fosterhjem

Omsorgsovertakelse: Hva du trenger å vite

av
omsorgsovertakelse, barnevernsloven, fosterhjem, barnevernsinstitusjon, barnets rettigheter, barnevernstjeneste, omsorgssvikt, samvær med foreldre, omsorgsovertakelse prosess, akuttvedtak, barnevernssaker, barnevernssystemet, rettigheter i barnevernet, foreldreansvar, barnevernssituasjon, midlertidig fosterhjem, omsorgsovertakelse vilkår, barneverns- og helsenemnda, foreldre samtykke, omsorgsovertakelse rettssystem, omsorgsovertakelse statistikk, rett til samvær, oppfølging etter omsorgsovertakelse, barnets beste, omsorgsovertakelse domstol, rett til familiegjenforening, barnevernstiltak, barnevernslov, omsorgsovertakelse begrunnelse, barnevernshjelp, barnevernssystemet i Norge

Midlertidig flytting til fosterhjem eller institusjon

Barnevernsloven legger til grunn at barn bør vokse opp hos sine foreldre. Likevel kan det oppstå situasjoner der barnets beste tilsier midlertidig flytting til et fosterhjem eller en barnevernsinstitusjon. Dette skjer som regel med foreldrenes samtykke og som et hjelpetiltak fra barnevernstjenesten.

Når alvorlig omsorgssvikt krever handling

I tilfeller der barnevernstjenesten mener at barnet lider av alvorlig omsorgssvikt, og frivillige tiltak ikke er tilstrekkelige, kan de legge frem forslag om omsorgsovertakelse for barneverns- og helsenemnda. Dette er en omfattende vurdering som skal sikre barnets ve og vel.

Strenge vilkår for omsorgsovertakelse

Det er viktig å forstå at omsorgsovertakelse er et inngripende tiltak som kun gjennomføres i de mest alvorlige tilfellene. Kun en liten prosentandel av barnevernssaker ender med omsorgsovertakelse. Dette sikrer at slike tiltak kun tas i bruk når det er absolutt nødvendig for barnets beste.

Beslutningstaking i barnevernssaker

Det er barneverns- og helsenemnda, en domstollignende forvaltningsorganisasjon, som tar stilling til om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt. Her har både foreldre og barn over 15 år rettigheter, inkludert rett til fri advokathjelp og rett til å bli hørt.

Akuttvedtak i kritiske situasjoner

I noen situasjoner haster det å flytte barnet ut av hjemmet, og barnevernstjenesten kan fatte akuttvedtak. Dette er en siste utvei og forutsetter at barnet vil lide vesentlig skade om ikke vedtaket gjennomføres umiddelbart. Akuttvedtak er knyttet til alvorlige forhold, som rusmisbruk eller vold mot barn.

Barnets bosted etter omsorgsovertakelse

Etter omsorgsovertakelse kan barnet flytte til et fosterhjem eller en barnevernsinstitusjon. Fosterhjem gir barnet muligheten til å vokse opp i et privat hjem med omsorgspersoner som ivaretar deres behov. Barnevernsinstitusjoner, derimot, er vanligvis for ungdom.

Samvær med foreldre og oppfølging

Barn og foreldre har rett til samvær etter en omsorgsovertakelse, selv om det er barneverns- og helsenemnda eller domstolen som bestemmer omfanget av samværet. Barnevernstjenesten kan imidlertid øke samværet hvis de mener det er i barnets beste interesse. Etter omsorgsovertakelse følger også oppfølging fra barnevernstjenesten, som gir veiledning og støtte til både barnet og foreldrene.

Retten til tilbakeføring til foreldre

Viktigst av alt er at omsorgsovertakelse alltid anses som midlertidig, og barnevernstjenesten jobber kontinuerlig for å gjenforene familier når det er forsvarlig. Et vedtak om omsorgsovertakelse kan kun oppheves av barneverns- og helsenemnda eller domstolen når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Dette er en kritisk beslutning som kun kan tas av myndighetene.

Hvem overvåker barnevernet?

av
Barnevern, Barnevernstjeneste, Statsforvalteren, Klagerett, Barns rettigheter, Barnevernloven, Beskyttelse av barn, Fosterhjem, Barnevernssaker, Barnevernsinstitusjon, Barnevernets oppgaver, Hjelpetiltak, Barns velferd, Tilsyn med barnevernet, Barnevernets rolle, Barnevernsvirksomhet, Unges rettigheter, Klage på barnevern, Barnevernets avgjørelser, Integritet av barn, Rettigheter i barnevernet, Kommunens ansvar, Helse og utvikling av barn, Tvangsinngrep, Barneverns- og helsenemnda, Beskyttelse av unge, Hjelp og omsorg for barn, Barn og ungdoms klager, Barnevernets plikter, Kommunens barnevernstjeneste.

