Mandat og arbeidsform i samtalemøtet
- Bistand til nemndleder og tilrettelegging for barnets medvirkning
- Støtte partene i å identifisere behov og utvikle egne løsninger
- Klart skille mot utredning og bevisinnhenting
Den sakkyndige i samtaleprosess er et prosessuelt hjelpemiddel for nemndleder, ikke en bevisprodusent. Funksjonen er å strukturere dialogen, gjøre barnets syn operative i møtet og bidra til at partene forholder seg til barnets konkrete behov i nåsituasjonen. Sakkyndig ivaretar en fasiliterende rolle: avklare temaer, foreslå samtaleteknikk som fremmer presisjon, og speile risiko- og omsorgsvurderinger uten å avgi konklusjoner av utredningskarakter. Barnets medvirkning skal ikke bli et formelt ritual; den sakkyndige skal sørge for at barnets mening kommer frem på en måte som lar seg anvende i løsninger og eventuelle prøveordninger.
Rollen forutsetter en metodisk nøkternhet. Sakkyndig kan løfte frem faglig innsikt om tilknytning, reguleringsbehov eller beskyttelsesfaktorer, men skal ikke gjennomføre tester, standardiserte skåringer eller analysere saksdokumenter med sikte på en barnefaglig konklusjon. Det er nemndleder som leder prosessen, og partene som bærer ansvaret for bevis. Den sakkyndige skal derfor holde seg innenfor et dialogfremmende mandat og bidra til at partene selv formulerer og vurderer tiltak, herunder forklare hvilke praktiske konsekvenser ulike muligheter har for barnet.
Når partene blir enige om å prøve en midlertidig ordning, kan den sakkyndige – etter enighet – foreta avgrensede observasjoner og ha samtaler med barnet frem til neste samtalemøte. Poenget er å skaffe beslutningsrelevant prosessinformasjon, ikke å etablere et nytt bevisgrunnlag. Dette krever en tydelig plan: hva som skal observeres, hvordan observasjonene dokumenteres, og hvilke indikatorer som skal belyse om ordningen fungerer. Notatene skal være korte, deskriptive og rettet mot møtets formål.
Avgrensninger: ikke-utredning, notoritet og bruk av midlertidige ordninger
- Forbud mot barnefaglig utredning innenfor samtaleprosessen
- Skriftlige oppsummeringer skal ikke vurderes av Barnesakkyndig kommisjon
- Observasjoner skal være smale, målrettede og knyttet til evaluering
Forskriften trekker en tydelig grense: den sakkyndige i samtaleprosess skal ikke gjennomføre barnefaglige utredninger. Dette innebærer ingen testing, ingen bred kartlegging og ingen konkluderende vurdering av foreldrefunksjon eller omsorgsevne. Grensen er både faglig og prosessuell. Faglig fordi metodekravene ved utredning ikke kan oppfylles i en rask, dialogbasert prosess; prosessuelt fordi samtaleprosess ikke er rammen for bevisføring. Skriftlige oppsummeringer fra observasjoner og samtaler i prosessen sendes derfor ikke til Barnesakkyndig kommisjon. De er prosessnotater som skal hjelpe nemndleder og partene til å justere eller avslutte en prøveordning, ikke ekspertuttalelser som skal vektlegges bevismessig.
For at denne avgrensningen skal fungere i praksis, må dokumentasjonen være presist formet. Den skal beskrive fenomen, ikke tolke utover mandatet; tidfeste og angi kontekst; og tydeliggjøre at materialet er innhentet innenfor en samtaleprosess, med sikte på beslutninger i neste møte. Nemnda unngår dermed at prosessnotater glir inn i saken som om de var utredninger.
Når midlertidige ordninger tas i bruk, er målstyring nødvendig. En ordning som ikke kan evalueres, gir ingen verdi. Den sakkyndige kan bistå med å definere konkrete kjennetegn som taler for eller imot videreføring. Særlig i saker der partene står nær en løsning, kan slike ordninger gi nødvendig informasjon uten at det etableres et omfattende bevisregime. Samtidig må nemndleder sikre at ordningen ikke blir en sovepute: dersom indikatorene ikke slår ut, eller risiko øker, skal ordningen endres eller opphøre.
Operativ sjekkliste for sakkyndig i samtaleprosess
- Avklar mandat skriftlig: dialogfremming, barnets medvirkning, eventuell avgrenset observasjon.
- Beskriv observasjonsmål før oppstart: hva, hvor, når, og hvordan funn rapporteres kortfattet.
- Hold dokumentasjonen deskriptiv: hvem var til stede, hva skjedde, uten konkluderende diagnose- eller evnevurderinger.
- Marker prosesskontekst: notatet er utarbeidet for neste samtalemøte, ikke for bevisføring eller kommisjonsvurdering.
Skillet mellom prosessbistand og utredning tåler ikke glidning. Dersom saken viser seg å kreve en barnefaglig vurdering av type og omfang som hører hjemme i utredning, er korrekt respons å foreslå endret mandat eller overgang til ordinær bevisføring og eventuell oppnevning med kommisjonsbehandling. Slik bevares både faglige standarder og prosessens legitimitet. Samtidig kan den sakkyndige, innenfor rollen, bidra til at partene formulerer realistiske tiltak, og at barnets stemme brukes til å justere kursen med kort horisont og tydelige kontrollpunkter.
Et særskilt ansvar ligger i å synliggjøre barnets behov i voksenstyrte forhandlinger. Den sakkyndige skal ikke forhandle på vegne av barnet, men sørge for at barnets ståsted er korrekt forstått og faktisk påvirker innretningen av tiltak. Dette forutsetter valg av kommunikasjonsform som barnet mestrer, og en møtestruktur som gir rom for at barnets syn kan presenteres uten press. Der barnets mening endrer seg i lys av erfaringer med en midlertidig ordning, må dette kunne reflekteres raskt i justerte premisser.
Til sist må tidsdimensjonen håndteres disiplinert. Samtaleprosess er valgt fordi det antas å gi raskere og mer målrettede avklaringer. Den sakkyndiges bidrag har verdi når det holder saken i bevegelse. Utsettelser, utvidelser av mandatet eller gjentatte, lite målbare prøveordninger undergraver formålet. Klare rammer, kortfattet skriftlighet og konsist gjennomføring er derfor ikke bare god praksis; det er nødvendig for at § 7 skal virke etter hensikten.
