I barnevernssaker er barnets rett til medvirkning en sentral og viktig del av prosessen. Barn har rett til å bli hørt og til å uttrykke sine meninger om saker som angår dem. For å sikre at denne retten blir ivaretatt på en god måte, er det fastsatt klare retningslinjer for hvordan referatene fra samtaler med barn skal føres i barneverns- og helsenemnda.
Krav til referat
Nemndleder, talsperson og sakkyndig har alle ansvar for å føre referat fra sine samtaler med barnet. Dette referatet skal være grundig og detaljert for å sikre at barnets meninger og opplevelser blir riktig gjengitt. I referatet skal følgende informasjon dokumenteres:
1. Informasjon til barnet: Referatet skal inneholde opplysninger om hvilken informasjon barnet har fått i forbindelse med samtalen. Det skal også avklares om barnet forstod denne informasjonen. Dette er viktig for å sikre at barnet har fått tilstrekkelig informasjon til å kunne uttale seg på en adekvat måte.
2. Temaer og spørsmål: Referatet skal inneholde en oversikt over hvilke temaer og spørsmål som ble tatt opp i samtalen med barnet. Dette inkluderer alle relevante spørsmål som ble stilt, samt barnets svar og uttrykte meninger.
3. Barnets uttrykte meninger: Referatet skal nøyaktig gjengi hva barnet har sagt eller uttrykt på andre måter under samtalen. Dette inkluderer barnets egne ord og beskrivelser av sine meninger og opplevelser.
4. Samtykke fra barnet: Det skal dokumenteres om barnet har sagt seg enig i gjengivelsen av sine meninger i referatet. Dette er viktig for å sikre at barnets stemme blir riktig gjengitt.
5. Annen relevant informasjon: Referatet skal også inneholde annen relevant informasjon fra samtalen, inkludert tidspunkt, sted og varighet av samtalen, samt hvem som var til stede under samtalen.
Tilgjengelighet for partene
Nemndleder har et spesielt ansvar for å sørge for at referatet fra samtalen blir gjort tilgjengelig for partenes prosessfullmektiger så snart som mulig. Dette sikrer at alle relevante parter i saken har tilgang til barnets uttalelser og meninger.
Ivaretakelse av barnets rett til medvirkning er av stor betydning i barnevernssaker. Nøyaktige og grundige referater fra samtaler med barnet er et viktig verktøy for å sikre at barnets stemme blir hørt og at barnets rettigheter blir ivaretatt på en god måte.
Barnevernet har en viktig rolle når det gjelder å ivareta barns rettigheter og sikkerhet. I denne artikkelen skal vi se nærmere på bestemmelsen i barnevernloven § 6-5 som omhandler informasjon til fornærmede eller etterlatte når det er truffet vedtak om plassering av barn i institusjon.
Vedtak om informasjon
Når barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om at fornærmede eller etterlatte skal informeres om plasseringen av et barn, har institusjonen en plikt til å gi nødvendig informasjon. Denne informasjonen inkluderer plasseringens varighet, institusjonens beliggenhet, og andre relevante detaljer om oppholdet.
Fornærmedes eller etterlattes rettsvern
Dersom det er sannsynlig at barnet og fornærmede eller etterlatte kan komme i kontakt med hverandre, og det antas at dette har betydning for fornærmede eller etterlatte, skal institusjonen informere dem om barnets fravær fra institusjonen. Dette er en viktig del av å beskytte fornærmede eller etterlatte og sikre deres rettigheter.
Fravær fra institusjonen i forbindelse med skolegang og fritidsaktiviteter regnes ikke som fravær som krever varsling. Varsling skal være basert på en grundig vurdering av omstendighetene rundt fraværet.
Beslutningsmyndighet og klagerett
Beslutninger om informasjon etter denne bestemmelsen blir tatt av institusjonens leder eller dennes stedfortreder. Informasjonen skal gis så snart som mulig, med mindre det er en reell fare for barnets sikkerhet.