Barnevernets primære oppgave er å beskytte barn og unge som lever i forhold som kan true deres helse og utvikling. De skal sikre at nødvendig hjelp og omsorg blir tilrettelagt i rett tid, samtidig som de jobber for å skape trygge oppvekstvilkår for alle barn og unge. Men hva skjer hvis du er misfornøyd med barnevernets handlinger? Hvem kan du henvende deg til?

Kommunens rolle

Enhver kommune er forpliktet til å ha en barnevernstjeneste som arbeider i samsvar med barnevernloven. Denne tjenesten er ansvarlig for daglige oppgaver knyttet til barns velferd. Dette inkluderer implementering av støttetiltak for barn og deres familier. Slike tiltak kan variere fra rådgivning til andre former for støtte, som for eksempel tilgang til barnehageplass eller en støttekontakt.

Barnevernstjenesten har også ansvaret for å gripe inn hvis tiltakene som er iverksatt i hjemmet ikke er tilstrekkelige for å ivareta barnets behov. I slike tilfeller kan barnevernstjenesten midlertidig formidle plassering i fosterhjem, institusjon eller et senter for foreldre og barn. Dersom et barn skal plasseres utenfor hjemmet uten foreldrenes samtykke, må dette avgjøres gjennom vedtak i barneverns- og helsenemnda.

Barn og unges klagerett

Barn og unge som har kontakt med barnevernet har rett til å klage. Du har muligheten til å uttrykke dine synspunkter angående barnevernets beslutninger for å bidra til forbedring. Denne rettigheten gjelder uansett om du bor hjemme, i et fosterhjem, eller på en barnevernsinstitusjon. Du kan klage på hva som helst du mener ikke er riktig eller tilfredsstillende med barnevernets handlinger. Statsforvalteren har som oppgave å føre tilsyn med at barnevernet opererer i tråd med gjeldende lover og regler. Derfor kan du sende dine klager til Statsforvalteren.

Statsforvalterens rolle

Statsforvalteren fører tilsyn med barnevernets aktiviteter i kommunene. Dette innebærer vurdering av klager på barnevernstjenestens saksbehandling og avgjørelser. Statsforvalteren sikrer at barnevernet følger lovene og forvaltningsreglene.

Statsforvalteren fungerer også som en klageinstans for enkeltvedtak fattet av barnevernstjenesten i henhold til barnevernloven. Dette omfatter situasjoner der barn eller foreldre klager over mangelen på de hjelpetiltakene de søker.

Statsforvalterens tilsyn omfatter også barnevernsinstitusjoner. Statsforvalteren påser at barn som bor på disse institusjonene mottar forsvarlig omsorg og behandling, og at deres integritet blir ivaretatt.

Barnevernsreformen: Økt ansvar for fosterhjem

av
barnevernsreform, økt ansvar fosterhjem, kommunalt ansvar, oppfølging og veiledning, helhetlig oppfølgingsansvar, fosterhjem, veiledning, Bufetat, rekruttering, lovfestet plikt, familie og nettverk, fosterhjemsstrategi, trygt hjem, barnevernstjeneste, private fosterhjem, begrenset kjøp, barns velferd, barnevern, barn og unge, oppvekstvilkår, forebygging, kvalitet i tjenester, nettverksinvolvering, barns trygghet, rekruttering, opplæring, strategi, foreldre, omsorg, oppfølging, endringer.

Med den «nye» barnevernsreformen har kommunene blitt tildelt et mer helhetlig ansvar for fosterhjem. Dette innebærer en betydelig forandring i hvordan ansvar og oppfølging av fosterhjem organiseres og utføres. Denne reformen er et viktig skritt mot å sikre at barn og unge som trenger et alternativt hjem, får den nødvendige omsorgen og støtten de fortjener.

Med den nye barnevernsreformen har kommunenes ansvar for oppfølging av fosterhjem blitt tydeligere definert i loven. Denne oppfølgingen er nå beskrevet i endrede forskrifter om fosterhjem som trådte i kraft 1. januar 2022. Denne oppfølgingen innebærer at kommunene skal legge til rette for rammer, støtte og faglig veiledning som passer for hvert enkelt fosterhjem. Dette inkluderer også ulike former for veiledning som kan være til hjelp.

Tidligere tilbød Bufetat generell veiledning, men med de nye endringene er denne tjenesten avsluttet fra 1. januar 2022. Kommunens oppfølgingsansvar er klart avgrenset fra Bufetats ansvar for grunnleggende opplæring av fosterhjem. Bufetats opplæringstilbud gjelder også fosterhjem rekruttert av kommunene selv når kommunen ber om det. I tråd med fosterhjemsforskriften skal fosterforeldre gjennomgå opplæring før barnet flytter inn, og denne opplæringen skal være i henhold til nasjonale faglige retningslinjer.

En viktig endring er den nå lovfestede kommunale plikten til alltid å søke etter fosterhjem i barnets familie og nære nettverk. Dette var tidligere regulert i fosterhjemsforskriften. Barnevernstjenesten må alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk er egnet som fosterhjem. I disse vurderingene skal det legges til rette for bruk av verktøy og metoder for nettverksinvolvering når det er hensiktsmessig.

