beslutningsgrunnlag – Ny Barnevernslov

Anmeldelsesprosessen i institusjoner forklart

22. desember 202321. desember 2023 av advokatwulff

I en institusjon der sensitive saker håndteres, er det av avgjørende betydning at prosessene for å vurdere anmeldelser er klare og effektive. Det første trinnet i denne prosessen er tjenestemannens ansvar for å melde fra om en hendelse. Dette må gjøres snarest mulig, og senest dagen etter hendelsen. Det er også tjenestemannens plikt å registrere hendelsen i institusjonens skademeldingssystem og å gi en detaljert beskrivelse av de faktiske forholdene.

Når tjenestemannen har meldt fra om hendelsen, trer hovedvernombudet inn i bildet. Dette ombudet har ansvar for å vurdere saken og eventuelt gi en uttalelse. Dette er et viktig skritt for å sikre at alle aspekter av saken er vurdert, inkludert eventuelle sikkerhetsrisikoer.

Parallelt med dette kan en jurist vurdere sakens juridiske aspekter. Dette er en viktig del av prosessen, da det kan være kompliserte juridiske spørsmål som må avklares. Juristens vurdering sendes til institusjonens leder eller dennes stedfortreder.

Institusjonens leder har det overordnede ansvaret for saken. Det er lederens oppgave å sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før en avgjørelse tas. Dette inkluderer å innhente uttalelser fra alle involverte parter, inkludert beboeren som saken angår. Lederen må også vurdere om det er nødvendig å innhente en juridisk vurdering.

Når alle disse trinnene er gjennomført, tar lederen den endelige avgjørelsen om hvorvidt det skal gis opplysninger om et straffbart forhold eller anmeldelse til politiet. Denne avgjørelsen dokumenteres og sendes til regiondirektøren for endelig behandling.

Det er også viktig å merke seg at ansatte har taushetsplikt, og at denne taushetsplikten kan oppheves i visse tilfeller. Dette er en komplisert prosess som involverer Fylkesmannen og eventuelt retten.

Gjennom denne prosessen sikres det at alle relevante aspekter av saken er vurdert, og at avgjørelsen som tas er så godt informert som mulig. Dette er avgjørende for å opprettholde institusjonens integritet og for å sikre at rettferdige og effektive avgjørelser tas.

Rammeverk for sakkyndiges arbeid i barnevernssaker

19. september 2023 av advokatwulff

barnevernssaker, sakkyndige, kompetanse, valg av sakkyndige, rolleforståelse, uavhengighet, nøytralitet, barnefaglig utdanning, psykologer, leger, barnevernloven, tvisteloven, barneloven, fylkesnemnda, domstolen, beslutningsgrunnlag, foreldre, barneverntjenesten, rettferdige beslutninger, rettssikkerhet, privatliv, mandat, klienters ønsker, barnevernspedagoger, sosionomer, faglig vurdering, faktiske forhold, integritet, rollekonflikter, tvistelovens regler, psykologforening, barnepsykiatri, klinisk erfaring, oppnevning.

Det stilles ingen formelle krav for å bli engasjert eller oppnevnt som sakkyndig. Imidlertid krever både barnevernloven og tvisteloven at den sakkyndige skal ha «nødvendig kyndighet og erfaring.» Den sakkyndige har et selvstendig ansvar for å vurdere om egen kompetanse er tilstrekkelig for oppdraget.

For å sikre høy faglig standard administrerer Norsk Psykologforening et register over sakkyndige som har gjennomført et toårig utdanningsprogram for barnefaglig sakkyndighetsarbeid. Dette programmet retter seg hovedsakelig mot psykologer og leger med klinisk erfaring med barn eller spesialisering innen barne- og ungdomspsykiatri.

Valg av sakkyndige

I enhver barnevernssak er det viktig å tilstrebe en sakkyndig som både foreldrene og barnevernet er enige om. Samarbeid med foreldre er en grunnleggende verdi i barnevernssaker, og det er avgjørende at de sakkyndige oppfattes som uavhengige og nøytrale av den private parten. Hvis fylkesnemnda eller domstolen oppnevner sakkyndige, har partene rett til å uttale seg om valget av sakkyndig.

