barnevernssaker – Side 3 – Ny Barnevernslov

Barnevernsloven § 5-2: Iverksetting av vedtak om omsorgsovertakelse

24. august 20237. februar 2023 av advokatwulff

barnevernsloven, § 5-2, omsorgsovertakelse, vedtak, barnets beste, iverksetting, frist, nemndleder, bortføring, internasjonale konvensjoner, rettigheter, beskyttelse, foreldre, avveining, barnevernstjenesten, effektive tiltak, varighet, balansert, hensyn, barnets trivsel, nødvendighet, retningslinjer, kritisk, situasjoner, rask handling, familie, opprettholdelse, rettssikkerhet, tidssensitiv, rettighetsbeskyttelse, internasjonalt samarbeid

Først og fremst fastslår bestemmelsen at vedtak om omsorgsovertakelse skal iverksettes så snart som mulig. Dette understreker viktigheten av å handle raskt når det gjelder barns omsorgssituasjon. Det er barnets beste som står i fokus, og enhver unødvendig forsinkelse kan påvirke barnets trivsel og trygghet negativt.

Videre presiserer § 5-2 at dersom vedtaket ikke blir satt i verk innen seks uker fra vedtakstidspunktet, faller vedtaket bort. Denne tidsrammen er et klart signal om at det er viktig å være effektive når det gjelder å følge opp vedtak om omsorgsovertakelse. Likevel åpner bestemmelsen for en viss fleksibilitet ved at nemndlederen kan forlenge fristen når særlige grunner tilsier det. Dette gir rom for hensyn til eventuelle uforutsette omstendigheter som kan oppstå.

En interessant problemstilling som kan oppstå er når et barn blir bortført fra barnevernstjenesten til en annen stat etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse. I slike tilfeller bestemmer § 5-2 at vedtaket består i ett år dersom visse vilkår er oppfylt. Dette vilkåret er blant annet at barnevernstjenesten har varslet politiet eller sendt en søknad om å få barnet tilbakeført til Norge i henhold til internasjonale konvensjoner. Denne bestemmelsen tar sikte på å beskytte barnets rettigheter og sikre at vedtaket opprettholdes selv om barnet er ført ut av landet.

Vedtak om omsorgsovertakelse er resultatet av en nøye avveining mellom barnets behov for beskyttelse og foreldrenes rettigheter. Bestemmelsen i § 5-2 tar hensyn til denne avveiningen ved å gi nemndlederen myndighet til å forlenge fristen for iverksetting når det er nødvendig. Samtidig understreker den viktigheten av å handle raskt når barnets beste står på spill.

§ 5-2. Iverksetting av vedtak om omsorgsovertakelse

Vedtak om omsorgsovertakelse skal settes i verk så snart som mulig. Vedtaket faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker fra vedtakstidspunktet. Nemndlederen kan forlenge fristen når særlige grunner tilsier det.

Dersom et barn bortføres fra barnevernstjenesten til en annen stat etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, består vedtaket i ett år dersom barnevernstjenesten har varslet politiet eller sendt en søknad om å få barnet tilbakeført til Norge til sentralmyndigheten for konvensjon av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring. Det samme gjelder når det er sendt en anmodning om å få vedtaket anerkjent eller fullbyrdet til sentralmyndigheten for konvensjon av 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, annerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn. Nemndleder kan forlenge fristen

Barnevernsloven § 5-1: Vedtak om omsorgsovertakelse

24. august 20236. februar 2023 av advokatwulff

Barnevern er en viktig del av samfunnet vårt, med lovgivning som sikrer barns rettigheter og trivsel. I dette innlegget skal vi utforske Barnevernsloven § 5-1, som omhandler vedtak om omsorgsovertakelse. Dette er en essensiell del av loven som bidrar til å beskytte barn som er i sårbare situasjoner. Vi vil bryte ned bestemmelsens viktigste elementer for å gi deg en bedre forståelse av dens betydning.

Formålet med vedtaket

Barneverns- og helsenemnda har myndighet til å treffe vedtak om omsorgsovertakelse når mindre inngripende tiltak ikke kan gi tilfredsstillende forhold for et barn. Dette er nødvendig når barnets situasjon krever det. Formålet med vedtaket er å sikre barnets rettssikkerhet, kvalitet i barnevernet og å bygge befolkningens tillit til systemet.

Omsorgsovertakelse i ulike tilfeller

Vedtak om omsorgsovertakelse kan treffes i ulike tilfeller, som beskrevet i bokstavene a til g i paragrafen. Blant de ulike tilfellene er alvorlige mangler ved omsorgen barnet mottar. Dette inkluderer både praktisk omsorg og den følelsesmessige tilknytningen mellom barnet og foreldrene. I tilfeller der barnet er sykt, har nedsatt funksjonsevne eller er spesielt hjelpetrengende, er det også nødvendig at foreldrene sikrer at barnets behov for behandling og opplæring blir dekket.

Beskyttelse mot overgrep og skade

Videre tar bestemmelsen sikte på å beskytte barnet mot alvorlig mishandling og andre former for overgrep i hjemmet. Hvis det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli skadet fordi foreldrene ikke kan ta tilstrekkelig ansvar, kan omsorgsovertakelse bli vurdert som en nødvendig handling. Selv situasjoner der barnet er akuttplassert som nyfødt, kan føre til omsorgsovertakelse dersom det er en reell risiko for manglende omsorg og beskyttelse.

Balansert vurdering

Ved å vurdere behovet for omsorgsovertakelse må det gjøres en balansert avveining mellom barnets behov for omsorg og beskyttelse, og foreldrenes rett til familieliv. Barnevernet må vurdere risikoen ved å la barnet bli i hjemmet, kontra belastningen det kan være for både barnet og foreldrene å bli separert. Hensynet til barnets beste skal alltid veie tyngst, og omsorgsovertakelse skal kun skje når det anses som den beste løsningen for barnets velferd.

