gi informasjon til den sakkyndige. Dette sikrer at opplysninger bare deles når det er nødvendig og forsvarlig.

Barnevernsloven og kapittel 5: omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar og adopsjon

21. september 2023 av advokatwulff

barnevernsloven, kapittel 5, omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar, adopsjon, barnevern, lovendringer, barnets beste, foreldreansvar, inngrepshjemler, ny barnevernslov, rettigheter og plikter, særlige grunner, oppheving av vedtak, rettslige endringer, adopsjonsprosessen, barnevernstjenesten, rettssystem, juridisk perspektiv, familierett, foreldre-og-barn-forhold, barnevernssaker, lovfestet hjemmel, rett til omsorg, lovverk, rettssikkerhet, adopsjonsvurdering, juridisk rådgivning, barnets behov, frivillige og pålagte tiltak, adopsjonsbeslutning

I det nye kapittelet 5 av barnevernsloven er reglene om omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar og adopsjon samlet. Dette kapittelet tar sikte på å gi en klarere og mer tilgjengelig oversikt over disse viktige aspektene av barnevernet.

Selv om hovedvilkårene for vedtak om omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar, oppheving av slike vedtak og adopsjon i hovedsak videreføres fra tidligere lov, har det blitt gjort enkelte justeringer og endringer for å sikre en mer forståelig og tydelig fremstilling.

En av de sentrale endringene er at alle inngrepshjemlene knyttet til omsorgsovertakelse nå er samlet i én felles bestemmelse (§ 5-1). Dette gir en mer strukturert tilnærming til temaet, noe som kan bidra til å lette forståelsen for både fagpersoner og andre som ønsker innsikt i barnevernsloven.

Videre blir foreldreansvarets omfang etter en omsorgsovertakelse klargjort (§ 5-4). Denne presiseringen er viktig for å forstå hvilke rettigheter og plikter foreldrene fortsatt har, selv om omsorgen for barnet er overtatt av barnevernet.

En betydelig endring er også innføringen av krav om «særlige grunner» for å frata foreldreansvar (§ 5-8). Dette understreker alvoret i denne handlingen og bidrar til å sikre at slike beslutninger kun tas når det er absolutt nødvendig for barnets beste.

Videre har loven nå fått en konkret hjemmel for oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar (§ 5-9). Dette sikrer en riktig og rettferdig behandling av saker der foreldrene ønsker å gjenopprette sitt foreldreansvar.

Til slutt, med tanke på adopsjon, er det nå lovfestet et krav om «særlige tungtveiende grunner» for å vedta adopsjon (§ 5-10). Dette er med på å sikre en nøye vurdering av adopsjonssaker og sikrer at denne avgjørelsen blir truffet med stor omsorg.

Samlet sett legger kapittel 5 i den nye barnevernsloven opp til en mer systematisk, tydelig og tilgjengelig tilnærming til spørsmål om omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar og adopsjon. Dette vil bidra til at alle som er involvert i barnevernet, har en klar veiledning å forholde seg til når viktige beslutninger skal tas for barnets beste.

Habilitet i barnevernssaker

20. september 2023 av advokatwulff

habilitet, sakkyndige, barnevernssaker, objektivitet, oppdrag, upartiskhet, tillit, forvaltningsloven, domstolen, habilitetsregler, inhabilitet, vurdering, partene, kommunen, selvstendig, oppnevnes, egenerklæring, CV, prinsipper, tillitskapende, barneverntjenesten, rettssak, objektiv, beslutning, legitimitet, tvil, barnefamilie, uavhengighet, tillitsfull, advokat

Når sakkyndige involveres i barnevernssaker, må det tas hensyn til prinsippene om habilitet. Habilitet betyr at den sakkyndige ikke har tilknytninger til saken eller partene som kan så tvil om vedkommendes objektivitet og upartiskhet. En grundig vurdering av habilitet er essensiell for å bevare tilliten til sakkyndiges arbeid og beslutningens legitimitet. Sakkyndige har en personlig plikt til å vurdere sin egen habilitet.

Når den kommunale barneverntjenesten engasjerer sakkyndige, gjelder habilitetskravene i forvaltningsloven §§ 6-10. I visse tilfeller kan sakkyndige automatisk være inhabil, for eksempel hvis de er part i saken eller nær beslektet med en av partene. Dette er absolutte inhabilitetsregler. Sakkyndige kan også være inhabile i henhold til forvaltningsloven § 6 andre ledd, hvis det er forhold som kan svekke tilliten til deres upartiskhet. Sakkyndige må selv vurdere sin habilitet og melde eventuell inhabilitet til oppdragsgiver.

