institusjonsbehandling – Ny Barnevernslov

Barnevernlovgivningen i Norge er grundig og omfattende, og den inneholder bestemmelser som tar sikte på å sikre at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. En viktig del av denne lovgivningen er § 6-3, som omhandler plassering i fosterhjem med særlige forutsetninger og institusjoner med hjem. I dette innlegget skal vi utforske denne bestemmelsen og forstå dens betydning i barnevernet.

Plassering i fosterhjem med særlige forutsetninger:

§ 6-3 gir mulighet for å fatte vedtak om plassering i fosterhjem med særlige forutsetninger som et alternativ til institusjon. Disse fosterhjemmene er utpekt av Barne-, Ungdoms- og Familieetaten. Det er viktig å merke seg at selv om disse fosterhjemmene kan brukes som et alternativ til institusjon, er de likevel underlagt tilsyn, og de betraktes som institusjoner med hensyn til tilsyn.

Fosterhjemmene er imidlertid ikke underlagt de samme reglene som institusjoner når det gjelder rettigheter, bruk av tvang, kvalitetskrav og godkjenning. Det er Barneverns- og Helsenemnda som har myndighet til å beslutte den konkrete plasseringen i slike fosterhjem.

Plassering i institusjoner med hjem:

I tillegg til fosterhjem med særlige forutsetninger gir § 6-3 også muligheten for plassering i institusjoner med hjem i henhold til § 10-22. Dette tiltaket følger reglene som gjelder for institusjoner i henhold til kapittel 10 av loven. Det betyr at det er strenge krav til kvalitet og godkjenning av institusjoner med hjem, og regler om rettigheter og bruk av tvang kommer til anvendelse.

§ 6-3 i barnevernloven gir myndighetene muligheten til å plassere barn og unge i fosterhjem med særlige forutsetninger eller institusjoner med hjem som et alternativ til institusjonsplassering. Dette gir fleksibilitet i barnevernsarbeidet for å sikre at barn og unges behov blir ivaretatt på best mulig måte. Samtidig er det viktig å understreke at selv om disse alternativene er tilgjengelige, er de underlagt nødvendig tilsyn og må oppfylle visse kvalitetskrav for å sikre barnas beste. Barnevernet har ansvar for å fatte beslutninger om plassering i samsvar med loven og barnets beste.

Barnevernsloven § 6-3. Plassering i fosterhjem med særlige forutsetninger eller i institusjoner med hjem

Vedtak etter §§ 6-1 og 6-2 kan også gjelde plassering i fosterhjem med særlige forutsetninger. Fosterhjemmet skal være utpekt av barne-, ungdoms- og familieetaten.

Vedtak etter §§ 6-1 og 6-2 kan også gjelde plassering i institusjoner med hjem, jf. § 10-22

Barnevernet spiller en avgjørende rolle i å sikre trygge og forsvarlige oppvekstvilkår for barn i Norge. En av de mest komplekse og følsomme delene av barnevernlovgivningen er § 6-2, som gir myndighetene rett til å plassere et barn i en barnevernsinstitusjon uten samtykke fra barnet eller dets foreldre. Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig forståelse av bestemmelsen, dens innhold, og hvordan den er endret med den siste lovrevisjonen i 2021.

Grunnvilkår for plassering:

§ 6-2 fastslår at for at barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om plassering i en institusjon uten samtykke, må barnet ha vist alvorlige atferdsvansker. Denne bestemmelsen er avgjørende, og den krever en helhetlig tilnærming for å vurdere barnets atferd og de bakenforliggende årsakene til den. Atferdsvanskene kan manifesteres på tre måter:

a. Alvorlige eller gjentatte lovbrudd. b. Vedvarende problematisk bruk av rusmidler. c. Annen form for utpreget normløs atferd.

