Ved å dykke ned i den norske barnevernsloven, ønsker vi å belyse og forklare § 3-1, som fokuserer på frivillige hjelpetiltak. Denne bestemmelsen kommer spesielt til sin rett når barn på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp.
Hjelpetiltakene som er beskrevet i barnevernsloven er ment å være en ressurs for både barnet og foreldrene. Barnevernstjenesten har ansvar for å tilby og iverksette disse tiltakene, og det er avgjørende at de er tilpasset barnets og foreldrenes spesifikke behov. Målet er at disse tiltakene skal bidra til en positiv endring i barnets eller familiens liv.
Hvordan hjelpetiltakene blir tilpasset og utført, er imidlertid ikke tilfeldig. Departementet kan fastsette kvalitetskrav til hjelpetiltakene gjennom forskrift. Denne forskriften kan også definere ekstra krav til oppfølging, særlig i tilfeller hvor barn og unge har en bolig som hjelpetiltak.
Disse reglene har sine røtter i tidligere barnevernslovgivning. Historisk sett skulle barnevernstjenesten iverksette hjelpetiltak hvis barnet hadde et særlig behov for hjelp. Dette behovet måtte være større enn det som er vanlig for de fleste andre barn, og årsakene til hjelpebehovet måtte være knyttet til barnets omsorgssituasjon eller atferd.
Et sentralt punkt i denne loven er kravet om at hjelpetiltakene må være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov. Dette er en presisering som er ment for å gi barnevernstjenesten en tydeligere retning i sitt arbeid. Hjelpetiltakene må ikke bare adressere behovene til barnet og familien, men de skal også bidra til en positiv endring i barnets omsorgssituasjon eller atferd.
I tillegg til dette har departementet fått mulighet til å fastsette forskrifter om kvalitetskrav til hjelpetiltakene. Dette er en ny bestemmelse som sikter mot å konkretisere kvalitetskravene i samsvar med hensynet til barnets beste og forsvarlighetskravet. Det kan også inkludere spesifikke boligtiltak som barnevernstjenesten tilbyr som hjelpetiltak, for eksempel hybeltiltak eller bofellesskap.
Disse kvalitetskravene kan omfatte både materielle krav og krav om oppfølging i tiltaket. For eksempel kan det stilles krav om at barnevernstjenesten som ledd i sin oppfølging av hjelpetiltaket, skal besøke ungdom i botiltak. Dette illustrerer hvordan forskrifter kan spesifisere og utvide barnevernstjenestens oppgaver.
Ved å forstå og praktisere § 3-1 i barnevernsloven kan vi tilby de nødvendige tiltakene til barn og familier som har behov for støtte og veiledning. Ved å dyptgående forstå og anvende disse lovene, kan vi sikre at de mest sårbare blant oss får den hjelpen de trenger.
Den nye barnevernsloven, § 3-3, introduserer muligheten for frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted. Dette åpner opp for en unik løsning der barnets behov for omsorg og beskyttelse kan bli ivaretatt på tvers av landegrenser. I dette blogginnlegget vil vi utforske denne nye bestemmelsen og dens betydning for barnets ve og vel.
Beskyttelse på tvers av landegrenser:
Barnevernstjenesten har som oppgave å sikre barnets beste og trygge deres rettigheter uavhengig av nasjonalitet eller bosted. Den nye bestemmelsen gir muligheten for å tilby et konkret fosterhjem eller en institusjon som hjelpetiltak i en annen stat som har sluttet seg til relevant konvensjon. Dette kan være aktuelt når barnets behov ikke kan ivaretas tilfredsstillende i sitt opprinnelige bostedsland.
Vilkår for frivillig opphold:
For å tilby frivillig opphold i en annen stat, må visse vilkår være oppfylt. Barnevernstjenesten må først vurdere om barnets behov kan ivaretas gjennom frivillige hjelpetiltak i fosterhjem eller institusjon etter § 3-2 i barnevernsloven. Videre må oppholdet være forsvarlig og til barnets beste, der barnets tilknytning til den aktuelle staten blir tillagt særlig vekt. Barnevernstjenesten skal også ivareta barnets rett til medvirkning og gi stor vekt til barnets mening. I tillegg må foreldre med foreldreansvar og barn over 12 år samtykke til oppholdet.