Den sakkyndiges rolleforståelse

Rollen som sakkyndig innebærer myndighetsutøvelse og inngripen i privatlivet, særlig på viktige områder for både barn og foreldre. Forholdet mellom den sakkyndige og de som utredes er asymmetrisk, og de som blir vurdert, har ofte liten kontroll over resultatet av utredningen og beslutningene som skal tas. Den sakkyndige må være bevisst på dette perspektivet i arbeidet.

Forholdet mellom sakkyndig og beslutningstaker: Den sakkyndige skal levere faglige vurderinger om faktiske forhold basert på mandatet, slik at beslutningstakeren får et godt beslutningsgrunnlag. Beslutningstakeren kan være barneverntjenesten, fylkesnemnda eller domstolen, og det er deres ansvar å evaluere opplysningene og treffe en avgjørelse.
Forholdet mellom rollen som sakkyndig og rollen som behandler: Sakkyndige har ofte erfaring fra klinisk arbeid med barn og familier, men i barnevernssaker er oppgaven å gi en faglig vurdering basert på mandatet, i motsetning til å være en hjelper som søker å endre klientens ønsker.
Sakkyndig er uavhengig og nøytral: Den sakkyndige må utføre en objektiv, nøytral og uavhengig vurdering av spørsmålene i mandatet. Det er viktig å unngå rollekonflikter og bindinger til ulike parter for å opprettholde tillit og integritet. Å være nøytral betyr også å være bevisst egne holdninger og verdier og unngå at disse påvirker vurderingen i hver sak.

Rammeverket gir en grundig forståelse av hva som kreves av sakkyndige i barnevernssaker, og hvordan de skal balansere sitt ansvar og sin uavhengighet for å sikre en rettferdig og rettssikker prosess for barn og foreldre involvert i slike saker.

Når barnevernet engasjerer sakkyndig

15. september 2023 av advokatwulff

barnevernloven, barneverntjenesten, barns omsorgssituasjon, undersøkelsesfasen, sakkyndige, barnevernloven § 4-3, forvaltningsloven, mandat, beslutningsgrunnlag, omsorgsovertakelse, sakkyndige rapporter, Høyesterett, barnevernsundersøkelser, forsvarlig praksis, ressursdekning, fagetisk, etiske valg, etiske retningslinjer, psykologforeningen, fagetiske råd, etisk vurdering, klageprosedyre, klagebehandling, medlemskap, nordiske psykologer, etikk og psykologi, profesjonell rådgivning, klageordning, etiske standarder, advokat for fagetisk sak.

Barnevernloven er tydelig på at barneverntjenesten har et betydelig ansvar når det kommer til å håndtere saker som kan involvere barns omsorgssituasjon. Hvis det er rimelig grunn til å tro at det eksisterer forhold som kan gi grunnlag for tiltak i henhold til barnevernloven, må barneverntjenesten umiddelbart starte en undersøkelse. Denne undersøkelsen kan initieres både som et resultat av en bekymringsmelding som barnevernet tidligere ikke har vært kjent med, og som følge av en ny melding i en pågående sak.

I denne undersøkelsesfasen har barneverntjenesten muligheten til å engasjere sakkyndige for å bistå i å skaffe et grundigere grunnlag for sine beslutninger. Dette er regulert i barnevernloven § 4-3 fjerde ledd. Den sakkyndiges utredning blir en integrert del av barneverntjenestens forberedelser til saken.

Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader de involverte, og den skal ikke være mer omfattende enn nødvendig, som angitt i barnevernloven § 4-3 andre ledd. Barneverntjenesten har plikt til å undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og må sørge for at alle saker er godt opplyst før beslutninger blir truffet. Dette er i samsvar med forvaltningslovens § 17 første ledd.

Det er barneverntjenesten som bestemmer om det er nødvendig å engasjere sakkyndige og hva den sakkyndige skal utrede i henhold til barnevernloven § 4-3. Dermed har barneverntjenesten myndigheten til å fastsette mandatet for den sakkyndiges arbeid og de rammene som skal følges.