Bufetat har ansvar for rekruttering av fosterhjem og er forpliktet til å bistå kommunene med å finne fosterhjem når det ikke er mulig å finne i familie eller nettverk. Kommunen skal gi en kort begrunnelse når bistand fra Bufetat er nødvendig. Bufetat skal deretter ta kommunens vurdering i betraktning.

En viktig endring som fremkommer er at barnevernstjenesten ikke lenger kan inngå avtaler med private leverandører om plassering av barn i ordinære fosterhjem. Denne endringen er planlagt å tre i kraft fra 1. juli 2023 og har som mål å gi barneverntjenesten bedre kontroll over plasseringene, innholdet i fosterhjemstiltaket og kostnadene. Det gir også rom for en gradvis overgang for allerede inngåtte avtaler.

Regjeringen har introdusert fosterhjemsstrategien 2021-2025 – Et Trygt Hjem for Alle, som understreker betydningen av nærhet, forebygging, forutsigbarhet og kvalitet i tjenestene til barn og familier. Hovedmålet med denne strategien er å sikre at barn som ikke kan bo hos foreldrene sine, får et trygt og stabilt hjem og oppvekstvilkår. Tiltakene i strategien fokuserer spesielt på rekruttering, opplæring og oppfølging av fosterhjem, samt å tilby tilpassede tjenester for både fosterbarn og fosterfamilier.

Valg av plasseringssted etter omsorgsovertakelse i barnevernet

av
barnevernsloven, omsorgsovertakelse, plasseringssted, fosterhjem, barnevernsinstitusjon, barnevernstjenesten, barnets beste, barnets mening, omsorgssenter, nedsatt funksjonsevne, opplæringsinstitusjon, behandlingsinstitusjon, helsenemnda, barnevernssaker, plasseringsalternativer, nemnda, omsorgsovertakelsen, samvær, kontakt med foreldrene, søskenplasseringer, individuell vurdering, barnevernslovgivning, barnevernsprosessen, nye reguleringer, valg av plasseringssted, fosterforeldre, barnets identitet, barnevernsvedtak, barnevernets rolle, barnevernstiltak, barnets behov.

Barnevernets prosesser og beslutninger rundt plassering av barn som er under omsorgsovertakelse, er komplekse og kritiske. Barnevernsloven § 5-3 gir retningslinjer for hvordan disse beslutningene skal tas.

Valg av plasseringsalternativer

Når barneverns- og helsenemnda treffer vedtak om omsorgsovertakelse, må de bestemme hvor barnet skal bo. Dette vedtaket vil fastslå om barnet skal bo i et fosterhjem, en barnevernsinstitusjon eller i spesielle tilfeller, som når barnet har nedsatt funksjonsevne, i en opplærings- eller behandlingsinstitusjon. Det kan også være situasjoner hvor barnet skal bo i et omsorgssenter, men dette er ikke en generell praksis, og det gjelder spesifikke omstendigheter.

Barnevernstjenestens rolle

Barnevernstjenesten spiller en vesentlig rolle i å fremme sitt syn på valg av plasseringssted når de presenterer forslag om omsorgsovertakelse for nemnda. Videre kan nemnda stille krav til plasseringsstedet i selve vedtaket. Dersom det oppstår endringer i forhold til den opprinnelige planen for plasseringen, må saken forelegges nemnda på nytt for godkjennelse.

Vektlegging av barnets beste

Når valget av plasseringssted for barnet blir vurdert, er det flere hensyn som må tas. Disse inkluderer barnets mening, barnets identitet, og dets behov for omsorg i en stabil og trygg omgivelse. Det må også vurderes hvor lenge omsorgsovertakelsen forventes å vare, samt barnets samvær og kontakt med foreldre, søsken og andre nære relasjoner.

Barnevernstjenesten har også ansvaret for å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan bli fosterforeldre. Dette gir muligheten for at barnet kan fortsette å ha tilknytning til kjente personer i sitt liv.

Sammenfattende endringer

Barnevernsloven § 5-3 innebærer noen endringer i forhold til tidligere reguleringer. Dette inkluderer presiseringen av hva som utgjør plasseringsalternativer, kravene som kan stilles til plasseringsstedet, og hensynene som skal tas når plasseringsstedet vurderes.

Forståelsen av barnets beste og betydningen av barnets mening i valget av plasseringssted er også blitt styrket i den nye reguleringen. Det er viktig å merke seg at denne vurderingen skal være konkret og individuell for hvert barn, spesielt når det gjelder søskenplasseringer.

Avsluttende bemerkninger

Valget av plasseringssted etter omsorgsovertakelse er en avgjørende beslutning som skal tas med stor forsiktighet og omtanke. Barnevernsloven § 5-3 gir klare retningslinjer for å veilede denne prosessen og sørge for at barnets beste er i sentrum av avgjørelsen. Det er viktig å forstå de nye endringene som er implementert i loven for å sikre at denne prosessen blir gjennomført rettferdig og i samsvar med barnets behov.

