Norsk barnerett gir rom for at flere saker som omhandler samme barn kan forenes til felles behandling, noe som kan ha betydelige konsekvenser for både saksbehandling og rettssikkerhet. Tvisteloven § 15-16 gir blant annet hjemmel for å forene saker som omfatter samme barn i barnevernssaker, noe som kan bidra til en mer helhetlig vurdering og effektiv behandling av saken.
Et eksempel på dette er situasjoner der mor har en sak om omsorgsovertakelse, mens far, som ikke har foreldreansvar, ønsker å fastsette samvær. Selv om disse sakene i utgangspunktet kan synes å være separate, er de nært knyttet til barnets velferd og rettigheter. Samtidig vil det være naturlig at domstolen eller nemnda vurderer sakene i sammenheng for å kunne fatte en beslutning som ivaretar barnets beste på en helhetlig måte.
I saker som omhandler samvær, hvor flere familiemedlemmer som foreldre eller besteforeldre ønsker samvær med barnet, er det vanlig at alle parter som krever samvær deltar i samme sak. Dette muliggjør en totalvurdering av samværsomfanget og sikrer en samordnet løsning som best ivaretar barnets behov. I slike saker vil barnevernsloven § 14-11 femte ledd være sentral, da den tillater at flere saker kan behandles felles uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.
Likevel kan taushetsplikten i enkelte tilfeller utgjøre en utfordring, spesielt når det er snakk om halvsøsken som deler én av foreldrene. I slike tilfeller kan det være nødvendig å innhente samtykke til opphevelse av taushetsplikten for å muliggjøre en felles behandling av sakene. Dette spørsmålet bør i så fall tas opp tidlig i prosessen, gjerne på planmøtet med partenes prosessfullmektiger. Foruten de juridiske vurderingene knyttet til taushetsplikt, kan slike saker også kreve tilpasninger under hovedforhandlingene. For eksempel kan det være hensiktsmessig at en part forlater rettsmøtet under vitneførsel om spesielt sensitive opplysninger om den annen part, dersom dette ikke undergraver kontradiksjonsprinsippet eller saken for øvrig.
Hovedmålet med å forene saker til felles behandling er å sikre en rettferdig og helhetlig avgjørelse som er til barnets beste. Hensynet til barnets beste er et fundamentalt prinsipp i norsk rett, forankret i både Grunnloven § 104 annet ledd og FNs Barnekonvensjon artikkel 3. Disse bestemmelsene fremhever at barnets beste skal være et overordnet hensyn i alle beslutninger som angår barn.
Når nemnda eller domstolen vurderer om flere saker skal behandles i fellesskap, må de derfor veie ulike hensyn opp mot hverandre. På den ene siden må barnets beste vektlegges, men samtidig må det tas hensyn til de ulike partenes rettigheter, som retten til kontradiksjon og hensynet til sakens opplysning. Det er essensielt at disse hensynene balanseres på en slik måte at både barnets velferd og de rettslige prinsippene ivaretas på en forsvarlig måte.
Samlet sett kan en forening av saker til felles behandling være en fordelaktig løsning i mange barnevernssaker, men det krever en nøye vurdering av de juridiske og praktiske forholdene for å sikre at barnets beste står i fokus gjennom hele prosessen.