Samarbeid og tilsyn:
Det er viktig at det er et godt samarbeid mellom barnevernstjenesten i barnets opprinnelige bostedsland og myndighetene i den aktuelle staten der oppholdet tilbys. Det må være en forsvarlig tilsynsordning på plass for å sikre barnets trivsel, utvikling og beskyttelse. Barnevernstjenesten må også avtale gjennomføringen av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling med myndighetene i den aktuelle staten.
Særlige situasjoner:
I ekstraordinære situasjoner, som for eksempel ved kriger eller naturkatastrofer, kan barnevernstjenesten samtykke i plassering av barn fra et annet land i et fosterhjem eller en institusjon i Norge. Dette kan skje etter en anmodning fra de kompetente myndighetene i barnets opprinnelsesland, forutsatt at plasseringen er forsvarlig og til barnets beste. I slike situasjoner er det nødvendig å handle raskt for å beskytte barnets velferd og sikkerhet.
Registrering og oppholdstillatelse:
Når det er behov for frivillig opphold i en annen stat, må barnevernstjenesten sørge for at barnet blir registrert med en søknad om beskyttelse eller søknad om opphold hos utlendingsmyndighetene. Dersom barnet ikke allerede har opphold i den aktuelle staten, skal barnevernstjenesten søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse på barnets vegne. Oppholdstillatelsen er nødvendig for å sikre at barnet har juridisk status og rettigheter i den nye staten.
Overføring av jurisdiksjon:
Når den ekstraordinære situasjonen som førte til oppholdet i en annen stat opphører, må barnevernstjenesten vurdere om vilkårene for å anmode om en overføring av jurisdiksjon til barnets tidligere bostedsstat er oppfylt. Dette innebærer å undersøke om det er mulig og hensiktsmessig å overføre ansvaret for barnet tilbake til opprinnelseslandet. En grundig vurdering av barnets beste og omsorgsbehov må gjøres for å sikre en jevn overgang og kontinuitet i omsorgen.
Konklusjon:
Den nye barnevernsloven, § 3-3, gir barnevernstjenesten muligheten til å tilby frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted. Dette er en betydningsfull mulighet for å sikre barnets trygghet og omsorg på tvers av landegrenser. Det er viktig at alle vilkår og samarbeidsavtaler oppfylles for å sikre barnets beste i denne prosessen. Samtidig må det legges vekt på barnets medvirkning og mening gjennom hele prosessen. Denne bestemmelsen åpner opp for en mer fleksibel tilnærming til barnevern, der barnets behov kan ivaretas på en best mulig måte, uavhengig av deres opprinnelsesland.
Den nye barnevernsloven § 3-3. Frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted
Barnevernstjenesten kan tilby et konkret fosterhjem eller en institusjon som hjelpetiltak i en stat som har sluttet seg til konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn dersom følgende vilkår er oppfylt:
a.
vilkårene for frivillig hjelpetiltak i fosterhjem eller institusjon etter § 3-2 er oppfylt
b.
oppholdet er forsvarlig og til barnets beste, og barnets tilknytning til den aktuelle staten er tillagt særlig vekt
c.
barnets rett til medvirkning er ivaretatt og barnets mening er tillagt stor vekt
d.
forelder med foreldreansvar og barn over 12 år samtykker til oppholdet
e.
staten som det er ønskelig å tilby opphold i, har en forsvarlig tilsynsordning
f.
gjennomføringen av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling i forbindelse med oppholdet er avtalt med myndighetene i den aktuelle staten
g.
vilkårene etter konvensjonens artikkel 33 er oppfylt.
Barnevernstjenesten kan samtykke til at et barn som har sitt vanlige bosted i en stat som har tiltrådt konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn, kan få opphold i et konkret fosterhjem eller en institusjon i Norge. Samtykke kan gis bare dersom vilkårene i første ledd er oppfylt. Barnevernstjenesten skal søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse for barnet når det er nødvendig. Barnevernstjenesten kan ikke samtykke til oppholdet før barnet har fått oppholdstillatelse.
Når det som følge av krigen i Ukraina er nødvendig å evakuere barn som er under omsorg av ukrainske myndigheter, kan barnevernstjenesten samtykke i plassering av barn i et fosterhjem eller en institusjon i Norge etter en anmodning fra ukrainske myndigheter, dersom
a.
plasseringen er forsvarlig og til barnets beste
b.
det er inngått en avtale med kompetente ukrainske myndigheter
c.
vilkår for plassering etter artikkel 33 i konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn er oppfylt.
