Forvaltningsloven – Ny Barnevernslov

Hvordan søker man om godkjenning for sentre for foreldre og barn?

22. desember 2023 av advokatwulff

Godkjenning av sentre, Søknad om godkjenning, Barnevernsloven, Regionalt nivå, Barne-, ungdoms- og familieetaten, Godkjenningsprosess, Juridiske krav, Etablering av sentre, Drift av sentre, Beslutningsmyndighet, Søknadsskjema, Vilkår for godkjenning, Kontroll av sentre, Kommunale sentre, Private sentre, Klageprosess, Godkjenningssystem, Juridisk dokumentasjon, Godkjenningsmyndighet, Klagefrist, Forvaltningsloven, Barnevernspolitikk, Barn og familier, Tilsynsmyndigheter, Lovgivningsprosesser, Kvalitetssikring, Nasjonale standarder, Lokale tilpasninger, Barnevernlovgivning, Regionale myndigheter, Sentrale myndigheter.

For å kunne etablere og drive sentre for foreldre og barn i samsvar med loven, er det nødvendig å få godkjenning fra relevante myndigheter. I henhold til § 5 i forskriften om sentre for foreldre og barn, gir vi en oversikt over hvordan søknadsprosessen fungerer og hva som kreves for å søke om godkjenning.

Hvem er ansvarlig for godkjenningen?

Regionalt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten er myndigheten som er ansvarlig for å vurdere og godkjenne søknader om etablering og drift av sentre for foreldre og barn. Dette er den første instansen som søkeren må henvende seg til.

Søknadsprosessen

Søkeren må bruke et spesielt skjema utarbeidet av Barne-, ungdoms- og familieetaten for å sende inn søknaden om godkjenning. Dette skjemaet er utformet for å sikre at nødvendig informasjon blir levert på en strukturert måte.

Søknaden skal inneholde all nødvendig informasjon som er relevant for å vurdere om vilkårene for godkjenning er oppfylt. Det inkluderer også opplysninger om eventuelle andre sentre eller avdelinger som søkeren eier eller driver i andre regioner.

Tidspunkt for søknad

Det er mulig å sende inn søknaden før sentret er fullt etablert. Imidlertid må søknaden gi en fullstendig beskrivelse av hvordan sentret har til hensikt å oppfylle vilkårene for godkjenning. Det betyr at søkeren må kunne demonstrere at de er i stand til å tilby de nødvendige tjenestene i tråd med lovens krav.

Endelig godkjenning forutsetter at søkeren kan dokumentere deres evne til å oppfylle vilkårene for godkjenning. Dette innebærer også en grundig kontroll fra godkjenningsmyndighetens side for å bekrefte at alle kravene er tilfredsstillende oppfylt.

Endringer i virksomheten

Dersom det blir planlagt vesentlige endringer i sentrets virksomhet, må det fremmes en ny søknad om godkjenning. Dette sikrer at eventuelle endringer blir vurdert nøye og at sentret fortsatt oppfyller de nødvendige kravene etter at endringene er gjennomført.

Konklusjon

Søknadsprosessen for godkjenning av sentre for foreldre og barn er en viktig del av reguleringen som er på plass for å sikre at sentrene opererer i tråd med loven. Det er viktig å forstå kravene og prosedyrene som er knyttet til søknadsprosessen for å sikre en effektiv etablering og drift av sentrene, samtidig som kvaliteten og sikkerheten for familiene som søker hjelp, ivaretas.

Hvem har makten til godkjenning og klage i barnevernslovgivningen?

