FNs konvensjon om barnets rettigheter, vedtatt den 20. november 1989, er et viktig dokument som setter standarder for beskyttelse og støtte av barn over hele verden. Del I av konvensjonen, spesielt Artikkel 20, fokuserer på barn som midlertidig eller permanent er fratatt sitt familiemiljø, eller som av ulike grunner ikke kan bli i et slikt miljø. Denne artikkelen understreker barnets rett til spesiell beskyttelse og bistand fra staten i slike situasjoner.
I henhold til denne artikkelen skal barn som befinner seg i en slik situasjon sikres alternativ omsorg av staten, i tråd med nasjonal lovgivning. Dette innebærer at det må legges til rette for ulike former for omsorg, inkludert plassering i fosterhjem, Kafala i samsvar med islamsk lov, adopsjon eller i institusjoner egnet for omsorg for barn, når det er nødvendig. Det vektlegges også betydningen av å ta hensyn til kontinuitet i barnets oppvekst og dets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn når alternativer vurderes.
Denne artikkelen er særlig viktig da den sikrer at barn som av ulike årsaker ikke kan bli i sitt opprinnelige familiemiljø, får nødvendig støtte og beskyttelse fra staten. Det understreker også viktigheten av å finne løsninger som ivaretar barnets beste, samtidig som det respekterer dets identitet og bakgrunn.
I norsk rett har FNs konvensjon om barnets rettigheter, sammen med andre internasjonale menneskerettighetsinstrumenter, fått en sentral plass gjennom menneskerettsloven. Dette sikrer at prinsippene og verdiene som er nedfelt i konvensjonen, blir ivaretatt og respektert i norsk rettspraksis, og at barnets rettigheter blir fremmet og beskyttet på en effektiv måte.