Kravet om habilitet krever uavhengighet fra oppdragsgiveren. Dette innebærer at sakkyndige vanligvis ikke bør være ansatt i kommunen som behandler barnevernssaken. De skal heller ikke ha andre bindinger til saken eller partene, verken fra private forhold eller fra helsearbeid.

Sakkyndige kan ikke oppnevnes hvis de ville vært inhabile som dommere i saken, ifølge tvisteloven § 25-3 tredje ledd. Habilitetsregler i domstolloven §§ 106 (unntatt § 106 nr. 8), 107 og 108 gjelder også for sakkyndige. For eksempel kan sakkyndige være inhabile hvis de har handlet på vegne av en part i en annen sammenheng som er knyttet til saken. Habilitet vurderes også når sakkyndige har gitt støtte til en part under saksforberedende møter. Denne vurderingen inkluderer også om en part hevder inhabilitet.

I motsetning til dommere kan sakkyndige oppnevnes selv om de tidligere har vært involvert i saken. Dette kan være hensiktsmessig, men det må vurderes konkret av domstolen.

For å sikre uavhengighet og åpenhet bør sakkyndige levere en skriftlig egenerklæring til oppdragsgiver. Egenerklæringen skal inneholde opplysninger som kan påvirke habilitetsvurderingen, inkludert tidligere oppdrag og eventuelle interesser i saken. CVen til sakkyndige skal også følge egenerklæringen og inkludere relevant utdanning, erfaring og spesialisering.

Egenerklæringen og CVen skal være tilgjengelig for partene i saken og følge rapporten gjennom hele prosessen. Dette bidrar til å opprettholde tillit til sakkyndiges arbeid og beslutningsprosessen.

Når barnevernet mottar en bekymringsmelding

18. september 2023 av advokatwulff

barnevern, bekymringsmelding, barnets trivsel, barnevernstjenesten, undersøkelsesprosess, barnets situasjon, hjelpetiltak, familiestøtte, barns velvære, omsorgssituasjon, hjemmebesøk, barns sikkerhet, barnets beste, barnevernsprosessen, foreldreengasjement, barns trygghet, vurderingsfase, offentlige instanser, samarbeid med familien, barnets oppvekst, alvorlige tilfeller, familiehjelp, barnevernets rolle, beslutningsprosessen, trivsel og velvære, barns omsorg, barnets behov, barns rettigheter, barnevernets ansvar, barneperspektiv, familiedynamikk

Barnevernet opererer som en støttespiller for både barn og foreldre. Ofte er det familier som selv søker hjelp hos barnevernstjenesten når de føler behov for det. Likevel kan det også være andre aktører, som skoler eller naboer, som melder bekymringer om en barns omsorgssituasjon. Denne meldingen fungerer som startskuddet for en prosess som har til hensikt å sikre barns velvære og trygghet.

Den første avgjørelsen som tas er om det er nødvendig å utføre en nærmere undersøkelse av barnets situasjon. Dette er en kritisk fase der barnevernet vurderer om det er grunnlag for å gå videre. Dersom det er rimelig grunn til å anta at barnet og foreldrene trenger assistanse fra barnevernet, vil de iverksette en undersøkelse. Her trer barnevernet inn for å avklare situasjonen ytterligere og identifisere eventuelle behov.

Undersøkelsesfasen har som mål å samle mer informasjon om barnets livssituasjon. Barnevernet vil bare undersøke det som er nødvendig for å få en bedre forståelse av barnets situasjon. Dette kan inkludere hjemmebesøk og samtaler med både barnet og foreldrene. I noen tilfeller vil barnevernstjenesten også samhandle med andre instanser, som skoler eller barnehager, for å danne et helhetlig bilde.

Konklusjonen av undersøkelsen vil variere. Noen ganger vil det konkluderes med at det ikke er grunn til bekymring, og saken avsluttes. Andre ganger kan det foreslås hjelpetiltak som kan gjennomføres hjemme. I mer alvorlige tilfeller kan det være nødvendig å iverksette tiltak som går ut på å flytte barnet fra hjemmet, dersom det anses som den beste løsningen for barnets sikkerhet og velferd.

Når privat part engasjerer sakkyndig

17. september 2023 av advokatwulff

sakkyndige, private parter, rettsprosess, barnevernsspørsmål, vitne, sakkyndig utreder, barnevernsloven, tvisteloven, mandat, informasjonstilgang, barns interesser, rettferdig behandling, advokat, rettssystem, juridiske prosesser, barns velferd, rettssak, barnevernssaker, observasjon, informasjonskontroll, rettssystemets rolle, rettigheter, barneverntjenesten, rettssikkerhet, rettslige retningslinjer, beskyttelse av barn, privat initiativ, barneverntiltak, rettssakkyndige, rettslig prosess.