§ 5-1. Vedtak om omsorgsovertakelse

Dersom mindre inngripende tiltak ikke kan skape tilfredsstillende forhold for barnet og det er nødvendig ut fra barnets situasjon, kan barneverns- og helsenemnda treffe vedtak om omsorgsovertakelse for et barn i ett eller flere av følgende tilfeller:

a.	det er alvorlige mangler ved den omsorgen barnet får, herunder den personlige kontakt og trygghet, sett hen til det barnet trenger etter sin alder og utvikling

b.	foreldrene sørger ikke for at et barn som er sykt, har nedsatt funksjonsevne eller er spesielt hjelpetrengende, får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring

c.	barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet

d.	det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet fordi foreldrene vil være ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet

e.	det er overveiende sannsynlig at et barn som ble akuttplassert som nyfødt etter § 4-2, vil komme i en situasjon som nevnt i bokstav a, b, c eller d

f.	det er overveiende sannsynlig at flytting av et barn som med foreldrenes samtykke bor utenfor hjemmet, vil føre til en situasjon som nevnt i bokstav a, b, c, eller d

g.	barnet har bodd utenfor hjemmet i mer enn to år med foreldrenes samtykke, og barnet er blitt så knyttet til mennesker og miljøet der det er, at flytting kan føre til alvorlige problemer for barnet

Beskyttelse mot ,enneskehandel: Barnevernsloven § 4-5

24. august 20235. februar 2023 av advokatwulff

barnevernsloven § 4-5, beskyttelse mot menneskehandel, akuttvedtak i institusjon, barns rettigheter, barnevernstjenesten, barnets sikkerhet, akuttvedtak, § 6-6, beskyttelsestiltak, menneskehandel, barnevernloven, barneverns- og helsenemnda, akutt situasjon, barnets velferd, akuttvedtak om plassering, rettigheter for barn, barnevern, barnets beste, beskyttelse av barn, barnevernslovgivning, akutt tiltak, barnevernstjenestens rolle, nærliggende fare, barnets trygghet, institusjonsplassering, barnets trivsel, akutt beslutning, barnevernsplassering, akutt inngrep, akutte situasjoner, beskyttelsestiltak i barnevern

Akuttvedtak for beskyttelse

I følge § 4-5 har barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten myndighet til å fatte akuttvedtak om plassering av et barn i institusjon. Dette er aktuelt når det er grunn til å tro at barnet kan være offer for menneskehandel, eller når det er en overhengende fare for at barnet kan bli utsatt for slik utnyttelse. Formålet med dette akuttvedtaket er å beskytte barnet mot potensiell menneskehandel.

Vilkårene og beskyttelsesbehovet

For at et slikt akuttvedtak skal bli truffet, må det være nødvendig for å beskytte barnet. Bestemmelsen stiller krav til at det skal være en reell sannsynlighet for at barnet blir utnyttet til menneskehandel, eller at det er en alvorlig og nærstående fare for slik utnyttelse. Dette viser hvor alvorlig lovgiver tar beskyttelse mot menneskehandel når det kommer til barn.

Videre tiltak og rettigheter

Dersom akuttvedtaket er truffet og det er behov for videre handling, pålegger loven barnevernstjenesten å umiddelbart følge opp med en begjæring til barneverns- og helsenemnda. Denne begjæringen er ment å føre til vurdering om plassering i institusjon etter § 6-6, som er en tilsvarende bestemmelse som tar hensyn til barnets beste.

Dersom barnevernstjenesten ikke sender begjæringen innen to uker fra vedtakstidspunktet, opphører akuttvedtaket. Dette understreker viktigheten av en rask og effektiv håndtering av situasjoner der barnets sikkerhet og velferd står på spill.

Sikring av rettighetene: § 4-5 i sammenheng

Paragrafen refererer også til § 6-6 annet, fjerde og sjette ledd, som er andre relevante bestemmelser i barnevernloven. Dette sikrer at beslutninger som tas innenfor rammen av § 4-5 er i tråd med en helhetlig forståelse av loven og barnets rettigheter.

Barnevernsloven § 4-5. Akuttvedtak om plassering av barn i institusjon når det er fare for menneskehandel

Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan treffe akuttvedtak om å plassere et barn i institusjon dersom det er sannsynlig at barnet utnyttes til menneskehandel, eller det er en nærliggende og alvorlig fare for at barnet kan bli utnyttet til menneskehandel. Akuttvedtaket kan treffes bare når det er nødvendig for å beskytte barnet.

Dersom det er behov for videre tiltak, skal barnevernstjenesten snarest følge opp akuttvedtaket med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om plassering i institusjon etter § 6-6. Dersom slik begjæring ikke foreligger innen to uker fra vedtakstidspunktet, faller akuttvedtaket bort.

Bestemmelsen i § 6-6 annet, fjerde og sjette ledd gjelder tilsvarende

Barnevernsloven § 4-4: Håndtering av akuttvedtak om plassering i barnevernsinstitusjon

23. august 20234. februar 2023 av advokatwulff

barnevernsinstitusjon, akuttvedtak, § 4-4, barns velferd, alvorlige atferdsvansker, barnevernstjeneste, trygghet, plassering, helsenemnda, beskyttelse, lovendring, barnets rettigheter, internasjonale avtaler, endringer i loven, barnevernloven, myndighet, oppvekst, øyeblikkelig handling, akuttinngrep, juridiske bestemmelser, barnets trivsel, akuttsituasjon, beslutningsmyndighet, akuttfare, barnevern, rettssystem, barnevernsstrategi, sikkerhet, akuttsituasjon, akutthjelp

Barnevernsinstitusjoner spiller en viktig rolle i beskyttelsen av barns velferd og utvikling. I den norske barnevernloven, nærmere bestemt i § 4-4, finner vi retningslinjene for hvordan akuttvedtak om plassering i barnevernsinstitusjon skal håndteres. Denne bestemmelsen gir myndighetene muligheten til å gripe inn når et barn står overfor alvorlige atferdsvansker som kan true deres egen trivsel og trygghet.

Formålet med akuttvedtak
Hensikten med akuttvedtaket er å sikre barnets umiddelbare trygghet og velferd. Dersom det er nødvendig med ytterligere tiltak, pålegger loven barnevernstjenesten å følge opp akuttvedtaket med en formell begjæring til barneverns- og helsenemnda. Denne begjæringen skal be om plassering i barnevernsinstitusjon i tråd med bestemmelsen i § 6-2. Det er viktig å merke seg at hvis en slik begjæring ikke er fremsatt innen to uker etter at akuttvedtaket ble fattet, vil selve akuttvedtaket opphøre.

Hvem kan fatte akuttvedtak?
I henhold til § 4-4 har barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten myndighet til å fatte akuttvedtak om å plassere et barn i en barnevernsinstitusjon. Dette kan kun skje dersom barnet har vist alvorlige atferdsvansker som er beskrevet i § 6-2. Men det er et viktig forbehold: Slike vedtak kan kun treffes hvis det er en reell fare for at barnet ellers vil lide vesentlig skade.

