I barneverninstitusjoner og omsorgssentre står man ofte overfor komplekse og sensitive situasjoner som kan involvere straffbare forhold. I slike tilfeller er det avgjørende å ha klare retningslinjer for når det er nødvendig og etisk forsvarlig å bryte taushetsplikten og rapportere til politiet.
I henhold til barnevernloven § 6-7 er det to hovedkriterier for å vurdere om opplysninger om straffbare forhold skal gis til politiet. Det første kriteriet er om det er nødvendig for å fremme institusjonens eller omsorgssenterets oppgaver. Det andre kriteriet, som vi skal fokusere på her, er om det er nødvendig for å «forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse».
For å ta en informert beslutning, må man foreta en grundig risikovurdering. Dette inkluderer å vurdere beboerens alder, plasseringsgrunnlag og plasseringstid, samt eventuelle særlige forhold som kan ha betydning for anmeldelsen. Det er også viktig å vurdere om det foreligger en fare for gjentakelse av straffbare forhold, og om situasjonen tidligere er blitt håndtert på en adekvat og faglig forsvarlig måte.
I tillegg til disse momentene, må man også vurdere handlingens grovhet. Er trusselen om vold så alvorlig at den i seg selv utgjør en fare for liv eller alvorlig skade for noens helse? Er trusselen så reell at det er nødvendig med politianmeldelse for å hindre at den settes ut i livet?
Det er også viktig å vurdere om det finnes alternative tiltak til å gi opplysninger eller anmeldelse til politiet. Kan situasjonen håndteres internt i institusjonen på en måte som ivaretar alle parters sikkerhet og helse?
I noen tilfeller kan det også være nødvendig å ta hensyn til forhold knyttet til fornærmede, spesielt hvis det er snakk om en annen beboer i institusjonen. Dette kan for eksempel være relevant hvis det er forklaringsplikt ved en eventuell rettssak.
Det er viktig å merke seg at alle disse vurderingene må være konkrete og individuelle. Det er ingen «one-size-fits-all»-løsning, og det krever en høy grad av faglig skjønn. Det er også viktig å dokumentere vurderingsprosessen nøye, da dette kan være avgjørende i eventuelle senere juridiske prosesser.