habilitet sakkyndig barnevern

Artikkelen forklarer når en sakkyndig kan være inhabil i barnevernssaker, hvordan habilitet vurderes, og hvordan foreldre kan fremme innsigelser på korrekt og dokumentert måte.

Habilitet er en forutsetning for tillit. I barnevernssaker der en sakkyndig skal utrede forhold som direkte berører foreldre og barn, blir spørsmålet om uavhengighet avgjørende for bevisverdien av rapporten. Det finnes regler, men de fleste konflikter om habilitet oppstår ikke fordi noen bryter dem, men fordi grensene for hva som er tillatt, blir uklart håndtert. Dette gjelder særlig der fagmiljøer er små, og samme sakkyndige går igjen i oppdrag for ulike offentlige instanser.

Habilitet reguleres av forvaltningsloven § 6 og prinsippene som gjelder for dommere etter domstolloven § 108, anvendt analogt. Sakkyndige skal ikke ha personlig, økonomisk eller faglig interesse i utfallet av saken, og de må heller ikke ha relasjoner som kan svekke tilliten til deres upartiskhet. I praksis vurderes habilitet ut fra en helhetsvurdering av relasjoner, tidligere oppdrag og rolleforståelse. Spørsmålet er ikke om den sakkyndige faktisk er partisk, men om det kan fremstå som sannsynlig at vurderingene kan være påvirket av utenforliggende hensyn.

En hyppig problemstilling oppstår når den samme sakkyndige tidligere har hatt oppdrag for kommunen som nå er part. Dersom vedkommende har utført arbeid for barneverntjenesten i den aktuelle kommunen, bør retten eller nemnda vurdere om den sakkyndige har hatt en så nær faglig tilknytning at det kan svekke tilliten. Et tidligere oppdrag innebærer ikke automatisk inhabilitet, men dersom oppdraget har vært nært, langvarig eller knyttet til samme familie eller saksbehandlere, kan det være grunnlag for å fratre. En annen form for binding kan være at den sakkyndige deltar i faste fagfora, undervisning eller prosjektarbeid i samarbeid med den ene parten. Selv indirekte tilknytninger kan skape et inntrykk av rolleblanding dersom de ikke opplyses åpent.

Kravet til egenerklæring har som formål å forebygge slike situasjoner. Før oppnevning skal den sakkyndige fylle ut og signere en egenerklæring som redegjør for tidligere oppdrag, relasjoner, økonomiske interesser og samarbeidspartnere. Det følger av retningslinjene fra Barnesakkyndig kommisjon at egenerklæringen skal fremlegges sammen med oppdatert CV, og at partene skal få innsyn før oppnevning. Foreldre kan dermed lese seg til om den sakkyndige tidligere har hatt oppdrag for kommunen, deltatt i prosjekter sammen med sakens aktører, eller på annen måte kan ha tilknytning som bør drøftes før oppdraget formelt tildeles.

Når foreldre mener en sakkyndig er inhabil, bør innsigelsen fremmes skriftlig og begrunnet så snart mistanken oppstår. En ubegrunnet protest uten dokumentasjon svekker effekten. En formell anførsel bør vise til konkrete forhold – for eksempel tidligere oppdrag for kommunen i samme tidsrom, samhandling med saksbehandler, eller offentlig tilgjengelig informasjon om felles prosjekter. Dersom opplysningene bygger på usikkerhet, kan det i stedet bes om at retten innhenter avklaring gjennom spørsmål til den sakkyndige eller Barnesakkyndig kommisjon. Den prosessuelle korrektheten i måten innsigelsen fremmes på, kan ha betydning for hvordan retten behandler den. En kortfattet, presis og dokumentert fremstilling blir som oftest tatt mer alvorlig enn generelle påstander.

Rolleblanding er en annen kategori av habilitetsproblemer. Dersom den sakkyndige underveis i utredningen endrer funksjon – for eksempel ved å bli samtalepartner, rådgiver eller tiltaksperson – oppstår risiko for at mandatet overskrides og objektiviteten svekkes. Det kan skje utilsiktet, særlig der barneverntjenesten ber den sakkyndige om bistand i oppfølging av barnet parallelt med pågående utredning. En slik sammenblanding må unngås. Den sakkyndige har selv et selvstendig ansvar for å avstå fra oppdrag som kan skape uklarhet, men det er også oppdragsgivers ansvar å sørge for at mandatet avgrenser rollen tydelig. Foreldre kan påpeke mulig rolleblanding dersom det fremgår at den sakkyndige har fungert som faglig støtte for en part eller et tiltak i samme sak.

