forskning – Ny Barnevernslov

Barnevernssaker utgjør en kompleks del av det juridiske landskapet, der beslutninger tas med stor vekt på barnets beste. Pålagte hjelpetiltak er en del av dette komplekset, og vi ønsker å utforske og forstå denne praksisen nærmere. I dette blogginnlegget tar vi en grundig titt på forskningen og debatten rundt pålagte hjelpetiltak i barnevernssaker.

Bakgrunn og utfordringer

Forskningslitteraturen på feltet er begrenset, og det er få studier som direkte undersøker virkningen av pålagte hjelpetiltak. De fleste publikasjonene som omhandler dette emnet, kommer fra det juridiske fagfeltet, hvor diskusjonen ofte dreier seg om lovgivningens rammer og praktiske utfordringer.

En av de tidlige stemmene i debatten var Stang (2007), som i sin doktorgradsavhandling utforsket barns rett til hjelpetiltak. Stang argumenterte for behovet for å utvide adgangen til å pålegge hjelpetiltak, og pekte på utfordringene knyttet til foreldrenes samtykke. Dette er et tema som fortsatt er relevant i dagens diskusjoner om barnevernssaker.

Lovendringer og implikasjoner

Lovendringer har formet landskapet for barnevernssaker, og pålagte hjelpetiltak har vært gjenstand for debatt og reformer. Økt adgang til å pålegge slike tiltak har blitt sett på som et skritt i retning av å styrke barns rettsstilling og sikre nødvendig hjelp og støtte. Likevel har denne praksisen også møtt motstand, særlig med tanke på grunnlovens prinsipper om individuell frihet og rettferdig rettsprosess.

Gilstad (2015) har utforsket grunnlovens betydning for pålagte hjelpetiltak, og pekt på utfordringer knyttet til foreldrenes selvbestemmelsesrett og retten til en rettferdig rettsprosess. Diskusjonen om hvorvidt pålagte hjelpetiltak er i strid med disse prinsippene, er fortsatt levende og aktualisert.

Kulturelle perspektiver og praksis

En særlig viktig dimensjon i debatten om pålagte hjelpetiltak er de kulturelle perspektivene. Aarset og Bredal (2018) har undersøkt utfordringer knyttet til barnevernssaker i familier med etnisk minoritetsbakgrunn, og pekt på hvordan kulturelle forskjeller kan påvirke kommunikasjon og forståelse i slike saker. Det er viktig å erkjenne og adressere disse forskjellene for å sikre rettferdige og effektive beslutninger.

Kilde: Palagte-hjelpetiltak-i-barnevernet-WEB.pdf (samforsk.no)

Sosioøkonomisk status spiller en avgjørende rolle i samspillet mellom barn og barnevernet, og det er viktig å forstå hvordan disse faktorene samvirker for å gi innsikt i rettferdigheten og effektiviteten i vårt barnevernssystem. Denne analysen tar for seg funn fra forskning, spesielt basert på NOU 2023: 7, og kaster lys over den komplekse dynamikken som er knyttet til foreldres bakgrunn og barnevernet.

Forskning, som referert i NOU 2023: 7, har klart vist at barn fra familier med lav sosioøkonomisk status er betydelig overrepresenterte i barnevernet. Dette avspeiles i tallene som viser at barn av mødre uten fullført videregående opplæring har en betydelig høyere sannsynlighet for å motta tiltak fra barnevernet sammenlignet med barn av mødre med høyere utdanning. Videre er det en sterk sammenheng mellom økonomisk stønad og barnevernstiltak. Barn i familier der en eller begge foreldre mottar økonomisk stønad, uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger har en langt større sannsynlighet for å være involvert i barnevernet.

Det er også en sammenheng mellom kriminell bakgrunn og barnevernet. Forskning viser at barn av foreldre som minst én gang er dømt for en kriminell handling, har en betydelig høyere sannsynlighet for å bli gjenstand for et tiltak fra barnevernet sammenlignet med andre barn. Dette indikerer at sosioøkonomisk status og kriminalitet kan samvirke og påvirke barns involvering med barnevernet.

Videre viser forskningen at sosioøkonomisk status også har betydning for hvilke typer tiltak familier mottar fra barnevernet. Familiehjelpstiltak utgjør den største andelen av tiltakene for familier med lav og middels sosioøkonomisk status, mens tiltak utenfor hjemmet, som fosterhjem og institusjonsplasseringer, er mer vanlig for familier med høy sosioøkonomisk status. Dette reiser viktige spørsmål om hvordan tiltakene tilpasses familiens behov og om sosioøkonomisk status kan påvirke valget av tiltak.

En interessant observasjon er at foreldre med høy sosioøkonomisk status synes å ha større evne til å forhandle med barnevernet når det gjelder plassering av barn. Dette kan indikere at det er ulike forhandlingsdynamikker som spiller inn avhengig av foreldrenes sosioøkonomiske status.

Kilde: NOU 2023: 7 (regjeringen.no)

Forståelse av pålagte hjelpetiltak i barnevernssaker: En analyse

Sosioøkonomisk status og barnevernet