20. desember 2023 av advokatwulff

Barnevernsloven, Godkjenning av sentre, Kontroll av tjenester, Regionalt nivå, Barne-, ungdoms- og familieetaten, Kommunal ansvar, Private sentre, Kommunale sentre, Midlertidig godkjenning, Frist for retting, Forsvarlige tjenester, Beskyttelse av barn, Klagerettigheter, Klageprosessen, Forvaltningsloven, Familiestøtte, Juridiske vedtak, Tilsynsmyndigheter, Rettssystemet, Barnevernspolitikk, Barn og familier, Barneomsorg, Juridisk myndighet, Kvalitetssikring, Nasjonale standarder, Lokale tilpasninger, Lovgivningsprosesser, Barnevernlovgivning, Regionale myndigheter, Sentrale myndigheter.

I barnevernsloven, en viktig del av vårt rettssystem som er utformet for å beskytte og støtte barn og familier, er det fastsatt regler og prosedyrer som gir myndighetene muligheten til å godkjenne og kontrollere sentre for foreldre og barn. § 4 i forskriften om sentre for foreldre og barn gir en oversikt over hvem som har makten til å treffe slike beslutninger og hvordan klageprosessen fungerer.

Regional myndighet og ansvar

På regionalt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten ligger myndigheten til å fatte vedtak om godkjenning av både private og kommunale sentre. Dette inkluderer også muligheten til å beslutte når godkjenningen skal trekkes tilbake og fastsette frister for retting av eventuelle mangler. Det er med andre ord denne regionale myndigheten som har den direkte styringen over sentrenes godkjenning og kvalitetssikring.

I tillegg til denne myndigheten er det også lagt til rette for at Oslo kommune kan ivareta visse oppgaver som normalt hører under det regionale nivået i Barne-, ungdoms- og familieetaten. Dette er et eksempel på hvordan lovgivningen kan tilpasses lokale forhold for å sikre en effektiv gjennomføring av regelverket.

Klageprosessen

En viktig del av enhver rettferdig og balansert lov er muligheten for borgere og organisasjoner til å klage på beslutninger de er uenige i. I denne sammenhengen gir forskriften rett til å klage på vedtak om godkjenning og vedtak om tilbakekalling av godkjenning til sentralt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten.

Det er viktig å merke seg at klagefristen er satt til tre uker fra det tidspunktet man mottar underretning om vedtaket, i samsvar med forvaltningsloven § 29. Dette gir partene en rimelig tidsramme for å vurdere beslutningen og eventuelt ta de nødvendige skrittene for å klage på den.

Klage på vedtak eller avgjørelser

18. desember 2023 av advokatwulff

I offentlig forvaltning, enten det er kommunal, fylkeskommunal eller statlig, blir beslutninger som angår enkeltpersoners rettigheter eller plikter, betegnet som enkeltvedtak. Rettigheten til å klage på et slikt enkeltvedtak er en viktig mekanisme som gjelder for de som er direkte involvert i saken, men den gjelder også for andre som har en rettslig interesse i klagen. Regler for hvordan forvaltningsorganer skal behandle saker er fastsatt i forvaltningsloven. Statsforvalteren er en klageinstans for et bredt spekter av fagområder, men det er viktig å merke seg at klagen alltid skal sendes til det forvaltningsorganet som har truffet vedtaket. Dette aspektet skal vi utforske nærmere.

Når et forvaltningsorgan har truffet et vedtak som påvirker deg personlig, er det vanlig praksis å bli varslet om vedtaket så snart som mulig. Vedtaksbrevet som sendes ut skal inneholde essensiell informasjon, inkludert detaljer om muligheten for å klage, klagefristen, opplysninger om klageinstansen og klageadressen.

Et enkeltvedtak kan ha en direkte innvirkning på dine rettigheter og forpliktelser. Dette kan inkludere saker som gjelder sosiale ytelser, skatter og avgifter, byggetillatelser, miljøspørsmål, og mye mer. Enhver beslutning som endrer din juridiske status eller økonomiske forhold, blir klassifisert som et enkeltvedtak.

Klageprosessen: Forvaltningslovens rammer

Forvaltningsloven, som er en sentral del av norsk rettssystem, gir retningslinjer for hvordan forvaltningsorganer skal behandle saker. Loven sikrer rettferdighet og transparens i offentlig beslutningstaking. Den fastsetter også klare prosedyrer for klager og klagebehandling.