Ved vurderingen av habilitet brukes ofte uttrykket “kan svekke tilliten”. Dette betyr at selv en objektivt sett liten forbindelse kan være nok til at oppdraget bør overtas av en annen. Høyesterett har i flere sammenhenger lagt til grunn at det avgjørende ikke er bevis for faktisk partiskhet, men hvordan situasjonen fortoner seg for en utenforstående. I praksis betyr det at rettens tillit til prosessen veier tungt. Sakkyndigrollen bygger på faglig autoritet, og enhver mistanke om bindinger kan svekke tilliten ikke bare til personen, men til hele ordningen.

Dersom det reises spørsmål om inhabilitet etter at utredningen er igangsatt, skal retten vurdere om arbeidet skal fortsette eller avbrytes. Dersom bindingene anses reelle, bør ny sakkyndig oppnevnes. Hvis forholdet er av mindre betydning, kan det likevel tillates at arbeidet fullføres, men da med tydelig merknad i dom eller vedtak. I slike tilfeller bør partene få uttale seg før beslutning tas. Dersom det fremkommer nye opplysninger etter at erklæringen er avgitt, kan innsigelser fremmes også da, men terskelen for å sette rapporten til side øker jo lenger prosessen har vart.

Egenerklæringen skal alltid være offentlig tilgjengelig for partene, og bør inngå i sakens dokumenter på linje med mandatet. Foreldre bør kontrollere at erklæringen foreligger, og at eventuelle tidligere oppdrag er redegjort for. Hvis det mangler opplysninger, kan dette i seg selv være grunn til å reise spørsmål om habilitet. Det er en del av prosessens ryddighet at alle bindinger legges åpent frem.

I sum er habilitet i barnevernssaker ikke bare et juridisk spørsmål, men et spørsmål om tillit og åpenhet. Et tydelig regelverk hjelper lite dersom praksisen ikke er konsekvent. Egenerklæring, åpenhet om tidligere oppdrag og korrekt håndtering av innsigelser er de viktigste virkemidlene for å sikre at den sakkyndige vurderer sakens faktum med nødvendig distanse. For foreldre er det avgjørende å forstå at habilitet ikke handler om å mistenkeliggjøre, men om å verne rettens integritet. For retten er det avgjørende at oppnevningen av sakkyndige alltid tåler innsyn.

Kildehenvisninger:

Lovdata: Forvaltningsloven § 6, habilitetsreglene.
Lovdata: Domstolloven § 108, prinsippet om upartiskhet anvendt analogt.
Retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernssaker (Q-1158 B), Barne- og familiedepartementet.
Forskrift om Barnesakkyndig kommisjon, §§ 3–4 om egenerklæring og kvalitetssikring.
Psykologforeningen: Etiske prinsipper for nordiske psykologer, pkt. 3.1–3.3.
HR-2019-2390-A (Høyesterett): generelle prinsipper for habilitetsvurdering.
Barnesakkyndig kommisjon: Veileder for habilitet og egenerklæring, 2023.

Teksten analyserer hvordan gjentatte oppdrag fra samme barnevernstjeneste kan skape strukturelle bindinger for psykologer, hvilke habilitetskrav som gjelder, og hvorfor dagens ordning gir begrenset vern mot lojalitet som vokser ut av bestiller–leverandør-forhold.

Fenomenet er velkjent i praksis: en barnevernstjeneste bruker de samme psykologene i sak etter sak. Valget forklares med kapasitet, kjennskap til lokale tjenester og erfaring med barnevernets behov. Samtidig oppstår et tilbakevendende oppdragsforhold der den faglige leverandøren over tid får en økonomisk og profesjonell interesse i å forbli «førstevalg». Dette er ikke nødvendigvis et uttrykk for bevisst partiskhet, men det etablerer et rammeverk der uavhengighet settes under press. Den som vet at nye oppdrag avhenger av oppdragsgivers tilfredshet, står i en strukturell spenning når vurderingene skjærer mot den bestillingen som ligger implisitt eller eksplisitt i mandatet.