Både barnet og de som har foreldreansvaret, har rett til å klage på beslutninger om varsling. Klagen må fremmes til statsforvalteren innen én uke etter at beslutningen er truffet. Institusjonen skal bistå barnet i å utforme og sende klagen. Klagen påvirker ikke institusjonens plikt til å gi informasjon til fornærmede eller etterlatte.
Taushetsplikt og informasjonsutveksling
Selv om det er lovbestemt taushetsplikt, hindrer dette ikke at institusjonen gir informasjon til fornærmede eller etterlatte. De kan bruke informasjonen bare i den grad det er nødvendig for å ivareta sine egne interesser. Overtredelse av taushetsplikten kan straffes etter straffeloven.
Taushetsplikten forhindrer heller ikke at institusjonen, barnevernstjenesten, politiet og påtalemyndigheten utveksler nødvendige opplysninger for å kunne gjennomføre varsling i samsvar med loven.
Avsluttende tanker
Det er viktig å forstå at informasjon til fornærmede eller etterlatte i barnevernssaker er en viktig del av rettssikkerheten til alle involverte parter. Bestemmelsen i barnevernloven § 6-5 sikrer at nødvendig informasjon blir delt på en ansvarlig måte for å beskytte barnets og andre parters interesser.
Vi håper denne artikkelen har gitt deg en bedre forståelse av hvordan informasjon blir delt i barnevernssaker i samsvar med loven, og hvordan den beskytter alle berørte parter.
Barnevernsloven § 6-5. Informasjon til fornærmede eller etterlatte
Er det truffet vedtak om informasjon til fornærmede eller etterlatte etter § 6-4, skal institusjonen gi informasjon om plasseringen og varigheten av denne, institusjonens beliggenhet og annen nødvendig informasjon om institusjonsoppholdet.
Institusjonen skal informere fornærmede eller etterlatte som har fått informasjon etter første ledd om barnets fravær fra institusjonen dersom følgende vilkår er oppfylt:
a.
det er sannsynlig at barnet og fornærmede eller etterlatte vil kunne møte hverandre
b.
det antas å ha betydning for fornærmede eller etterlatte å få informasjonen.
Barnets fravær fra institusjonen i forbindelse med skolegang, fritidsaktiviteter og lignende regnes ikke som fravær etter annet ledd.
På samme vilkår som etter annet ledd skal det gis informasjon til fornærmede eller etterlatte når institusjonsoppholdet avsluttes.
Beslutninger etter denne bestemmelsen treffes av institusjonens leder eller lederens stedfortreder. Informasjon til fornærmede eller etterlatte skal gis så snart som mulig, slik at de kan innrette seg etter den. Informasjon skal ikke gis dersom det kan medføre fare for barnets sikkerhet.
Både barnet og de som har foreldreansvaret, kan påklage en beslutning etter denne bestemmelsen til statsforvalteren. Klagen fremmes direkte for statsforvalteren innen én uke. Institusjonen skal bistå barn som ønsker det, med å utforme og sende klagen. Klagen er ikke til hinder for at institusjonen gir informasjon til fornærmede eller etterlatte. Dersom barnet eller de som har foreldreansvaret, ber om utsatt iverksettelse av beslutningen, kan ikke fraværet gjennomføres før klagen er behandlet.
Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at institusjonen gir opplysninger til fornærmede eller etterlatte etter denne bestemmelsen. Fornærmede og etterlatte kan bare bruke informasjon de har fått så langt det er nødvendig for å ivareta egne interesser. Institusjonen skal gjøre dem oppmerksom på dette og at overtredelse av taushetsplikten kan straffes etter straffeloven § 209.
Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at institusjonen, barnevernstjenesten, politiet og påtalemyndigheten utveksler nødvendige opplysninger av betydning for varsling etter denne bestemmelsen
