Når det kommer til barn som bor i barnevernsinstitusjoner, er det viktig å sørge for at deres medisinske behov blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Dette er essensielt for barnas helse, trygghet og trivsel. Forskrift om barns rettigheter i barnevernsinstitusjon, § 5, fastsetter klare retningslinjer for hvordan medisinsk tilsyn og behandling skal håndteres innenfor institusjonene.
Når et barn akuttplasseres i en barnevernsinstitusjon, må institusjonen ta grep for å sikre barnets helse umiddelbart. Dette inkluderer å sørge for at barnet blir undersøkt av en lege før inntak, eller så snart som mulig etter inntak. Dette er avgjørende for å identifisere eventuelle medisinske behov barnet måtte ha.
Det stopper imidlertid ikke der. Barnevernsinstitusjonene må ha etablerte rutiner som legger til rette for kontinuerlig medisinsk tilsyn og behandling for barna som bor der. Dette innebærer å sørge for at barna får tilgang til legebesøk når det er nødvendig, og at eventuell pågående medisinsk behandling blir fulgt opp på en forsvarlig måte.
Ved å ha klare retningslinjer og rutiner på plass, kan barnevernsinstitusjonene sikre at barnas helsetilstand alltid prioriteres. Dette er i tråd med prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger og avgjørelser som berører barnet.
Når et barn akuttplasseres, kan det være en ekstra utfordring å sikre medisinsk tilsyn på kort varsel. Likevel er dette av avgjørende betydning for barnets helse. Ved å ha klare prosedyrer for medisinsk vurdering og oppfølging i forbindelse med akuttplassering, kan institusjonen sørge for at barnets behov blir ivaretatt fra dag én.
Oppsummering
Forskrift om barns rettigheter i barnevernsinstitusjon, § 5, fastsetter klare krav til medisinsk tilsyn og behandling for barn som bor i institusjoner. Ved å ha gode rutiner og et sterkt fokus på barnets helse, kan barnevernsinstitusjoner sikre at barna får den medisinske omsorgen de fortjener.
En av de sentrale institusjonene i barnevernssektoren er omsorgsinstitusjonen. Dette er et sted som tilbyr et trygt og stabilt miljø for ungdom som ikke kan få tilstrekkelig omsorg hjemme. Noen ungdommer flytter til en omsorgsinstitusjon etter at barnevernstjenesten har overtatt omsorgsansvaret, mens andre velger dette alternativet i samarbeid med familien sin.
Formålet med omsorgsinstitusjonen er å sikre at ungdommene får den nødvendige omsorgen og utviklingsstøtten de trenger. Dette oppnås gjennom et tett samarbeid mellom barnevernet, familien og nettverket rundt ungdommen, samt skole og helsetjenester. Det er av avgjørende betydning at familien og det øvrige nettverket involveres så mye som mulig i ungdommens opphold på institusjonen, da dette bidrar til å skape kontinuitet og sammenheng i omsorgen.
En sentral og ofte oversett del av oppholdet på en omsorgsinstitusjon er forberedelsen til livet etter institusjonen. Barnevernstjenesten i kommunen, institusjonen og andre relevante aktører samarbeider tett for å legge til rette for en sømløs overgang og en vellykket integrering tilbake til samfunnet. Dette inkluderer å identifisere og adressere eventuelle utfordringer eller behov ungdommen kan ha, samt å tilby nødvendig støtte og oppfølging også etter at oppholdet på institusjonen er avsluttet.
Når det gjelder varigheten av oppholdet på en omsorgsinstitusjon, er dette variabelt og avhenger i stor grad av ungdommens individuelle behov og målsettinger. Det kan være alt fra kortvarige opphold for akutt kriseintervensjon til mer langvarige opphold med fokus på langsiktig rehabilitering og tilpasning.
I tillegg til omsorgsinstitusjoner, eksisterer det også andre typer barnevernsinstitusjoner som retter seg mot spesifikke målgrupper eller utfordringer. Disse inkluderer blant annet behandlingsinstitusjoner for ungdom med spesielle behov eller utfordringer knyttet til psykisk helse, rusmisbruk eller kriminalitet.