Barnevernsloven § 5-3. Valg av plasseringssted etter vedtak om omsorgsovertakelse

Når barneverns- og helsenemnda treffer vedtak om omsorgsovertakelse, skal det fremgå av vedtaket om barnet skal bo i et fosterhjem eller i en barnevernsinstitusjon. Nemnda kan bestemme at barnet skal bo i en opplærings- eller behandlingsinstitusjon dersom det er nødvendig fordi barnet har nedsatt funksjonsevne. Nemnda kan i særskilte tilfeller også bestemme at barnet skal bo i et omsorgssenter, jf. kapittel 11.

Barnevernstjenesten skal redegjøre for sitt syn på valg av plasseringssted for barnet når den legger frem forslag om omsorgsovertakelse for nemnda. Nemnda kan i vedtaket sette krav til plasseringsstedet. Saken skal forelegges nemnda på nytt dersom barnet ikke kan plasseres slik det ble forutsatt i vedtaket.

Når plasseringssted for barnet skal velges, skal det blant annet legges vekt på barnets mening, barnets identitet og behov for omsorg i et stabilt miljø, behovet for kontinuitet i barnets oppdragelse og barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Det skal også legges vekt på hvor lenge det er antatt at omsorgsovertakelsen skal vare, og på barnets samvær og kontakt med foreldrene, søsken og andre personer som barnet har nær tilknytning til. Dersom barnet skal bo i fosterhjem, skal barnevernstjenesten vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem, jf. § 9-4

Barnevernsloven § 4-2: Akuttvedtak om omsorgsovertakelse

av
Barnevernsloven, akuttvedtak, omsorgsovertakelse, barnets sikkerhet, barnevernstjenesten, barnevernloven, barnets velferd, foreldres fravær, akutte situasjoner, omsorgsansvar, barnevernsleder, beskyttelsestiltak, barnets trygghet, påtalemyndigheten, akuttvedtak om barn, barnevernsinstitusjoner, fosterhjem, barnets behov, omsorgsovertakelse av nyfødte, barnets rettigheter, barnevernsavgjørelse, barnevernstjenestens ansvar, barnevernlovgivning, barnets umiddelbare behov, samvær etter omsorgsovertakelse, begjæring til barneverns- og helsenemnda, jurisdiksjon etter Haagkonvensjonen, plasseringsalternativer, omsorgssentre for mindreårige asylsøkere, internasjonale avtaler for barns beskyttelse.

Barnevernloven har bestemmelser som gir myndighetene mulighet til å fatte akuttvedtak om omsorgsovertakelse når barnets sikkerhet og velferd står i umiddelbar fare. Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan ta slike avgjørelser når det er en overhengende risiko for at barnet vil lide betydelig skade hvis vedtaket ikke gjennomføres umiddelbart. Disse akuttvedtakene tas med den hensikt å beskytte barnet og sikre dets umiddelbare trygghet.

Ved vurdering av akuttvedtak om omsorgsovertakelse for nyfødte barn, skal det legges spesiell vekt på barnets behov for å være i nærheten av foreldrene umiddelbart etter fødselen. Dette er et viktig aspekt ved beslutningen for å sikre tilknytning og omsorg for det nyfødte barnet.

I tillegg har barnevernstjenestens leder eller lederens stedfortreder myndighet til å fatte vedtak om samvær etter § 7-2 og § 7-3 når et akuttvedtak om omsorgsovertakelse er truffet.

Hvis det er behov for ytterligere tiltak etter akuttvedtaket, er barnevernstjenesten forpliktet til å følge opp raskt med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om tiltak. Dersom en slik begjæring ikke er fremmet innen seks uker fra vedtakstidspunktet, bortfaller akuttvedtaket.

Det er også viktig å merke seg at vedtak som gjelder barn med fast bosted i en annen stat, vil bare bortfalle seks måneder etter vedtakstidspunktet dersom norske myndigheter har iverksatt nødvendige beskyttelsestiltak eller har truffet vedtak om å overføre jurisdiksjon etter relevante internasjonale avtaler.

Ved akuttvedtak om omsorgsovertakelse er det flere plasseringsalternativer som barnevernstjenesten kan vurdere. Dette inkluderer fosterhjem, barnevernsinstitusjoner, opplærings- eller behandlingsinstitusjoner for barn med nedsatt funksjonsevne og, i spesielle tilfeller, omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere.

Det er viktig å understreke at akuttvedtak om omsorgsovertakelse er en kraftig inngripen i både barnets og foreldrenes liv, og det tas kun når det er klare indikasjoner på at barnets velvære og sikkerhet er i fare. Akuttvedtakene gjennomføres for å beskytte barnet i en akutt situasjon, og barnevernstjenesten har ansvaret for å sikre barnets omsorg og velferd etter en slik overtakelse.

