En vesentlig endring som er blitt tydeliggjort, er definisjonen av midlertidig flytting av et barn utenfor hjemmet som en form for omsorgsovertakelse (§ 4-2). Dette betyr blant annet at alle ansvarsforpliktelser som barnevernstjenesten har etter en vanlig omsorgsovertakelse, også gjelder når det er truffet et midlertidig flyttevedtak etter § 4-2. Dette er en viktig endring som sikrer at barnets behov for beskyttelse og omsorg blir ivaretatt uavhengig av vedtakets karakter.
Hovedvilkåret for å fatte akuttvedtak om omsorgsovertakelse er videreført i den nye loven, nemlig «fare for at barnet blir vesentlig skadelidende» (§ 4-2). Dette hovedvilkåret opprettholdes som den sentrale retningslinjen for å vurdere om et akuttvedtak skal fattes. Formålet er å sikre at barnet ikke utsettes for fare eller skade, og at eventuelle tiltak som settes i verk er i barnets beste interesse.
En annen vesentlig endring er innføringen av en klar presisering om at akuttvedtak kun kan fatte når det er nødvendig å gjennomføre vedtaket umiddelbart (§ 4-2). Dette prinsippet understreker at midlertidige akuttvedtak kun skal brukes når mindre inngripende tiltak ikke vil være tilstrekkelige til å beskytte barnet. Dette sikrer at akuttvedtak ikke misbrukes og kun brukes i situasjoner der det virkelig er en øyeblikkelig og akutt behov for å handle.
Den oppdaterte loven tar også høyde for situasjoner der et barn befinner seg i en akutt faresituasjon utenfor sitt faste hjem, for eksempel i et samværshjem. Dette sikrer at beskyttelsestiltakene også kan iverksettes når barnet er på steder utenfor sitt vanlige oppholdssted.
Særlig betydning er lagt på vurderingen av akuttvedtak i forbindelse med nyfødte barn. Den nye loven gir klare retningslinjer om at ved vurderingen av omsorgsovertakelse av et nyfødt barn, skal hensynet til barnets behov for umiddelbar nærhet til foreldrene rett etter fødselen veie tungt. Dette understreker betydningen av å sikre en trygg start for barnet og å ivareta de første viktige øyeblikkene i dets liv.