Når en sak går til behandling i fylkesnemnda eller domstolen, kan private parter også ta initiativet til å engasjere sakkyndige utredere. Dette utgjør en viktig dimensjon i rettsprosessen, hvor private parter aktivt kan påvirke saken. La oss utforske nærmere hvordan dette fungerer.

I henhold til barnevernsloven og tvisteloven § 25-6 har private parter rett til å engasjere en sakkyndig utreder i saker som involverer barnevernsspørsmål. Den sakkyndige som blir engasjert på denne måten blir vanligvis ført som vitne under rettssaken. I slike tilfeller er det den private parten, eller deres advokat, som har ansvaret for å formulere den sakkyndiges mandat.

En viktig del av den private partens rolle er å definere mandatet for den sakkyndige. Dette inkluderer å bestemme hvilken informasjon den sakkyndige skal ha tilgang til. Dette betyr å avgjøre hvilke personer den sakkyndige skal intervjue og hvilke dokumenter som skal legges frem for den sakkyndige. Dette gir den private parten betydelig innflytelse over retning og omfang av den sakkyndiges arbeid.

Det er viktig å merke seg at i tilfeller der barneverntjenesten har overtatt omsorgen for et barn, må barneverntjenesten gi sitt samtykke før den sakkyndige, som er oppnevnt av den private parten, kan observere barnet. Dette sikrer en viss grad av balanse og beskyttelse av barnets interesser, selv i situasjoner hvor private parter engasjerer sakkyndige utredere.

Denne dynamikken viser hvordan private parter kan spille en aktiv rolle i rettsprosessen ved å engasjere sakkyndige for å styrke sitt perspektiv. Samtidig er det viktig å forstå at denne prosessen er underlagt regler og retningslinjer for å sikre en rettferdig og forsvarlig behandling av saker som berører barns velferd.

Når nemnd eller domstol engasjerer sakkyndig

16. september 2023 av advokatwulff

sakkyndige, fylkesnemndene, rettslig overprøving, barnevernloven, forvaltningsloven, barneverntjenesten, bevisførsel, rettssystemet, rettferdig avgjørelse, tvisteloven, barns velferd, rettssak, sakkyndigbevis, rettssakkyndige, juridisk prosess, advokat, barnevernssaker, fylkesnemnda, rettslig vurdering, barns omsorgssituasjon, sakkyndig vitne, bevis i retten, rettssikkerhet, tvistemål, fylkesnemndas ansvar, barnevernssakkyndige, rettslig praksis, rettssystemets rolle, barnevernprosessen, rettshåndhevelse, rettferdig rettssak.

Nemndas hovedmål er å sikre at saken er tilstrekkelig opplyst før de fatter vedtak. Dette prinsippet er hjemlet i forskjellige lover, inkludert barnevernloven og forvaltningsloven. I sin forberedelse av saker må nemndlederen vurdere om det er behov for ytterligere bevisførsel, inkludert bruk av sakkyndige utredninger, ut over det som er fremlagt av kommunen. Tvistemålslovens regler om sakkyndigbevis gjelder i denne sammenhengen så langt de er relevante.

Sakkyndige som er engasjert av barneverntjenesten, blir behandlet som vitner når de gir sin innsikt og ekspertise i nemnda. Kostnadene for disse sakkyndige dekkes av barneverntjenesten.

Nemndas vedtak kan ankes til tingretten for rettslig overprøving, i samsvar med reglene i tvisteloven kapittel 36. Både private parter og kommunen har rett til å bringe saken inn for retten, hvor kommunen er en av partene.

Når en sak fra nemnda havner i retten, har retten et selvstendig ansvar for å sikre at bevisføringen er tilstrekkelig for å fatte en rettferdig avgjørelse, jf. tvisteloven § 21-3 annet ledd. I denne sammenhengen kan retten oppnevne en sakkyndig for å belyse saken ytterligere, i henhold til tvisteloven § 25-2. Retten bestemmer hva den sakkyndige skal utforske og gir nødvendige instruksjoner. Retten kan også pålegge partene å utarbeide forslag til mandat for den sakkyndige, ifølge tvisteloven § 25-4. Det er retten som sørger for at den sakkyndige får tilgang til de nødvendige opplysningene og dekker den sakkyndiges honorar.

Det er også mulig å oppnevne en sakkyndig etter en parts begjæring, i tråd med tvisteloven § 25-2. Dette gir partene en mulighet til å inkludere sakkyndige for å støtte deres sak i retten.