Barnevernsloven § 4-2 regulerer akuttvedtak om omsorgsovertakelse og fastsetter klare vilkår og retningslinjer for å sikre barnets trygghet og behov for omsorg. Avgjørelsene blir truffet med stor omhu og i samsvar med gjeldende lovverk og internasjonale forpliktelser for barns rettigheter og beskyttelse.

§ 4-2. Akuttvedtak om omsorgsovertakelse

Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan treffe akuttvedtak om omsorgsovertakelse dersom det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende dersom vedtaket ikke gjennomføres straks. Ved vurderingen av om det skal treffes et akuttvedtak om omsorgsovertakelse av et nyfødt barn, skal det legges særlig vekt på barnets behov for nærhet til foreldrene umiddelbart etter fødselen.

Barnevernstjenestens leder eller lederens stedfortreder kan også treffe vedtak om samvær etter § 7-2 og § 7-3 når det er truffet akuttvedtak etter første ledd.

Dersom det er behov for videre tiltak, skal barnevernstjenesten snarest følge opp akuttvedtaket med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om tiltak. Dersom slik begjæring ikke foreligger innen seks uker fra vedtakstidspunktet, faller akuttvedtaket bort.

Vedtak som gjelder et barn som har sitt vanlige bosted i en annen stat, jf. § 1-2 tredje ledd, faller likevel bort først seks måneder etter vedtakstidspunktet dersom norske myndigheter innen samme frist har gjort ett av følgende:

a.har fremmet en begjæring til bostedsstaten om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak
b.har truffet vedtak om å få overført jurisdiksjon etter lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, annerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn § 5.

De plasseringsalternativene som fremgår av § 5-3 gjelder tilsvarende ved akuttvedtak om omsorgsovertakelse

Barnevernsloven § 3-3: Frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted

av
barnevernsloven, frivillig opphold, fosterhjem, barnevernsinstitusjon, jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse, samarbeid, foreldremyndighet, tiltak for beskyttelse av barn, tilknytning, medvirkning, oppholdstillatelse, Utlendingsdirektoratet, evakuering, Ukraina, ukrainske myndigheter, plassering, forsvarlighet, artikkel 33, søknad om beskyttelse, søknad om opphold, overføring av jurisdiksjon

Når barnet har behov for et frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der det vanligvis bor, gir barnevernsloven bestemmelser som regulerer denne situasjonen. I dette innlegget vil vi utforske § 3-3 i barnevernsloven og se nærmere på hvilke vilkår og rettigheter som gjelder for slike opphold.

Barnevernstjenesten har mulighet til å tilby et konkret fosterhjem eller en institusjon som hjelpetiltak i en stat som har sluttet seg til konvensjonen av 19. oktober 1996. Denne konvensjonen omhandler jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn. For at et opphold i en annen stat skal kunne tilbys, må følgende vilkår være oppfylt:

a. Vilkårene for frivillig hjelpetiltak i fosterhjem eller institusjon etter § 3-2 i barnevernsloven må være oppfylt.

b. Oppholdet må være forsvarlig og til barnets beste, og barnets tilknytning til den aktuelle staten må tillegges særlig vekt.

c. Barnets rett til medvirkning må ivaretas, og barnets mening skal tillegges stor vekt.

d. Dersom barnet har foreldre med foreldreansvar og er over 12 år, må både foreldrene og barnet samtykke til oppholdet.

e. Staten der oppholdet skal tilbys, må ha en forsvarlig tilsynsordning.

f. Gjennomføringen av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling i forbindelse med oppholdet må være avtalt med myndighetene i den aktuelle staten.

g. Vilkårene etter konvensjonens artikkel 33 må være oppfylt.

Videre gir barnevernstjenesten også muligheten til å samtykke til at et barn som har sitt vanlige bosted i en stat som har tiltrådt konvensjonen, kan få opphold i et konkret fosterhjem eller en institusjon i Norge. Dette samtykket kan bare gis dersom vilkårene i første ledd er oppfylt. I slike tilfeller skal barnevernstjenesten søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse for barnet når det er nødvendig. Det er viktig å merke seg at barnevernstjenesten ikke kan samtykke til oppholdet før barnet har fått oppholdstillatelse.

I tilfeller der evakuering av barn som er under omsorg av ukrainske myndigheter blir nødvendig på grunn av krigen i Ukraina, kan barnevernstjenesten samtykke til plassering av barnet i et fosterhjem eller en institusjon i Norge etter en anmodning fra ukrainske myndigheter. Dette kan skje under visse forutsetninger:

a. Plasseringen må være forsvarlig og til barnets beste.

b. Det må være inngått en avtale med kompetente ukrainske myndigheter.

c. Vilkårene for plassering etter artikkel 33 i konvensjonen av 19. oktober 1996 må være oppfylt.

Barnevernstjenesten har ansvar for å sørge for at barnet blir registrert med en søknad om beskyttelse eller søknad om opphold hos utlendingsmyndighetene. Hvis barnet har vanlig bosted i Norge når den ekstraordinære situasjonen opphører, skal barnevernstjenesten vurdere om vilkårene for å anmode om en overføring av jurisdiksjon til barnets tidligere bostedsstat er oppfylt.

