Fosterhjem og omsorg – Ny Barnevernslov

Når det gjelder omsorgen for barn som er plassert i fosterhjem, reises spørsmål om hvordan man best kan sikre deres trivsel og velvære. Hvordan går man frem for å følge opp barna og deres fosterfamilier på en måte som er i tråd med deres individuelle behov og samtidig ivaretar deres rettigheter?

§ 8 i forskriften om fosterhjem gir svar på disse spørsmålene og gir klare retningslinjer for oppfølgingen av barnet i fosterhjemmet. Ifølge forskriften er det Barnevernstjenesten i omsorgskommunen som har ansvaret for å følge opp situasjonen til hvert enkelt barn i fosterhjemmet. Dette er en kritisk oppgave som skal sikre at barnet får den omsorgen og støtten det trenger.

Oppfølgingen av barnet skal være helhetlig og tilpasset barnets unike behov. Den tar utgangspunkt i barnevernstjenestens plan for oppfølging av barnet, som er beskrevet i barnevernslovens kapittel 8. Denne planen skal være skreddersydd for hvert enkelt barn og inkludere alle aspekter av deres trivsel og utvikling.

Barnevernstjenesten må opprettholde regelmessig kontakt med barnet, og hvis situasjonen tilsier det, må kontakten være tett. Videre gir forskriften barnet muligheten til å delta i beslutninger angående valg av kommunikasjonsform og hyppigheten av kontakt med barnevernstjenesten. Dette gir barnet en følelse av kontroll og medvirkning i sin egen situasjon.

For å kunne gi den nødvendige oppfølgingen, må Barnevernstjenesten også ha tett kontakt med fosterhjemmet. Dette samarbeidet er avgjørende for å sikre at barnet trives og utvikler seg i sitt nye hjem.

Hvert barn i fosterhjem skal ha en dedikert kontaktperson i barnevernstjenesten. Denne kontaktpersonen har en viktig rolle i å bygge og opprettholde en god relasjon til barnet. De må også ha inngående kunnskap om barnets sak for å kunne gi den beste støtten og veiledningen.

Som en del av oppfølgingen, er Barnevernstjenesten forpliktet til å dokumentere alle tiltak og vurderinger som gjøres angående barnet. Dette inkluderer vurderinger av om barnet mottar tilstrekkelig hjelp og omsorg. Dette dokumentasjonsarbeidet er viktig for å sikre en grundig og transparent oppfølging.

Det er viktig å forstå omfanget og grensene for en forskrift som omhandler fosterhjem, da dette danner grunnlaget for hvem som er underlagt reglene og hvordan de skal følges. I § 2 av forskriften fastsettes virkeområdet, og det er her vi må spørre: Hvilke hjem og situasjoner faller inn under forskriftens jurisdiksjon?

Først og fremst må vi klargjøre at forskriften gjelder for private hjem som har blitt utpekt til å ivareta omsorgen for barn i samsvar med vedtak i henhold til barnevernsloven, nærmere bestemt barnevernsloven § 9-1. Dette innebærer at forskriften retter seg mot de som er betrodd ansvaret for barn som har blitt plassert i fosterhjem som en følge av barnevernet sin inngripen.

Innenfor dette området inkluderes tre hovedtyper fosterhjem: ordinære fosterhjem, spesialiserte fosterhjem og hjem som akutt tar imot barn på kort varsel som en respons på en akuttsituasjon. Denne bredde i definisjonen reflekterer behovet for fleksibilitet i reguleringen, da ulike fosterhjemssituasjoner kan kreve ulike tilnærminger og retningslinjer.

Men det er også viktig å merke seg at for fosterhjem med særlige forutsetninger gjelder forskriften kun i den grad den passer. Dette betyr at det kan være tilfeller hvor spesielle forhold eller behov gjør at visse bestemmelser i forskriften ikke er hensiktsmessige eller gjennomførbare. Dette gir en viss skjønnsmessig fleksibilitet, slik at reglene kan tilpasses individuelle situasjoner.

Det er imidlertid essensielt å være oppmerksom på at noen bestemmelser, som de som finnes i § 6 og § 16-§ 19, ikke gjelder for fosterhjem med særlige forutsetninger. Dette kan inkludere spesifikke krav eller restriksjoner som kun gjelder for ordinære fosterhjem eller andre typer fosteromsorg.

Oppfølging av barn i fosterhjem: En helhetlig tilnærming

Forskrift om fosterhjem – Hva er virkeområdet?