Statsforvalterens rolle som klageinstans

Statsforvalteren fungerer som en klageinstans på flere fagområder. Dette innebærer at de vurderer klager på vedtak fra lokale, regionale og statlige myndigheter. Dersom du er misfornøyd med et vedtak som angår deg, er det viktig å kjenne til klageadgangen og prosessen for å utøve denne retten.

Klagefrist og klageadgang

Når du mottar et vedtaksbrev, er det vesentlig å være oppmerksom på klagefristen. Denne perioden er begrenset, og det er viktig å handle innenfor tidsrammen for å opprettholde klageadgangen. Ved å klage på et enkeltvedtak sikrer du din rett til å få saken vurdert på nytt, i tillegg til å bidra til en rettferdig og transparent forvaltning.

Klage på barnevernstjenesten til Statsforvalteren

11. desember 2023 av advokatwulff

barnevern, Statsforvaltaren, tilsyn, klagesaksbehandling, barnevernstjenesten, enkeltvedtak, barns rettigheter, forsvarlig omsorg, behandling, integritet, klagerett, barnevernsinstitusjoner, barnvernloven, barnevernsloven, forvaltningsloven, beskyttelse, barnevernsarbeid, barnevernsmyndighet, klageinstans, tilsynsoppgaver, Statsforvaltning, barneomsorg, samfunnsansvar, barnets beste, rettssikkerhet, barnevernspolitikk

I vår moderne samfunn er barnets velferd og rettigheter av høyeste prioritet. For å sikre at barnevernet fungerer effektivt og i tråd med gjeldende lover og forskrifter, spiller Statsforvaltaren en kritisk rolle. Dette blogginnlegget vil utforske de betydningsfulle oppgavene som Statsforvaltaren har i barnevernssektoren, og hvordan de sikrer at barn og familier får nødvendig beskyttelse og omsorg.

Klagesaksbehandling og tilsyn med barnevernstjenesten

En av de primære oppgavene til Statsforvaltaren er å føre tilsyn med barnevernsverksemda i kommunen. Dette tilsynet inkluderer vurdering av klager som mottas angående saksbehandling i barnevernstjenesten. Statsforvaltaren er ansvarlig for å vurdere om barnevernstjenesten har fulgt retningslinjene og kravene som er fastsatt i barnevernsloven og forvaltningsloven.

Klageinstans for enkeltvedtak

Statsforvaltaren fungerer også som klageinstans for enkeltvedtak som barnevernstjenesten fatter i henhold til barnevernsloven. Dette er særlig viktig i tilfeller der barn eller foreldre er misfornøyde med beslutninger som påvirker deres rettigheter eller de tjenestene de mottar. Statsforvaltaren spiller dermed en nøkkelrolle i å sikre at enkeltpersoners rettigheter blir ivaretatt.

Tilsyn med barnevernsinstitusjoner

En annen vital oppgave er å føre tilsyn med barnevernsinstitusjoner for å sikre at barn som bor der, mottar forsvarlig omsorg og behandling. Statsforvaltaren har også ansvaret for å sørge for at barna behandles med verdighet, respekt og integritet. Dette inkluderer å håndtere klager fra barn som opplever tvangstiltak mens de er plassert på en barnevernsinstitusjon.

Når kan barnevernet dele informasjon?