Tolking av vilkårene:

a. Alvorlige eller gjentatte lovbrudd: Endringen fra “alvorlig eller gjentatt kriminalitet” til “alvorlige eller gjentatte lovbrudd” innebærer ingen reell endring i innholdet. Dette kriteriet omfatter alvorlige lovovertredelser, som volds- og seksuallovbrudd, samt gjentatte mindre alvorlige lovbrudd som tyveri eller hærverk.

b. Vedvarende problematisk bruk av rusmidler: Her er det viktig å merke seg at det ikke er all rusmiddelbruk som omfattes. Det må være en relativt omfattende bruk både i tid og omfang. Videre vurderes hyppighet, type rusmidler, alder på barnet, eskalering i bruken, tilknytning til rusmiljøer, og om det dreier seg om lovlige eller ulovlige rusmidler.

c. Annen form for utpreget normløs atferd: Dette vilkåret dekker en bredere spekter av atferdsmønstre, inkludert situasjoner der barnet har sammensatte livsutfordringer som involverer bruk av rusmidler, lovbrudd, unnvikelse av omsorg, ugyldig skolefravær, eller utagering i grensesettings-situasjoner.

Plasseringstid og vurdering:

Barnet kan plasseres i inntil fire uker for observasjon, undersøkelse, og korttidsbehandling. Dette kan forlenges med inntil fire uker ved nytt vedtak. Hvis barnet trenger mer langvarig behandling, kan nemnda vedta en plassering i inntil tolv måneder. Barnevernstjenesten må revurdere vedtaket etter seks måneder, og i spesielle tilfeller kan plasseringen forlenges med ytterligere tolv måneder.

Krav til institusjon:

Det er viktig at institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp. Institusjonen må være godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten for å kunne motta barn på grunnlag av vedtak etter denne bestemmelsen.

Alternativer til plassering:

Før vedtak fattes, må det vurderes om barnets behov kan ivaretas gjennom hjelpetiltak etter kapittel 3. Barnevernstjenesten kan også velge å ikke sette vedtaket i verk dersom forholdene tilsier det. Vedtaket bortfaller dersom det ikke blir satt i verk innen seks uker.

Barnevernsloven § 6-2. Vedtak om plassering i barnevernsinstitusjon uten samtykke

Barneverns- og helsenemnda kan vedta at et barn skal plasseres i institusjon uten samtykke fra barnet selv eller fra de som har foreldreansvar, dersom barnet har vist alvorlige atferdsvansker på en eller flere av følgende måter:

a.	ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd

b.	ved vedvarende problematisk bruk av rusmidler

c.	ved annen form for utpreget normløs atferd.

Barnet kan plasseres i inntil fire uker for observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling. Dersom det treffes nytt vedtak, kan plasseringstiden forlenges med inntil fire nye uker.

Dersom barnet har behov for mer langvarig behandling, kan nemnda vedta at barnet skal plasseres i institusjonen i inntil tolv måneder. Barnevernstjenesten skal vurdere vedtaket på nytt senest når barnet har oppholdt seg i institusjonen i seks måneder. Nemnda kan i særlige tilfeller vedta at oppholdet skal forlenges med inntil tolv måneder. Plasseringstiden etter akuttvedtak etter § 4-4 skal inngå i den totale plasseringstiden som gjelder for vedtak etter § 6-2 første og annet ledd.

Nemnda kan treffe vedtak etter første og annet ledd bare dersom institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp. Institusjonen skal være godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten til å ta imot barn på grunnlag av vedtak etter denne bestemmelsen. Bestemmelsen i § 5-3 annet ledd gjelder tilsvarende.

Før det blir truffet vedtak etter denne bestemmelsen skal det ha vært vurdert om barnets behov kan ivaretas ved hjelpetiltak etter kapittel 3.

Barnevernstjenesten kan la være å sette vedtaket i verk dersom forholdene tilsier det. Barnevernstjenesten skal i så fall varsle nemnda. Vedtaket faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker

Plassering i fosterhjem med særlige forutsetninger og institusjoner med hjem

Ny barnevernslov § 6-2.Vedtak om plassering i barnevernsinstitusjon uten samtykke