Det er viktig å være klar over disse bestemmelsene og rettighetene som er nedfelt i barnevernsloven. De sikrer at barnets beste blir ivaretatt i situasjoner der et frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat er aktuelt. Ved å følge de nødvendige prosedyrene og sikre at barnets rettigheter blir ivaretatt, kan vi bidra til å skape trygge og forsvarlige miljøer for barn som trenger ekstra omsorg og beskyttelse.

Barnevernsloven § 3-2: Fosterhjem og barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak

av
Barnevernsloven, § 3-2, Fosterhjem, Barnevernsinstitusjon, Frivillig hjelpetiltak, Norsk barnevernstjeneste, Omsorgsovertakelse, § 5-1, Barnets beste, Barnevernstiltak, Plasseringssted, Barnets behov, Stabile omsorgsmiljøer, Kontinuitet i oppdragelsen, Barnets etniske bakgrunn, Barnets religiøse bakgrunn, Barnets kulturelle bakgrunn, Barnets språklige bakgrunn, Varighet av plassering, Kontakt med foreldre, Kontakt med søsken, Nær tilknytning, Hensyn ved valg av plasseringssted, Forsvarlig omsorg, Barnevernlovgivning, LOV-2021-06-18-97-§3-2, Retningslinjer for plassering, Valg av plasseringssted, Barnevernstjenestens arbeid, Sårbarhet i barnevern.

Barnevernsloven i Norge, i sin kompleksitet og dybde, er designet for å ivareta barns rettigheter og sørge for deres velvære. I denne artikkelen ønsker vi å rette søkelyset mot § 3-2, som gir barnevernstjenesten rett til å tilby fosterhjem eller institusjon som frivillig hjelpetiltak.

§ 3-2 understreker viktigheten av at tiltakene som barnevernstjenesten tilbyr skal være skreddersydde for å dekke barnets spesifikke behov. Denne bestemmelsen kommer i bruk når vilkårene i § 3-1 første ledd er oppfylt, og det blir klart at barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte. Dette kan for eksempel være tilfellet når det er usikkerhet om foreldrene på lengre sikt vil være i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg. I slike tilfeller må barnevernstjenesten vurdere om det skal reises sak om omsorgsovertakelse, i henhold til § 5-1.

Bestemmelsen i § 3-2 viderefører dagens barnevernlov § 4-4 sjette ledd, med noen språklige endringer. En nyhet er henvisningen til § 5-3 tredje ledd. Selv om denne referansen ikke endrer gjeldende rett, bidrar den til å tydeliggjøre viktige hensyn som må tas når det skal velges hvor barnet skal plasseres.

Faktorer som barnets meninger, identitet og behov for omsorg i et stabilt miljø, skal alle tas i betraktning. Det skal også legges vekt på barnets behov for kontinuitet i oppdragelsen og barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Varigheten av plasseringen, samt muligheten for kontakt med foreldre, søsken og andre personer barnet har en nær tilknytning til, er også aspekter som skal inngå i vurderingen av valg av plasseringssted.

Dette underbygger viktigheten av en helhetlig tilnærming når det gjelder barnevernstjenestens arbeid. Ved å ta hensyn til alle disse faktorene, sikrer barnevernstjenesten at barnets beste blir satt i fokus. For det er i bunnen og grunnen det som står i sentrum av barnevernstjenestens arbeid: å ivareta barnets beste.

Ved å dyptgående forstå og anvende disse bestemmelsene, kan vi sikre at de mest sårbare blant oss får den hjelpen de trenger. Uansett om dette innebærer plassering i fosterhjem, institusjon eller annet tiltak, vil barnets behov alltid være utgangspunktet for vurderingene som blir tatt.

Den nye barnevernsloven §3-2: Fosterhjem og barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak

av
Den nye barnevernsloven §3-2: Fosterhjem og barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak

Barnevernet har som oppgave å ivareta barnets beste og sikre at deres behov for omsorg og trygghet blir møtt. I tråd med dette har den nye barnevernsloven, § 3-2, introdusert muligheten for barnevernstjenesten til å tilby fosterhjem eller barnevernsinstitusjon som frivillige hjelpetiltak. Dette innebærer at dersom barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte og visse vilkår er oppfylt, kan barnevernet tilby plassering i fosterhjem eller institusjon.

Barnets behov først:

Denne nye bestemmelsen understreker barnevernstjenestens forpliktelse til å prioritere barnets behov og trivsel. Når andre tiltak ikke er tilstrekkelige, kan fosterhjem eller barnevernsinstitusjon bli vurdert som et frivillig hjelpetiltak. Dette kan være tilfellet når barnet har spesielle omsorgsbehov eller opplever utfordringer som ikke kan løses i sitt opprinnelige miljø. Ved å tilby en alternativ omsorgssetting, søker barnevernet å sikre at barnet får den nødvendige omsorgen, tryggheten og stabiliteten det trenger for sin utvikling.