20. november 2023 av advokatwulff

Taushetsplikt, Barnevern, Barnevernloven, Forvaltningsloven, Personopplysninger, Straffeloven, Anmeldelse, Politiet, Omsorgssenter, Barne- og familiedepartementet, Rundskriv, Juridisk, Etisk, Opplysningsrett, Opplysningsplikt, Barne-, ungdoms- og familieetaten, Bufetat, Klient, Beboer, Institusjon, Vold, Trusler, Atferdsvansker, Helse, Sikkerhet, Ansatte, Bemanning, Kvalifikasjoner, Lovregulering, Straffbarhet

I barnevernets komplekse landskap er taushetsplikten en bærebjelke som sikrer barn og unges integritet og personvern. Denne plikten er ikke bare en etisk forpliktelse, men også en juridisk nødvendighet, forankret i barnevernloven § 6-7. Denne paragrafen gir en detaljert oversikt over hvilke opplysninger som er underlagt taushetsplikt, inkludert personlige data som fødested, fødselsdato og yrke.

Det er viktig å forstå at taushetsplikten også strekker seg til samarbeid med andre forvaltningsorganer, inkludert politiet. Her er det strenge begrensninger. Opplysninger kan kun deles dersom det er avgjørende for å fremme barnevernets oppgaver eller for å avverge en alvorlig fare for liv og helse. Dette betyr at selv i tilfeller der det kan være mistanke om straffbare forhold, må det foretas en nøye vurdering før opplysninger kan deles med politiet.

En slik vurdering må ta hensyn til flere faktorer, inkludert alvorlighetsgraden av det straffbare forholdet. Mindre integritetskrenkelser, som ikke utgjør en vesentlig fare for liv eller helse, faller utenfor denne bestemmelsen. Det er også viktig å merke seg at taushetsplikten fortsetter å gjelde selv etter at en person har avsluttet sitt arbeidsforhold i en barneverninstitusjon eller et omsorgssenter.

Overtredelse av taushetsplikten er en alvorlig forseelse som kan straffes etter straffeloven § 121. Dette underbygger viktigheten av å forstå og respektere denne plikten, ikke bare som en etisk forpliktelse, men også som en juridisk nødvendighet.

I tillegg til loven, gir Rundskriv Q-24/2005 ytterligere veiledning om taushetsplikten i barnevernet. Dette rundskrivet understreker at terskelen for å anmelde beboere i barneverninstitusjoner til politiet er høy. Institusjoner oppfordres til å ikke etablere generelle rutiner for anmeldelse, men heller foreta individuelle vurderinger i hvert enkelt tilfelle. Dette er spesielt relevant for institusjoner som har ungdom med alvorlige atferdsvansker som målgruppe, hvor det må forventes at straffbare forhold kan forekomme.

Habilitet i barnevernssaker

20. september 2023 av advokatwulff

habilitet, sakkyndige, barnevernssaker, objektivitet, oppdrag, upartiskhet, tillit, forvaltningsloven, domstolen, habilitetsregler, inhabilitet, vurdering, partene, kommunen, selvstendig, oppnevnes, egenerklæring, CV, prinsipper, tillitskapende, barneverntjenesten, rettssak, objektiv, beslutning, legitimitet, tvil, barnefamilie, uavhengighet, tillitsfull, advokat

Når sakkyndige involveres i barnevernssaker, må det tas hensyn til prinsippene om habilitet. Habilitet betyr at den sakkyndige ikke har tilknytninger til saken eller partene som kan så tvil om vedkommendes objektivitet og upartiskhet. En grundig vurdering av habilitet er essensiell for å bevare tilliten til sakkyndiges arbeid og beslutningens legitimitet. Sakkyndige har en personlig plikt til å vurdere sin egen habilitet.

Når den kommunale barneverntjenesten engasjerer sakkyndige, gjelder habilitetskravene i forvaltningsloven §§ 6-10. I visse tilfeller kan sakkyndige automatisk være inhabil, for eksempel hvis de er part i saken eller nær beslektet med en av partene. Dette er absolutte inhabilitetsregler. Sakkyndige kan også være inhabile i henhold til forvaltningsloven § 6 andre ledd, hvis det er forhold som kan svekke tilliten til deres upartiskhet. Sakkyndige må selv vurdere sin habilitet og melde eventuell inhabilitet til oppdragsgiver.