Paralleller til internasjonale avtaler
I tillegg til § 4-4s bestemmelser er det relevant å nevne tredje ledd, som påpeker at § 4-2 fjerde ledd, som omhandler vedtak for barn med vanlig bosted i en annen stat, også gjelder her. Dette viser hvordan det norske rettssystemet søker å holde seg i tråd med internasjonale avtaler og forpliktelser når det gjelder beskyttelse av barns rettigheter på tvers av landegrenser.

Endringer i loven
En viktig endring fra tidligere er at § 4-4 erstatter § 4-25 annet ledd i den tidligere barnevernloven. Selv om innholdet stort sett er det samme, er det gjort noen språklige og strukturelle justeringer for å gjøre bestemmelsen tydeligere og mer presis.

I et bredere perspektiv understreker § 4-4 barnevernets engasjement for å sikre barn en trygg oppvekst og beskyttelse mot alvorlige atferdsvansker. Dette gir myndighetene den nødvendige bemyndigelsen til å gripe inn når situasjoner krever øyeblikkelig handling, samtidig som det fastsetter klare grenser for når slike akuttvedtak kan iverksettes og hva som må til for at de skal opprettholdes.

§ 4-4. Akuttvedtak om plassering i barnevernsinstitusjon

Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan treffe akuttvedtak om å plassere et barn i barnevernsinstitusjon dersom barnet har vist alvorlige atferdsvansker som nevnt i § 6-2. Et slikt vedtak kan treffes bare dersom det er fare for at barnet ellers blir vesentlig skadelidende.

Dersom det er behov for videre tiltak, skal barnevernstjenesten snarest følge opp akuttvedtaket med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om plassering i institusjon etter § 6-2. Dersom slik begjæring ikke foreligger innen to uker fra vedtakstidspunktet, faller akuttvedtaket bort.

Bestemmelsen i § 4-2 fjerde ledd gjelder tilsvarende

Barnevernsloven § 4-3: Vedtak om midlertidig flytteforbud

23. august 20233. februar 2023 av advokatwulff

barnevernsloven, § 4-3, midlertidig flytteforbud, barnevernstjenesten, vedtak, barnets velferd, skade for barnet, beskyttelse, foreldre samtykke, omsorgsovertakelse, barn utenfor hjemmet, barnevern, bestemmelse, rettigheter, barneverns- og helsenemnda, trivsel, trygghet, barnets beste, stabil miljø, beslutningsprosess, situasjoner, velferdssaker, barneperspektiv, rettferdig behandling, ansvar, belastning, flytting, konsekvenser, barnets utvikling, foreldrenes syn, kontinuitet

Ifølge § 4-3 i barnevernsloven har barnevernstjenestens leder eller lederens stedfortreder myndighet til å fatte vedtak om midlertidig flytteforbud. Dette vedtaket kan gjøres når det er sannsynlig at en planlagt flytting vil føre til skade for barnet. Denne bestemmelsen tar sikte på å hindre situasjoner der en flytting kan ha negative konsekvenser for barnets velferd og utvikling.

Det er viktig å merke seg at bestemmelsen omfatter tilfeller der barnet bor utenfor hjemmet med foreldrenes samtykke. Dette betyr at vedtaket kan gjelde for barn som er under omsorg av andre, men hvor foreldrene fortsatt har en form for ansvar og samtykke til barnets situasjon.

Vedtak om midlertidig flytteforbud kan vare i opptil tre måneder. I løpet av denne perioden har barnevernstjenesten en forpliktelse til å legge til rette for at en eventuell flytting kan gjennomføres med minst mulig belastning for barnet. Dette understreker hensynet til barnets beste og tar hensyn til behovet for stabilitet og trygghet i barnets liv.

Dersom barnevernstjenesten kommer til den konklusjonen at barnet ikke bør flyttes, har de ansvar for å handle raskt. Innen seks uker må barnevernstjenesten sende en begjæring til barneverns- og helsenemnda. Denne begjæringen kan involvere forespørsel om omsorgsovertakelse eller andre tiltak som anses nødvendige for barnets beste.

Vedtaket om midlertidig flytteforbud opprettholdes fram til saken er behandlet og avgjort av barneverns- og helsenemnda. Dette sikrer en nødvendig kontinuitet i beslutningsprosessen og gir både barnet og foreldrene en rimelig tidsramme for å forstå situasjonen og presentere sitt syn på saken.

Barnevernsloven § 4-3.Vedtak om midlertidig flytteforbud

Barnevernstjenestens leder eller lederens stedfortreder kan treffe vedtak om at et barn som bor utenfor hjemmet med foreldrenes samtykke, ikke skal flyttes, dersom det er sannsynlig at flytting vil være til skade for barnet.

Vedtak kan treffes for inntil tre måneder. Barnevernstjenesten skal i løpet av denne perioden legge forholdene til rette for at flyttingen kan gjennomføres med minst mulig ulempe for barnet.

Dersom barnevernstjenesten vurderer det slik at barnet ikke kan flyttes, skal barnevernstjenesten i løpet av seks uker sende begjæring til barneverns- og helsenemnda om omsorgsovertakelse eller annet tiltak. Vedtaket om flytteforbud består til saken er avgjort av nemnda.

Barnevernsloven § 4-2: Akuttvedtak om omsorgsovertakelse

4. august 20232. februar 2023 av advokatwulff

Barnevernsloven, akuttvedtak, omsorgsovertakelse, barnets sikkerhet, barnevernstjenesten, barnevernloven, barnets velferd, foreldres fravær, akutte situasjoner, omsorgsansvar, barnevernsleder, beskyttelsestiltak, barnets trygghet, påtalemyndigheten, akuttvedtak om barn, barnevernsinstitusjoner, fosterhjem, barnets behov, omsorgsovertakelse av nyfødte, barnets rettigheter, barnevernsavgjørelse, barnevernstjenestens ansvar, barnevernlovgivning, barnets umiddelbare behov, samvær etter omsorgsovertakelse, begjæring til barneverns- og helsenemnda, jurisdiksjon etter Haagkonvensjonen, plasseringsalternativer, omsorgssentre for mindreårige asylsøkere, internasjonale avtaler for barns beskyttelse.

Barnevernloven har bestemmelser som gir myndighetene mulighet til å fatte akuttvedtak om omsorgsovertakelse når barnets sikkerhet og velferd står i umiddelbar fare. Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan ta slike avgjørelser når det er en overhengende risiko for at barnet vil lide betydelig skade hvis vedtaket ikke gjennomføres umiddelbart. Disse akuttvedtakene tas med den hensikt å beskytte barnet og sikre dets umiddelbare trygghet.

