Samvær etter omsorgsovertakelse er en rettighet som både barnet og foreldrene har, men som samtidig må avgrenses av hensynet til barnets beste. I norsk barnevernslovgivning ligger dette forankret i prinsippet om at omsorgsovertakelse i utgangspunktet er et midlertidig tiltak, der målet er gjenforening dersom det kan skje uten å skade barnet. Samværsretten ivaretar kontakten mellom barnet og dets biologiske foreldre i denne perioden, men innholdet og omfanget av samværet fastsettes etter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.
Et vedtak om omsorgsovertakelse behandles av fylkesnemnda, og her vurderes samtidig hvor mye samvær som skal være minimum. Minimumssamvær innebærer at barneverntjenesten ikke kan gi mindre enn det fylkesnemnda har bestemt. De kan derimot gi mer samvær dersom det anses å være til barnets beste. Denne vurderingen er ikke statisk – barneverntjenesten har en plikt til å følge med på utviklingen i foreldrenes situasjon, og til å vurdere om omfanget av samværet bør endres. Endringer kan gjøres dersom det har skjedd vesentlige forhold som påvirker vurderingen.
Omfanget av samvær varierer sterkt fra sak til sak. Noen foreldre får månedlig samvær, andre oftere, mens det også finnes tilfeller der samvær ikke gis i det hele tatt. Dette kan skje dersom samvær vurderes å være direkte skadelig for barnet. I vurderingen spiller flere momenter inn: barnets egne ønsker, barnets reaksjoner etter samvær, hvor langvarig plasseringen antas å bli, foreldrenes evne til å møte barnets behov, og ikke minst årsaken til omsorgsovertakelsen. Dersom det for eksempel er alvorlige bekymringer knyttet til vold, overgrep eller rus, vil dette kunne begrense eller hindre samvær.
Fylkesnemnda kan sette konkrete vilkår for samværet. Vanlige eksempler er krav om at foreldrene møter rusfrie, at samværet skal være under tilsyn, eller at samværet må gjennomføres på et nøytralt sted. Tilsyn kan være nødvendig både for å beskytte barnet og for å dokumentere hvordan samværet forløper. Det finnes ulike grader av tilsyn – fra tett oppfølging der tilsynspersonen er til stede hele tiden, til mer tilbaketrukket observasjon.
I tillegg til foreldresamvær kan fylkesnemnda fastsette samvær med andre nærstående, som søsken, besteforeldre eller andre personer barnet har hatt en sterk tilknytning til. Dette understreker at barnets nettverk kan være viktig for identitet og tilhørighet, selv om den daglige omsorgen ligger hos fosterforeldre eller institusjon.
Samvær er mer enn et tidspunkt i kalenderen. Det er en relasjonell arena som kan bidra til å opprettholde barnets følelse av tilhørighet, identitet og historie. For foreldre kan det være en mulighet til å vise endring, bygge tillit og bevare en plass i barnets liv. For barnet kan det være en kilde til stabilitet, men det kan også være belastende dersom møtene blir konfliktfylte eller uforutsigbare. Nettopp derfor er samværsfastsettelsen en balansekunst – man må sikre kontakt uten å påføre barnet skade.
Internasjonale menneskerettigheter påvirker også vurderingene. FNs barnekonvensjon artikkel 9 slår fast at barn som er skilt fra sine foreldre har rett til å opprettholde personlig kontakt og direkte forhold til begge foreldre, med mindre dette strider mot barnets beste. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 om retten til familieliv gir et tilsvarende vern, men understreker at inngrep kan skje dersom det er nødvendig av hensyn til blant annet barnets velferd.
Praksis i Norge har endret seg over tid. Tidligere ble det ofte fastsatt begrenset samvær, med få møter i året. I nyere tid har det vært en dreining mot hyppigere og mer omfattende samvær, særlig i tilfeller der tilbakeføring er realistisk. Denne utviklingen bygger på forskning som viser at relasjoner svekkes raskt uten jevnlig kontakt, og at barn ofte ønsker mer kontakt enn det som tidligere ble lagt til grunn.
Likevel finnes det strukturelle begrensninger. Etter loven gjelder en sperrefrist som innebærer at spørsmål om samvær normalt ikke kan bringes inn for fylkesnemnda oftere enn én gang i året, med mindre det foreligger vesentlige nye omstendigheter. Dette skal beskytte barnet og familien mot hyppige prosesser som kan skape utrygghet.
Samværsordningen er derfor ikke bare en juridisk rettighet, men en praktisk og emosjonell utfordring. Den må utformes med en helhetlig forståelse av barnets situasjon, foreldrenes muligheter, og de relasjonelle og psykologiske virkningene av kontakt – eller fravær av kontakt. I tillegg må den kunne justeres i takt med at situasjonen utvikler seg, slik at barnet til enhver tid får den beskyttelsen og den tilknytningen som er mest riktig.
Dette krever at barneverntjenesten, fylkesnemnda og domstolene ikke ser på samvær som en ren formalitet, men som et dynamisk element i barnets omsorgssituasjon. Den juridiske rammen må være fast, men innholdet må tilpasses barnet. På den måten kan samværsretten ivareta sitt egentlige formål – å gi barnet mulighet til å bevare viktige relasjoner, samtidig som det beskyttes mot skade og utrygghet.
Kilder:
https://www.bufdir.no/fagstotte/produkter/samvar__retningslinje_for_vurdering_av_samvarsordning_ved_omsorgsovertakelse/
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2021-06-18-97
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-133-l-20202021/id2842271/