Hvis du ønsker veiledning eller bistand i din barnevernssak kan du ta kontakt med advokat Christian Wulff Hansen gratis her for en uforpliktende dialog rundt din sak:
Når det kommer til barn som bor i barnevernsinstitusjoner, er det ingen tvil om at deres rettigheter og velferd må være i sentrum av all omsorg og behandling. Forskriftene som regulerer dette området, er utformet for å sikre at barn som befinner seg i barnevernsinstitusjoner, får den nødvendige omsorgen og beskyttelsen de trenger for å vokse opp i trygghet og trivsel.
Forsvarlig omsorg:
Institusjonen har et avgjørende ansvar når det gjelder å gi forsvarlig omsorg til barna som er plassert der. Dette innebærer en rekke viktige elementer som må være på plass for å oppfylle kravet om forsvarlig omsorg. Blant de sentrale punktene er:
Vern og beskyttelse: Barna skal være trygge og beskyttet i institusjonen. Dette innebærer beskyttelse mot fysisk, psykisk eller annen form for skade.
Tydelige rammer: Institusjonen skal sørge for klare retningslinjer og regler som gir barna en forutsigbar hverdag og trygghet.
Oppfølging av skole og opplæring: Barna har rett til utdanning og opplæring. Institusjonen må sørge for at dette tilbys på en måte som fremmer deres utvikling.
Stabil voksenkontakt: Barna trenger stabile voksne som de kan stole på og som kan gi dem den omsorgen de trenger.
Opplevelse av mestring: Det er viktig at barna opplever mestring og suksess i ulike aktiviteter for å bygge selvtillit og tro på seg selv.
Å bli sett og hørt: Hvert barn skal oppleve å bli sett og hørt av de voksne i institusjonen. Dette bidrar til å styrke deres selvfølelse og velvære.
Læring av respekt og toleranse: Institusjonen har også en oppgave med å lære barna grunnleggende verdier som respekt og toleranse for andre mennesker.
Individuell tilpasning:
Det som utgjør forsvarlig omsorg kan variere fra barn til barn, avhengig av deres alder, modenhet og formålet med oppholdet i institusjonen. Det er derfor ingen enkel oppskrift på hvordan omsorgen skal se ut, men heller et krav om at den tilpasses den enkelte barns behov.
Barnets beste som grunnleggende hensyn:
Ved alle handlinger og avgjørelser som berører barnet, skal prinsippet om barnets beste være det overordnede hensynet. Dette prinsippet legger vekt på å sikre barnets velferd, trygghet og utvikling i alle situasjoner. Det betyr også at barnet skal ha tilgang til tilstrekkelig og tilpasset informasjon, samt retten til å gi uttrykk for sine meninger.
Barnevernet har en viktig rolle når det gjelder å ivareta barns rettigheter og sikkerhet. I denne artikkelen skal vi se nærmere på bestemmelsen i barnevernloven § 6-5 som omhandler informasjon til fornærmede eller etterlatte når det er truffet vedtak om plassering av barn i institusjon.
Vedtak om informasjon
Når barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om at fornærmede eller etterlatte skal informeres om plasseringen av et barn, har institusjonen en plikt til å gi nødvendig informasjon. Denne informasjonen inkluderer plasseringens varighet, institusjonens beliggenhet, og andre relevante detaljer om oppholdet.
Fornærmedes eller etterlattes rettsvern
Dersom det er sannsynlig at barnet og fornærmede eller etterlatte kan komme i kontakt med hverandre, og det antas at dette har betydning for fornærmede eller etterlatte, skal institusjonen informere dem om barnets fravær fra institusjonen. Dette er en viktig del av å beskytte fornærmede eller etterlatte og sikre deres rettigheter.
Fravær fra institusjonen i forbindelse med skolegang og fritidsaktiviteter regnes ikke som fravær som krever varsling. Varsling skal være basert på en grundig vurdering av omstendighetene rundt fraværet.
Beslutningsmyndighet og klagerett
Beslutninger om informasjon etter denne bestemmelsen blir tatt av institusjonens leder eller dennes stedfortreder. Informasjonen skal gis så snart som mulig, med mindre det er en reell fare for barnets sikkerhet.
Både barnet og de som har foreldreansvaret, har rett til å klage på beslutninger om varsling. Klagen må fremmes til statsforvalteren innen én uke etter at beslutningen er truffet. Institusjonen skal bistå barnet i å utforme og sende klagen. Klagen påvirker ikke institusjonens plikt til å gi informasjon til fornærmede eller etterlatte.