Ved vurdering av akuttvedtak om omsorgsovertakelse for nyfødte barn, skal det legges spesiell vekt på barnets behov for å være i nærheten av foreldrene umiddelbart etter fødselen. Dette er et viktig aspekt ved beslutningen for å sikre tilknytning og omsorg for det nyfødte barnet.

I tillegg har barnevernstjenestens leder eller lederens stedfortreder myndighet til å fatte vedtak om samvær etter § 7-2 og § 7-3 når et akuttvedtak om omsorgsovertakelse er truffet.

Hvis det er behov for ytterligere tiltak etter akuttvedtaket, er barnevernstjenesten forpliktet til å følge opp raskt med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om tiltak. Dersom en slik begjæring ikke er fremmet innen seks uker fra vedtakstidspunktet, bortfaller akuttvedtaket.

Det er også viktig å merke seg at vedtak som gjelder barn med fast bosted i en annen stat, vil bare bortfalle seks måneder etter vedtakstidspunktet dersom norske myndigheter har iverksatt nødvendige beskyttelsestiltak eller har truffet vedtak om å overføre jurisdiksjon etter relevante internasjonale avtaler.

Ved akuttvedtak om omsorgsovertakelse er det flere plasseringsalternativer som barnevernstjenesten kan vurdere. Dette inkluderer fosterhjem, barnevernsinstitusjoner, opplærings- eller behandlingsinstitusjoner for barn med nedsatt funksjonsevne og, i spesielle tilfeller, omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere.

Det er viktig å understreke at akuttvedtak om omsorgsovertakelse er en kraftig inngripen i både barnets og foreldrenes liv, og det tas kun når det er klare indikasjoner på at barnets velvære og sikkerhet er i fare. Akuttvedtakene gjennomføres for å beskytte barnet i en akutt situasjon, og barnevernstjenesten har ansvaret for å sikre barnets omsorg og velferd etter en slik overtakelse.

Barnevernsloven § 4-2 regulerer akuttvedtak om omsorgsovertakelse og fastsetter klare vilkår og retningslinjer for å sikre barnets trygghet og behov for omsorg. Avgjørelsene blir truffet med stor omhu og i samsvar med gjeldende lovverk og internasjonale forpliktelser for barns rettigheter og beskyttelse.

§ 4-2. Akuttvedtak om omsorgsovertakelse

Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan treffe akuttvedtak om omsorgsovertakelse dersom det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende dersom vedtaket ikke gjennomføres straks. Ved vurderingen av om det skal treffes et akuttvedtak om omsorgsovertakelse av et nyfødt barn, skal det legges særlig vekt på barnets behov for nærhet til foreldrene umiddelbart etter fødselen.

Barnevernstjenestens leder eller lederens stedfortreder kan også treffe vedtak om samvær etter § 7-2 og § 7-3 når det er truffet akuttvedtak etter første ledd.

Dersom det er behov for videre tiltak, skal barnevernstjenesten snarest følge opp akuttvedtaket med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om tiltak. Dersom slik begjæring ikke foreligger innen seks uker fra vedtakstidspunktet, faller akuttvedtaket bort.

Vedtak som gjelder et barn som har sitt vanlige bosted i en annen stat, jf. § 1-2 tredje ledd, faller likevel bort først seks måneder etter vedtakstidspunktet dersom norske myndigheter innen samme frist har gjort ett av følgende:

a.	har fremmet en begjæring til bostedsstaten om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak

b.	har truffet vedtak om å få overført jurisdiksjon etter lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, annerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn § 5.

De plasseringsalternativene som fremgår av § 5-3 gjelder tilsvarende ved akuttvedtak om omsorgsovertakelse

Barnevernsloven § 3-8: Avgjørelser om behandling og opplæring for barn med særlige behov

4. august 202331. januar 2023 av advokatwulff

barnevernsloven, særlige behandlingsbehov, barneverns- og helsenemnda, barns velferd, behandling og opplæring, nedsatt funksjonsevne, spesielle hjelpebehov, barnevernstjenesten, individuelle behov, barnevernsavgjørelser, beskyttelse av barn, barnets rettigheter, omsorg og støtte, foreldreplikt, barnevernstjenesten, avgjørelser om barns ve og vel, barnevernssak, helsetjenester, terapier, spesialundervisning, læringsmiljøtilrettelegging, helsepersonell, utdanningsinstitusjoner, rettigheter for barn, nødvendig medisinsk behandling, barnets fysiske, mentale og følelsesmessige utvikling, individuell tilpasning, oppfølging av barn og familie, beslutningstaking, barnevernsressurser, barns fulle potensiale.

I situasjoner hvor foreldre ikke er i stand til å ivareta barn med nedsatt funksjonsevne eller spesielle hjelpebehov, er barneverns- og helsenemnda innkalt for å gjøre avgjørelser om barnets ve og vel. Disse vedtakene har som formål å sikre at barnet får nødvendig behandling og opplæring som er tilpasset deres individuelle behov.

Barneverns- og helsenemnda er en myndighetsorganisasjon som har ansvar for å beskytte og ivareta barnets rettigheter, spesielt i situasjoner der foreldre ikke kan tilby nødvendig omsorg og støtte. Når det gjelder barn med nedsatt funksjonsevne eller spesielle hjelpebehov, er det av avgjørende betydning å sikre at deres unike behov blir møtt.

I disse tilfellene kan nemnda, i samarbeid med barnevernstjenesten, fatte vedtak om nødvendig behandling eller opplæring. Formålet er å sikre at barnet får dekket sine særlige behov på en måte som fremmer deres fysiske, mentale og følelsesmessige utvikling.

Det er viktig å merke seg at slike vedtak ikke tas lett, og at de kun blir gjort når det er klare indikasjoner på at barnets velferd er truet. Nemnda gjennomfører en grundig undersøkelse og evaluering av barnets situasjon før de treffer en avgjørelse. Foreldrenes synspunkter og meninger blir også tatt med i betraktningen så langt det er mulig og hensiktsmessig.

Målet med behandling og opplæring er å gi barnet den best mulige støtten for å utvikle seg og oppnå sin fulle potensiale. Dette kan innebære individuelt tilpassede terapier, spesialundervisning, tilrettelegging av læringsmiljøet og tilgang til nødvendig medisinsk behandling.

