Rettslige rammer og første vurderinger
- Hvordan kulturell, etnisk og religiøs bakgrunn kartlegges
- Språk som forutsetning for reell deltakelse
- Avgrensning til barnets og foreldrenes situasjon
Når en barnevernssak kommer til domstolen, skal planmøtet brukes til å etablere en tydelig ramme for saksbehandlingen. Ett av punktene gjelder avklaringen av barnets og foreldrenes kulturelle, etniske, religiøse og språklige bakgrunn. Dette er ikke en formalitet, men et sentralt prosessuelt hensyn. For at prosessen skal være rettferdig, må retten forsikre seg om at både barn og foreldre kan følge saken, uttrykke seg og få sine synspunkter vurdert i lys av sin kontekst.
Domstolen må i planmøtet stille konkrete spørsmål om bakgrunn og behov. Er det en språklig barriere som gjør at tolk er nødvendig? Er det særlige religiøse hensyn som må respekteres under forhandlingene? Hvordan kan kulturelle forhold påvirke barnets forståelse av situasjonen eller foreldrenes mulighet til å kommunisere? Disse spørsmålene avgjør ikke sakens utfall, men setter en ramme som sikrer at rettighetene etter Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon oppfylles.
I tillegg peker Høyesterett på at oversettelse av dokumenter kan være nødvendig for at partene skal forstå saken og ivareta sine interesser. I HR-2019-937-U ble det slått fast at oversettelse må skje i et omfang som gjør kontradiksjon reell. Dette innebærer at retten må gjøre en konkret vurdering allerede i planmøtet av hvilke dokumenter som bør oversettes, og til hvilket språk.
Praktisk håndtering i planmøtet
- Behov for tolk og oversettelse av dokumenter
- Retten må sikre at kultur og religion vurderes i prosessen
- Barnets posisjon og beskyttelse står i sentrum
Avklaringen i planmøtet får praktiske følger. Dersom foreldrene har et annet morsmål enn norsk, må domstolen tidlig bestemme hvordan tolketjenester organiseres. Det gjelder ikke bare i hovedforhandlingen, men også i planmøtet, ved partsavhør og ved gjennomgang av dokumenter. For å unngå misforståelser må retten vurdere kvaliteten på tolketjenesten og sikre at det benyttes kvalifisert tolk med erfaring fra rettsprosesser.
Når det gjelder oversettelse av dokumenter, oppstår spørsmålet om omfang. Domstolen må finne en balanse: Oversettelse skal være tilstrekkelig til at partene kan ivareta sine interesser, men ikke nødvendigvis fullstendig på alle punkter. Typiske dokumenter som bør oversettes er prosesskriv, hovedpunkter fra sakkyndigrapporter og beslutninger fra nemnda. Retten må avklare dette med partene i planmøtet, slik at det ikke oppstår prosessuelle innsigelser senere.
Religiøse og kulturelle forhold kan også ha betydning. Dersom barnet eller foreldrene tilhører en minoritet med særlige tradisjoner, bør retten kartlegge hvordan dette spiller inn i hverdagen. Spørsmålet er ikke om retten skal avgjøre religiøse konflikter, men om slike forhold påvirker barnets tilknytning, identitet og trygghet. En åpen kartlegging i planmøtet kan forhindre at viktige sider av saken overses.
For å tydeliggjøre de praktiske konsekvensene kan domstolen under planmøtet strukturere avklaringen gjennom noen enkle kontrollpunkter:
- Har barnet eller foreldrene et behov for tolk under forhandlingene?
- Hvilke dokumenter må oversettes for å sikre reell kontradiksjon?
- Er det kulturelle eller religiøse hensyn som må ivaretas i prosessens form?
- Hvordan skal informasjon om barnets bakgrunn dokumenteres og brukes i vurderingen?
Disse punktene gir retten en styringslinje for å sørge for at prosessen ikke svekkes av språklige eller kulturelle barrierer.
Barnets situasjon må stå i sentrum. For et barn med annen språklig eller kulturell bakgrunn kan rettens håndtering være avgjørende for følelsen av å bli tatt på alvor. Dersom barnet ikke forstår hva som foregår, eller opplever at viktige sider av identitet og tilhørighet overses, svekkes prosessens legitimitet. Det er derfor et domstolsansvar å sørge for at barnet både kan forstå og bli forstått.
Planmøtet skal ikke avgjøre sakens realitet, men det legger grunnlaget for hvordan prosessen blir gjennomført. Når retten i planmøtet tar stilling til behov for tolk, oversettelser og kartlegging av kultur og religion, skaper den et rammeverk som gjør hovedforhandlingen forsvarlig. Dette gir partene trygghet for at saken kan føres på et språk og innenfor en ramme de forstår, og at retten ser deres bakgrunn som relevant for prosessen.
Kilder (etter innlegget):
– Barnevernsloven § 5-7 om tilbakeføring (Lovdata)
– Barnevernsloven § 6-3 om barns medvirkning (Lovdata)
– Barnevernsloven § 9-8 om uttalerett (Lovdata)
– HR-2019-937-U (Høyesteretts ankeutvalg) om oversettelse og kontradiksjon
– Domstoladministrasjonen, Nasjonal veileder for behandling av barnevernssaker i domstolene, punkt 8 om kultur, etnisitet, språk og religion
– NOU 2016:16 Ny barnevernslov – drøftelser om barns bakgrunn og identitet
– Prop. 133 L (2020–2021) Lov om barnevern (barnevernsloven), merknader til §§ 5-7 og 6-3
