Fosterhjem og barnets beste – Ny Barnevernslov

I arbeidet med å sikre et trygt og kjærlig hjem for barn i fosteromsorg, melder det seg et naturlig spørsmål: Når og hvordan skal godkjenningen av et fosterhjem gjennomføres? Dette er temaet som § 6 i forskriften om fosterhjem tar for seg.

I utgangspunktet fastslår forskriften at Barnevernstjenesten i omsorgskommunen har ansvaret for å godkjenne fosterhjemmet før barnet flytter inn. Dette er en viktig prosess som skal sikre at fosterhjemmet oppfyller nødvendige kriterier og har de nødvendige forutsetningene for å ivareta barnets behov, i samsvar med kravene i § 4 og § 5 i forskriften.

Det er imidlertid unntak fra denne regelen. Når det treffes akuttvedtak eller når en akuttsituasjon fører til vedtak om frivillig opphold i fosterhjem innenfor familie eller nære nettverk, kan godkjenning av fosterhjemmet utsettes. I slike tilfeller skal fosterhjemmet likevel godkjennes så snart som mulig etter at barnet har flyttet inn.

Godkjenningen er en grundig prosess som involverer en nøye vurdering av fosterforeldrene og fosterhjemmet. Barnevernstjenesten må ha utført undersøkelser og funnet at fosterforeldrene oppfyller de generelle kravene som er fastsatt i § 4. I tillegg må fosterhjemmet ha de nødvendige forutsetningene for å imøtekomme barnets spesifikke behov, som beskrevet i § 5.

Det er også situasjoner der godkjenning av fosterhjem skjer utenfor omsorgskommunen. I slike tilfeller er det viktig at Barnevernstjenesten informerer fosterhjemskommunen om godkjenningen og fosterhjemsplasseringen. Dette sikrer at relevante parter har nødvendig informasjon om situasjonen og kan samarbeide effektivt til barnets beste.

Hvis du ønsker veiledning eller bistand i din barnevernssak kan du ta kontakt med advokat Christian Wulff Hansen gratis her for en uforpliktende dialog rundt din sak:

Det er viktig å forstå omfanget og grensene for en forskrift som omhandler fosterhjem, da dette danner grunnlaget for hvem som er underlagt reglene og hvordan de skal følges. I § 2 av forskriften fastsettes virkeområdet, og det er her vi må spørre: Hvilke hjem og situasjoner faller inn under forskriftens jurisdiksjon?

Først og fremst må vi klargjøre at forskriften gjelder for private hjem som har blitt utpekt til å ivareta omsorgen for barn i samsvar med vedtak i henhold til barnevernsloven, nærmere bestemt barnevernsloven § 9-1. Dette innebærer at forskriften retter seg mot de som er betrodd ansvaret for barn som har blitt plassert i fosterhjem som en følge av barnevernet sin inngripen.

Innenfor dette området inkluderes tre hovedtyper fosterhjem: ordinære fosterhjem, spesialiserte fosterhjem og hjem som akutt tar imot barn på kort varsel som en respons på en akuttsituasjon. Denne bredde i definisjonen reflekterer behovet for fleksibilitet i reguleringen, da ulike fosterhjemssituasjoner kan kreve ulike tilnærminger og retningslinjer.

Men det er også viktig å merke seg at for fosterhjem med særlige forutsetninger gjelder forskriften kun i den grad den passer. Dette betyr at det kan være tilfeller hvor spesielle forhold eller behov gjør at visse bestemmelser i forskriften ikke er hensiktsmessige eller gjennomførbare. Dette gir en viss skjønnsmessig fleksibilitet, slik at reglene kan tilpasses individuelle situasjoner.

Det er imidlertid essensielt å være oppmerksom på at noen bestemmelser, som de som finnes i § 6 og § 16-§ 19, ikke gjelder for fosterhjem med særlige forutsetninger. Dette kan inkludere spesifikke krav eller restriksjoner som kun gjelder for ordinære fosterhjem eller andre typer fosteromsorg.

Godkjenning av fosterhjem – Når skal det skje og hva kreves?

Forskrift om fosterhjem – Hva er virkeområdet?