Barnevernstjenesten spiller en aktiv rolle i å bistå barnet og familien gjennom hele prosessen. De jobber tett sammen med helsepersonell og utdanningsinstitusjoner for å sikre at barnet får den beste oppfølgingen og støtten som er tilgjengelig.

Vedtak om behandling og opplæring for barn med særlige behov er en kompleks og viktig oppgave som krever nøye vurdering og beslutningstaking. Barneverns- og helsenemnda er forpliktet til å arbeide for barnets beste, og deres avgjørelser er i tråd med gjeldende lovverk og rettigheter.

Det er vår kollektive plikt å sikre at barn med nedsatt funksjonsevne eller spesielle hjelpebehov får den støtten og omsorgen de trenger for å trives, utvikle seg og oppnå sin fulle potensiale. Barneverns- og helsenemnda spiller en nøkkelrolle i dette arbeidet, og deres vedtak har en betydelig innvirkning på livene til barn og deres familier.

§ 3-8. Vedtak om behandling av barn som har særlige behandlings- og opplæringsbehov

Dersom foreldrene ikke sørger for at et barn som har nedsatt funksjonsevne eller er spesielt hjelpetrengende, får dekket særlige behov for behandling og opplæring, kan barneverns- og helsenemnda vedta at barnet med bistand fra barnevernstjenesten skal behandles eller få opplæring

Barnevernsloven § 3-5: Foreldrestøttende hjelpetiltak uten barnets samtykke

12. juni 202328. januar 2023 av advokatwulff

barnevernsloven, § 3-5, foreldrestøttende hjelpetiltak, barnets samtykke, atferdsvansker, institusjonsopphold, veiledning, støtte, familie, trygge oppvekstvilkår, barnets beste.

I dagens blogginnlegg skal vi se nærmere på barnevernsloven § 3-5, som omhandler foreldrestøttende hjelpetiltak uten barnets samtykke. Denne bestemmelsen gir barneverns- og helsenemnda myndighet til å vedta foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke når barnet viser alvorlige atferdsvansker i henhold til § 6-2, eller er i ferd med å utvikle slik atferd. Disse tiltakene har som formål å forebygge eller redusere den problematiske atferden.

Det er viktig å merke seg at foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke også kan gjennomføres som en del av avslutningen av et institusjonsopphold etter § 6-2. Dette betyr at når barnet forlater institusjonen, kan det være behov for tiltak som støtter og veileder foreldrene i å håndtere barnets utfordringer og sikre en trygg overgang tilbake til familielivet.

Det er imidlertid viktig å være klar over at foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke ikke kan opprettholdes i mer enn seks måneder etter at nemndas vedtak ble fattet. Dette sikrer en tidsbegrensning og nødvendig oppfølging av tiltakene.

Formålet med denne bestemmelsen er å gi nødvendig støtte og veiledning til foreldrene for å håndtere barnets atferdsvansker på en hensiktsmessig måte. Ved å tilby foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke, kan man bidra til å skape en bedre situasjon for både barnet og familien.

Det er viktig å merke seg at dette er en kritisk bestemmelse som tar hensyn til barnets beste og behovet for å sikre trygge oppvekstvilkår. Ved å involvere foreldrene og gi dem nødvendig støtte, kan man arbeide mot å redusere atferdsvanskene og skape et bedre samspill i familien.

Barnevernsloven § 3-4: Pålegg om hjelpetiltak

12. juni 202327. januar 2023 av advokatwulff

I dagens blogginnlegg skal vi utforske § 3-4 i barnevernsloven, som omhandler pålegg om hjelpetiltak. Når visse vilkår er oppfylt, og det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse, har barneverns- og helsenemnda myndighet til å fatte vedtak om følgende hjelpetiltak uten samtykke fra de private partene:

a. Omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet. b. Opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller lignende tiltak. c. Tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve av biologisk materiale.

Hjelpetiltakene som pålegges etter bokstav a skal være basert på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.

Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg, og det er en nærliggende fare for at barnet kan komme i en situasjon der vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt, kan nemnda fatte vedtak om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn for barn i alderen 0 til 6 år uten samtykke fra de private partene. Vilkårene etter § 3-1 første ledd må være oppfylt.

Pålegg om hjelpetiltak kan rettes mot både foreldre som barnet bor fast sammen med, og foreldre som har samvær med barnet.

Når det gjelder pålegg om at barnet skal oppholde seg i barnehage eller annet egnet dagtilbud, kan dette vedtas uten tidsbegrensning. Pålegg om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn kan vedtas for inntil tre måneder. For øvrig kan pålegg om hjelpetiltak vedtas for inntil ett år.

Disse bestemmelsene, nedfelt i § 3-4 i barnevernsloven, viderefører og gir retningslinjer for praksisen som allerede eksisterer i dag. De sikrer at barn som trenger ekstra omsorg og beskyttelse, får nødvendige hjelpetiltak selv om de private partene ikke samtykker. Ved å pålegge hjelpetiltak kan man bidra til å sikre barnets trivsel og trygghet.

Det er viktig å merke seg at hjelpetiltakene som kan pålegges, skal være basert på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag. Dette betyr at tiltakene skal være faglig funderte og forsvarlige. Hjemmelen for å pålegge hjelpetiltak i senter for foreldre og barn er strengere enn tidligere, og vilkårene for å pålegge slike tiltak er knyttet til behovet for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg og en nærliggende fare for alvorlig omsorgssvikt.

Det er viktig at vi som samfunn er klar over og forstår disse bestemmelsene i barnevernsloven. De er utformet for å sikre barns rett til trygghet, omsorg og beskyttelse. Ved å pålegge hjelpetiltak når det er nødvendig, kan vi bidra til å skape gode oppvekstvilkår for barn som trenger ekstra støtte.

Barnevernsloven § 3-3: Frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted

12. juni 202326. januar 2023 av advokatwulff

barnevernsloven, frivillig opphold, fosterhjem, barnevernsinstitusjon, jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse, samarbeid, foreldremyndighet, tiltak for beskyttelse av barn, tilknytning, medvirkning, oppholdstillatelse, Utlendingsdirektoratet, evakuering, Ukraina, ukrainske myndigheter, plassering, forsvarlighet, artikkel 33, søknad om beskyttelse, søknad om opphold, overføring av jurisdiksjon

Når barnet har behov for et frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der det vanligvis bor, gir barnevernsloven bestemmelser som regulerer denne situasjonen. I dette innlegget vil vi utforske § 3-3 i barnevernsloven og se nærmere på hvilke vilkår og rettigheter som gjelder for slike opphold.