Habilitetsreglene retter seg tradisjonelt mot personlige, økonomiske eller nærstående bindinger i en konkret sak. Forvaltningsloven og domstolloven uttrykker et krav om at ingen med særegne omstendigheter som kan svekke tilliten, skal tilrettelegge grunnlaget for eller treffe avgjørelse. Det sier mindre om gjentatte, små økonomiske avhengigheter som akkumuleres over tid, eller om profesjonelle fellesskap som utvikler seg i skjæringspunktet mellom veiledning, prosjektarbeid og oppdragsvirksomhet. Den faste psykologen vil sjelden være inhabil i lovens snevre forstand i én bestemt sak. Likevel er det nettopp gjentakelsen som utgjør risikoen: en normalisering av samarbeidsmønstre som gjør at kritiske avvik fra oppdragsgivers problembeskrivelser blir unntaket heller enn det som prøves først.

Samtidig finnes det et parallelt kvalitetssikringsspor. Barnesakkyndig kommisjon vurderer sakkyndige rapporter før de brukes som bevis. Ordningen hever terskelen for svake erklæringer, og den synliggjør metode, kilder og drøftelse. Men vernet mot strukturell lojalitet er begrenset. Kommisjonen vurderer dokumentkvalitet, ikke om utrederen står i et bestiller–leverandør-forhold som skaper lojalitet over tid. Når psykologen i tillegg leverer «faglige vurderinger» eller konsulentnotater som ikke formelt er sakkyndigrapporter, men som likevel påvirker saksframstillingen, faller dokumentene utenfor kommisjonens kjerneoppgave. Effekten blir at mange premisser formes i materialet før det som faktisk sendes til kommisjon, og dermed uten den samme uavhengige kontrollen.

Det avgjørende er hvordan bestillingen virker. I forkant defineres tema, kilder og ofte også tidsrammen. Formuleringer som «belyse bekymring knyttet til reguleringsvansker og samspillskvalitet» eller «vurdere om økt samvær er tilrådelig» er saklige og vanlige. Men når samme leverandør gjentatte ganger får henvendelser som struktureres slik, etableres også en faglig «mal» for hvordan bekymringer beskrives og analyseres. Over tid flyttes metodiske avveininger fra å være åpne valg til å bli implisitte rutiner. Risikoen er ikke at enkeltvurderinger «tilpasses» oppdragsgiver, men at problemforståelsen smalner inn på måter som er krevende å oppdage utenfra. Den typen normalisering utlignes ikke av at leverandøren er samvittighetsfull og nøyaktig; den motvirkes av reell rotasjon, åpenhet om bestillingsforholdet og en tydeligere institusjonell ramme.

Rettssikkerheten utfordres særlig når slike faste samarbeid kombineres med tidlig konsulentbistand. Barnevernstjenesten har behov for faglige råd i saksforberedelsen, og det er legitimt. Men når rådgivningen får et utredningspreg og senere løftes inn i saksdokumentene, glir rollen fra intern støtte til bevisførende materiale. Foreldre møter da analyser som fremstår som uavhengige, men som er utviklet under oppdragsgiverens styring av problemstilling og informasjonsflyt. Kontradiksjon blir i praksis vanskeligere, fordi metoden ikke alltid er redegjort for med samme presisjon som i en sakkyndigrapport, og fordi kildetilfanget ikke er presentert med samme sporbarhet.

Juridisk sett finnes to mottiltak. Det første er konsekvent bruk av kommisjonsordningen der dokumentet i funksjon og innhold faktisk er en utredning: helhetlig vurdering av barnets behov, beskrivelser av samspill og prognoser, og anbefalinger om tiltak. Da skal rapporten gjennom uavhengig kvalitetssikring før den brukes som bevis. Det andre er å anvende habilitetsreglene i lys av omstendighetene: Dersom den faste psykologen har så omfattende eller nær kontakt med barnevernstjenesten at tilliten svekkes, er det grunnlag for å fratre. Ingen av disse mekanismene adresserer likevel kjernen fullt ut, fordi de både er terskelstyrte og saksspesifikke, mens lojaliteten som bekymrer, er kumulativ og strukturert.