Vitneplikten for Helsepersonell: Når må helsepersonell vitne?

15. september 2023 av advokatwulff

Vitneplikt helsepersonell, Helsepersonell taushetsplikt, Vitneproblematikk rettssaker, Pasientrettigheter vitneplikt, Personvern helseopplysninger, Rettssystemet og helsepersonell, Taushetsplikt rettssaker, Vitnemål og taushetsplikt, Samtykke og vitneplikt, Helsepersonell og rettsprosesser, Taushetsplikt lovverk, Rettssak og helsepersonell, Vitneforbud helsegrupper, Vitneproblematikk i helsevesenet, Helseprofesjon og vitneproblemer, Taushetsplikt og pasientinformasjon, Personvern i rettssaker, Vitneførsel helsearbeidere, Helsegruppers vitneplikt, Juridiske begrensninger helsepersonell, Helsepersonells taushetsplikt, Vitneforbud og helseyrker, Taushetsplikt rettssystem, Helsepersonell og domstoler, Vitnefritak helsearbeidere, Pasientrettigheter og vitneplikt, Personvern i helsesaker, Vitneplikt unntak helseprofesjon, Juridisk vitneplikt helsepersonell, Helsepersonells forhold til rettsvesenet.

I utgangspunktet har alle som blir innkalt en plikt til å møte som vitne og forklare seg for retten, med mindre annet følger av lov. Dette prinsippet er sentralt for å sikre at retten får tilgang til all nødvendig informasjon for å avklare saken grundig og rettferdig. Hensynet til å avdekke sannheten veier tungt i denne sammenhengen, og personvernet må vike for dette prinsippet. Enhver begrensning i vitneplikten kan redusere domstolenes evne til å komme frem til riktig resultat.

Unntak for visse helsepersonellgrupper

Selv om generell vitneplikt gjelder for alle, er det unntak for visse grupper av helsepersonell. Dette unntaket er begrunnet i behovet for å beskytte pasientenes og klientenes personvern og sikre at de kan betro seg til helsepersonell uten frykt for at sensitive opplysninger blir offentlig kjent.

Forvaltningsmessig taushetsplikt

Helsepersonell har som utgangspunkt taushetsplikt i henhold til helsepersonelloven. Dette innebærer at de ikke kan dele taushetsbelagte opplysninger om pasienter eller klienter med andre uten samtykke, med mindre loven gir adgang til det. Retten og domstolene kan heller ikke motta slike opplysninger med mindre det er adgang til det i henhold til loven.

Samtykke og fritak fra taushetsplikt

Det er imidlertid situasjoner der det er nødvendig for retten å få tilgang til taushetsbelagte opplysninger fra helsepersonell. Dette kan skje når det foreligger samtykke fra den det gjelder, eller når det er nødvendig for å forhindre en uskyldig person fra å bli straffet. I slike tilfeller kan det aktuelle departementet samtykke i at taushetsbelagte opplysninger blir lagt frem for retten.

Yrkesmessig taushetsplikt

Noen helsepersonellgrupper, som leger, psykologer, apotekere, jordmødre og sykepleiere, har en strengere taushetsplikt når det gjelder opplysninger som er betrodd dem i deres stilling. Retten kan ikke motta forklaringer fra disse gruppene om saker som er blitt betrodd dem uten samtykke fra den opplysningene gjelder. Dette prinsippet gjelder også når det gjelder forklaringer til politiet.

Uttømmende oppregning av yrkesgrupper

Det er viktig å merke seg at unntaket fra vitneplikten gjelder kun for de helsepersonellgruppene som er uttrykkelig nevnt i loven. Dette prinsippet ble fastslått av Lovavdelingen i Justisdepartementet i 1996. Det betyr at kun leger, psykologer, apotekere, jordmødre og sykepleiere er omfattet av vitneforbudet. Andre yrkesgrupper innen helsevesenet kan potensielt omfattes av unntaket hvis de har fått kjennskap til opplysninger som er betrodd de nevnte personene i deres stilling.

Når vitneplikten kan falle bort

Selv om det er strenge regler for vitneplikt, kan det likevel være situasjoner der vitneplikten faller bort. Dette kan skje når forklaringen er nødvendig for å forhindre at noen uskyldige blir straffet. Retten har også en plikt til å hindre vitneførsel når opplysningene er betrodd i forbindelse med sjelesorg, sosialt hjelpearbeid, medisinsk behandling eller lignende.