Barnevernstjenesten har mulighet til å tilby et konkret fosterhjem eller en institusjon som hjelpetiltak i en stat som har sluttet seg til konvensjonen av 19. oktober 1996. Denne konvensjonen omhandler jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn. For at et opphold i en annen stat skal kunne tilbys, må følgende vilkår være oppfylt:

a. Vilkårene for frivillig hjelpetiltak i fosterhjem eller institusjon etter § 3-2 i barnevernsloven må være oppfylt.

b. Oppholdet må være forsvarlig og til barnets beste, og barnets tilknytning til den aktuelle staten må tillegges særlig vekt.

c. Barnets rett til medvirkning må ivaretas, og barnets mening skal tillegges stor vekt.

d. Dersom barnet har foreldre med foreldreansvar og er over 12 år, må både foreldrene og barnet samtykke til oppholdet.

e. Staten der oppholdet skal tilbys, må ha en forsvarlig tilsynsordning.

f. Gjennomføringen av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling i forbindelse med oppholdet må være avtalt med myndighetene i den aktuelle staten.

g. Vilkårene etter konvensjonens artikkel 33 må være oppfylt.

Videre gir barnevernstjenesten også muligheten til å samtykke til at et barn som har sitt vanlige bosted i en stat som har tiltrådt konvensjonen, kan få opphold i et konkret fosterhjem eller en institusjon i Norge. Dette samtykket kan bare gis dersom vilkårene i første ledd er oppfylt. I slike tilfeller skal barnevernstjenesten søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse for barnet når det er nødvendig. Det er viktig å merke seg at barnevernstjenesten ikke kan samtykke til oppholdet før barnet har fått oppholdstillatelse.

I tilfeller der evakuering av barn som er under omsorg av ukrainske myndigheter blir nødvendig på grunn av krigen i Ukraina, kan barnevernstjenesten samtykke til plassering av barnet i et fosterhjem eller en institusjon i Norge etter en anmodning fra ukrainske myndigheter. Dette kan skje under visse forutsetninger:

a. Plasseringen må være forsvarlig og til barnets beste.

b. Det må være inngått en avtale med kompetente ukrainske myndigheter.

c. Vilkårene for plassering etter artikkel 33 i konvensjonen av 19. oktober 1996 må være oppfylt.

Barnevernstjenesten har ansvar for å sørge for at barnet blir registrert med en søknad om beskyttelse eller søknad om opphold hos utlendingsmyndighetene. Hvis barnet har vanlig bosted i Norge når den ekstraordinære situasjonen opphører, skal barnevernstjenesten vurdere om vilkårene for å anmode om en overføring av jurisdiksjon til barnets tidligere bostedsstat er oppfylt.

Det er viktig å være klar over disse bestemmelsene og rettighetene som er nedfelt i barnevernsloven. De sikrer at barnets beste blir ivaretatt i situasjoner der et frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat er aktuelt. Ved å følge de nødvendige prosedyrene og sikre at barnets rettigheter blir ivaretatt, kan vi bidra til å skape trygge og forsvarlige miljøer for barn som trenger ekstra omsorg og beskyttelse.

Barnevernsloven § 3-2: Fosterhjem og barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak

12. juni 202325. januar 2023 av advokatwulff

Barnevernsloven, § 3-2, Fosterhjem, Barnevernsinstitusjon, Frivillig hjelpetiltak, Norsk barnevernstjeneste, Omsorgsovertakelse, § 5-1, Barnets beste, Barnevernstiltak, Plasseringssted, Barnets behov, Stabile omsorgsmiljøer, Kontinuitet i oppdragelsen, Barnets etniske bakgrunn, Barnets religiøse bakgrunn, Barnets kulturelle bakgrunn, Barnets språklige bakgrunn, Varighet av plassering, Kontakt med foreldre, Kontakt med søsken, Nær tilknytning, Hensyn ved valg av plasseringssted, Forsvarlig omsorg, Barnevernlovgivning, LOV-2021-06-18-97-§3-2, Retningslinjer for plassering, Valg av plasseringssted, Barnevernstjenestens arbeid, Sårbarhet i barnevern.

Barnevernsloven i Norge, i sin kompleksitet og dybde, er designet for å ivareta barns rettigheter og sørge for deres velvære. I denne artikkelen ønsker vi å rette søkelyset mot § 3-2, som gir barnevernstjenesten rett til å tilby fosterhjem eller institusjon som frivillig hjelpetiltak.

§ 3-2 understreker viktigheten av at tiltakene som barnevernstjenesten tilbyr skal være skreddersydde for å dekke barnets spesifikke behov. Denne bestemmelsen kommer i bruk når vilkårene i § 3-1 første ledd er oppfylt, og det blir klart at barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte. Dette kan for eksempel være tilfellet når det er usikkerhet om foreldrene på lengre sikt vil være i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg. I slike tilfeller må barnevernstjenesten vurdere om det skal reises sak om omsorgsovertakelse, i henhold til § 5-1.

Bestemmelsen i § 3-2 viderefører dagens barnevernlov § 4-4 sjette ledd, med noen språklige endringer. En nyhet er henvisningen til § 5-3 tredje ledd. Selv om denne referansen ikke endrer gjeldende rett, bidrar den til å tydeliggjøre viktige hensyn som må tas når det skal velges hvor barnet skal plasseres.

Faktorer som barnets meninger, identitet og behov for omsorg i et stabilt miljø, skal alle tas i betraktning. Det skal også legges vekt på barnets behov for kontinuitet i oppdragelsen og barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Varigheten av plasseringen, samt muligheten for kontakt med foreldre, søsken og andre personer barnet har en nær tilknytning til, er også aspekter som skal inngå i vurderingen av valg av plasseringssted.

Dette underbygger viktigheten av en helhetlig tilnærming når det gjelder barnevernstjenestens arbeid. Ved å ta hensyn til alle disse faktorene, sikrer barnevernstjenesten at barnets beste blir satt i fokus. For det er i bunnen og grunnen det som står i sentrum av barnevernstjenestens arbeid: å ivareta barnets beste.

Ved å dyptgående forstå og anvende disse bestemmelsene, kan vi sikre at de mest sårbare blant oss får den hjelpen de trenger. Uansett om dette innebærer plassering i fosterhjem, institusjon eller annet tiltak, vil barnets behov alltid være utgangspunktet for vurderingene som blir tatt.