Et mer virksomt vern må derfor bygge på styring av markedet for oppdrag. Rotasjonsprinsipper, maksimale årlige oppdragsvolum fra én oppdragsgiver, og åpen anbuds- eller rammeavtalemodell kan redusere konsentrasjonen. Krav om at oppdragsgiver opplyser om historikk – antall oppdrag, tema og omfang de siste årene – vil gjøre det enklere for prosessledelsen og motparten å vurdere uavhengigheten. Et eksplisitt avsnitt i rapporten om «strukturelle bindinger» kan gjøre den profesjonelle konteksten synlig: pågående veiledningsforhold, deltagelse i felles prosjekt med barneverntjenesten eller roller i lokale nettverk. Slik transparens er ikke en mistillitserklæring; det er et redskap for å holde fag og rolle atskilt.

Det er også et faglig spor som må styrkes. Etablerte retningslinjer for sakkyndig arbeid fremhever metode, kildekritikk og etterprøvbarhet. Når den faste psykologen brukes, må rapportene vise at valg av metode ikke følger oppdragsgivers «mal», men mandatets spørsmål. Det innebærer redegjørelse for hvorfor akkurat disse kildene er valgt, hvordan alternative forklaringer er testet, og hvordan usikkerhet er håndtert. Der leverandøren har hatt løpende bistandsroller for oppdragsgiver i andre saker, bør det forklares hvorfor dette ikke påvirker vurderingene i den konkrete saken. Slik refleksjon kan ikke erstatte strukturelle tiltak, men den kan gi retten grunnlag for å vurdere bevisvekten mer presist.

Barnets posisjon må ikke forsvinne i diskusjonen om uavhengighet. Når bestiller og utreder glir sammen, risikerer vi at barnets stemme blir tolket inn i en ramme som ikke er tydeliggjort. Den metodiske forpliktelsen til å beskrive hvordan barnets syn er innhentet, og hvordan det faktisk har påvirket konklusjonene, blir desto viktigere når strukturelle bindinger finnes i bakgrunnen. Tidsnærhet får samme betydning: Jo mer inngripende tiltak, desto ferskere må data være. Også dette er en motvekt til forhåndsrammede fortolkninger.

Til slutt er ansvaret institusjonelt. Barnevernstjenesten må kjøpe tjenester på en måte som ikke skaper usynlig lojalitet. Prosessledelsen må stille spørsmål om historikk og rolleblanding når den faste psykologen foreslås. Og fagmiljøene må akseptere at åpenhet om rammevilkår er en del av profesjonsrollen. Den som leverer til det offentlige i et felt med store inngrep, må tåle et tydeligere søkelys på relasjoner som vokser frem av gjentatt samarbeid. Bare slik kan uavhengigheten være reell, og ikke bare formell.

Kildehenvisninger:

Lovdata: Forvaltningsloven § 6 om habilitet og «særegne omstendigheter».
Lovdata: Domstolloven § 108 – skjønnsmessig inhabilitetsnorm anvendt analogisk for sakkyndige.
Lovdata: Forskrift om Barnesakkyndig kommisjon (FOR-2022-08-12-1430) – kommisjonens oppgaver og virkeområde.
Regjeringen (Q-1158 B): Veiledende retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernssaker – krav til metode, kildebruk og etterprøvbarhet.
Sivilrettsforvaltningen/BSK: Årsrapport 2023 – merknadskategorier og kvalitetsfunn.
NOU 2023:7 Del 4 – fortsatt mangler i dokumentasjon av barnevernsfaglige vurderinger.
Psykologforeningen: Etiske prinsipper – uavhengighet og ansvar for å unngå rollekonflikter.
Lovdata: Barnevernsloven – systemrammer for bruk av sakkyndighet og kommisjonsordning.
Barne- og familiedepartementet: Høringsnotat om regulering av bruk av sakkyndige i barnevernssaker – kompetansekrav og kvalitet.
BVHN: Veileder for nemndledere (30. september 2025) – praktisering av habilitetsnormen.

Habilitet og egenerklæring i barnevernssaker: når kan en sakkyndig være inhabil – og hvordan påpeke det korrekt

«Den faste psykologen» i barnevernssaker: strukturelle bindinger som utfordrer uavhengigheten