Viktige hensyn ved valg av plasseringssted:

Når barnevernstjenesten vurderer hvilket plasseringssted som er mest egnet, må det tas hensyn til flere faktorer. Ifølge loven skal barnets meninger, identitet og behov for omsorg i et stabilt miljø vektlegges. Barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn skal også tas i betraktning. Dette sikrer at barnet får muligheten til å opprettholde sin kulturelle og sosiale identitet, samtidig som det får den omsorgen det trenger.

I tillegg til disse faktorene, er kontinuitet i barnets oppdragelse og opprettholdelse av tilknytning til foreldre, søsken og andre viktige personer også av stor betydning. Å opprettholde kontakten med disse personene kan bidra til å skape stabilitet i barnets liv og sikre en sunn utvikling. Barnevernet må derfor nøye vurdere disse forholdene når de tar beslutninger om plassering.

Frivillighet og omsorgsovertakelse:

Det er viktig å merke seg at denne bestemmelsen om fosterhjem og barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak ikke er ensbetydende med en omsorgsovertakelse. Dersom det er grunn til å tro at foreldrene ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg over lengre tid, må barnevernet vurdere om det skal reises sak om omsorgsovertakelse i samsvar med § 5-1 i barnevernsloven. Selv om fosterhjem eller barnevernsinstitusjon kan være frivillige hjelpetiltak, er det avgjørende å sikre barnets ve og vel først og fremst.

Oppfølging av situasjonen:

Etter at plasseringen i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon er etablert, er det viktig å opprettholde en grundig oppfølging av barnet og dets omsorgssituasjon. Barnevernstjenesten har ansvar for å følge med på barnets trivsel, utvikling og tilpasning til den nye omsorgssettingen. De bør samarbeide med fosterforeldre eller ansatte ved institusjonen for å sikre at barnets behov blir ivaretatt på best mulig måte.

Barnevernstjenesten må også opprettholde kontakt med foreldre, søsken og andre viktige personer i barnets liv, med mindre det er klare grunner til å begrense eller avbryte denne kontakten. Gjennom regelmessige besøk og dialog kan barnet opprettholde tilknytningen til sin biologiske familie, og det kan være en viktig faktor for barnets ve og vel.

Barnevernstjenestens rolle:

I prosessen med å tilby fosterhjem eller barnevernsinstitusjon som frivillige hjelpetiltak, spiller barnevernstjenesten en sentral rolle. Deres oppgave er å vurdere barnets situasjon grundig, inkludert å ta hensyn til barnets behov, meninger og identitet. Barnevernet må også sikre at valget av plasseringssted tar hensyn til barnets kulturelle, religiøse og språklige bakgrunn.

Barnevernstjenesten skal være en støtte for barnet og dets omsorgssituasjon gjennom hele prosessen. De må veilede og samarbeide med fosterforeldre eller ansatte ved institusjonen for å sikre at barnet får den nødvendige omsorgen og støtten det trenger.

§ 3-2. Fosterhjem og barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak

Barnevernstjenesten kan tilby fosterhjem eller institusjon som hjelpetiltak når vilkårene i § 3-1 første ledd er til stede og barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte. Barnevernstjenesten kan også tilby opphold i omsorgssenter, jf. kapittel 11. Dersom det må antas at foreldrene i lengre tid ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, må barnevernstjenesten vurdere om det med én gang skal reises sak om omsorgsovertakelse, jf. § 5-1. Bestemmelsen i § 5-3 tredje ledd gjelder så langt den passer

Den nye barnevernloven § 1-8: Barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn

av
Den nye barnevernloven § 1-8: Barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn

Den nye barnevernloven § 1-8 har nå utvidet barnevernets ansvar til å inkludere hensyn til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av en barnevernssak. Dette er en velkommen utvikling som vil bidra til bedre faglig arbeid, grundigere vurderinger og riktigere avgjørelser til barnets beste.

Barnevernets kunnskap og kompetanse om barnets og familiens bakgrunn er avgjørende for godt barnevernsfaglig arbeid og forsvarlig saksbehandling. I barnevernssaker som involverer utenlandske borgere, kan utenlandske ambassader og konsulater gi konsulær bistand til sine borgere. Utenlandske utenriksstasjoners bistand og støtte til foreldre og barn i barnevernssaker kan være verdifull for å opplyse om barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.

Det er viktig å merke seg at bestemmelsen ikke innebærer at det skal legges en annen standard til grunn for vurderinger av barns behov eller av kriterier for god omsorg eller gode oppvekstvilkår. Bestemmelsen gjelder for all saksbehandling, handlinger og avgjørelser i barnevernet, ikke bare ved valg av fosterhjem og institusjon.