Gjennomgang av Foreldrestøttende Hjelpetiltak Uten Barnets Samtykke

12. juni 202322. januar 2023 av advokatwulff

Barnevernsloven, Barnevernsloven § 3-5, Foreldrestøttende hjelpetiltak, Barnets samtykke, Alvorlige atferdsvansker, Institusjonsopphold, Barneverns- og helsenemnda, Barnets rettigheter, Barnets beste, Foreldrestøtte, Barnevern, Advokat barnevernslov, Barnevernslov paragraf, Barnevernloven i Norge, Foreldre og barnevernslov, Barnevernslov advokat, Tiltak i barnevernsloven, Barnevernslov uten samtykke, Barnets samtykke barnevernslov, Norsk barnevernslov, Advokat i barnevernssaker, Barnevernsadvokat, Lov om barnevern, Barnevernslov og atferdsvansker, Juridisk hjelp barnevern, Barnevernsloven forståelse, Lovverk barnevern, Barnevern rettigheter, Lovgivning barnevern, Advokat og barnets rettigheter.

I det norske rettssystemet utgjør Barnevernsloven en sentral komponent i sikringen av barns rettigheter og velferd. Et spesifikt element i denne loven, paragraf § 3-5, gir en tydelig retning for håndtering av foreldrestøttende hjelpetiltak uten barnets samtykke. Dette temaet kan ofte virke komplisert og innfløkt, men det er av vesentlig betydning å forstå dets implikasjoner og anvendelser.

Paragraf § 3-5 i Barnevernsloven gir rom for implementering av foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke under spesifikke omstendigheter. For det første kan slike tiltak iverksettes dersom barnet viser tegn på alvorlige atferdsvansker, eller er i ferd med å utvikle slik atferd. Her henvises det til en annen paragraf i loven, nemlig § 6-2, som gir detaljert informasjon om hva som kvalifiserer som alvorlige atferdsvansker.

Videre tillater paragraf § 3-5 at disse tiltakene kan gjennomføres uten barnets samtykke når de iverksettes som et ledd i avslutningen av et institusjonsopphold, også dette under henvisning til paragraf § 6-2.

Likevel er det viktig å merke seg at foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke ikke kan opprettholdes i mer enn seks måneder etter at vedtaket fra barneverns- og helsenemnda ble truffet. Dette er for å sikre at barnets rettigheter blir opprettholdt og at tiltakene kun er midlertidige.

Denne paragrafen i Barnevernsloven representerer en delikat balanse mellom barnets rettigheter og nødvendigheten av å sikre barnets beste. Den understreker viktigheten av foreldrenes rolle og støtte, men også behovet for profesjonell inngripen når et barn viser tegn på alvorlige atferdsvansker eller er i ferd med å utvikle slik atferd.

Det er viktig å forstå at Barnevernsloven § 3-5 er et verktøy som er designet for å beskytte barn, og å gi nødvendig støtte til foreldre. Alle tiltak som iverksettes under denne paragrafen, må være i barnets beste interesse. Selv om det er et unntak fra prinsippet om barnets samtykke, brukes det med forsiktighet og bare under spesifikke, strenge vilkår.

Den nye barnevernloven § 2-7. Midlertidig adgang til unntak fra frister

7. mai 202317. januar 2023 av advokatwulff

Barnevernstjenesten spiller en avgjørende rolle i å ivareta velferden til sårbare barn og familier. Med det økende antallet personer som blir fordrevet fra Ukraina og ankommer Norge, er det behov for at barnevernstjenesten kan tilpasse seg og utføre sine oppgaver på en effektiv og forsvarlig måte. Den nye barnevernloven § 2-7 gir departementet muligheten til å innføre midlertidige unntak fra fristene i § 2-1 første ledd og § 2-2 annet ledd. I dette blogginnlegget skal vi utforske betydningen av denne bestemmelsen og hvordan den kan påvirke barnevernstjenestens arbeid i møte med utfordrende situasjoner.

Tilpasning i en krevende situasjon: Med et økende antall personer som blir fordrevet fra Ukraina og søker tilflukt i Norge, står barnevernstjenesten overfor en betydelig utfordring. For at tjenesten skal kunne utføre sine oppgaver på en hensiktsmessig og forsvarlig måte, gir barnevernloven § 2-7 departementet adgang til å innføre midlertidige unntak fra fristene i § 2-1 første ledd og § 2-2 annet ledd. Dette betyr at departementet kan gi forskrifter som gir barnevernstjenesten fleksibilitet når det gjelder å oppfylle de fastsatte fristene i disse bestemmelsene.

Hensynet til formålstjenlighet og forsvarlighet: Ved å tillate midlertidige unntak fra fristene i barnevernloven, legger § 2-7 vekt på formålstjenlighet og forsvarlighet i barnevernstjenestens arbeid. I situasjoner der det er et betydelig antall ankomster av personer fordrevet fra Ukraina, kan det være utfordrende å håndtere alle sakene innenfor de fastsatte tidsrammene. Midlertidige unntak gir barnevernstjenesten mulighet til å tilpasse seg den økte arbeidsbelastningen og sikre at nødvendige oppgaver blir gjennomført på en forsvarlig måte.

Departementets rolle og ansvar: Det er departementet som har myndighet til å gi midlertidige forskrifter om unntak fra fristene i barnevernloven. Dette gir departementet et ansvar for å vurdere situasjonen og behovet for unntak i lys av de aktuelle forholdene. Ved å ta hensyn til det høye antallet ankomster og barnevernstjenestens kapasitet, kan departementet tilrettelegge for midlertidige tiltak som sikrer at oppgavene blir utført på en effektiv og forsvarlig måte.

Betydningen av forsvarlige tiltak: Midlertidige unntak fra frister i barnevernloven § 2-7 gir barnevernstjenesten muligheten til å handle på en forsvarlig måte i en krevende situasjon. Dette betyr at tjenesten kan tilpasse seg og håndtere sakene på en effektiv måte uten å bli begrenset av stramme tidsrammer. Ved å gi rom for nødvendig fleksibilitet, kan barnevernstjenesten sikre at barn og familier som blir berørt av den økte tilstrømningen fra Ukraina, mottar den nødvendige omsorgen og beskyttelsen de trenger.

Viktigheten av en helhetlig tilnærming: Selv om midlertidige unntak fra frister kan være nødvendige, er det viktig å understreke betydningen av en helhetlig tilnærming til barnevernsarbeidet. Barnevernstjenesten må fortsatt ivareta sitt mandat om å vurdere barnets beste, samarbeide med andre relevante instanser og sikre kontinuitet i oppfølgingen av saker. Midlertidige unntak bør betraktes som en midlertidig løsning for å håndtere en spesifikk utfordring og ikke som en erstatning for grundig og forsvarlig saksbehandling.