Taushetsplikt og informasjonsutveksling
Selv om det er lovbestemt taushetsplikt, hindrer dette ikke at institusjonen gir informasjon til fornærmede eller etterlatte. De kan bruke informasjonen bare i den grad det er nødvendig for å ivareta sine egne interesser. Overtredelse av taushetsplikten kan straffes etter straffeloven.
Taushetsplikten forhindrer heller ikke at institusjonen, barnevernstjenesten, politiet og påtalemyndigheten utveksler nødvendige opplysninger for å kunne gjennomføre varsling i samsvar med loven.
Avsluttende tanker
Det er viktig å forstå at informasjon til fornærmede eller etterlatte i barnevernssaker er en viktig del av rettssikkerheten til alle involverte parter. Bestemmelsen i barnevernloven § 6-5 sikrer at nødvendig informasjon blir delt på en ansvarlig måte for å beskytte barnets og andre parters interesser.
Vi håper denne artikkelen har gitt deg en bedre forståelse av hvordan informasjon blir delt i barnevernssaker i samsvar med loven, og hvordan den beskytter alle berørte parter.
Barnevernsloven § 6-5. Informasjon til fornærmede eller etterlatte
Er det truffet vedtak om informasjon til fornærmede eller etterlatte etter § 6-4, skal institusjonen gi informasjon om plasseringen og varigheten av denne, institusjonens beliggenhet og annen nødvendig informasjon om institusjonsoppholdet.
Institusjonen skal informere fornærmede eller etterlatte som har fått informasjon etter første ledd om barnets fravær fra institusjonen dersom følgende vilkår er oppfylt:
a.
det er sannsynlig at barnet og fornærmede eller etterlatte vil kunne møte hverandre
b.
det antas å ha betydning for fornærmede eller etterlatte å få informasjonen.
Barnets fravær fra institusjonen i forbindelse med skolegang, fritidsaktiviteter og lignende regnes ikke som fravær etter annet ledd.
På samme vilkår som etter annet ledd skal det gis informasjon til fornærmede eller etterlatte når institusjonsoppholdet avsluttes.
Beslutninger etter denne bestemmelsen treffes av institusjonens leder eller lederens stedfortreder. Informasjon til fornærmede eller etterlatte skal gis så snart som mulig, slik at de kan innrette seg etter den. Informasjon skal ikke gis dersom det kan medføre fare for barnets sikkerhet.
Både barnet og de som har foreldreansvaret, kan påklage en beslutning etter denne bestemmelsen til statsforvalteren. Klagen fremmes direkte for statsforvalteren innen én uke. Institusjonen skal bistå barn som ønsker det, med å utforme og sende klagen. Klagen er ikke til hinder for at institusjonen gir informasjon til fornærmede eller etterlatte. Dersom barnet eller de som har foreldreansvaret, ber om utsatt iverksettelse av beslutningen, kan ikke fraværet gjennomføres før klagen er behandlet.
Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at institusjonen gir opplysninger til fornærmede eller etterlatte etter denne bestemmelsen. Fornærmede og etterlatte kan bare bruke informasjon de har fått så langt det er nødvendig for å ivareta egne interesser. Institusjonen skal gjøre dem oppmerksom på dette og at overtredelse av taushetsplikten kan straffes etter straffeloven § 209.
Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at institusjonen, barnevernstjenesten, politiet og påtalemyndigheten utveksler nødvendige opplysninger av betydning for varsling etter denne bestemmelsen
Etter at et vedtak om omsorgsovertakelse er truffet, forvandles barnevernstjenesten til den primære «omsorgspersonen» for barnet. Deres ansvar er å sikre at barnet mottar en omsorg av høyeste standard. Dette inkluderer avgjørelser som berører barnets daglige liv, inkludert deltakelse i barnehage, skolefritidsordning og fritidsaktiviteter. Videre har barnevernstjenesten myndighet til å fatte beslutninger i samsvar med andre lover som kan påvirke barnets ve og vel.
Foreldrenes begrensede foreldreansvar
Foreldrene, tross omsorgsovertakelsen, opprettholder et begrenset foreldreansvar. Dette innebærer at de fremdeles har myndighet over viktige personlige forhold for barnet, for eksempel skolevalg, navneendring, samtykke til adopsjon og tilhørighet til religiøse eller livssynssamfunn. Likevel må det bemerkes at en omsorgsovertakelse innebærer en betydelig begrensning i foreldrenes ansvar, ettersom barnevernstjenesten nå har ansvaret for selve omsorgen for barnet.
