Det er viktig å forstå omfanget og grensene for en forskrift som omhandler fosterhjem, da dette danner grunnlaget for hvem som er underlagt reglene og hvordan de skal følges. I § 2 av forskriften fastsettes virkeområdet, og det er her vi må spørre: Hvilke hjem og situasjoner faller inn under forskriftens jurisdiksjon?
Først og fremst må vi klargjøre at forskriften gjelder for private hjem som har blitt utpekt til å ivareta omsorgen for barn i samsvar med vedtak i henhold til barnevernsloven, nærmere bestemt barnevernsloven § 9-1. Dette innebærer at forskriften retter seg mot de som er betrodd ansvaret for barn som har blitt plassert i fosterhjem som en følge av barnevernet sin inngripen.
Innenfor dette området inkluderes tre hovedtyper fosterhjem: ordinære fosterhjem, spesialiserte fosterhjem og hjem som akutt tar imot barn på kort varsel som en respons på en akuttsituasjon. Denne bredde i definisjonen reflekterer behovet for fleksibilitet i reguleringen, da ulike fosterhjemssituasjoner kan kreve ulike tilnærminger og retningslinjer.
Men det er også viktig å merke seg at for fosterhjem med særlige forutsetninger gjelder forskriften kun i den grad den passer. Dette betyr at det kan være tilfeller hvor spesielle forhold eller behov gjør at visse bestemmelser i forskriften ikke er hensiktsmessige eller gjennomførbare. Dette gir en viss skjønnsmessig fleksibilitet, slik at reglene kan tilpasses individuelle situasjoner.
Det er imidlertid essensielt å være oppmerksom på at noen bestemmelser, som de som finnes i § 6 og § 16-§ 19, ikke gjelder for fosterhjem med særlige forutsetninger. Dette kan inkludere spesifikke krav eller restriksjoner som kun gjelder for ordinære fosterhjem eller andre typer fosteromsorg.