Informasjon og kommunikasjon med berørte parter: I situasjoner der midlertidige unntak blir innført, er det essensielt å sikre god kommunikasjon og informasjon til berørte parter. Barn, foreldre og andre involverte må være klar over de midlertidige tiltakene og ha forståelse for hvorfor de blir implementert. Åpenhet og tydelig kommunikasjon bidrar til å bygge tillit og sikre at alle berørte parter føler seg involvert og informert gjennom hele prosessen.

Oppfølging og evaluering av unntakstiltakene: Departementet har et ansvar for å følge opp og evaluere de midlertidige unntakene som blir innført. Dette inkluderer å vurdere effekten av tiltakene, deres konsekvenser og behovet for eventuelle justeringer eller opphevelse av unntakene. Gjennom kontinuerlig oppfølging kan departementet sikre at barnevernstjenesten fortsetter å operere på en formålstjenlig og forsvarlig måte og at barnas rettigheter og velferd ivaretas på best mulig måte.

Den nye barnevernloven § 2-7. Midlertidig adgang til unntak fra frister

Når det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina er nødvendig for at barnevernstjenesten skal kunne gjennomføre sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte, kan departementet gi midlertidig forskrift om unntak fra fristene i § 2-1 første ledd og § 2-2 annet ledd

Den nye barnevernloven § 1-9.Samarbeid med barn, familie og nettverk

5. mai 202310. januar 2023 av advokatwulff

Den nye barnevernloven i Norge har flere bestemmelser som er ment å ivareta barns interesser og rettigheter. En av disse bestemmelsene er § 1-9 som handler om samarbeid med barn, familie og nettverk. Barnevernet skal etter denne bestemmelsen legge til rette for involvering av barnets familie og nettverk. Dette er viktig fordi familie og nettverk kan være en stor ressurs for barnet og foreldrene i en vanskelig situasjon.

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 1-7 som omhandler samarbeid med både barn og foreldre og at barnevernet skal behandle dem med respekt. Dette er viktige prinsipper som skal følges i alle faser av en barnevernssak. Det nye i § 1-9 er at barnevernet nå også skal legge til rette for involvering av barnets familie og nettverk.

Det er viktig å presisere at bestemmelsen ikke pålegger barnevernet å involvere familie og nettverk, men at det skal legge til rette for det. Det er opp til barnevernet å vurdere om det er hensiktsmessig å involvere familie og nettverk i den enkelte sak. I noen tilfeller kan det være nødvendig med omfattende involvering, for eksempel ved bruk av metoder som familieråd.

Barnets beste skal være det grunnleggende hensynet i vurderingen av i hvilken utstrekning familie og nettverk skal involveres, og barnets og foreldrenes synspunkter er helt sentrale. Det er derfor viktig å ha en fleksibel tilnærming til hvordan involveringen av familie og nettverk skal skje, og dette må vurderes konkret i den enkelte sak.

Det er også viktig å være oppmerksom på at barnets familie inkluderer både nære familiemedlemmer og utvidet slektskap. Dette kan ha spesiell betydning i samiske samfunn, hvor storfamilie og utvidet slektskap står sterkt. Besteforeldre, gudforeldre og gaibmi (den som barnet er oppkalt etter) er ofte viktige personer for barnet som kan ha en aktiv rolle i barnets liv. Derfor må det også vurderes konkret hvem som omfattes av barnets familie og nettverk i den enkelte sak.

Alt i alt er § 1-9 en viktig bestemmelse som skal sikre at barnets familie og nettverk blir involvert der det er hensiktsmessig og til barnets beste. Barnevernet har en viktig rolle i å legge til rette for dette samarbeidet og i å vurdere hvilken involvering som er nødvendig og hensiktsmessig i den enkelte sak.

Den nye barnevernloven § 1-9. Samarbeid med barn, familie og nettverk

Barnevernet skal så langt som mulig samarbeide med både barn og foreldre og skal behandle dem med respekt.

Barnevernet skal legge til rette for at barnets familie og nettverk involveres

Den nye barnevernloven § 1-8: Barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn

5. mai 20239. januar 2023 av advokatwulff

Den nye barnevernloven § 1-8 har nå utvidet barnevernets ansvar til å inkludere hensyn til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av en barnevernssak. Dette er en velkommen utvikling som vil bidra til bedre faglig arbeid, grundigere vurderinger og riktigere avgjørelser til barnets beste.

Barnevernets kunnskap og kompetanse om barnets og familiens bakgrunn er avgjørende for godt barnevernsfaglig arbeid og forsvarlig saksbehandling. I barnevernssaker som involverer utenlandske borgere, kan utenlandske ambassader og konsulater gi konsulær bistand til sine borgere. Utenlandske utenriksstasjoners bistand og støtte til foreldre og barn i barnevernssaker kan være verdifull for å opplyse om barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.

Det er viktig å merke seg at bestemmelsen ikke innebærer at det skal legges en annen standard til grunn for vurderinger av barns behov eller av kriterier for god omsorg eller gode oppvekstvilkår. Bestemmelsen gjelder for all saksbehandling, handlinger og avgjørelser i barnevernet, ikke bare ved valg av fosterhjem og institusjon.

Samiske barn har særskilte rettigheter som urfolk til å leve i pakt med sin kultur og bruke sitt eget språk sammen med andre medlemmer av sin gruppe. Barnevernet må derfor samarbeide med andre myndigheter om oppfølgingen av barn, og bidra til at samiske barns språklige og kulturelle rettigheter ivaretas også av andre myndigheter når barnet er under barnevernets omsorg.

Det er positivt at bestemmelsen er tydelig på at barnets bakgrunn skal hensyntas og vektlegges konkret ut fra barnets behov og omstendighetene i den enkelte sak. Dette vil bidra til å sikre at barnets beste alltid er i fokus, uavhengig av bakgrunn.

For å oppsummere, er den nye barnevernloven § 1-8 en viktig utvidelse av barnevernets ansvar, som tydeliggjør betydningen av å ta hensyn til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av en barnevernssak. Dette vil bidra til mer grundige og riktige avgjørelser til barnets beste og sikre at barns rettigheter blir ivaretatt uavhengig av deres bakgrunn.

Den nye barnevernloven § 1-8. Barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn

Barnevernet skal i sitt arbeid ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av saken. Samiske barns særskilte rettigheter skal ivaretas