Ulik vitneplikt for ulike helsepersonellgrupper

Det er viktig å merke seg at taushetsplikt og vitneplikt varierer mellom ulike helsepersonellgrupper. Dette betyr at pasienter har ulikt personvern avhengig av hvilken helseprofesjon helsepersonellet tilhører. Det er viktig for pasienter å være klar over hvilken grad av beskyttelse de har når de deler sensitive opplysninger med helsepersonell.

Helsepersonells vitneplikt for barnevern og helsenemnda

Helsepersonell har også en opplysningsplikt når det gjelder barnevernstjenesten. Dersom de har grunn til å tro at et barn blir utsatt for mishandling, omsorgssvikt, alvorlig sykdom eller skade, eller utnyttelse til menneskehandel, må de melde fra til barnevernstjenesten. Denne opplysningsplikten er nedfelt i barnevernsloven og helsepersonelloven.

Opplysningsplikten ved pålegg

De organene som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernsloven, kan gi pålegg til helsepersonell om å gi taushetsbelagte opplysninger når dette er nødvendig i forbindelse med vurdering, forberedelse og behandling av saker etter barnevernsloven. Dette pålegget må spesifisere hvilke opplysninger som skal gis og hvilke bestemmelser i barnevernsloven som er bakgrunnen for pålegget.

Når barnevernet engasjerer sakkyndig

15. september 2023 av advokatwulff

barnevernloven, barneverntjenesten, barns omsorgssituasjon, undersøkelsesfasen, sakkyndige, barnevernloven § 4-3, forvaltningsloven, mandat, beslutningsgrunnlag, omsorgsovertakelse, sakkyndige rapporter, Høyesterett, barnevernsundersøkelser, forsvarlig praksis, ressursdekning, fagetisk, etiske valg, etiske retningslinjer, psykologforeningen, fagetiske råd, etisk vurdering, klageprosedyre, klagebehandling, medlemskap, nordiske psykologer, etikk og psykologi, profesjonell rådgivning, klageordning, etiske standarder, advokat for fagetisk sak.

Barnevernloven er tydelig på at barneverntjenesten har et betydelig ansvar når det kommer til å håndtere saker som kan involvere barns omsorgssituasjon. Hvis det er rimelig grunn til å tro at det eksisterer forhold som kan gi grunnlag for tiltak i henhold til barnevernloven, må barneverntjenesten umiddelbart starte en undersøkelse. Denne undersøkelsen kan initieres både som et resultat av en bekymringsmelding som barnevernet tidligere ikke har vært kjent med, og som følge av en ny melding i en pågående sak.

I denne undersøkelsesfasen har barneverntjenesten muligheten til å engasjere sakkyndige for å bistå i å skaffe et grundigere grunnlag for sine beslutninger. Dette er regulert i barnevernloven § 4-3 fjerde ledd. Den sakkyndiges utredning blir en integrert del av barneverntjenestens forberedelser til saken.

Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader de involverte, og den skal ikke være mer omfattende enn nødvendig, som angitt i barnevernloven § 4-3 andre ledd. Barneverntjenesten har plikt til å undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og må sørge for at alle saker er godt opplyst før beslutninger blir truffet. Dette er i samsvar med forvaltningslovens § 17 første ledd.

Det er barneverntjenesten som bestemmer om det er nødvendig å engasjere sakkyndige og hva den sakkyndige skal utrede i henhold til barnevernloven § 4-3. Dermed har barneverntjenesten myndigheten til å fastsette mandatet for den sakkyndiges arbeid og de rammene som skal følges.

Foreldre eller den som barnet bor hos, kan ikke motsette seg en undersøkelse som innebærer et besøk i hjemmet, i henhold til barnevernloven. Sakkyndige har også rett til å snakke med barnet i enerom, som fastsatt i § 4-3 femte ledd.

Sakkyndige rapporter og deres relevans har vært gjenstand for betydelig diskusjon og rettslig vurdering, spesielt med tanke på saker som berører omsorgsovertakelse. Høyesterett har avsagt betydningsfulle avgjørelser som har påvirket bruken av sakkyndige i barnevernssaker (HR-220-663-S). Høyesterett har klargjort at det ikke kan fastsettes en hovedregel om at uavhengige sakkyndige er påkrevd i alle omsorgsovertakelsessaker. Avgjørelsen avhenger av en individuell vurdering, der hovedspørsmålet er om saken kan avgjøres på en forsvarlig måte uten slik oppnevning.

Når barneverntjenesten er oppdragsgiver for sakkyndige, er det barneverntjenesten som har ansvar for å dekke den sakkyndiges honorar etter inngått avtale ved oppdragets start. Dette sikrer at de nødvendige ressursene er tilgjengelige for å sikre en grundig og rettferdig prosess.