I barnevernets landskap finnes det en rekke ulike tiltak for å imøtekomme de varierte og ofte komplekse behovene hos barn og unge. Enetiltak i institusjon utgjør en kategori innenfor dette spekteret. Her er barnet eller ungdommen plassert i en godkjent og kvalitetssikret barnevernsinstitusjon, men bor ikke sammen med andre barn. Dette er et tiltak som tas i bruk med stor varsomhet og etter nøye vurdering.
Som hovedregel er det ønskelig at barn og unge som trenger et institusjonsopphold, får dette i et gruppetilbud. Dette fordi sosialisering og samvær med jevnaldrende ofte er en del av omsorgen og behandlingen. Men det finnes tilfeller der enetiltak er både nødvendig og ønskelig. Dette kan skyldes en rekke faktorer, som barnets spesifikke omsorgsbehov, sikkerhetshensyn eller behov for trygghet som ikke kan ivaretas i et gruppetilbud.
Barn og unge som plasseres i enetiltak har ofte store og komplekse utfordringer som gjør dem ekstra sårbare i samværet med andre ungdommer. Det er derfor av avgjørende betydning at disse barna får spesielt tilrettelagt omsorg og behandling. Interessant nok er det mange barn som selv ønsker denne formen for plassering og som samtykker til det. Dette kan være en indikator på at behovet for en mer skjermet tilværelse er reelt og føles som en trygghet for barnet eller ungdommen selv.
Lovmessig er enetiltak underlagt de samme regelverkene som andre institusjonsopphold. Det betyr at barnets rettigheter og behov for omsorg, skolegang, fritidsaktiviteter og sosialt samvær skal ivaretas på lik linje med barn i gruppetilbud. Det er viktig å understreke at enetiltak ikke skal være en form for isolasjon. Barnet eller ungdommen skal ha mulighet til å gå på skole, delta i fritidsaktiviteter, ha besøk og bevege seg fritt i samfunnet.