Foreldre eller den som barnet bor hos, kan ikke motsette seg en undersøkelse som innebærer et besøk i hjemmet, i henhold til barnevernloven. Sakkyndige har også rett til å snakke med barnet i enerom, som fastsatt i § 4-3 femte ledd.

Sakkyndige rapporter og deres relevans har vært gjenstand for betydelig diskusjon og rettslig vurdering, spesielt med tanke på saker som berører omsorgsovertakelse. Høyesterett har avsagt betydningsfulle avgjørelser som har påvirket bruken av sakkyndige i barnevernssaker (HR-220-663-S). Høyesterett har klargjort at det ikke kan fastsettes en hovedregel om at uavhengige sakkyndige er påkrevd i alle omsorgsovertakelsessaker. Avgjørelsen avhenger av en individuell vurdering, der hovedspørsmålet er om saken kan avgjøres på en forsvarlig måte uten slik oppnevning.

Når barneverntjenesten er oppdragsgiver for sakkyndige, er det barneverntjenesten som har ansvar for å dekke den sakkyndiges honorar etter inngått avtale ved oppdragets start. Dette sikrer at de nødvendige ressursene er tilgjengelige for å sikre en grundig og rettferdig prosess.

Hvordan institusjonens leder håndterer anmeldelser i barnevernet?

5. september 2023 av advokatwulff

anmeldelse, barnevern, institusjonens leder, regionsdirektør, straffbare forhold, påtalebegjæring, beslutningsgrunnlag, formuesgoder, straffeloven, offentlig påtale, leders ansvar, leders stedfortreder, Bufetat, Barne- og likestillingsdepartementet, tilsyn, kompetanse, effektiv håndtering, etaten, allmenne hensyn, fornærmet, verdier, interesser, forvaltning, brev, delegert myndighet, orientering, kopi, behandling, saken, utkast til anmeldelse

Institusjonens leder har en sentral rolle i å håndtere spørsmål om anmeldelser av straffbare forhold. Dette er en oppgave som krever både juridisk innsikt og etisk overveielse. Det er institusjonens leder, eller vedkommendes stedfortreder, som har ansvaret for å inngi opplysninger om straffbare forhold eller anmeldelser. Dette er en del av en overordnet strategi for å sikre en enhetlig og effektiv prosess i hele etaten.

Når det gjelder saker som involverer formuesgoder, som for eksempel tyveri eller skadeverk, er det regionsdirektøren som har kompetanse til å begjære påtale. Dette er i tråd med delegert myndighet fra Barne- og likestillingsdepartementet. Regionsdirektøren har dermed en spesiell rolle i å vurdere saker som berører etatens verdier eller interesser.

Men før en slik vurdering kan finne sted, må institusjonens leder forberede saken. Dette innebærer å utarbeide et beslutningsgrunnlag og et utkast til anmeldelse. Dette materialet sendes deretter til regionsdirektøren for vurdering. Regionsdirektøren tar stilling til om det skal begjæres påtale, og returnerer deretter anmeldelsen, eventuelt med påtegning om påtalebegjæring, til institusjonens leder for videre oppfølging.

Det er også viktig å merke seg at regionsdirektøren skal holdes informert om institusjonens behandling av saken. Dette skjer ved at institusjonens leder sender en kopi av beslutningsgrunnlaget og anmeldelsen til regionsdirektøren. Dette er en del av en transparent og ansvarlig prosess, som sikrer at alle nivåer i organisasjonen er informert og involvert i viktige beslutninger.

I denne konteksten er det avgjørende at institusjonens leder har en klar forståelse av både juridiske og etiske aspekter ved anmeldelse av straffbare forhold. Det er en balansegang mellom å beskytte institusjonens og etatens interesser, og samtidig ivareta individets rettigheter og velferd. Det er derfor institusjonens leder, i samarbeid med regionsdirektøren, som må foreta denne delikate vurderingen.