Kravet om habilitet krever uavhengighet fra oppdragsgiveren. Dette innebærer at sakkyndige vanligvis ikke bør være ansatt i kommunen som behandler barnevernssaken. De skal heller ikke ha andre bindinger til saken eller partene, verken fra private forhold eller fra helsearbeid.

Sakkyndige kan ikke oppnevnes hvis de ville vært inhabile som dommere i saken, ifølge tvisteloven § 25-3 tredje ledd. Habilitetsregler i domstolloven §§ 106 (unntatt § 106 nr. 8), 107 og 108 gjelder også for sakkyndige. For eksempel kan sakkyndige være inhabile hvis de har handlet på vegne av en part i en annen sammenheng som er knyttet til saken. Habilitet vurderes også når sakkyndige har gitt støtte til en part under saksforberedende møter. Denne vurderingen inkluderer også om en part hevder inhabilitet.

I motsetning til dommere kan sakkyndige oppnevnes selv om de tidligere har vært involvert i saken. Dette kan være hensiktsmessig, men det må vurderes konkret av domstolen.

For å sikre uavhengighet og åpenhet bør sakkyndige levere en skriftlig egenerklæring til oppdragsgiver. Egenerklæringen skal inneholde opplysninger som kan påvirke habilitetsvurderingen, inkludert tidligere oppdrag og eventuelle interesser i saken. CVen til sakkyndige skal også følge egenerklæringen og inkludere relevant utdanning, erfaring og spesialisering.

Egenerklæringen og CVen skal være tilgjengelig for partene i saken og følge rapporten gjennom hele prosessen. Dette bidrar til å opprettholde tillit til sakkyndiges arbeid og beslutningsprosessen.

Når nemnd eller domstol engasjerer sakkyndig

16. september 2023 av advokatwulff

sakkyndige, fylkesnemndene, rettslig overprøving, barnevernloven, forvaltningsloven, barneverntjenesten, bevisførsel, rettssystemet, rettferdig avgjørelse, tvisteloven, barns velferd, rettssak, sakkyndigbevis, rettssakkyndige, juridisk prosess, advokat, barnevernssaker, fylkesnemnda, rettslig vurdering, barns omsorgssituasjon, sakkyndig vitne, bevis i retten, rettssikkerhet, tvistemål, fylkesnemndas ansvar, barnevernssakkyndige, rettslig praksis, rettssystemets rolle, barnevernprosessen, rettshåndhevelse, rettferdig rettssak.

Nemndas hovedmål er å sikre at saken er tilstrekkelig opplyst før de fatter vedtak. Dette prinsippet er hjemlet i forskjellige lover, inkludert barnevernloven og forvaltningsloven. I sin forberedelse av saker må nemndlederen vurdere om det er behov for ytterligere bevisførsel, inkludert bruk av sakkyndige utredninger, ut over det som er fremlagt av kommunen. Tvistemålslovens regler om sakkyndigbevis gjelder i denne sammenhengen så langt de er relevante.

Sakkyndige som er engasjert av barneverntjenesten, blir behandlet som vitner når de gir sin innsikt og ekspertise i nemnda. Kostnadene for disse sakkyndige dekkes av barneverntjenesten.

Nemndas vedtak kan ankes til tingretten for rettslig overprøving, i samsvar med reglene i tvisteloven kapittel 36. Både private parter og kommunen har rett til å bringe saken inn for retten, hvor kommunen er en av partene.

Når en sak fra nemnda havner i retten, har retten et selvstendig ansvar for å sikre at bevisføringen er tilstrekkelig for å fatte en rettferdig avgjørelse, jf. tvisteloven § 21-3 annet ledd. I denne sammenhengen kan retten oppnevne en sakkyndig for å belyse saken ytterligere, i henhold til tvisteloven § 25-2. Retten bestemmer hva den sakkyndige skal utforske og gir nødvendige instruksjoner. Retten kan også pålegge partene å utarbeide forslag til mandat for den sakkyndige, ifølge tvisteloven § 25-4. Det er retten som sørger for at den sakkyndige får tilgang til de nødvendige opplysningene og dekker den sakkyndiges honorar.