Samiske barn har særskilte rettigheter som urfolk til å leve i pakt med sin kultur og bruke sitt eget språk sammen med andre medlemmer av sin gruppe. Barnevernet må derfor samarbeide med andre myndigheter om oppfølgingen av barn, og bidra til at samiske barns språklige og kulturelle rettigheter ivaretas også av andre myndigheter når barnet er under barnevernets omsorg.

Det er positivt at bestemmelsen er tydelig på at barnets bakgrunn skal hensyntas og vektlegges konkret ut fra barnets behov og omstendighetene i den enkelte sak. Dette vil bidra til å sikre at barnets beste alltid er i fokus, uavhengig av bakgrunn.

For å oppsummere, er den nye barnevernloven § 1-8 en viktig utvidelse av barnevernets ansvar, som tydeliggjør betydningen av å ta hensyn til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av en barnevernssak. Dette vil bidra til mer grundige og riktige avgjørelser til barnets beste og sikre at barns rettigheter blir ivaretatt uavhengig av deres bakgrunn.

Den nye barnevernloven § 1-8. Barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn

Barnevernet skal i sitt arbeid ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av saken. Samiske barns særskilte rettigheter skal ivaretas

Den nye barnevernloven § 1-7: Krav om forsvarlighet

av
Den nye barnevernloven § 1-7: Krav om forsvarlighet

Den nye barnevernloven § 1-7 er en viktig bestemmelse som krever at barnevernets saksbehandling, tjenester og tiltak skal være forsvarlige. Dette kravet viderefører forsvarlighetskravet i den nåværende barnevernloven, men gir en presisering om at forsvarlighetskravet gjelder på alle stadier av en sak. Det betyr at i tillegg til at tjenester og tiltak skal være forsvarlige, skal også saksbehandlingen være forsvarlig. Dette er ingen realitetsendring, men heller en presisering av gjeldende rett.

Barnevernets ansvar for å yte forsvarlige tjenester og tiltak er ikke direkte nevnt i den nåværende barnevernloven, men departementet legger likevel til grunn at tjenester og tiltak allerede i dag skal være faglig forsvarlige. Etter høringen mener departementet også at det bør fremgå direkte av barnevernloven at barnevernet har plikt til å yte forsvarlige tjenester og tiltak, på tilsvarende måte som etter helse- og sosiallovgivningen. Et lovfestet krav vil gi et viktig signal både til tjenesten og til brukerne om standarden for barnevernets arbeid. Lovfesting vil også styrke tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre kontroll med at tjenesten holder et faglig forsvarlig nivå.

Lovfesting av forsvarlighetskravet kan også bidra til bedret samarbeid både internt i barnevernet og mellom barnevernet og andre velferdstjenester. Barnevernet har ansvaret for barns oppvekst og omsorg i en rekke sammenhenger og er avhengig av å samarbeide med andre tjenester for å kunne ivareta det enkelte barnet på en god og forsvarlig måte, spesielt der barneverntjenesten har overtatt den daglige omsorgen for barnet.

Høringsinstansene er gjennomgående positive til forslaget om å lovfeste forsvarlighetskravet i barnevernloven. Samtidig viser høringen at det er behov for visse presiseringer og ytterligere omtale av hva som ligger i et lovfestet forsvarlighetskrav.

Det er viktig å merke seg at et lovfestet krav om forsvarlighet er en rettslig standard. Det innebærer at innholdet i vesentlig grad vil bli bestemt av normer utenfor selve loven. På barnevernområdet vil innholdet i forsvarlighetskravet utvikles over tid og med utgangspunkt i anerkjent faglig praksis i barnevernet, fagkunnskap fra utdannings- og forskningsinstitusjoner, faglige retningslinjer og generelle samfunnsetiske normer i samfunnet. Innholdet vil også bli tydeligere gjennom praksis og avgjørelser fra tilsynsmyndigheter og domstoler.

En lovfestet standard for forsvarlighet vil også kunne stille krav til ressurser og kompetanse i barnevernet. For å kunne oppfylle kravet om forsvarlige tjenester og tiltak, vil det være behov for tilstrekkelige ressurser og kompetanse i organisasjonen. Lovfesting kan derfor også bidra til at det blir lettere å argumentere for økt ressursbruk og kompetanseheving i barnevernet.

Konklusjonen er at lovfesting av forsvarlighetskravet i barnevernloven § 1-7 vil bidra til å tydeliggjøre kravene til barnevernets tjenester og tiltak, samt styrke tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre kontroll med at tjenesten holder et faglig forsvarlig nivå. Lovfesting vil også kunne bidra til bedret samarbeid og økt ressursbruk og kompetanseheving i barnevernet. Samtidig vil innholdet i forsvarlighetskravet i stor grad bli bestemt av normer utenfor selve loven og utvikles over tid gjennom praksis og avgjørelser.

Den nye barnevernloven § 1-7. Krav om forsvarlighet

Barnevernets saksbehandling, tjenester og tiltak skal være forsvarlige

Phone icon
75175800
Ring Advokat
WhatsApp icon