Rammene for omsorgsutøvelse
Fosterforeldrene eller institusjonen der barnet nå bor, er tildelt oppgaven med å utøve omsorgen på vegne av barnevernstjenesten. Dette betyr at de handler som representanter for barnevernstjenesten, og at deres handlinger må være i samsvar med de retningslinjer og begrensninger som barnevernstjenesten har fastsatt. Mens denne formuleringen kanskje virker ny, er hensikten ikke å endre praksis, men heller å tydeliggjøre at barnevernstjenesten har muligheten til å delegere visse avgjørelser til fosterforeldrene eller institusjonen i tråd med det enkelte barns behov.
Barnevernsloven § 5-4. Ansvaret for barnet etter vedtak om omsorgsovertakelse
Etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, har barnevernstjenesten omsorgsansvaret for barnet. Barnevernstjenesten skal gi barnet forsvarlig omsorg. Barnevernstjenesten skal ta avgjørelser som har betydning for barnets dagligliv, blant annet om barnet skal være i barnehage, benytte skolefritidsordning eller delta i fritidsaktiviteter. Barnevernstjenesten har også avgjørelsesmyndighet etter andre lover.
Fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bor, utøver omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten og innenfor de rammene som barnevernstjenesten fastsetter.
Foreldrenes foreldreansvar er begrenset til avgjørelser om barnets grunnleggende personlige forhold, som valg av type skole, endring av navn, samtykke til adopsjon og inn- og utmelding i tros- og livssynssamfunn
I følge § 4-5 har barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten myndighet til å fatte akuttvedtak om plassering av et barn i institusjon. Dette er aktuelt når det er grunn til å tro at barnet kan være offer for menneskehandel, eller når det er en overhengende fare for at barnet kan bli utsatt for slik utnyttelse. Formålet med dette akuttvedtaket er å beskytte barnet mot potensiell menneskehandel.
Vilkårene og beskyttelsesbehovet
For at et slikt akuttvedtak skal bli truffet, må det være nødvendig for å beskytte barnet. Bestemmelsen stiller krav til at det skal være en reell sannsynlighet for at barnet blir utnyttet til menneskehandel, eller at det er en alvorlig og nærstående fare for slik utnyttelse. Dette viser hvor alvorlig lovgiver tar beskyttelse mot menneskehandel når det kommer til barn.
Videre tiltak og rettigheter
Dersom akuttvedtaket er truffet og det er behov for videre handling, pålegger loven barnevernstjenesten å umiddelbart følge opp med en begjæring til barneverns- og helsenemnda. Denne begjæringen er ment å føre til vurdering om plassering i institusjon etter § 6-6, som er en tilsvarende bestemmelse som tar hensyn til barnets beste.
Dersom barnevernstjenesten ikke sender begjæringen innen to uker fra vedtakstidspunktet, opphører akuttvedtaket. Dette understreker viktigheten av en rask og effektiv håndtering av situasjoner der barnets sikkerhet og velferd står på spill.
Sikring av rettighetene: § 4-5 i sammenheng
Paragrafen refererer også til § 6-6 annet, fjerde og sjette ledd, som er andre relevante bestemmelser i barnevernloven. Dette sikrer at beslutninger som tas innenfor rammen av § 4-5 er i tråd med en helhetlig forståelse av loven og barnets rettigheter.
Barnevernsloven § 4-5. Akuttvedtak om plassering av barn i institusjon når det er fare for menneskehandel
Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan treffe akuttvedtak om å plassere et barn i institusjon dersom det er sannsynlig at barnet utnyttes til menneskehandel, eller det er en nærliggende og alvorlig fare for at barnet kan bli utnyttet til menneskehandel. Akuttvedtaket kan treffes bare når det er nødvendig for å beskytte barnet.
Dersom det er behov for videre tiltak, skal barnevernstjenesten snarest følge opp akuttvedtaket med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om plassering i institusjon etter § 6-6. Dersom slik begjæring ikke foreligger innen to uker fra vedtakstidspunktet, faller akuttvedtaket bort.
Bestemmelsen i § 6-6 annet, fjerde og sjette ledd gjelder tilsvarende