Det er også mulig å oppnevne en sakkyndig etter en parts begjæring, i tråd med tvisteloven § 25-2. Dette gir partene en mulighet til å inkludere sakkyndige for å støtte deres sak i retten.

Når barnevernet engasjerer sakkyndig

15. september 2023 av advokatwulff

barnevernloven, barneverntjenesten, barns omsorgssituasjon, undersøkelsesfasen, sakkyndige, barnevernloven § 4-3, forvaltningsloven, mandat, beslutningsgrunnlag, omsorgsovertakelse, sakkyndige rapporter, Høyesterett, barnevernsundersøkelser, forsvarlig praksis, ressursdekning, fagetisk, etiske valg, etiske retningslinjer, psykologforeningen, fagetiske råd, etisk vurdering, klageprosedyre, klagebehandling, medlemskap, nordiske psykologer, etikk og psykologi, profesjonell rådgivning, klageordning, etiske standarder, advokat for fagetisk sak.

Barnevernloven er tydelig på at barneverntjenesten har et betydelig ansvar når det kommer til å håndtere saker som kan involvere barns omsorgssituasjon. Hvis det er rimelig grunn til å tro at det eksisterer forhold som kan gi grunnlag for tiltak i henhold til barnevernloven, må barneverntjenesten umiddelbart starte en undersøkelse. Denne undersøkelsen kan initieres både som et resultat av en bekymringsmelding som barnevernet tidligere ikke har vært kjent med, og som følge av en ny melding i en pågående sak.

I denne undersøkelsesfasen har barneverntjenesten muligheten til å engasjere sakkyndige for å bistå i å skaffe et grundigere grunnlag for sine beslutninger. Dette er regulert i barnevernloven § 4-3 fjerde ledd. Den sakkyndiges utredning blir en integrert del av barneverntjenestens forberedelser til saken.

Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader de involverte, og den skal ikke være mer omfattende enn nødvendig, som angitt i barnevernloven § 4-3 andre ledd. Barneverntjenesten har plikt til å undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og må sørge for at alle saker er godt opplyst før beslutninger blir truffet. Dette er i samsvar med forvaltningslovens § 17 første ledd.

Det er barneverntjenesten som bestemmer om det er nødvendig å engasjere sakkyndige og hva den sakkyndige skal utrede i henhold til barnevernloven § 4-3. Dermed har barneverntjenesten myndigheten til å fastsette mandatet for den sakkyndiges arbeid og de rammene som skal følges.

Foreldre eller den som barnet bor hos, kan ikke motsette seg en undersøkelse som innebærer et besøk i hjemmet, i henhold til barnevernloven. Sakkyndige har også rett til å snakke med barnet i enerom, som fastsatt i § 4-3 femte ledd.

Sakkyndige rapporter og deres relevans har vært gjenstand for betydelig diskusjon og rettslig vurdering, spesielt med tanke på saker som berører omsorgsovertakelse. Høyesterett har avsagt betydningsfulle avgjørelser som har påvirket bruken av sakkyndige i barnevernssaker (HR-220-663-S). Høyesterett har klargjort at det ikke kan fastsettes en hovedregel om at uavhengige sakkyndige er påkrevd i alle omsorgsovertakelsessaker. Avgjørelsen avhenger av en individuell vurdering, der hovedspørsmålet er om saken kan avgjøres på en forsvarlig måte uten slik oppnevning.

Når barneverntjenesten er oppdragsgiver for sakkyndige, er det barneverntjenesten som har ansvar for å dekke den sakkyndiges honorar etter inngått avtale ved oppdragets start. Dette sikrer at de nødvendige ressursene er tilgjengelige for å sikre en grundig og rettferdig prosess.