Barnevernstjenesten skal sørge for at barnet registreres med søknad om beskyttelse eller søknad om opphold hos utlendingsmyndighetene. Dersom barnet har vanlig bosted i Norge når den ekstraordinære situasjonen opphører, skal barnevernstjenesten vurdere om vilkårene for å anmode om en overføring av jurisdiksjon til barnets tidligere bostedsstat er oppfylt
I dagens samfunn står vi overfor mange komplekse utfordringer knyttet til velferden til sårbare grupper. Blant disse er gravide kvinner som lider av rusmiddelavhengighet. Denne bestemmelsen gir barnevernstjenesten muligheten til å gi støtte og beskyttelse til gravide rusmiddelavhengige, selv uten deres samtykke.
En tydeligere definisjon: En viktig endring i den nye loven er den presiserte definisjonen av situasjonen der en gravid rusmiddelavhengig tas inn på institusjon uten eget samtykke. Tidligere ble det kun nevnt «tilbakeholdelse av gravid rusmiddelavhengig», mens den nye formuleringen er mer nøyaktig. Dette er ikke bare en språklig justering, men det markerer også en bevissthet om behovet for å identifisere og handle i situasjoner der gravide kvinner er i fare på grunn av rusmiddelmisbruk.
Beskyttelse av mor og barn: Ved å tillate barnevernstjenesten å åpne en barnevernssak uten den gravides samtykke, gir loven et juridisk rammeverk for å beskytte både mor og det ufødte barnet. Dette er et viktig skritt for å sikre deres velferd og sørge for at nødvendige tiltak kan iverksettes. Ved å gripe inn på et tidlig stadium kan man unngå potensielle negative konsekvenser som kan oppstå som følge av rusmiddelbruk, og i stedet arbeide mot en bedre fremtid for familien.
Frivillige hjelpetiltak og etterfølgende støtte: Barnevernstjenesten gis også myndighet til å tilby frivillige hjelpetiltak til den gravide rusmiddelavhengige og vurdere behovet for ytterligere tiltak etter fødselen. Dette understreker betydningen av å se på situasjonen som helhetlig, og ikke bare fokusere på den umiddelbare risikoen. Ved å tilby støttende tjenester og skape et nettverk av omsorg rundt den gravide, øker sjansene for bedring og rehabilitering.
Fra råd og veiledning til hjelpetiltak: En annen språklig endring i den nye bestemmelsen er fjerningen av formuleringen «råd og veiledning». Dette er fordi råd og veiledning regnes som et hjelpetiltak i seg selv. Ved å fjerne denne overflødige formuleringen blir bestemmelsen enda tydeligere og mer handlingsrettet. Det viser at det ikke bare er snakk om å gi råd og veiledning, men at det kan settes inn konkrete tiltak for å støtte den gravide kvinnen gjennom hele prosessen.
En helhetlig tilnærming: Den nye barnevernloven § 2-4 representerer en helhetlig tilnærming til oppfølging av gravide rusmiddelavhengige. Ved å fokusere på beskyttelse, støtte og rehabilitering, kan loven bidra til å bryte den onde sirkelen av rusmisbruk og sørge for bedre resultater for både mor og barn.
Samfunnets ansvar: Det er viktig å erkjenne at oppfølgingen av gravide rusmiddelavhengige ikke bare er barnevernstjenestens ansvar, men et samfunnsansvar. Det krever et samarbeid mellom barnevernet, helsetjenesten, rusomsorgen og andre relevante aktører. Ved å jobbe sammen kan vi sikre at den gravide kvinnen får den nødvendige hjelpen og støtten hun trenger for å kunne gi sitt ufødte barn en trygg og sunn start på livet.
Den ny barnevernloven§ 2-4. Oppfølging av gravid rusmiddelavhengig etter melding fra kommunen
Når kommunen gir melding om at en gravid rusmiddelavhengig uten eget samtykke er tatt inn på institusjon og holdes tilbake der, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 syvende ledd, kan barnevernstjenesten åpne barnevernssak uten den gravides samtykke. Barnevernstjenesten kan også tilby frivillige hjelpetiltak og vurdere behovet for å iverksette tiltak etter fødselen
