hovedforhandling barnevernssak

Norsk barnerett gir rom for at flere saker som omhandler samme barn kan forenes til felles behandling, noe som kan ha betydelige konsekvenser for både saksbehandling og rettssikkerhet. Tvisteloven § 15-16 gir blant annet hjemmel for å forene saker som omfatter samme barn i barnevernssaker, noe som kan bidra til en mer helhetlig vurdering og effektiv behandling av saken.

Et eksempel på dette er situasjoner der mor har en sak om omsorgsovertakelse, mens far, som ikke har foreldreansvar, ønsker å fastsette samvær. Selv om disse sakene i utgangspunktet kan synes å være separate, er de nært knyttet til barnets velferd og rettigheter. Samtidig vil det være naturlig at domstolen eller nemnda vurderer sakene i sammenheng for å kunne fatte en beslutning som ivaretar barnets beste på en helhetlig måte.

I saker som omhandler samvær, hvor flere familiemedlemmer som foreldre eller besteforeldre ønsker samvær med barnet, er det vanlig at alle parter som krever samvær deltar i samme sak. Dette muliggjør en totalvurdering av samværsomfanget og sikrer en samordnet løsning som best ivaretar barnets behov. I slike saker vil barnevernsloven § 14-11 femte ledd være sentral, da den tillater at flere saker kan behandles felles uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

Likevel kan taushetsplikten i enkelte tilfeller utgjøre en utfordring, spesielt når det er snakk om halvsøsken som deler én av foreldrene. I slike tilfeller kan det være nødvendig å innhente samtykke til opphevelse av taushetsplikten for å muliggjøre en felles behandling av sakene. Dette spørsmålet bør i så fall tas opp tidlig i prosessen, gjerne på planmøtet med partenes prosessfullmektiger. Foruten de juridiske vurderingene knyttet til taushetsplikt, kan slike saker også kreve tilpasninger under hovedforhandlingene. For eksempel kan det være hensiktsmessig at en part forlater rettsmøtet under vitneførsel om spesielt sensitive opplysninger om den annen part, dersom dette ikke undergraver kontradiksjonsprinsippet eller saken for øvrig.

Hovedmålet med å forene saker til felles behandling er å sikre en rettferdig og helhetlig avgjørelse som er til barnets beste. Hensynet til barnets beste er et fundamentalt prinsipp i norsk rett, forankret i både Grunnloven § 104 annet ledd og FNs Barnekonvensjon artikkel 3. Disse bestemmelsene fremhever at barnets beste skal være et overordnet hensyn i alle beslutninger som angår barn.

Når nemnda eller domstolen vurderer om flere saker skal behandles i fellesskap, må de derfor veie ulike hensyn opp mot hverandre. På den ene siden må barnets beste vektlegges, men samtidig må det tas hensyn til de ulike partenes rettigheter, som retten til kontradiksjon og hensynet til sakens opplysning. Det er essensielt at disse hensynene balanseres på en slik måte at både barnets velferd og de rettslige prinsippene ivaretas på en forsvarlig måte.

Samlet sett kan en forening av saker til felles behandling være en fordelaktig løsning i mange barnevernssaker, men det krever en nøye vurdering av de juridiske og praktiske forholdene for å sikre at barnets beste står i fokus gjennom hele prosessen.

I norsk rettspleie, spesielt innen barnevernssaker, spiller planmøter en sentral rolle for å sikre at sakene behandles på en ryddig og rettferdig måte. Planmøtene, som avholdes før hovedforhandlingene, legger grunnlaget for hvordan saken skal føres og hvilke rettslige spørsmål domstolen skal avgjøre. Dette er avgjørende for å sikre en effektiv og korrekt behandling av saken, samtidig som hensynet til barnets beste alltid står i fokus.

Krav domstolen skal behandle

En av hovedoppgavene i et planmøte er å klargjøre hvilke krav som skal realitetsbehandles av retten. Domstolen har ikke anledning til å behandle krav som ikke har vært behandlet i barneverns- og helsenemnda, slik det er presisert i flere høyesterettsavgjørelser, blant annet HR-2011-570-A og HR-2021-706-U. Det er også viktig å sikre at kravet ikke allerede er rettskraftig avgjort, og at partene har fått mulighet til å uttale seg, jf. prinsippet om kontradiksjon.

Tvisteloven § 11-4 og barnevernsloven § 5-7 og § 7-4 gir videre føringer om hvilke krav som kan trekkes inn i saken, og hvilke sperrefrister som gjelder for nye saker. Også EMK artikkel 13 om retten til effektivt rettsmiddel bør vurderes i denne sammenhengen.

Barnets rett til å bli hørt

Barnets rettigheter står sentralt i barnevernssaker, og planmøtet er en arena der det avklares om barnet skal høres og informeres om saken. Barnevernsloven § 1-4 og § 6-3 gir barnet rett til å bli hørt og medvirke, men det er ikke en plikt for barnet å uttale seg. Dette understøttes av Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 12. Det er derfor avgjørende å sikre at barnet er tilstrekkelig informert og får en reell mulighet til å medvirke i saken.

Dersom barnet har partsrettigheter, må det også vurderes om barnet skal delta under hovedforhandlingene, og hvordan dette best kan tilrettelegges. Fjernmøteteknologi kan være en praktisk løsning for barnets deltakelse, og det bør alltid sikres at barnet får informasjon om sakens utfall på en måte som er tilpasset deres alder og modenhet.

Fosterforeldres uttalerett

I saker om tilbakeføring etter barnevernsloven § 5-7, har fosterforeldrene rett til å uttale seg. Planmøtet gir partene anledning til å diskutere hvordan denne uttaleretten skal ivaretas, og det er viktig at fosterforeldrenes synspunkter blir belyst på en måte som sikrer sakens opplysning.

Kulturelle, etniske, religiøse og språklige hensyn

I et flerkulturelt samfunn som Norge, er det viktig å ta hensyn til barnets og foreldrenes kulturelle, etniske, religiøse og språklige bakgrunn. I planmøtet avklares det om det er behov for tolk eller oversettelse av dokumenter, slik at alle parter har mulighet til å forstå saken fullt ut. Dette er avgjørende for å ivareta partenes rettssikkerhet, slik det er understreket i Høyesteretts avgjørelse HR-2019-937-U.

Bevisførsel og sakkyndige

Bevisførsel er en annen sentral del av planmøtet, der partene må avklare hvilke vitner og bevis som skal føres. Retten skal sikre at bevisene gir et oppdatert og helhetlig bilde av saken, i tråd med prinsippene som er slått fast i Strand Lobben-dommen (EMD-2013-37283-2). Det må også vurderes om det er behov for anonym vitneførsel, særlig i saker hvor en av partene har skjult adresse.

Dersom det er behov for en sakkyndig, må partene i planmøtet drøfte mandatet og den sakkyndiges kompetanse. Det er viktig å sikre at den sakkyndige kan belyse de sentrale spørsmålene i saken på en nøytral og faglig solid måte. Videre kan det være hensiktsmessig å benytte en sakkyndig som allerede er oppnevnt i en parallell foreldretvist, for å redusere belastningen på familien.

Beramming og dokumentutdrag

Avslutningsvis må planmøtet avklare praktiske forhold som beramming av hovedforhandlingene, utarbeidelse av sluttinnlegg og dokumentutdrag. Disse forberedelsene er avgjørende for at hovedforhandlingen skal kunne gjennomføres effektivt og på en måte som ivaretar alle parters interesser.

Sammenslåing av barnevernssaker til felles behandling: En balansegang mellom barnets beste og rettssikkerhet

Viktigheten av planmøter i barnevernssaker